musikk



NUMUSIC 2004 – VI HAR HATT STRØM EN STUND NÅ…..
Tekst: Sindre Bjerga. Foto: Geir Egil Bergjord


NuMusic festivalen gikk i år av stabelen for 5. gang i Stavanger, og programmet var mer tettpakket enn noensinne med mer enn 40 events over 5 dager. Denne festivalen er den største av sitt slag i Norge, og har nok nå vokst seg så stor det går an å bli uten store sponsorer av den ekle typen (Coca cola etc.)

Et Interessant trekk ved årets festival var at man hadde valgt å starte rundt 1970, med å trekke linjene tilbake til den elektroniske musikkens begynnelse her i Norge. I dag kan man vel si at elektronisk musikk langt på vei et begrep tømt for mening, siden så å si all musikk er mer eller mindre elektronisk blankpolert før den når ørene dine. Teknologi som for 35 år siden bare fantes i avanserte elektroniske studio i Paris, Køln og Warszawa, kan man nå laste ned fra nettet og lagre på billige samplere. Et utall elektroniske effekter er tilgjengelig gjennom masseutbredt gutteromsprogramvare som Q-Base og Acid, og alle inkludert onkelen din kan lage ”avansert” elektronisk musikk med noen tastetrykk (+ noe input da).

Odd Børge Sagland framfører «Response» mens Arne Nordheim sitter i salen og hører på.

Årets program startet med en skikkelig begivenhet. Arne Nordheim presenterte egne elektroniske verk fra 1968-70. Dette ble en opplevelse av de helt store for undertegnede og åpenbart mange andre. Det første som møtte oss i døra da vi kom inn var Arne Nordheim i dokø. Han hører vel muligens til blant dem man ikke tror går på do. Et sympatisk trekk.

Nordheim fortalte oppglødd og med stor og varm innlevelse om perioden da han oppholdt seg i Warszawa tidlig på syttitallet, der flere av disse store verkene ble komponert og grundig mislikt i sin samtid. (Kan man si ”i sin samtid” om 70-tallet, forresten? Det er vel kanskje forbeholdt beskrivelser av folk som gikk med hatt)

Nordheim må absolutt betraktes som et ikon innen norsk musikkliv, både på godt og vondt. Han har flere ganger opplevd at folk har forlatt konsertsalen i protest mot at ”dette kan da umulig være musikk”. Han var omstridt for 35 år siden, men også lenge etterpå. De elektroniske stykkene han komponerte på den tiden var krevende og ofte dramatiske. Han brukte ofte drastiske virkemidler og malte med brei pensel. Noe ikke minst stykket ”Pace” er et godt eksempel på. Hvis man komponerer et stykket basert på uendelige transformasjoner av menneskestemmer som resiterer fra FNs menneskerettighetserklæring, så befordrer tematikken at man går grundig til verks. Sammenligningene med den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen er uunngåelige, som også på alle måter må betegnes som en romantisk visjonær. Nordheim har først i løpet av de siste 10 årene begynt å få videre anerkjennelse utenfor de rent akademiske miljøer. Og det er vel på tide. 

Nordheim presenterte også andre nøkkelverk fra slutten av 60-tallet. Slik som ”Warszawa”, dedikert til den polske hovedstaden som han oppholdt seg mye i, og som ennå da var sterkt preget av krigens herjinger. Atonale, dissonante klanger i tre og metall, blandet inn med forvrengte barnestemmer, og skuddsalver klarer på en forbløffende måte å male fram et bilde av en skadeskutt men samtidig en romantisk og storslått storby. Nordheim er en mester i formidle tvetydige og dobbeltbunnede stemningsklangbilder. 

”Response” er et annet flott verk fra samme periode, komponert i det statlige elektroniske studioet i Warszawa. For anledningen framført av perkusjonist Odd Børge Sagland som sendte ut ”signaler” ved å slå på tre- og metallperkusjon som så ble så elektronisk modulert, eller sendt tilbake som en ”respons” ved hjelp av delay-effekter og ringmodulatorer. Nydelig. 

Totalt sett var dette en kveld av de helt store, NuMusic og Ny Musikk Rogaland (som var medarrangør for denne ene kvelden) bør være storfornøyde. Det hadde vi et bestemt inntrykk av at publikum var. Trampeklapp til Arne Nordheim og alle ansvarlige!

 

Torsdagen ble sparket i gang på Tollboden av de gamle kjenningene hr. Gjerstad og hr. Nilssen-Love, som skulle vise seg å framstå som et kraftverk av de helt store. Gjerstad turer på fra omtrent første øyeblikk slik som han pleier å gjøre. Han klemmer i vei med intense toner, alltid høyt i registeret på saksofonene og klarinettene. Nilssen-Loves ekstremt fysiske tilnærming til trommesettet må det være få som gjør etter ham. Tidvis kjører han omtrent tog over slagverket, og hamrer løs på alle trommene på en gang i et voldsomt driv. Tollboden kan nok framstå som et noe ueffent lokale for frimusikk av denne typen. Det er ikke det, lyden var bra, men kunne kanskje vært noe høyere, siden flere av de frammøtte var mer opptatt av og drikke øl og plapre og antagelig ventet på Nils Petter Molvær og/ eller Ugress. (Kanskje de burde vært hjemme og plukket ugress i stedet, og heller kommet senere.) Gjerstad og Nilssen-Love la seg på et nærmest intenst rock-groove en stund, det var sinnsykt heftig og med full trøkk. Under de mer dvelende og nedpå partiene i det andre settet ødela summingen i lokalet noe, det tok seg etter hvert opp igjen da de trykket på igjen og blåste flatt. Ja takk, mer av dette.

Neste ut var Nils Petter Molvær, DJ Strangefruit, Jan Bang og VJ Sam Bannister som fremførte et bestillingsverk med tittelen ”Scratch”. NuMusic hadde bestilt et 60 minutters verk for å feire 25 års jubileet til platespilleren Technics 1210 MKII, en solid favoritt blant DJer. Jeg har aldri fått foten helt på Molvær og i det hele tatt ”new conceptions of jazz” som har vært så hot i Norge de seneste år. Heller ikke denne kvelden. Sløye og surklende scratchy ned-pitchede hip-hop-aktige beats som durer og går mens Molvær maner fram de ”blå” tonene fra trompeten. Fint og tidvis ganske fønky og for så vidt stilige visuals med bilder av plater som alle sikkert har snurret mer enn en gang på dette vidunderet av en platespiller, men ikke helt min greier. Helt tydelig mange andre sin greie, ikke i tvil om det. Er det noe som heter Statoil-jazz?

En mann med laptop.

Fredagens program på Tou Scene virket lovende, men undertegnede hadde annet viktig fore. Noiseartisten Pita (Peter Rehberg) fra den toneangivende østerrikske labelen Mego og gitaristen Carlos Giffoni (som blant annet har spilt med Sonic Youth, Jim O’Rourke og norske Lasse Marhaug) burde være en vinnerkonstellasjon, i alle fall på papiret. Det samme kan vel sies om den britiske elektronika-duoen Plaid, som i en årrekke har gitt ut plater på Warp. Disse stilte riktignok opp som DJer, men allikevel. Men det som folk allikevel snakket om (i den grad noen snakket om noenting) var den nystartede norske noise/drone duoen Ryfylke. Disse har markert seg i stor grad det siste året med positivt omtalt CD-utgivelse og et utall konserter. Katastrofalt dårlig frammøte (10-15 publikummere) la ifølge rapportene en skikkelig demper på eskapadene. Hmmm… kjipt.


To menn med laptop.

Lørdag var debattdag. Hvordan kommer teknologien til å påvirke musikken i framtiden? Store ord, og kanskje ikke helt nødvendige lenger? NuMusic hadde satt sammen et panel ledet av redaktøren for det britiske tidsskriftet The Wire, Rob Young. Igjen var det slik at panelet var større enn publikum, neppe noen overraskelse, vel. Diskusjoner av denne typen er nok kanskje, for å være helt ærlig, ikke så interessante lenger. Denne menneske-maskin-musikk ”debatten” er for lengst oppe og avgjort. Teknologi går ikke i revers, og så lenge den blir masseprodusert og tilgjengeliggjort, vil folk benytte seg av den. I og for seg så er det uproblematisk. Om folk lager musikk på papir, gitar eller laptop, eller bruker Ipod som harddisk for å lagre tusenvis av plater, er vel ikke så farlig. Diskusjonen om musikk i framtida kommer til å dreie seg om distribusjon og rettigheter. Dette henger selvsagt sammen med teknologi, men hovedsaken blir ikke da hvordan teknologien påvirker musikken, men spredningen av den. Jeg må nok erkjenne at jeg til en viss grad biter meg selv i halen her, for en del musikk blir riktignok lagd med en viss fokus på mediet og formatet den spres og distribueres gjennom, som for eksempel Bjørks ”Vespertine” album, produsert med tanke på at det skulle høres bra ut på computer-høytalere med tynn diskant lyd. Bass-tung R&B er produsert med tanke på at det skal høres bra ut i en convertible som cruiser rundt i Miami (eller Tøyen), og mye såkalt ”micro-noise” eller ”lowercase sound” fungerer kun med headphones. Formatet og distribusjonsmediet legger ofte er med på å skape musikken, helt klart. Men da snakker man om teknologi som ”output” snarere enn som ”input”.

Første artist undertegnede fikk med seg på lørdagen på Tou Scene, var tromsøværingen Lars Myrvoll, som hadde rigget seg til med laptop’en. Jeg kom litt ute i settet, og da vibrerte hele rommet med høye, intense, skingrende, gjennomtrengende toner, som gradvis ble bøyd fram og tilbake og som skapte en nærmest hypnotisk og leviterende effekt. Nesten som noen frosne øyeblikk fra de mest glaserte stykkene av superminimalisten Terry Riley. Intenst og bra, kunne kanskje faktisk vært enda høyere. Gradvis gled det hele over i noe mer ”standard” laptop-noise, med glitcher og hakking og usynkronisert klikk-hopp-sprett-støy.

Ung mann med gitar.

Nilssen-Love gir seg ikke, denne kvelden hadde han med seg gitarist Anders Hana som partner in crime. Helt fra begynnelsen av kjørte de i gang med skikkelig alt-på-en-gang, ingen-tid-å-miste-kjør. Hana hadde seriekoplet haugevis av effektpedaler og tråkket på i et fullt kjør fri-rock-o-rama, mens Nilssen-Love hamret og splashet av gårde på slagverket. Høyt og hardt og rensende bråk. Etter hvert slakket de litt på balubaen, og nudlet nærmest i vei en stund, før de tok tyren med hornene igjen (som det heter). Befriende musikalsk ryggmargsinjeksjon, men etter 2 intense sett var det på tide med noe annet.

Aleksander Rishaug må nærmest kalles en gammel traver i NuMusic sammenhenger, og han raffinerer stadig sitt musikalske uttrykk. Med ny plate ute på den toneangivende amerikanske labelen Asphodel (”Possible landscapes”), begynner han nok å få et visst navn i elektronica kretser. Luftige og elegante støyskyer som samtidig er fragile og som eksploderer med et lett puff, er det han serverer denne kvelden. Relativt forsiktig og flytende elektronisk sviddel-svaddel, som samtidig krever din oppmerksomhet – og han tar det hele bit for bit ned til scratch til slutt.

 

Og det var det, for vår del. Vi skulle nok fått med oss en del mer i løpet av disse 5 dagene, det manglet ikke på tilbud. Både lokale Qrt og ulokale Kid606 på Sting på torsdagen sto på ønskelista, men tidspunktet for konsertene må vel regnes som ukristelig.

Med en festival så tettpakket med artister og arrangementer, blir det interessant å se hvilken vei arrangørene velger å gå neste år. Det kan nesten virke som om de har kommet til det såkalte ”make-it-or-break-it” nivået. Enten større og mer kommersielt, eller sidelengs og mer variert og eksperimentelt. Vær der og finn ut!


sindrebjerga@hotmail.com