Rapplyrikk under dobbel ild - Norsk Rapp anno 2004
Med oversikt over utgivelser og med teksteksempler
Av Jan Inge Reilstad

Har den norske rappen allerede uttømt sitt potensiale? Har musikkindustriens evinnelige kredibilitetsjag og musikkritikkens behov for å rettferdiggjøre sin virksomhet med autentiske motiver allerede sendt hiphop-Norge rett i stallveggen?

Dét sagt: Det er selvsagt en god idé å spore rappen tilbake til det suburbane USA, via Jamaica og andre energiske stoppesteder og ennå lenger tilbake til det rytmiske Afrika, om undertrykkelse, autentisitet, om kroppslig, rytmisk og språklig livsfremstilling av klasseforskjeller, etnisk tilhørighet og rasekamp. Det er vår fordømrade plikt å forstå vår egen kultur i lys av slike historiske og geografiske linjer. En god, god ting.

Samtidig. Vi bor i Norge, vi nordmenn og nordkvinner. Og. Rappen er en musisk kunstFORM, ikke bare et autentisk livsINNHOLD. HEY! Ka e det mors....... problemet? Skal vi ikke rappe fordi om vi bor i det noen synes er en satans oljerik velferdsstat? Vi har da vel nok av velferdssykdommer å ta av? Skal vi ikke rappe fordi om vi ikke bor i Bronx-ghettoer eller fordi at vi har for mange sosiale velferdsordninger? Fordi om vi ikke er svarte? Eller muslimer? Eller må drepe naboen for å overleve? Man må spørre hip-dop-hoder som tenker slik: Hvor kommer bunaden fra? Romanen? Juletreet? Skulpturen? Popen? Poteten? Politikken? Ostehøvelen? Komedien? Marxismen? Eventyret? Flagget? Rytmeinstrumentene? Det er greit å grave i fortida, men ugreit å begrave seg selv i den. I hvert fall når det gjøres på vegne av slike irriterende kasus som autentisitet eller stammeidentitet eller sosial rase.

Men OK, i den grad det bare handler om kulturell utbytting eller kommersiell utnytting av andres kultur, eller bare kopiering av stereotypier eller koder fra bedre eller dårligere kulturer, da fortjener den norske rappen godt med kjeft. I så tilfelle bør vi vel heller ikke investere så mye tid på å forstå det norske hiphop-fenomenet, som bare kan gjøre det større. Men igjen, det handler også om at vi lever i en medieverden som er global, for ganske mange. Imperiale og lokale hegemoni settes i dag som i forgårs ved hjelp av populærkultur og mediekontroll, mye mer enn av ren militær makt. Det kan vi se overalt, fra Russland til USA, om det er om Irak eller i Norge. Hvorfor skulle ikke Iran eller Kina eller Tsjetsjenia lage filmer på en måte som fenger Vestens publikum, når Vesten bruker milliarder på å vinne Østen med sin kulturindustri? Hvorfor skulle ikke Norge bygge rappkultur når Japan, Sør-Afrika og Ukraina?

Nok om det, jeg er ikke på et raid for noe annet enn den norske rappen som litterær uttrykksform i en norsk offentlighet. For meg synes diskusjonen om norsk rapp, så langt, som en elitistisk og provinsiell øvelse.

Rappens hovedgrep og modus
I rappform hadde jeg med overstående skrevet meg rett inn i en av dens dominante modus, på norsk bare kalt dissing. Verbet "å disse" stammer fra det engelske "disrespect". En vanlig form for dissing er den som foregår mellom rapperne selv. Mest kjente interne dissing så langt, i Norge, er Jaa9 & Onkl Ps overfor Side Brok, på "Skillsmissebaren", som var med på ekstrautgaven av Tungtvanns Folket Bak Nordavind. Ørsta-rapperne svarte ganske snart med "Grøde", om "Jen9 og Tante P" og om at "bondekara he sått en beef / no fe dei forhaustare folle ta drit / innavla bønde med hareskår / høstlara så hausta det en munn-sår". I dette tilfellet handler dissingen om hiphopens egen battle-kultur, en forlenget arm av den fysiske mann-mot-mann-konkurransen mellom to rappere, om på rappen å slå den andre ned med ord.

Rappens hovedfiende nr. 1 er selvsagt popen. Eminem disser Michael Jackson med en hel rapp på hans siste plate, Encore. Norsk favorittdisseobjekt er naturligvis Morten Abel. Her igjen fra Side Brok, "Ein likandes kar": "ej lika å legge en lause kabel / en stinkande sleipe klatt som Morten Abel / ej lika å disse, ej lika å pisse / folk i nakkje, ej lika å gi dei ei ripe i lakkje". Men absolutt alle kan disses, i sær de som oppfattes som bremseklosser for hiphop-samfunnets utbredelse. Jaa9 & Onkl P disser på "Kjendisparty" et stort utvalg av norske kjendiser. Selvdissing forekommer også, fra de med evne og alder til selvironi.

Dissing er ikke noe nytt, bare et annet, mer personlig og kampmotivert begrep for kritikk. På sin siste plate synger f.eks. Odd Børretzen, i "Snill", nettopp om å ha mot til å disse de rette folka, finne store og sterke nok motstandere, og ta dem med kraft og alvor. Våge noe, ikke bare med morsomheter, som ikke verken har eller får noen virkning. Slik han føler at han selv har vært, altfor snill og høflig, aldri "banna i kjerka" eller fått seg "rykte som bronstæikt flesk", som han sier det, etter forføreren i Prøysens "Den skyldige".

På sitt verste er dissingen gudsjammerlig kjedelig, retningsløs som solstrålene, med lignende for gitt tatte varmefølelse, og helt uten slike kvaliteter som Odd Børretzen, en genuin norsk pre-rapper, etterlyser hos seg selv i "Snill".  Slik som i "Kjendisparty", hvor Petter Stordalen, en av dem som disses, i etterkant oppretter sin egen dissegeskjeft med imagebyggende motrapp, omtalt i alle medier.

Det etter hvert nærmest narkomane behovet for uforpliktende humor, er i grunnen blitt et større norsk kulturproblem, et nytelsens behagelig bedøvende ingenmannsland, noe som også gjenspeiles i den dårligste norske rappen. Særlig når den kobles til nettopp kraftløs og "morsom" dissing. Det blir litt som med humoristene selv. Det er få som virker utover underholdningsmomentet. Otto Jespersen klarte å bli tatt alvorlig av statsministeren. Team Antonsen, og spesielt Harald Eia, har vist evner til både intelligent språkforskning og avansert kroppsforskning, som stadig vekk må diskuteres i kringkastingsrådet. De vil garantert snart lage forvridde nyinnspillinger av de verste norske rappene, slik de allerede har gjort det med mange popschlägere.

De få sporene av selvdissing forsvinner ganske fort om man heller velger å kikke etter selvskryt, som gjennomsyrer rappen. Annenhver rapp har som mål kun å fremheve rapperens ekstreme egenskaper, særlig som rapper, men også som superelsker, ruskonge og voldelig frihetskjemper. Ian Durys Sex, Drugs & Rock'n'Roll var min generasjons variant. Men av og til går selvskrytet også på rollen som menneske, medmenneske, saksforkjemper, representant for undertrykte eller glemte, eller om rapperen som seer.

Når enten dissing eller selvskryt er eneste motiv og driv i rappen, blir den fort både kjedelig og dårlig, i hvert fall som litteratur betraktet.

Dårlig norsk rapp går gjerne rett i kodefella, hvor det viktigste blir etterplapring av amerikanske rappkoder, med hovedfokus på vold, sex og dop, hvor mannssjåvinisme er alfa og selvhevdelse omega, uten annen grunn enn at "det er det det handler om", eller at dét er den autentiske åren. Gangstarappens fokus på beatriktig sex, dop og "skyting", for overlevelsens skyld, er neppe overførbar til norske forhold, ennå, og indikerer en forståelse av rapp som overlevert innhold heller enn som overlevert form.

Den dårlige norske rappen er alltid den som er sjangerbekreftende på en slik innholdsmåte, mens den gode rappen er den sjangerutvidende, den som skjønner at den foregår der hvor rapperen faktisk lever, hvor rapperen er et litterært og musisk vitne. Sjangerkonvensjonen er i sin mest overbyggende forstand alltid, og ikke bare i rappen, mest et uttrykk for makt.

En rapper rapper heimstaddikt. Rapp er et talende ståsted i sin mest geografiske og demografiske form, som en fysisk plass på jordens ovale overflate, hvorfra man kan se nabolaget i all dets kubistiske undergang eller overflod, utlagt som en ordstrøm av bilder og lyd, som har den samme nerven som fem minutter med byliv eller bygdeeksistens. Rappens største potensiale er dens evne til å la virkeligheten dukke opp i all sin velde, i Norge i et land og en kultur hvor vi stadig indoktrineres at vi er verdens gode frelsere. Rapperen er et prisme mellom sine egne fysiske og kulturelle omgivelser og den globale landsbyens behov for stadig mer lokale rapporter. Den gode rappen gjør dette med kraft og mot, hvor det lokale blir den allmenngyldige essensen å lage vitaliserende livseliksir med.

Populærmusikken har for så vidt alltid illuminert et virkelig interessant paradoks. På den ene siden er den vår tids folkemusikk, med et hørbart opphav i det lokale, både språklig og tematisk er det lokale og sosial identitet et hovedfokus. Samtidig er det ingen andre uttrykksformer som i like stor grad motsier ideen om at identitet (som klasse, rase, kultur, sosialitet, sted, osv.) er gitt en gang for alle. En ting er at populærmusikkens sjangere oftest har utspring i USA – om de aldri så mye kan spores tilbake til afrikanske, østlige eller europeiske kilder – for så å plukkes opp av f.eks. norske rappere. En annen at denne nye folkemusikken i dag beveger seg ennå fortere enn før, med samme fart som all annen informasjon i den digitale verden, og dermed slår nye undergravende rotformer i ny jord fortere enn både gud og faen får skrevet ut nye ideologiske verdenskart. Populærmusikk er røtter i bevegelse.

Det viktigste for å vurdere norsk rapp blir derfor: Hvem er det som kommer opp med noe utover sjangerkonvensjonene, som jo setter seg like fort som musikkritikerne klarer å provinskaste sine terninger importert fra det store amerikanske utlandet? Hvem er det som klarer å fylle opp hiphopformen med et eget norsk innhold? Hvem er det som klarer å rappe frem en tekstflow som man både blir nødt til å lytte til, bare på grunn av rytmen og beatet og stemmen, og som man i tillegg ønsker å lytte til, for dets innhold?

VIKTIGSTE UTGIVELSER FRA RAPPÅRET 2004 
Jeg har valgt ut seks av årets CD-utgivelser for kommentarer. Det er sannsynligvis de seks viktigste, selv om det er utgitt mange spennende ting også på mix-CD, demo-CD, ep/cd eller cds, med rappere som URO, Karpe Diem, Spetakkel, AndyBoy, Hajoken & Makaber, osv. (Se egen liste over årets utgivelser nedenunder.) Jeg har valgt Jaa9 & Onkl P sin utgivelse Sjåre Brymæ fremfor Dirty Opplands Greatest hits. Jeg har inkludert Ravi & DJ Løvs Lekr butik blant årets rapputgivelser, selv om de ligger godt på siden av en opprinnelsesmotivert rappdefinisjon. Litterært sett er de likevel en del av rappfamilien.

Side Brok – Høge Brelle
Er flinkest i rappklassen på humoristiske språkvendinger. Dialekten funker, versene sitter som skudd. De er av de beste til å telle stavelser, og gjerne med setningsfigurer som ofte nok forteller noe. Med verselinjer som "han e verdensborgar med bygdeschmertz", skriver de seg rett inn i Vestlandstradisjonen fra Vinje og Garborg, som jo var "jærbuar og europeer".

Den viktigste rappkoden hos Side Brok er selvskrytet, først og fremst om hvor flinke de er til å rappe. Men selvskrytet formildes av voldsom vilje til humor, med heldige islett av selvironi og selvdissing. Deres rappschläger "1,2,3 fyre" fastslår råning på bygda som hiphopens norske sjel, i helga kjører de omkring i bygda, "ront og ront som ei vinylrille". De må derfor ta på seg skyld for det ekstreme bygdeperspektivet i hiphopdebatten.

Problemet med Side Broks plate er at humoren fort virker totaliserende. Plata varer dermed ikke så lenge. Man kan ikke spise Delfia-kake hver dag. Humorkravet underminerer gjerne også de få antydningene til tematisk innhold, utover bygdeironi og bygdenostalgi. Side Brok leverer likevel sjangerutvidende rapp, med klar vilje til å fylle den med et norsk innhold.

"Rist med raua" er en gladlåt med dansefot, med fokus på rappens krav om fest med beatende fysisk deltagelse. På "Ein Likandes Kar" er det gode tilløp til nye vrier på den pietistiske kroppsfikseringen i landet. Mens de på låta "Side Brok" lanserer sin rappfilosofi: "lytt til oss men høyr på dej sjøl / me he rap til rikmann og bondeknøl / vil du fange oss så må du lytte myllå linjene / me finst kun her i vinylrillene".

Konklusjon: De bør finnes også i rappsamlingen din. Beste bygderappere, med selvskryt og humor som rappbasis.

Tungtvann – Folket Bak Nordavind
For et par år siden sa Jørg-1 i et intervju: "- Borte er tanken om det "ekte" hip-hop-bandet. - Da vi kom, skulle vi bevise at vi kunne være et rent hip-hop-band med riktige rytmer og tekster. Kjernen er for så vidt fortsatt den samme, men nå gjør vi hva vi vil. Bruker instrumenter i stedet for samplinger, for eksempel. Om det er ekte? Det er vår generasjon som er opptatt av de greiene der. Hip-hop er ikke en sub-genre lenger, dagens unge fans er ikke de særeste gutta i klassen med caps og tung bukse. Hip-hop er overalt og alt, og det er en befrielse."

Tungtvann er den norske rappens viktigste gründer, som for lengst har innsett at rappkodene er til for å brytes. De har avgitt to av den norske rappens aller viktigste album, med Nord og ned og Mørketid. Folket Bak Nordavind er en merkelig utgivelse, som likevel klarer å leve opp til de foregående.

Her finnes slagordrapp, som i "Brenn dem", hvor politikere og Storting blir anbefalt totalomforming, for systemet deres representerer ikke lenger mennesker. Mange av tekstene har sosiale og politiske motiv. Samtidig finnes det ting her som er så lyse og lette og danseglade, som f.eks. "Slæpp dæ laus", i noe de selv kaller for sumpfunk, at den indignerte knyttneven blir helt lealaus, mens derimot den villige dansefoten begynner å gå av seg selv.

Før neste spor igjen svitsjer over i alvorsmodus, med "Landet ligg I", som er den første av tre slike spor strødd utover plata, som et tilbakevendende tema. "Tida står stille, daga blir te år, uten at du engang merka at tia går. Den står i ro. Det er stille. Du træng ikke til noe sov i ro". Låt-trilogien handler om Norge som et folk bak gardiner, med angst for verden, redsel for andre, og sneier innom tema som selvmord, dop og barneovergrep. Det som beskrives er et land med et patologisk overjeg, som ligger over enkeltmennesker som et virkelighetsstjelende slør. Her spiller det en rolle at Jørg-1 har den tyngste og beste rappstemmen i Norge, med en mørk Cash-aktig autoritet.

For så, på "Vampyra", å lansere slike refrengglade linjer: "Si det du mein, å mein det du si, vampyra og hyklera si tid e forbi, det e fordi at vi ikke lengre har tid te å heng oss opp i negativ energi".

Tungtvann er uansett et rapplag som tør å være alvorlige, tør å mene noe – og tør å skeie ut. De vil alltid gå utover seg selv, utforske nye områder for rappen å behandle. Med sin vilje til reagge og med deres soundsystem og dancehall-events på Livingroom i Oslo, blir de totalt sett nærmest sjangereksploderende.

De samarbeider utrolig bredt, og langt utover rappens domene. Terje Nilsen er igjen med på et spor, foruten danske og svenske rappere, i noe som lyder som actionfilmrapp. Tungtvann disser visstnok aldri resten av hiphopmiljøet i sine tekster.

Konklusjon: Dette er en plate som bare vokser. Kjøp den nå, og den vil bli mer og mer drikkeklar etter som tida går. Plata som gir størst smakseksplosjon.

Ravi & DJ Løv – Lekr butik
For meg som vestlending var det en "utamæsjælopplevelse" å nærme meg denne plata. Den lavt messende monotone stemmen til Ravi nådde ikke frem, toppet med en tønsbergdialekt med kraftig barnslig sleng. Jeg brukte virkelig tid på å komme inn i Ravis lekre butikk. Men jeg kom meg inn, til slutt, og trives. Om den aldri så lite har hiphop-innredning.

For det er bare å si: Tekstene er gjennomgående gode, og noen er virkelig originale. Det ligger masse holdning og vilje nedfelt i dem. I tillegg til at det ligger mye mot i å gjøre det på denne måten. Nedskrevet i coveret slik de fremsynges, i en høyst personlig lydskrift av Tønsberg-dialekt.

Plata er nærmest et konseptalbum rundt et tema, nemlig holdning til de andre. På

"Muderman" om hvordan vi behandler de andre rundt oss, her narkomane, byoriginaler, etc. "Manalasav", som er "mi dame i arabia", er en hyllest til palestinerne, som ender med en politisk oppfordring om frigjøring. "Arabærne kommer" handler om den dagen araberne invaderer Norge: "vofå ha kångn tat finstasn på ... jæ kan bli muslim, jæi, bare jæ får stå hær å prate fjas". Jeg har ikke vært borti noe lignende siden Tramteaterets direktepolitiske "Det går alltid et korstog" (1983). Sammenligner vi så "Fælkn Sikstin 1+2" (F16) med Gatas Parlaments "Bombefly", finner vi på lignende vis to vidt forskjellige måter å behandle et aktuelt krigstema, som parolediktning eller som hos Ravi, med en original språklig underliggjøring, om norske forhold.

"Har fårtalt alt" er kanskje den beste av alle tekstene på plata. Om en fyr, Ravi selv, som blir utsatt for tortur av fremmede som vil overta landet, og som må oppgi alle hemmeligheter om det norske samfunnet: "Di tvang mæ jæ garem rubel å bit, ja høri svinebant øre mit, sku spile jan værners samla balader på ripit, te slut kåm jæ dit at jæ ike ga dem lit, men alt sama a tåp sikra infårmasjon så di ba åm, di spurte vofå bunadn i bun å grun bar ær rar, å jæ sa, såm sant var, at ingen a ås væit vorfår”. Refrenget gjentar, ”jæ har så jævla lyst på brunost, kan vi ji ås?". Noe som plutselig bringer på bane Knutsen & Ludvigsens andre plate, fra 1972, med tittelen Brunost no igjæn?, med klassikere som "Nesevise" og "Bestefarvise", der deres første plate f.eks. hadde hiten "Matpakkespisevise". Ravi åpner på sitt beste absurde rom å tre inn i for kritikk av vår egen naturgitte og ubevisste nasjonalisme og rasisme.

Konklusjon: Knapt for rapp å kalle. Men absolutt verdt å ha. For sin absurde originalitet.

Gatas Parlament – Fred, Frihet & Alt Gratis
Deres forrige plate, Holdning over underholdning, var en skattkiste av humoristisk rapp med tunge ideologiske og politiske budskap, først og fremst med norske forhold i fokus. Gatas har tidligere spilt inn Knutsen & Ludvigsens "Nesevise" i rappversjon. Noe som indikerer at deres politiske grunnholdning som regel behandles med humoristiske virkemidler før den slippes ut i rappform.

På deres Mixtape av året, Bootlegs, B-sider & Bestiser, har de en låt som heter "Slagord-rap", som anskueliggjør deres holdning til rapp. Med deres egne ord: "Vi har tatt de vanligste demonstrasjonslagorda som finnes og laget en rap-låt ut av det. Rap og slagord er to sider av samme sak: Si det du mener tydeligst mulig, fint om det rimer og låter bra. Vips: Slagord-rap."

Det er kort vei fra 70-tallets parolediktning til Gatas slagordrapp, i hvert fall om humorelementet og selvironien ikke får være med. Årets plate står som helhet utvilsomt nærmere parolediktningen, og hovedfokuset er minst like mye på Dart Bush og amerikanernes herjinger i verden, som på norske forhold. Det er riktignok en forssvarssang for Blitz her, og deres forslag til kjøttvalg på "Spis de rike" er originalt og personlig. Denne kannibalismen i matfetisjismens Norge, med overdrivelse som grep, er nok tenkt som en mer direkte versjon av hvordan de rike selv på mer indirekte vis lever av sine ansatte. Grepet ligner dermed litt på deres famøse Tellhim.nu-aksjon – med en nettside nedlagt av politiet, og anmeldt av den amerikanske ambassaden, med strafferamme på 12 år – hvor de gikk ut med lovnad om belønning til den som knertet George Bush. Ikke ulikt Bushs egen måte å fange sine irakiske fiender på. Det er uansett å håpe at Gatas skiller mellom amerikanere og USAs ledere i sin antiamerikanisme. Det er ikke alltid like lett å se.

Plata starter med "2004", som er en god omskriving av den terminologien som den politiske krigsindustrien bruker for tida, og setter platas fokus, som følges opp ikke minst gjennom låter som "Anti-amerikansk dans (med Promoe)" og "Bombefly". Den førstnevnte går: "Kan vi ta en antiamerikansk dans så / ambassaden blir til St. Hans-bål / Grip hånda til en du har sjans på / Brenn flagget og sving på din svans!". Med alt sitt politiske budskap er den likevel også en avansert dissing av resten av det norske rappmiljøet, når refrenget åpenbart er en pastisj på Ravis "Utadæsjælopplevelse" (med Folk & Røvere). I tillegg har det brodd til "Rist på raua", en tittel som finnes både hos Side Brok og Fremmed Rase dette året. Promoes svenske strofe minner om Tungtvanns actionlåt "Plan-B". Det rappindirekte budskapet synes å være: Hvorfor faen kan dere ikke rappe om noe ordentlig når dere først gir ut hiphop-plater? Det topper seg på den siste låta, den brillefine "Kosmonaut" (de bruker selvsagt det russiske ordet for romfarer), om USAs nasjonalisering av verdensrommet, hvor linjer som dette plutselig dukker opp: "Rist på rompa, romturister, rist på rompa, romperister". Her er det snakk om godarta dissing.

En højdare er utvilsomt "Futurama", som er en 2004-rappversjon av John Lennons "Imagine", som stjeler nesten alt som fins i denne, i tillegg til å legge godt på med egenproduserte rapplinjer. Det utopiske får dermed plass som et modus i tillegg til den knallharde politiske kritikken og den humoristiske dissingen.

Deres egen diagnose på seg selv finner vi innledningsvis på plata: "Manisk progressiv / Tendensierer mot panisk kognitiv / Sett fra min side er jeg bare objektiv / Vi hakke kommet for å bare lage liv / vi lager opprør mot det daglige robberi".

Konklusjon: En nødvendighet. Gatas er klart best på slagordrapp. Last ned fra nettet.

Jaa9 & OnklPs Sjåre Brymæ og Apollos Satans Sirkus er andre kandidater til omtale. De kan godt havne utenfor platebunken, om du ikke er troende. De førstnevnte har laget en plate med dissing som hovedfokus, hvor morsomhetene ikke holder, og hvor tekstene stort sett kan forbigås i stillhet. "Sånn er livet" er laget sammen med Jørg-1, og den mest interessante, med greie linjer som "skal man bli noe så må man gjøre noe, kom an, første mann til døden er en dau kar". De sier i et intervju at "det har vært mye høytidelige greier i Norge, føler vi, og legger mer vekt på humorelementet". Det bør de slutte med, og legge mer vekt på at tekstene skal være gode som helhet. Deres "Kjendisparty" er ingenting annet enn dårlig avskrift av Se & Hør.

Det er ikke minst Jaa9 & Onkl P og deres enda større Lillehammer-kollektiv, Dirty Oppland, som har vært trukket frem som alibi for musikkindustrien og kritikerne på at "råneren er den perfekte rapper", slik som Ole-Martin Ihle sier, før han gjerne fortsetter med "Harry is the new loud". Greit for meg, Ihle, men jeg lytter heller til andre ting, foreløpig.

Apollo har med Satans Sirkus kanskje prøvd å lage et slags konseptalbum. Men det er ikke særlig vellykket. Det finnes artige ting her, som rappskillingsvisen "Det var en gang...", om den feite gutten som får danse med gromjenta for at han ga henne Apollo-CD til bursdagen. Med sample fra Erik Byes "Gammel er min fjord". Her finnes en cover av Mikael Krohns "Hun er fri". Låta "To rappere" har "Tre små kinesere" som originalt grunnlag.

Plata vil gjerne stå frem med politisk holdning, men blir noe upresis og tung i sessen. Selv om det finnes tekstlinjer som holder, og til og med nok av selvkritisk holdning til sin egen norske ungdom, f.eks. i "Generasjon gi faen": "Vi gir faen i politikk / faen i folkeskikk / vi hører bare på gi-faen-musikk / Vi er Norges nye fremtid / Sønner og døtre av en kald tid", så holder det ikke som helhet.

Konklusjon: Sjekk heller ut Apollo og Jaa9 & Onkl Ps neste album.


Rappen, institusjonen og tida
Noe av det fineste med hiphop-miljøet er at det fungerer som en stor vennegjeng. Selv om rappen så langt er mest kjent for å innføre kampmotivet i litteraturen igjen, er samarbeidet mellom rapperne landet over av en så utstrakt art, at ingen annen sjanger så godt viser frem fordelene med å avstå fra den originale og ensomme kunstnerrollen til fordel for nettverk og samarbeid. Det er en viktig ting å fremheve om norsk rapp.

Det er trolig på det tekniske, programmering og beat, som norsk rapp har mest å hente, der kan jeg være enig med kritikerne. Men den rene tankegangen i musikkakademipolitiet, om et populærkulturelt fenomen som hiphop, hvor Tungtvann ikke skulle lefle med reagge, eller Gatas ikke rappe om Blitz, verdenspolitikk eller feminisme, ja, det er likevel verdt en kanondiss fra et samlet norsk rapperkorps.

Rappen er, sammen med elektronika, det mest interessante som skjer i norsk populærmusikk, ja, antagelig i norsk musikkliv overhodet. Begge bruker teknologi på en måte som i stor grad overflødiggjør musikeren og instrumentet til fordel for platespiller og sampler og andre dataduppedingser med kopiér- og manipulerbart lydpotensiale. Det er likevel ikke noe langt steg til rappen og elektronikaen fra artister som tidligere har spilt på sag eller oljefat, eller musikere som bruker ulike typer opptak i låtene sine, om det er fra radioen, naturen eller fra den huslige sfæren, for å sette lydbildet både rytmisk og som stemning.

I et intervju har gateparlamentet sagt at: "Hip hop er mye bedre enn techno. Bare så det er helt klart. Hvis det skulle ha vært noen misforståelser tidligere, håper vi de nå er slutt. Så da håper vi den saken er ute av verden." Forholdet mellom menneske og maskin vil etter hvert garantert gå seg til også i den nye musikken. Forskjellen mellom norsk elektronika og norsk rapp blir på tekstsiden tydeligst i låttitlene. Elektrofant har f.eks. låttitler som "Walter Benjamin's Aesthetics", noe som nok i en viss grad anskueliggjør både utgangspunktet for produksjonen, og det publikummet de ser for seg at plata får. Motsatt har den norske rappen låttitler som "Sjåre brymæ" og "Rist me raua". Når de engang møtes vil kanskje låttitler kunne oppstå, som "Walter Benjamins rauarist" eller "Faen i tysk estetikktakt" (som ville vært mer i slekt med Obstfelders "Faen i Støbejernssøilerne").

At rappen påvirker musikkulturen som sådan er jeg overhodet ikke i tvil om, slik rappen selv er en del av en større kulturstrømning. Hva skal man nå ellers si til en norsk verden, hvor til og med Leif Ove Andsnes i 2004 blir vitalist. Plutselig henfaller han til Mozart, den drikkfeldige og sorgmuntre, klassiske pianorapperen. Bort med Haydn og alle de melodramatiske tragikerne med det sjangerbevisste alvoret.

Vi kunne fortsatt her: Bort med kritikkindustrien. Bort med kunstreligion og estetikkbudene. Bort med merkekunstbyggerne. Bort med det akademisk korrekte, sjangertilbedelsen, det tabloidhippe og det moteoriktige. Bort med hip-dop-hodene. Inn med en rappere livsform.

Lars Bukhdal refererte tidligere i år i Morgenbladet om det danske poesiåret. Der siterte han Poul Borums uttalelse fra 1990, om at 1990-tallets diktning ville bli "dominert av hiphop, rap og house". Bukdahl ser at det først er nå, i 2004, at spådommen går i oppfyllelse, med Marius Nørup-Nielsens Alle tiders barn. Den norske bokpoesien viser på sin side foreløpig få tegn på å fange opp rappens grep og modus. Men det kommer, garantert.

På litteraturfestivalen Kapittels nettsider finner du fortsatt et sitat av Side Brok, det tidligere siterte: "lytt til oss men høyr på dej sjøl / me he rap til rikmann og bondeknøl". Rapplakaten i vinduet til litteraturens høyborg bekrefter at den norske litteraturinstitusjonen følger godt med nå, populærkulturen har endelig, bare på de siste få årene, klart å bryte seg inn i kunstinstitusjonens irrganger, og fått åpne sine små kiosker der. Våpnene er lagt ned. De virkelige kampene kan nå begynne. Alle de gode kampene: Kvalitetskampen. Sjanger-(nedbrytings)-kampene. Det kan bli kanoniseringsfin risikosport ut av slikt, hvor alt fra mot til tradisjoner, fra klassisk dannelse til teknisk innovasjon, kan bli lagt i potten. Hvor grunnlagsspørsmålene kan dukke opp igjen med alle sine enkle spørsmål: Hvorfor? Hvordan? Hvorfra? Hvem? Hva?

På tross av innpass i kunsten står likevel den norske rappen under dobbel ild, ennå, fra autentisitetsjegerne, med Ihle og Khan-Østrem i spissen, men også fra de institusjonskonservative akademikerne, slik som estetikkprofessor Arnfinn Bø-Rygh & co, som selvsagt ser sitt strenge, klassiske og sjangerinndelte territorium, med dertil hørende innlærte referanseregimer og akademisk dannelse, invadert av ungdom og blodfylte mennesker, hvor modernismens regime sprekker opp i flytende isflak blant drivende, varme strømmer av rapp og andre former for relasjonell estetikk.

Likevel, rappens verste fiende, når det kommer til stykket, er antagelig rapperne selv. Slik det alltid er i kunsten. Alt tyder imidlertid på at norsk rapp har mye å gå på. Stallveggen er bare en tenkt vegg i et rappuinvers som stadig utvider seg.

TILLEGG 1: Liste over norske rapputgivelser 2004

TILLEGG 2: Enkelte tekster fra rapputgivelser 2004