musikk



Spetakkel på Karaffel
Konsert med Khanate og Single Unit
Anmeldelsen er skrevet av Sindre Bjerga


Amerikanske KHANATE spilte ut nasjonaldagen på Gaffel & Karaffel i Stavanger, de frammøtte fikk seg en 17. mai noe utenom det vanlige, kan man trygt si. Med gitar, bass, trommer og ”vokal”, men med lydstyrken på ”jetmotor”, fikk de fort blåst øregangene våre reine for ”vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange” og lignende.

Høyt, se-eee-eeeint, intenst og totalt knusende sørget de for å løfte taket samtidig som vi ble blåst til jorda. Det kan vel kalles en slags metal, men samtidig så metal at det ikke er metal, på en måte. Man kan vel kalle det en slags proto-metal men det gå så seint, knusende og kvernende at metal-riffene høres ut som skingrende, ringende, flerrende flater av lyd som brer seg ut i rommet, og trekker deg ned mot jorden som et slags sonisk magnetisk felt med en enorm gravitasjonskraft. Omtrent som en blanding av en sementblander og en brannalarm, kjørt gjennom en blanding av en kraftig fuzzbox og en ringeklokke. Eller som Black Sabbath på en fjerdedels hastighet gjennom en tannlegeborr. Noe sånt.


Single Unit aka Are Mokkelbost gjør Gaffel & Karaffel.
(Foto: Geir Egil Bergjord)

Men i halvtimen før KHANATE overtok Gaffel & Karaffel, var det enmannsprosjektet SINGLE UNIT fra Oslo som underholdt med sin kamoflasje-electro-pønk. Oslomannen Are Mokkelbost har gitt ut en 7” og CD’en ”Family of forces” som SINGLE UNIT, og spiller også i harddisk-improv bandet ARM (som for øvrig er ute med 2 plater på Safe as Milk etiketten). SINGLE UNIT bruker trommemeaskin, samplere, groovebox og gitar og sauser det hele sammen til en skikkelig piggtråd-elektropønk-suppe. Det kan på mange måter høres ut som musikk som ville passet fint til japanske hyper-action tegneserie splatterfilmer. Alt på full speed, trommemaskin som går amok, plutselige på-trynet-ned-trappa breaks, men hele tida med små merkelige melodisnutter som turer og går, og plutselig kanskje stopper før et heavy-riff-på-halv-åtte skviser seg inne mellom breaksa. Noen av sangene var enkle og fine også, med små og tynne, nærmest melankolske melodisnutter a la Kim Hiorthøy. En del av materialet kan minne litt om amerikanske superkids som Kid606 eller Lesser. Han hadde også rigget opp et kamoflasjetelt med lys inni på scenen – som om han prøvde å dekke over for galskapen. Det fungerte i alle fall bra visuelt også.

KHANATE var ute på en kortere Europaturne, og la turen innom Stavanger, siden de hørte det var 17. mai. Ikke den beste dagen for rock, så det var de ”vanlige” 50 som hadde møtt opp. Det ble allikevel en opplevelse helt utenom det vanlige, ut fra de fleste referanserammer, vil jeg tro.
KHANATE består av mange gamle ringrever kjent fra litt kjent og totale ukjente band. Bassist JAMES PLOTKIN har en fortid i SCORN og OLD, begge med flere utgivelser på 90-talles metal-etiketten EARACHE. Han har også gitt ut en rekke mer eksperimentelle /ambient plater på midten av 90-tallet, samt gitt ut plater med James Plotkins ATOMSMASHER.
Gitarist Stephen O’Malley spiller også i det som engang var et EARTH tribute band –
SUNN O))), som blant annet også har covret MELVINS. Han er også med i BURNING WITCH og THOR’S HAMMER
Melvins og Earth funker bra som referanser til KHANATE. En blanding av disse 2 + lyden av en vulkan, og du er i nærheten.
Navnet KHANATE er for øvrig hentet fra den mest fremgangrike perioden til det mongolske imperiet (tenk Djengis Khan) og de har sanger som heter ”Under rotting sky” og ”Torching Koroviev” – ikke akkurat fryd og glede. Den enorme kraften i musikken deres står bra i forhold til denne typen forestillingen fra forgangen mytologi. De har absolutt kuttet seg løs og saget av greinene til verdenstreet, og er på god vei ned i den svære avgrunnen.
Men på den andre siden er dette gamle ”psychonauts” (som Julian Cope kaller dem) som vet hva de gjør. Det er planlagt og utstudert, langt fra surburban metal kids.
Selv kaller de musikken sin ”proto-dirge”, vanskelig å oversette (i den grad det er nødvendig), ”ambient doom metal” har noen prøvd seg på, det høres fort dumt ut. Julian Cope kaller dem ”the first sludge-trudge supergroup of the 21st century”.


Khanate; James Plotkin, Tim Wyskeda, Alan Dubin og helt til venstre, Stephen O'Malley's arm.
(Foto: Geir Egil Bergjord)

KHANATE har gitt ut 2 plater på Southern Lord labelen (som blant annet også nettopp har gitt ut PROBOT og tidligere nevnte SUNN O))) ), den første i 2002 og den siste ”Things Viral” i 2003. Imellom kom den glimrende 12”eren ”No Joy”. Den siste plata er nok den tyngste og treigeste. Disse er ikke plater du kan høre på ofte, og heller ikke plater man ”blir glad i”, men allikevel noe man kan spille av og til for å kjøle seg ned med. Ikke for å ”cool down” men for å ta seg ned, for å ”blanke ut” eller for å slippe ut spøkelset av skapet – bare for å kjenne etter hvordan det føles – for en stund.

De spilte omtrent 50 minutter på Gaffel & Karaffel, noen av sangene var gjenkjennbare, og noen partier omtrent som de er på platene, mens andre deler fortonte seg som rene lavautbrudd av lyd som ble vulkanisert ut i rommet, og bare hang der mens de sakte dro deg ned som et magnetfelt. Stephen O’Malley sto i stor grad og lente seg inntil forsterkeren sin under konserten, som et slags sonisk selvskadingsrituale, vokalist Alan Dubin hveste som en mongolsk krigfører, trommis Tim Wyskeda hamret på trommene med Tors hammer, mens bassist James Plotkin omtrent bare sto helt stille.
Det hele var så kvernende, knugende og knusende at jeg nesten var fysisk utkonket etter den korte timen.
Julian Cope avslutter en plateanmeldelse av den første plata til KHANATE med at den ultimate KHANATE t-skjorta vill vært en rip-off av en Coca-Cola t-skjorte der ”Enjoy” var byttet ut med ”Endure”. Jepp.


sindrebjerga@hotmail.com