musikk



SANGER VI KAN UTENAT?
Anmeldelse av Frode Gjerstad Trio + Jeb Bishop på Cafe Sting, 4. februar
 Skrevet av Sindre Bjerga


Fra venstre mot høyre, Jeb Bishop, Paal Nilssen-Love, Øyvind Storesund og Frode Gjerstad. Klikk på bildet for å se en stum animasjon av Frode Gjerstad Trio. (Foto og animasjon: Geir Egil Bergjord)

Fri-improvisasjon er en slags musikkens siste skanse – fri-postmoderisme-flyt, utbrudd av spontan-energi og death metal minus death og minus metal, på en måte. Det kan være vanskelig å formidle hva som virkelig gjør fri-improvisasjon fantastisk. Der blir fort en slags ”du måtte-nesten-ha-vært-der-selv” greie. Men når det er bra, er det bra, for å si det sånn. Men det er en dårlig måte å si det på, enig i det, en slags type defensiv, ryggpisser kritikk.

På en fri-improvisasjon konsert er det bare 50 publikummere, alltid 50 publikummere. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det stemmer nesten alltid. Selv når det er store navn med i bildet. For noen år siden var jeg på en fri-improvisasjons konsert på Red Rose Club i det noe nedslitte Finsbury Park strøket i London. 50 publikummere der også. Red Rose Club er en legendarisk improv og fri musikk klubb som har holdt det gående siden midten av 70-tallet, i perioder nært knyttet til LMC-nettverket (London Musicians Collective) som er et slags nettverk knyttet til frimusikk i London. De har gitt ut plater, arrangert haugevis av konserter, gitt ut magasiner (Resonance) og driver for tiden også et radioprogram. Mange store improvisasjonsartister har vært tilknyttet dette nettverket og fellesskapet – Evan Parker, Derek Bailey (som spilte i Stavanger i 2000), Lol Coxhill og avdøde John Stevens, for å nevne noen.

Og Frode Gjerstad. Den internasjonale fri-improv scenen er liten, men Frode Gjerstad er stor. Han har spilt i mange, mange år, med veldig mange av de store utøverne innen denne sjangeren (ja, sjangeren – en språklig motsetning etter som vi snakker om fri musikk, jeg vet det, men la det henge litt..). Han har spilt og turnert med John Stevens, Hamid Drake, William Hooker og ikke minst Peter Brøtzmann opptil flere ganger – giants of jazz hele gjengen.

For det er på en måte jazz, selv om det ikke er jazz. Vi snakker ikke Skjenkestuen-jazz (Sjenkestuen er altså et sjenkested i Stavanger. Red. anm.) , heller ikke Jan Garbarek eller NRK-jazz. Historisk kan vi trekke inn navn som Ornette Coleman, sen John Coltrane og Pharaoh Sanders. Men like viktige som de store amerikanske frijazz-solistene fra slutten er 60-tallet, er røttene fra europeisk frimusikk – Bailey, Parker og Spontaneous Music Ensemble (John Stevens), Eddie Prevost og AMM, som la større vekt på kollektivt å skape massive energifelt

Frode Gjerstad har gitt ut et utall CDer (også kassetter og LPer), både på egen platelabel og på andre merker. Han drev i mange år frimusikk ensemblet Circulasione Totale, der flere norske frimusikk/ jazzmusikere har vært innom. Han har også ledet duoer og trioer, og har nok på mange måter fungert som en slags mentor for mange norske, yngre frimusikk / jazzutøvere, som Paal Nilssen-Love og Øyvind Storesund.

Det var disse to som sammen med Gjerstad utgjorde grunnsammensetningen i kveldens proteinbombe på Sting. Som gjesteartist hadde de med seg amerikanske Jeb Bishop fra Chicago, en by som alltid har vært kjent for å ha en vibrerende jazzscene. Jeg forbinde Bishop med flere elektronika/rock/jazz artister fra Chicago som. f.eks kjente Tortoise. Bishop har, som Nilssen-Love også spilt med Ken Vandermark og Mats Gustafsson. Bishop er også med i Peter Brøtzmann Chicago Tentet.

Jeg har sett Frode Gjerstad i forskjellige sammensetninger flere ganger før, men kan sjelden huske en så bra konsert som den de klarte å blåse fra seg denne kvelden på Sting. Jeg hørte Gjerstad og tidligere nevnte Brøtzmann som duo på Sting for noen år siden. En konsert med to blåsere kan være ganske intenst. Jeg husker jeg var helt diskant-kokt i hodet og saksofon-svett i ørene etterpå. Det er jo bra med en skikkelig utblåsning av og til da.

Denne kvelden var det imidlertid mer bånn og trøkk i virvaret. Nilssen-Love spilte helt fantastisk på trommene, eller det vil, han får det til å høres ut som om et godstog kjører over trommesettet hans når han er i full sving. Intenst. Det var full kjør en lang stund i første settet, Storesund svettet ut bassen, og de skapte masse rom for Gjerstad og Bishop til å blåse fra seg i også. Gjerstad spilte mest sax, og han klemmer på hele tida når han spiller, høyt på registeret. Man hører også sjelden noen traktere en trombone på samme måte som Bishop. Man forbinder gjerne trombone med et kjipt 17. mai instrument, men ikke nå lenger. De roet det etter hvert ned, Nilssen-Love og Storesund holdt det gående en stund med et noe neddempet drone Can-aktig groove. Jeg aner ikke om Nilssen-Love har hørt noe på Jaki Liebezeit i Can, men det er ikke mange som klarer å likne på han i hvert fall.

Etter en etterlentget vann- og svettepause var de i gang igjen. Etter en noe anmassende begynnelse med en del squiiik og squaaak, var de etter en stund inne i en slags fri-form-øs igjen. Bra, svett og intenst, selv om det på en måte begynte å bli nok. Det er bra for sjelen å få hode og kropp blåst ut på en slike måte av og til, tror jeg. Det føles i alle fall sånn, men etter en stund får man nok. Noen ganger før det er slutt. Selv om det er bra, og man vil ha mer, så holder det. Frimusikk blir en slags en sjanger, der det handler om aksjon og reaksjon, å skape et massivt energifelt fra scratch. Å spille det umulige, uten regler. Det er regelen for frimusikk
Aldri likt. Ingen Guns-n-Roses riff.

Til slutt spilte de en sang de kunne utenat.


sindrebjerga@hotmail.com


Link: Resten av vårprogammet til Sting Jazzklubb finner du her: http://www.cafe-sting.no/JAZZ/