EN NY HUMANISME? av Trond Borgen [print versjon] Hvordan kan man skape autentisitet i en verden som har mistet sin uskyld? En ny serie fotografier av Andres Serrano aktualiserer spørsmålet om bruken av menneskekroppen i en slik sammenheng. Disse bildene utgjør en viktig del av boken A History of Andres Serrano/A History of Sex (Groningen Museum, Idea Books, Amsterdam, 1997). En videofilm kalt A History of Sex (Allegri Film, Sydney Neter Distribution, Amsterdam) dokumenterer Serranos arbeid med opptak til billedserien i Holland. Serranos fotografier viser bl.a. dverger, klovner, prester, gamle mennesker, hester, hermafroditter og sadomasochister i ulike eksplisitte seksuelle situasjoner og konstellasjoner. Er dette bare nok et forsøk på å sjokkere et stadig mettere kunstmarked og sensasjonshungrige massemedier? Den pessimistiske versjonen finner vi f.eks. hos Eric Hobsbawm, som i boken Ekstremismens tidsalder (Gyldendal, 1997) peker på at det ikke lenger er ordene i hellige bøker eller i verdslig litteratur, men varemerkene på de varer som man kan kjøpe, som dominerer det vestlige forbrukssamfunnet. Det er massemarkedets triumf som i stor grad har tappet provokasjonen for idealisme, for den er oppslukt av underholdningsindustrien og markedskreftene. Den tette sammenhengen vi finner mellom reklame og kunst, f.eks. i fotografiene til Oliviero Toscani, som først laget en Benetton-plakat med nærbilder av et stort antall kjønnsorganer, og som senere resirkulerte dem i en kunstnerisk installasjon på Veneziabiennalen i 1993, viser at Hobsbawms ord har forankring i virkeligheten; og reklamen og pornografien har nesten fullstendig overtatt billedframstillingen av den nakne menneskekroppens seksuelle funksjoner og begjær - igjen det perfekt markedstilpassede bildet. Når deler av samtidskunsten går inn på samme område, er det altfor lettvint å avfeie det som en kynisk markedsspekulasjon med bruk av sterke effekter. Serrano nærmer seg i A History of Sex seksuelle handlinger, erfaringer og fantasier som psykologien og psykiatrien for hundre år siden stemplet som perversjoner gjennom en klinisk, vitenskapelig kodifisering: "Man har innlemmet den seksuelle irregularitet i sinnssykdommene. Man har definert en norm for seksuell utvikling fra barndom til alderdom og omhyggelig karakterisert alle mulige avvik," sier Michel Foucault (Seksualitetens historie I: Vilje til viten (Exil, 1995)). Dette har ført til en innlemmelse av perversjonene i diskursen om kjønnene; men det har også ført til at pornografien har rykket inn i et område - og et marked - som billedkunsten bare sporadisk dekket og derfor i stor grad la åpen. Foucault plasserer seksualiteten sammen med galskap, sykdom og død - de menneskelige grenseerfaringene som skaper vår kulturs identitet. Serranos fotografier føyer seg her inn i et mønster: En kan oppfatte en del av den mest interessante samtidskunsten som et forsøk på å gjenreise humanismen i åndslivet - etter humanismens sammenbrudd i vårt århundre (Guds død, holocaust, den rendyrkede materialismen ...). Humanismen var én av flere store fortellinger (andre var ideologiene, religionen, kjærligheten) som gjorde det mulig for menneskene å forstå tilværelsen som en helhet, med mening. Én reaksjon på de store fortellingenes sammenbrudd kan være nettopp å stille det grunnleggende spørsmål på nytt: Hva vil det si å være menneske, uten disse store fortellingenes trygge rammer? Da er kroppen det mest grunnleggende vi har; og den kan opplagt brukes som kunstnerisk uttrykk, bl.a. til å prøve å gjenvinne seksualiteten som grenseerfaring og som fantasiprodukt. Mens Serrano gjør det ved hjelp av bilder av eksplisitt kjønnslig aktivitet, finner vi en mer indirekte måte i fotografiene til Fin Serck-Hanssen. Han lar seksualiteten ligge som en klangbunn i en framstilling av mennesket som inkarnasjonen av blottlagt sårbarhet, og i et begjær som krever alt. Dette er eksempler på samtidskunst som rommer en ny definisjon av humanismen - for humanismen slik den en gang var lar seg ikke gjenvinne. Den kan, paradoksalt, bare søkes gjennom noe annet - ved å gi den en ny retning, et nytt fundament. Grunnlaget for en slik prosess finnes i menneskets mentale historie: Definisjonen ligger dels i den eksistensielle smerten som det moderne mennesket har opplevd siden slutten av 1800-tallet, dels i opplevelsen av en postmodernistisk og posthistorisk virkelighet. Det er det moderne mennesket som selv, i ensomhet, må skape mening, sier den franske filosofen Luc Ferry i boken Mennesket som Gud (Humanist Forlag, 1997): "Hvis det hellige ikke lenger har sine røtter i en tradisjon hvis legitimitet er knyttet til en åpenbaring som går forut for bevisstheten, må vi heretter plassere det i hjertet av det menneskelige selv. Det er på denne måten den transcendentale humanismen er det guddommelige menneskes humanisme." I dette perspektivet kan en se deler av samtidskunsten som en humanistisk søken, fordi den er opptatt av mennesket og dets situasjon i en verden hvor alle de tradisjonelle verdiene har brutt sammen. Mennesket må oppfinne seg selv på nytt - bli sin egen skaper, så å si. Det voyeuristiske aspektet ved deler av denne kunsten er nødvendig - vi blir ikke først og fremst kikkere inn i andre menneskers verden, men inn i oss selv, våre egne fantasier, tabuer og hemninger. Også på dette området var faktisk Marcel Duchamp banebrytende, i ett av hans siste arbeider, installasjonen Etant donnés (1946 - 1966): Gjennom små hull i en plankedør kan man se en naken kvinnekropp ligge i gresset, med sprikende bein. Hun virker død, men kan likevel fortsatt holde en gasslykt hevet med den ene armen, som for å sikre tilstrekkelig lys så vi kan se henne godt. (Lampen er en implisitt oppfordring til vår voyeurisme, fra kvinnen selv). På ett vis er dette et peep show - det fordrer nemlig noe langt mer enn publikums passive betraktning, nemlig dets aktive deltakelse som kikker. I Etant donnés blir den skjulte erotikken fra Duchamps The Large Glass (1915 - 23) eksplisitt - vi kan ikke lenger forholde oss til den rent intellektuelt og analytisk; vi dras inn også med en umiddelbar følelsesmessig reaksjon. Det er som om denne installasjonen blir selve metaforen for verdens uskyldstap; og nettopp i vår umiddelbare konfrontasjon med denne ligger autentisiteten. Deler av samtidskunsten har tatt opp tråden fra Duchamp. De sterke virkemidlene som brukes, kan oppfattes som en bekreftelse av mennesket, og et forsøk på å etablere et nytt humanistisk perspektiv. Ekstremt sårbart, ekstremt usikkert. Men ikke nødvendigvis kynisk. Trond Borgen er kunstkritiker i Stavanger Aftenblad. Han skal være kurator for en stor utstilling i Rogaland Kunstmuseum til høsten. Han har gitt ut bok om fotografen Finn Serck Hansen. Han har skrevet katalogteksten til Serrano-utstillingen som nå vises i Stavanger. Denne teksten er en av to tekster han tidligere har publisert i tidsskriftet Hyperfoto. Aktuelle lenker: http://www.artcyclopedia.com/artists/serrano_andres.html http://www.photology.com/serrano/ http://segura.com/Serrano.html