|
|
|
TILBAKE FRA FREMTIDEN…
Ny, new eller nu musikk ?
skrevet av Sindre Bjerga
Hva er egentlig ny musikk ? Hva er nytt med ny musikk, og hvor ny er musikken egentlig ?
Spørsmålet er aktuelt siden det har vært arrangert en del ny/new/nu musikk/music tilstelninger her i Stavanger den siste tiden. Fellestrekket ved disse konsertene og arrangementene er gjerne at musikken blir promotert som "ny", "fresh" og "grensesprengende", og at dette selvsagt er en viktig del av promoteringen.
"Numusic" festivalen ble nylig arrangert her i byen for 4. året på rad, og som tidligere, med Tou scene som samlingspunkt. Det rapporteres om bra publikumsframmøte og fine konsertopplevelser. Festivalen har til og med blitt omtalt som en av de 5 viktigste festivalene i september måned på verdensbasis av det engelske musikkmagasinet Jockey Slut. Og det er ikke småtteri. Det er bra at en liten by som Stavanger kan skilte med noe så stort på musikkfronten. All ære til arrangørene for det.
Men tilbake til den "nye" musikken.... Hva er "ny" musikk ? Ut fra programmet til Numusic festivalen dreier det seg om elektonica og eletronisk musikk generelt. Drum'n'bass, house, glitch, electro, elektonica osv. er vel sjangre og sub-sjangre de fleste forbinder med "nye" musikkuttrykk. Og i motsetning til mange nye rockeband - alt fra, si White Stripes til Gluecifer - som er godt fornøyde med å bli karakterisert som gode "retro" band, så er det et stort poeng i seg selv for mange elektonica-artister å være nye, å være "cutting edge". Rock=gammel/utdatert, elektronisk musikk= nyskapende/frantidsrettet. Forenkling ? Ja. Poeng ? Er det nye så mye nyere enn det gamle ?
Vi trenger sannsynligvis ingen historieleksjon her, men omtrent på midten av femtitallet (m.a.o. FØR Elvis dro i militæret) drev både tysk og fransk radio svære og avanserte studioer, der bl.a. Pierre Henry, Pierre Schaeffer og de mer kjente Karlheinz Stockhausen og Iannis Xenakis eksperimenterte med elektronisk musikk. Disse arbeidene var banebrytende og kom til å bli meget betydningsfulle for den teknologiske utviklingen generelt innen radio og TV. Dette var i sannhet ny musikk, men nesten ingen la merke til denne musikken, eller for den saks skyld, har lagt merke til den ennå.
Henrys "Variations on a door and a sigh" er nesten pervers i all sin råhet og enkelhet. Hele stykket er en eneste lang kollasj bestående av, som du gjetter, dørknirking og sukking. Enkelt, men effektivt. Henry og Schaeffer utviklet teknikker for å benytte "real sound events" til bruk i TV og film. Vel, nok om dette. Poenget er bare at elektronisk musikk var "cutting edge" på femtitallet, før rock var rock. Det tar riktignok en stund før den elektroniske musikken blir en del av populærkulturen. Den overvurderte og rimelig oppblåste "Dark side of the moon" plata er et eksempel på dette, her blir avansert synthesizer-teknologi utnyttet til fulle.
Pionerer som Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle begynner i 74-75 så smått å eksperimentere med hel-elektroniske lydbilder, dette kan ses på som en slags proto-elektronica eller electro. "Industrial music" kalte de det, en stygg-vakker, kontroversiell, kjølig elektronisk musikk der basisen skulle være larmen og støyen fra det samfunnet vi selv hadde skapt - støyende maskinlyder fra industrihallen, skjæring av metallplater, stempelet fra samlebåndsmaskinen.... slik begynner det vi kjenner som samplingskulturen, det viktigste fundamentet i moderne elektronisk popmusikk. Og så har vi artister som Kraftwerk, Tangerine Dream og noe senere Laibach, som for øvrig også spilte i Stavanger under Nu Music festivalen, men som ikke var en del av den. Alle disse har vært foregangsband innen elektroniske musikkuttrykk, dog på forskjellige måter. Kraftwerk gav ut plater for 30 år siden, og gjør det ennå. Vi kommer heller ikke utenom folk som Giorgio Moroder (stor produsent som står bak ørten disco-klassikere), Bowie, Human League, Coil, kan like så godt også si Happy Mondays og hele Acid House bevegelsen fra og med siste halvedel av åttitallet osv. osv.
En av de store profilene på Numusic programmet må være den sterke engelske platelabelen Warp. Disse må ha holdt det gående ihvertfall i 10 år, om ikke lenger, og er ansvarlige for nittitallsstorheter som Aphex Twin, Squarepusher og Two Lone Swordsmen.
OK. Nok historietime.
Numusic festiavlen har kommet for å bli, håper jeg. Arrangørene gjør en bra jobb med å få så mange artister til Stavanger i løpet av en helg. Mange av artistene, som f.eks. Elektrofant, Qrt og HOH, er jo da også fra Stavanger. Men jeg kunne ønske litt mer spenst og risiko i programmet. Showcasene fra Warp, Smalltown Supersound og Telle Records er, som mange sikkert får med seg, gjengangere på Tou scene. Og, som det sikkert heter - let's face it, disse er gjerne heller ikke SÅ nye lenger. For all del - alle disse platelablene gir tidvis ut nye og veldig bra saker, men det er masse annet nytt og bra der ute. Jeg ser selvsagt også at det økonomiske aspektet er viktig, man kan ikke drive hassard-booking heller. Årets festival var den første som gikk i økonoisk overskudd, på tross av at publikumsantallet var omtrent det samme som i fjor. Det er en bragd i seg selv at en helt uavhengig festival av dette formatet ikke ender opp med smørsida ned.
Numusic har blitt stort, og det er ganske nytt. Å samle rundt 1000 mennesker på en elektronica-festival i Stavanger er stort. Og nytt. Musikken er ikke så ny, men det at folk liker den er nytt.
Og uken etter var det "japanese new music festival" på Tou scene. Der var det bare rundt 40-50 publikumere.
Jeg hadde blitt skremt hvis det hadde vært flere.
sindrebjerga@hotmail.com
Linker
Se Numusic sin nettside: http://www.numusic.no/
Numusic Elektrofant konsert på NRK sin nettside: http://www.nrk.no/magasin/upunkt/musikk/3140354.html
Mer konsertmateriale fra Numusic på NRK sin nettside: http://www.nrk.no/magasin/upunkt/musikk/3136910.html
|
|
|
