|
|
|
Rocketroll bedre enn rock sjokk
Mr. Caboom & Rocketroll: ”Jakten på goe is”. Foajéen i Stavanger Konserthus, 31/7, Stappfullt
anmeldelse av H. Thornes
Rock n´ roll. Det var det det het i gamle dager. Før rocke-professorater, rockumentarer og kommunale rocke-verksteder.
Opplæring i rock. Det er lett å le av hele ideen, men det har jo vist seg å være en suksess. Jeg kan på stående fot ramse opp minst ett band fra RUF som har kommet noen vei.
Nei fy faen. Rock er en fest som er over. Det sitter fortsatt noen igjen på nachspielet, men det er slutt på drikkevarene og alle damene har gått. Journalister er ofte de siste som får nyss om sånne ting. Nå har jo løgnen om ”rockens tilbakekomst” (i regi av Hennes & Mauritz) gjort det veldig behagelig for Rogalands penneknekter. Man slipper å måtte lære seg noe nytt og kan kverne ut Bowie-retrospektiver og Beatles-statistikker en stund til. (TEST: kan du huske å ha lest en anmeldelse i Stavanger Aftenblad eller Rogalands Avis av musikk i noen av disse sjangerne: House, Techno, Jungle, Drum n´ Bass, Electro, Dancehall, Garage, Hip Hop (utenom hvite artister som Eminem og Beastie Boys?)? Med andre ord: kan du huske å ha registrert at paradigmeskiftet i populærmusikken på 90-tallet i det hele tatt har blitt lagt merke til i lokalpressen?
|
|
|
|
|
Ein, to, tri, fir… eh fem.
(Foto: Helge Thornes) |
|
 |
|
|
|
|
Rocketroll = rock n´roll.
Ja. En stund var det stand up komikk som var den nye rock n´ roll´ en. Så var det matlaging. Så var det bartenderen som var den nye rockeren. Så var det Dagblad-journalisten som var den nye beat-forfatteren. Symbolikken kan ikke neglisjeres:
VI LEVER I ET FRITT SAMFUNN DERE.
Men rock n´roll dukker fortsatt opp bare der hvor den ikke er ønsket.
Mistrene Caboom (Christian Eriksen) og Rocketroll (Ove Storland) har lagd en forestilling for barn som fungerer like godt for voksne. På tross av en tannverk på størrelse med California satt jeg og gapskrattet gjennom hele showet.
Eriksen og Storlands´s mix av allsang og ablegøyer og vis-vas sitter som et skudd.
Framførelsen er preget av lekenhet og overskudd i stort monn – man herjer regelrett med publikum (”dokkår ongar e så spontane & fine”), og med sjangeren/formatet selv.
I eventyret om Prinsesse Allie McTrøbil (”Prinsessen som ikke ville spise”) møter vi på folk fra Serviett-Unionen pluss en kaptein ved navn Sabelvann. Alle prøver å mate prinsessen, men hun vil ikke ha noe av det de tilbyr. Sheiken av soft-is (tror jeg han het) når imidlertid fram til henne, og til slutt, etter å ha måttet spørre pent, får prinsessen gasse seg med is.
Et annet høydepunkt i showet kommer når Mr. Caboom må trylle fram Rocketrollet, som har forsvunnet. Det går ikke helt som planlagt – først kommer Trollet tilbake som elefant, deretter med et lukket dolokk som hode. Jeg hadde nesten sagt: selvfølgelig leder dette ut i en sang om bæsjing. Om doet som oppfordrer til bæsjing og kaller på nye besøkende..
Svært underholdende er det også å se Rocketrollet innta klassiske rock n´roll positurer med gitaren (som nokså sikkert stemmes ved hjelp av trylling?).
Jeg er glad for at jeg fikk med meg dette.
PS:Butthole Surfers spilte for 5 publikummere på Rogaland Distrikthøgskole i 1984. De pisste og dret på scenen, og ble aldri booket av noen i Stavanger-regionen siden.
|
|
|
