musikk



PLUTO SUCKS
“Our Band Could Be Your Life, Scenes from the American Indie Underground 1981-1991”
Bok av Michael Azerrad (Little, Brown & Company, ISBN 0-316-06379-7)
Anmeldt av H. Thornes


Ein, to, tri, fir… ut på turné

I 1985 spilte Butthole Surfers i Stavanger. Ryktene går om pissing & driting på scenen, bestemorskjoler på vrangen og publikummere som ble antastet og i noen tilfeller angrepet av bandet.
Hvorfor var ikke jeg der? Jeg forstår det ikke. På den tiden var musikk det eneste som fikk meg opp om morningen. Jeg leste NME som bibelen og i mange tilfeller var bandnavnet det eneste jeg hadde å gå etter i jakten på nye kick. Platene fantes jo ikke i butikkene her på berget og mp3-filer var fremdeles bare en våt drøm noen hadde.
Cut to the chase: hadde jeg sett navnet Butthole Surfers på en plakat i Stavanger er det GARANTERT at jeg hadde gått og sjekket ut hva det var for noe.

Nå vet jeg hvorfor jeg ikke visste noe: det sto ”Shockabilly” på plakaten. Eller rettere sagt: det fantes ingen plakater. Det var nemlig et lukket selskap, arrangert av og for arrangementskomiteen i studentsamskipnaden. Ideen var å gi en fest til alle de frivillige som hadde stilt opp og hjulpet til under semesteret som hadde gått.

I Michael Azerrad`s ”Our Band Could Be Your Life” forteller Butthole Surfers om denne spillejobben for ”a bunch of aha-looking types” på høgskolen i Stavanger. Det er bare ett av mange høydepunkt i denne boken, som tar for seg historien(e) til 13 amerikanske band som hadde sin storhetstid mellom 1981 og 1991. Det er forfatterens påstand at disse banda pekte framover til og klargjorde grunnen for crossover suksessen til grunge-bølgen på begynnelsen av 90-tallet (om dette er noe å være stolt av får bli opp til den enkelte å vurdere), at disse 13 var de viktigste aktørene på den amerikanske undergrunns-scenen på 80-tallet, og at virkningshistorien deres kunne blitt en tjukk bok i seg selv.

13 band. Black Flag, Minutemen, Mission of Burma, Minor Threat, Husker Du, Replacements, Sonic Youth, Butthole Surfers, Big Black, Dinosaur Jr., Fugazi, Mudhoney, Beat Happening. Som alltid når man ikke har gjort utvalget selv tenker man på hvem som burde vært utelatt og hvem som burde vært med isteden. Hvorfor er DE med/hvorfor er ikke DE med? Azerrad grunngir forsåvidt valgene sine, men jeg kan ikke hjelpe for å tenke at et navn som Bad Brains burde hatt et eget kapittel i denne boken.

Som historisk dokument er boken viktig. Få av disse banda fikk særlig oppmerksomhet i mainstream-pressen mens de lagde sitt mest innovative materiale.
Brorparten av dem var i tillegg rett og slett fiendtlig innstilt til ”industrien”, og ga ikke intervjuer uten at journalisten hadde blitt godkjent på forhånd
.
Azerrad rir to hester samtidig som narratør av denne boken. Han er både biograf og kritiker. Han bedømmer produksjonene til de respektive, samtidig som han tegner opp hvert bands kronologiske historie og gjengir anekdoter fra turneliv etc.
Dette grepet har sin pris. På den ene siden kommer vi ”nært innpå” mange av intervjuobjektene og får dermed stukket hull i den mytologiske ballongen. På den andre siden bidrar alle anekdotene fra det ”ville” turnelivet til å romantisere en virkelighet som for mange av de involverte var preget av fattigdom, fortvilelse og nød. Det mest fortellende øyeblikket i boken kommer når vi i kapittelet om Butthole Surfers møter vokalist Gibby Haines som gråtende leter etter tomflasker i New Yorks søppelkasser.

Et annet problem for meg som leser av denne boken er at jeg ikke nødvendigvis er enig i de inneforståtte premissene. Vi har nå fått hamret inn i oss at all rock på slutten av syttitalet var blodløs og pretensiøs og at pønken kom som redningsmann og revitaliserte hele sjangeren på begge sider av Atlanteren. Det er vel etterhvert kun i Lydverket og Stavanger Aftenblad denne framstillingen blir holdt i hevd.
Det samme gjelder måten vi stadig vekk får presentert 80-tallet på; som en slags kamp mellom.Michael Jackson og synth-pop på den siden, og en militant undergrunn som sto i mot disco og det ”uekte” på den andre. Dette er rett og slett feil: i tillegg til Hardcore ga 80-tallet oss Hip Hop, Dancehall, Metal og House (og Acid Jazz, vil noen hevde).

Allikevel er boken bra. Det er en fest å lese noen av disse historiene og man blir rett og slett imponert av grundigheten til Azerrad. Her tas det ingen snarveier – hundrevis av mer eller mindre sentrale karakterer kommer til orde og er med og gir et svært underholdende og informativt bilde av viktige aktører i amerikansk rock n`roll (men kanskje ikke så viktige som Azerrad synes å mene). Og spiller du i band og sliter med å finne et kult navn så vil du garantert finne et kassert du kan bruke i denne boken.