Innfallsporter til en utstilling
av kurator Tone Hansen

Vestlandsutstillingen 2002 skal fortelle en fortettet og mangesidig historie om norsk samtidskunst i dag. Tretten kunstnere er valgt ut. Utstillingen legger vekt på de enkelte kunstnerskap og gir hver kunstner en bred presentasjon med flere verk.
Et slikt grep gir kunstnerne mulighet til å vise konsekvens i teknikk og fortellermåte, og betrakteren en større sjanse til å sette seg inn i de enkelte kunstnerskapene, og kanskje se sammenhenger mellom tilsynelatende ulike kunstneriske uttrykksformer.

Arbeidet med Vestlandsutstillingen 2002 har gitt meg muligheten til å reflektere over den komplekse situasjonen dagens kunstnere og dagens kunstscene befinner seg i. Det har vært en fantastisk sjanse til å få innblikk i vidt ulike kunstnerskap og kunstneriske uttrykk. Jeg har fått sjansen til å sette meg inn i tenkemåter og ideverdener jeg var ukjent med, og fått tilgang til kunst på tvers av generasjoner og teknikk.

Utstillingen har blitt til på grunnlag av innsendt søknadsmateriale, hvor prinsippet om fri innsendelse fremdeles gjelder. Derfor har det vært et viktig prinsipp for meg å gå inn i materialet med et åpent blikk. Utstillingens idégrunnlag har fått utvikle seg underveis og samtidig med utvelgelsen: Først ved flere gjennomganger av søknadsmaterialet, deretter gjennom samtaler og møter med de enkelte kunstnerne, og til sist gjennom arbeidet med informasjonsmaterialet. Dialogen mellom kurator og kunstnere har vært prioritert gjennom hele arbeidet med utstillingen, utstillingens siste ledd har blitt til i samarbeid med kunstnerne.

En vandreutstilling som Vestlandsutstillingen har mulighet til å treffe et bredt publikum spredt over et stort geografisk areal. Den er en viktig årlig begivenhet; både fordi den viser hvilke tendenser som finnes på samtidskunstscenen, og fordi den gjør kunsten tilgjengelig. En utstilling på vandring vil endre karakter fra sted til sted avhengig av lokalene den blir vist i. For å gi utstillingen best mulige vilkår, har arbeidet med
spesialtilpassede romløsninger for hvert utstillingssted blitt prioritert.

Utstillingen spenner over et vidt spekter både tematisk, formalt og estetisk. Slik speiler også utstillingen samtidskunstscenen i dag.

Vestlandsutstillingen 2002 viser kunstnere som
- arbeider dokumentarisk med utgangspunkt i et sosialt engasjement
- forsker på opplevelse av rom og tid
- lager fortellinger
- utforsker psykologiske og personlige problemstillinger
- jobber rent formalt
- kritiserer det bestående


Jeg har laget en navigasjonsrute basert på tre hovedtemaer som mulige innfallsporter til kunstverkene. Du kan velge å følge en av dem – eller lage dine egne!


Navigasjonsrute:


Et sosialt engasjement

I utvelgelsesprosessen har jeg observert en dreining fra fokus på det narsissistiske selvet og til et sosialt engasjement. Kunsten reflekterer og poengterer samfunnsfenomener, og bruker dem aktivt for å fortelle en gruppes historier. Kunstnere opptrer som antropologer, og dokumenterer sosiale strukturer.

Kjersti Solberg Monsen har fulgt flere ungdomsskoleklasser og fotografert ungdommene i ubevoktede øyeblikk. Bildene viser mennesker i en oppbruddsfase, opptatt av å markere annerledeshet og egenidentitet i klasserommet. Når man ser fotografiene blir man også slått av hvor tilfeldig sammensatt en skoleklasse er. I Helene Selvågs dokumentar SUSANNE, GEIR EGIL, HEGE OG ANNE ER KUNSTNERE forteller fire kunstnere om sitt liv og sine interesser i og utenfor kunstverdenen, og gir dermed innblikk i en arbeidsprosess og en privatsfære som sjelden kommer til syne i gallerirommet. Intervjuobjektene har selv valgt musikken som følger intervjuene, og har gjennom det vært direkte engasjert i resultatet.


Å fortelle en historie

Det er påfallende mange kunstnere i dag som arbeider med det narrative som strategi. Fortellinger eller bruddstykker av fortellinger blir presentert som serielle tegninger, fotografiske billedsvermer og som dokumentarisk fotografi og video. Det serielle grepet går igjen også i det formalistiske maleriet, noe som gjør bildene til lesbare enheter i rekke.

En historie kan fortelles på mange måter. Den foregår over tid og krever en utvikling, om enn ikke lineær. Kunstnerne under forteller historier om problematiske situasjoner på en måte som engasjerer utover det personlige og private. Det paranoid-humoristiske er fremtredende og fungerer som en viktig og gjenkjennelig faktor i arbeidene.

Liv Eienes FANTOMER kan sees som en billedlig fremstilling av følelser hos mennesker i ulike hverdagslige situasjoner. Tegningene er ikke laget som en serie med en fast rekkefølge, men monteres som en klynge på veggen, slik at betrakterens vandrende blikk skaper en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge. Tegningene billedliggjør begrepet A freudian slip of the tongue. Vi kjenner det igjen fra Ally McBeal, hvor virkelighet og fantasi ikke alltid kan skilles fra hverandre, og hvor høyst private tanker blir visuelle. Den sosiale angsten får et mer paranoid uttrykk i Arne Waskes malerier. Her utsettes en figurverden for eksistensiell angst, men bildene har også en politisk agenda. Menneskefigurene har liten eller ingen kontakt seg i mellom, og tekstene som er malt inn i bildene antyder en moderne ensomhet. Billedflaten er delt opp i ulike perspektiver, og flere historier utspiller seg tilsynelatende på én og samme flate, i én og samme montasje.

En banal debatt rundt figurasjonsbegrepet raste i Norge for en tid tilbake, men debatten kom aldri inn på hvor opplagt figurasjonen inngår i dagens samtidskunst, ikke minst i fotografi og i videokunst. Fotografiet har den kvaliteten at det alltid refererer til noe. De unge fotografene behersker dette referansespillet og bruker fotografiet stilsikkert. Ingrid Toogood Hovland jobber med fotografi i et spenningsladet felt. Hun benytter seg av det fotografer kaller lysforurensning, det vil si gatelys som gjør det vanskelig å fotografere et "naturlig lys". Her blir kunstige lyskilder brukt til å skape en stemning som spiller både på malerihistoriens fascinasjon for neonlys, og på romantikkens hengivenhet for skumringskvelder. I tillegg er bildene tilført en mystikk som kan knyttes til science fiction. Hovedpersonene står alene på opplyste plasser og venter på noe, men på hva? Tittelen I DENNE NATT antyder et mulig hendelsesforløp og et felles anliggende for figurene.

I vår tid dominerer filmen historiefortellingen. Flere kunstnere benytter seg av filmiske referanser og utforsker rommet mellom det stillestående og det bevegelige gjennom fotografiet, eller med fotografiet som utgangspunkt. Et ubehag oppleves i møtet med Katinka Marazs indre/ytre studie av Bergen by om natten. Kombinasjonen av ulike fotografiske teknikker, og en montering som en billedsverm, lader tingene og bygningene med spenning på samme måte som i en Hitchcock-film. Mennesket er fraværende i bildene, i stedet får betrakteren tre inn som hovedperson. Kameravinkler og bildeutsnitt gjør Anita Tjemslands store grafiske blader til en svimlende opplevelse. Også her er mennesker mer eller mindre fraværende. Byen ligger tom og skaper en uro som kan minne om ubehaget og rastløsheten i Michelangelo Antonionis film Blow Up fra 1971.

Petter Magnussons JUST A MAN er det arbeidet som går mest kritisk og konseptuelt til verks av alle arbeidene på utstillingen. Her ligger fortellingen på to plan; det emosjonelle gjennom bildereferansene, og det kritisk-teoretiske gjennom tekstene. Videostills antyder bilder i bevegelse, mens tekstene punkterer det serielle og stopper bildene fra å kunne leses som én historie.


Formale kvaliteter, finstemt materialbruk

Det finnes et stort engasjement i den formale kunsten i Norge, hvor håndverksmessige og estetiske kvaliteter har vært satt høyt. Samtidig står kunstnerne for forskning på materialenes innholdsmessige kvaliteter og tekniske muligheter.

Monica Marcella K. Askim har modellert den amerikanske flystyrken i porselen. Ved første øyekast kan flyene i serien FLY/WW2 se like ut, men hvert enkelt fly er laget for hånd og forestiller én flytype. Kontrasten mellom de små og kritthvite flyene og originalens brutalitet er slående. Arbeidet får aktualitet gjennom dagens tragiske krigføring i Afghanistan. Rytme er en nøkkel til lesningen av Stein Askeland Rusnes formalt orienterte bildeserie INNTRYKK. Her avløses kvadratiske fargeflater av urolige og organiske flater som angir ulike retninger. Til sammen danner kvadratene en abstrakt frise, en rekke inntrykk som betrakteren må bevege seg langs, mens øyet vandrer i ulike retninger. Også Jeremy Welsh arbeider med sanseinntrykk og tidsforløp og lager situasjoner betrakteren må gå inn i. I videoinstallasjonen 60 MINUTES IN NO PARTICULAR ORDER vises en rekke videosekvenser om hverandre, og sammen med spesialkomponert musikk skapes en mulighet for meditativ innlevelse. Videosekvensene er digitalt behandlet og transformert gjennom flere lag effekter, slik at de oppnår ulik grad av abstraksjon.

I likhet med Welsh, bruker også Josephine Lindstrøm film til å skape en situasjon i tid og rom. I arbeidet FOSSEN viser Lindstrøm bare ett bilde; en foss som renner i det uendelige. Den eneste tekniske effekten som er brukt, er at filmen vises baklengs. Det rennende vannet gir assosiasjoner til Terry Nilssen Loves abstrakte, modernistiske malerier. Men der hvor Lindstrøms film framstiller en uendelig bevegelse, blir maleriet med sine dramatiske fakter stående frosset, som et punktum. Slik kan man se arbeidene til Lindstrøm og Nilssen Love som utstillingens formale ytterpunkter.