| Et friskt pust, eller tradisjonen tro? Vagant-redaksjonen intervjuet av Gro Jørstad Nilsen |
[print versjon] |
 |
- Vagant er ute med sitt andre nummer fra Bergensredaksjonen. Hvorfor ble det egen redaksjon i Bergen?
KOK: Espen Stueland i Osloredaksjonen er vel egentlig bakmann. Han spurte hver enkelt av oss om vi kunne tenke oss å være med i en redaksjon med base i Bergen. Sammensetningen gjenspeiler muligens hvem Stueland mener kan bidra med noe nytt i forhold til Vagant, uten at det dermed eksisterer noen klart definerte rammer for hva dette skal bestå i.
- Vagant har eksistert en stund. Myten om Vagant sier at dette er et tidsskrift beregnet på en liten ekskluderende gjeng med litterære feinschmeckere. Er det noe i denne myten?
KOK: Folk som leser bladet ser at det varierer fra nummer til nummer. Å snakke generelt om Vagant som et utilgjengelig tidsskrift er en voldsom forenkling.
- Men det eksisterer tross alt en oppfatning av Vagant som lite utadrettet.
JS: Gjennom hele nittitallet har det vært en tendens at det har vært brukt mye mystifiserende litteraturvitenskapelig teori og terminologi, også innenfor litteraturkritikken, og sikkert også i Vagant. Denne tendensen er heldigvis i ferd med å ebbe ut.
- Det er ingen tvil om at Vagant i første rekke er et tidsskrift av og for akademikere.
EV: Vagant ble skapt av akademikere, nærmere bestemt hovedfagsstudenter på allmenn litteraturvitenskap i Oslo, en gang på slutten av åttitallet. Han som startet det, het Gunnar Rebnord Totland. De mest kjente navnene fra Vagants første epoke er folk som Alf Van der Hagen, som var med helt fra begynnelsen, men også Pål Norheim, Henning Hagerup, Torunn Borge, Johann Grip og Tone Hødnebø. De fleste av disse er vel i dag å regne som kritikere eller forfattere med et visst navn og en viss status.
-Jeg forbinder spesielt Henning Hagerups navn med Vagants første epoke.
EV: Henning Hagerup er etter min mening den kritikeren som har hatt størst betydning gjennom hele forrige tiår her i Norge. I Vagant har han, sammen med bl.a. Bjørn Aagenæs, representert en slags tilbakeskuende litteraturkritikk, der røttene ligger i det klassiske dannelsesidealet. De skjønnlitterære forfatterne i redaksjonen har vel til enhver tid representert det aktuelle, en orientering i forhold til samtidslitteraturen.
- Ble noe endret da Hagerup og Aagenæs forsvant fra redaktørstolene?
KOK: Bekjennelsesnummeret (nr 1 1998) var det første nummeret med ny redaksjon. Det viser tydelig at redaksjonen har tenkt annerledes enn sine forgjengere. Nummeret har blant annet en lang artikkel om Birgittesaken, og det å innlemme artikler med direkte samfunnsrelevans representerer noe nytt i forhold til tidligere. Tanken bak var å anvende den litterær kompetanse på andre fagfelt.
EV: Før dette bekjennelsesnummeret kan man kanskje si at Vagant i større grad var overveiende estetisk orientert.
-Legger noen merke til at Vagant henvender seg i større grad utover mot samfunnet enn før?
EV: Jeg vil ikke si at vi henvender oss til et annet publikum enn før, selv om vi kanskje er mer opptatt av sammenhenger mellom litteratur og samfunn, men jo, vi merket i alle fall det med bergensredaksjonens første nummer, som hadde "strid" som tema. Jørgen Sejersteds artikkel om Børre Knutsen fikk for eksempel store oppslag i Vårt Land, Fædrelandsvennen og Dagen. Jørgen måtte også på radio, i beste sendetid. Dette er muligens første gang noe i Vagant har ført til oppslag i denslags medier, ihvertfall i kristne dagsaviser. Eivind Tjønnelands artikkel om kulturradikalismens fire faser reflekterer også en interesse for sammenhenger mellom litteratur, politikk og samfunn.
- Hva med siste nummer, om "idioti og glede". Har noen av artiklene samme potensiale til å nå ut i samme grad som artikkelen om Børre Knutsen og Tjønnelands artikkel?
KOK: Eirik sin lesning av Erlend Loe har absolutt et slikt potensiale, i det den er et vektig bidrag til resepsjonen av Loe så langt. Hadde artikkelen stått et annet sted enn i Vagant, ville det kanskje være større sjanser for at den skulle skape debatt rundt Loes forfatterskap. Jeg vet ikke, det kan kanskje oppfattes som forutsigbart at en slik kritisk artikkel kommer i Vagant.
-Kan du si litt om innholdet i artikkelen, Eirik?
EV: Det er, strengt tatt, en morsom og nokså surmaget artikkel skrevet av en som ikke synes Loe er særlig morsom. Jeg mener at man kan spore en utvikling i Loes forfatterskap, en utvikling vekk fra det uoversiktlige og prøvende i Tatt av kvinnen, hvor det er helt klart at Loe sloss med noe han ikke har oversikten over, noe han ikke vet helt hva er. Tatt av kvinnen er en roman som berører noe. I Naiv. Super er stoffet bedre sammenskrudd, ideen klarere, alt enklere. Og L er da endepunktet; Loe har oversikten, alt er klart og synlig, og dermed uinteressant. L handler om overflate, det todimensjonale, disse isflatene, skøytegåingen osv. Loe gjør det enkelt for seg, og utfordrer ikke sin egen tenkning. Selvsagt kan det se konsekvent ut, det kan det, men det blir jo veldig flatt etterhvert. Fra Tatt av kvinnen, via Naiv. Super og til L, ser det ut til at Loe gradvis har tappet tekstene sine for kraft. Det er det L er: kraftløs.
- Loe er den mest leste unge forfatteren i dag. Dere kjører artikkelen om Loe sammen med et intervju av Thure Erik Lund? Signaliserer dette hvem redaksjonen mener burde vært Norges mest leste forfatter?
EV: Det er klart det er en sammenheng mellom de to presentasjonene, men det er ikke tenkt som noen for-og-imot-liste over norsk litteratur fra vår side. Men ser vi Lund i motsetning til Loe, finner vi nettopp dette kraftfulle, som Loe jo skriver seg bort fra. Intervjuet med Lund illustrerer nettopp at Lund ikke har den kontrollen Loe viser. Lund prater løs, og for leserne blir det tydelig at Lund muligens ikke overskuer sitt eget prosjekt, han vet ikke helt hva han gjør. Tekstene utfordrer en større skala enn Loes etterhvert nokså kontrollerte prosjekter. Estetisk sett er det på mange måter mer interessant med det som er ute av kontroll.
- Loe og Lund. Begge er forfattere av i dag. Finnes det fellestrekk mellom disse to, til tross for forskjellene dere allerede har pekt på?
EV: Begge fanger en tendens i tiden, nemlig det å la være å ta standpunkt. Loe forfekter en passivitet som i bunn og grunn er totalt uinteressant. Lunds prosjekt handler om å la naturen velte seg fritt, eller å akseptere at det er naturen som alle steder velter fram, og innbakt i denne tenkningen ligger det kanskje også noe farlig, som dreier seg om passivitet, eller det å la være å ta standpunkt.
JS: Nummerets temaord, "idioti og glede", fanger inn en tendens til antiitellektualitet og til å stole blindt og skamløst på egne innfall, følelser og intuisjon. Dette kan både gi seg utslag i en passiv naivitet som Loes, eller en vitalisme som Lunds. Clément Rossets essay om den overveldende gleden, som vi har oversatt for dette nye nummeret vårt, fanger inn liknende tendenser, det samme gjør den finske lyrikeren Henrika Ringboms essay om idioter i kunsten. Hvordan man stiller seg til dette, kan variere. Naivismen er, som Eirik maser om, allerede kjedelig. Vitalismen er fascinerende, men har en uheldig og skremmende side, idet den undertrykker dannelse, rasjonalitet og kritisk og selvkritisk tenkning. Det ligger noe problematisk i dette, noe Tjønneland forøvrig pekte på i sin anmeldelse av Lunds essaysamling Om Naturen.
- Hva mener dere om debatten som har fulgt etter at Tjønneland knyttet Lund til nazismen?
JS: Her er det relativt stor uenighet innad i redaksjonen. Men, mener jeg, en kritiker bør og plikter å peke på opplagte idéhistoriske sammenhenger. Tjønneland kan nok ha rett når han peker på nærheten mellom Lunds romantiske vitalisme og tankegods fra mellomkrigstiden som vi i ettertid kan se hadde svært uheldige avleggere.
- Men når dere snakker om at det å ta standpunkt er en moralsk plikt man har, så tenker jeg på debatten Tjønneland skapte med artikkelen om kulturradikalisme. Der etterlyser debattantene bl.a. at Tjønneland selv gjør klart hvor han selv står. Er ikke det litt paradoksalt oppi alt?
EV: Vi snakker ikke om det å ta standpunkt som noen moralsk plikt. Det kommer jo helt an på hvilket standpunkt man tar. Passivitet eller ansvarsfraskrivelse er noe annet. Tjønneland diskuterer i artikkelen i Vagant 4/1999 hvorvidt en kritiker selv må markere et konkret standpunkt. Men i forhold til Lund-debatten er det interessant, ja. Tjønneland og Lund representerer på mange måter samme type temperament.
-En ting er å være kritisk mot forfattere. I det siste nummeret har dere en rekke bidrag som dreier seg om litteraturkritikk. Hagerups artikkel har et lite spark mot Vagant selv, eller det jeg oppfattet som Vagants nærmest normative avvisning av all realismeliteratur, og programmatiske oppvurdering av avantgardistiske tekster.
KOK: Det spørs om Petterson-artikkelen var et representativt eksempel på en "Vagant-linje", og det spørs om en sånn linje noengang har eksistert. Det er forresten Jørgen her som skrev artikkelen om Per Petterson, den artikkelen som Hagerup henviser til i det du kaller et spark mot Vagant selv. Intensjonen til Hagerup er uansett å få frem at all litteraturkritikk bør ha en viss generøsitet over seg, uansett kritikerens personlige preferanser.
JS: Jeg er nok delvis enig i det Hagerup skriver, at artikkelen var gymnasial, og den ble nok oppfattet som unødvendig kritisk. Men tross alt, artikkelen er god og grundig; en tjue siders artikkel skriver man ikke dersom man ikke finner forfatterskapet interessant. Det ligger en viss generøsitet i antallet spaltemeter som ble spandert på Per Petterson. Som den unge Georg Johannesen sa: "Kvantitet = kvalitet. Lengde = vurdering".
-Noen svakheter med det siste nummeret?
EV: Det er for lite skjønnlitteratur. Vi mangler f.eks. vagantdebutanter. Grunnen til det er nokså enkel; vi syntes ikke de tekstene vi fikk inn var gode nok. Kanskje er vi for strenge, kanskje ikke. Vi er fem gode lesere som vurderer tekster, og denne gangen ble vi ikke enige om at noen av de innsendte tekstene holdt mål. Når det er sagt, så har vi refusert tekster som senere er blitt publisert andre steder.
-Hva har dere tenkt å skrive om i neste nummer fra Vagantredaksjonen her i Bergen?
JS: Det skal blant annet inneholde stoff om lesedramaet, og om nyere dramatikk. Vi får se. Finn Iunker skulle vært her nå.
 Vagantredaksjonen minus Nora Simonhjell. Foto: Thor Brødreskift |
Gro Jørstad Nilsen er utdannet Cand. Philol. med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Arbeider som litteraturkritiker i Bergens-Tidende, og er medredaktør i nettmagasinet kulturibergen.com.