Obstfelder Dekomponert
Intervju med Nils Henrik Asheim og Kjetil Skøien om ORKAN!
Av Eivind Buene

Til Obstfelder-året 2000 har Nils Henrik Asheim og Kjetil Skøyen laget forestillingen "Orkan!", basert på Sigbjørn Obstfelders tekster. Asheim er komponist og pianist, mens Skøyen er dramaturg og multikunstner. Sammen med sopranen Anne-Lise Berntsen, cellisten Øystein Birkeland og en computer skal de fremføre forstillingen ulike steder i landet i løpet av høsten. Premieren var i Stavanger 23. september, under kapittel 2000. Neste forestilling er i teatergarasjen i Bergen 17. november, før forestillingen kommer til Torshovteateret i Oslo 1., 2. og 3. desember. I 2001 reiser de videre, først til Den Anden Opera i København i februar. Eivind Buene møtte de to opphavsmennene under prøvearbeidet i Oslo, og fikk vite litt mere om prosjektet.


Nils Henrik: Vi kaller det en musikkteaterforestilling, hvor det inngår en del ferdige komposisjoner og en del tekster av Sigbjørn Obstfelder som brukes på forskjellige måter, de synges, tales og samples. Og mellom komposisjonene er det endel flater hvor det skjer ting som er mindre fastlagt. Lyder som samples fra det vi spiller underveis og ting som er gjort på ord fra Obstfelder. Og som ikke nødvendigvis skal være forståelige, men som fungerer som lyd. Alt dette blir en times forestilling med fire personer på en scene.

Kjetil: Og så er det en rominstallasjon som består av tretti planter og en videoprojeksjon. Jeg tror aldri vi spiller teater, det er litt feil å kalle det musikkteater, men musikkperformance høres så veldig ekskluderende ut, jeg skulle ønske vi kunne finne et nytt begrep

NH: Performance høres jo ut som et stunt, mens dette er ganske gjennomkomponert. Så hvis du ser det som en helhet er det nesten som en opera. Det er en dramaturgi i det hele, selv om det er klippet sammen av enkeltstående nummer som ikke er komponert sammen. Så vi er ute i en eller annen hybrid form.

K: All teksten blir enten fremsagt veldig enkelt eller veldig stilisert, vi spiller aldri følelsen i teksten på en psykologisk måte. Og det er jo det som kjennetegner teater. Men teater kan kanskje brukes som et fellesbegrep man kan putte på alt mulig.

NH: Og så lager vi det riktige rommet rundt til enhver tid. Det er hele tiden forskjellige avsnitt av tekst, så det blir som å surfe mellom ulike tekster. Det går kanskje en link fra en tekst som er prosa til en annen som er dikt. De to er fra ulike samlinger, men en eller annen forbindelse kan man se, dersom man ønsker. Sånn hopper vi mellom disse tekstene. Og det å skifte musikalsk rom mellom hver av dem er viktig, for det er sånn du kan åpne for å oppleve det man kan kalle følelsen i teksten.

Eivind: Det blir en slags hyperlesning av Obstfelders tekstmasse?

K: Ja, det er en utrolig spennvidde i hans tekster. Han var både vill og besatt av seg selv og ting rundt seg, samtidig som han var melankolsk og ensom og langt nede. De sprangene gjør vi veldig fort i forestillingen. Det går fra det ekstatiske til det utrolig triste og ensomme, og det skjer i løpet av ett sekund. Også i formen er det veldige brudd, fra å være elektronisk og samtidsmusikk til å være en stemme alene på scenen som kommer med intime bekjennelser.

NH: Det er ingen handling i "Orkan!", men det blir en tråd mellom tekstene, og en slags dramaturgi ved at vi skifter disse grepene fortere eller langsommere.

K: Noe som ikke eksisterer i forestillingen er relasjoner eller dialog mellom oss som er på scenen. Det fines ingen konflikter mellom oss, som vi kunne laget utfra tekstene. Vi har unngått å dramatisere, vi spiller ikke roller. Sammen representerer vi Obstfelders stemme. Iscenesettelse og dramaturgi har vi gjort i samarbeid, men jeg har en base i og med at jeg gjorde en Obstfelder-forestilling i Stavanger for noen år siden, på Rogaland teater. Det var en biografisk forestilling med utdrag fra hans tekster. Så jeg har forsket i Obstfelder noen år. Det ligger til grunn for mye av det vi gjør. Men her er det bare Obstfelders egen tekst, ikke noe om hans liv eller noe sånt. Ikke noe biografisk materiale.

E: Nils Henrik, du har jo også arbeidet med Obstfelder-tekster tidligere?

NH: Ja, med Anne-Lise Berntsen og Øystein Birkeland. Det er et stykke som heter "Stans ditt spill". Når det ble fremført av de to, slo det meg at det var en slags mini-opera. fem korte scener i en tett musikkdramatisk form. Det var mitt utgangspunkt for å bygge et større stykke hvor stemme og cello brukes på helt andre måter, i andre konstellasjoner.

E: Opera-begrepet har jo så til de grader blitt knyttet til en sjanger, man ser for seg hva som foregår på scenen på Den Norske Opera, med Wagner-sangere og den slags, hundre år gammel multimedia. Men det er jo interessant at man kan ta begrepet tilbake til en friere form…

K: Man står helt fritt til å kalle ting hva man selv vil, så det hadde ikke vært noe problem for meg å kalle denne forestillingen en opera.

NH: Det som jeg synes er underlig med mye ny opera, er at den fremdeles er veldig bundet til det å ha en fortløpende dialog, som absolutt skal realiseres i sangstemmer. Selv om en burde kunne gjøre hva en vil med konvensjonen! Jeg skjønner ikke at man ikke kan operere med flere likeverdige parallelle plan, kanskje dialogen er ett rom i operaen, og at det er andre rom som forteller noe som er vel så viktig for innholdet, men som formmessig er helt annerledes. En annen dosering, en annen miks av kunstneriske uttrykksmidler. Her synes vi det er fruktbart å forsøke og mikse uttrykksmidlene hele tiden i løpet av forestillingen. Kanskje det er et forstudie til en opera?

K: Et annet problem er at innholdet forsvinner i mye opera, man skjønner ikke hva som synges. Det blir en sanselig opplevelse uten at man får med seg hva de egentlig forestiller seg når de står på scenen. Ofte er opera, både moderne og gammel, noe av det mest absurde jeg kan tenke meg; de spiller store følelser, men man hører ikke hva de sier. Man ser at det er noe veldig viktig som foregår mellom personene på scenen, men man forstår ikke hva det er som skjer. Det blir jo helt surrealistisk, en følelse jeg ofte får når jeg ser ny opera. Jeg vil ha en tekstmaskin, dersom de mener at teksten betyr noe. Jeg håper at folk kan høre tekstene hos oss, at de kommer frem. Det er ikke alltid at det er viktig, men dersom man får følelsen av at det er viktig, er det rart at regissører og sangere ikke jobber mere med det.

E: Hvorfor har dere valgt å jobbe med Obstfelder? Dere har jo begge personlige historier fra tidligere arbeid med Obstfelder, så det må jo være ett eller annet? Det er kanskje umulig å svare på det?

K: Nei det er det ikke. Jeg kan svare veldig enkelt på det. Obstfelder har skrevet veldig mye bra og veldig mye dårlig. Men det gode han har skrevet, det forstår jeg, det handler om meg. Han kommer med noe veldig viktig i mye av det han skriver. Det er veldig ungt og naivt men med klarsyn. Det er et forfatterskap som er enormt springende. Masse dårlig, han har skrevet tre skuespill som jeg synes er veldig dårlige og som aldri blir fremført. Det at han er en så ujevn forfatter gjør det spennende å rense og plukke ut det beste og forkaste det som ikke er så bra. Men det er klart at han er en stor forfatter, en som har påvirket mange andre. De sier han var Nordens første modernist. Og så er det jo hundre år siden han døde. Det er sekundært, men vi kan jo seile litt på den bølgen. Blant annet kommer Gyldendal med en nyutgave av samlede verker, og det er en Obstfelder-festival på Torshovteateret i desember, hvor det skjer mye rundt Obstfelder. Så det er en aktualitet der.

NH: Det fascinerer meg at noe av det du kaller dårlig i tekstene hans er så uferdig i formen, vi kunne godt skrevet videre på det selv. Det kunne vært skrevet som grafitti på en vegg eller det kunne vært funnet på en lapp på gulvet i et klasserom, det er så ungdommelig og uferdig. Og vi tar ballen og spiller den videre. Noen av tekstene leker vi med og noen plukker fra hverandre. Obstfelder bygger jo kunstige ord enkelte steder, så de legger vi inn i computeren og lager nye lyd-ord av. Noe er tatt opp på forhånd, mens noe samples og bearbeides underveis. Ord blir behandlet fonetisk, hvert fonem for seg, ord som "duggperleknappet" og "aspebladvevet". Dette er jo bare tull og lek i utgangspunktet, men når Obstfelder holder på sånn, kan jo vi ta hans bokstaver og stokke om på dem på tilsvarende måte. Og Obstfelder var jo veldig opptatt av musikk, han har et ideal om at der hvor ordene stopper, så fortsetter musikken. Diktene kan bli rytme og lek med stavelser og lyder, slik at man glemmer hva de betyr og kommer inn i en musikalsk transe.

K: Han har jo skrevet dikt som har titler fra musikkstykker, "Berceuse", "Nocturne", "Barcarole" og sånne ting…

NH: Typiske salongmusikk-titler. Ungpikedrømmende salongmusikk!

E: Ja, man kan jo av og til lure på om Obstfelder-interessen er et utslag av sentimental fin de siecle.

K: Jeg tror nok at den senromantikken og overgangen til moderismen han representerer er i fokus også på teaterene rundt omkring. Det er vel noe med at man ved århundreskiftet ser tilbake på forrige århundreskifte. Men når det gjelder det som er bra hos Obstfelder, er det egentlig det samme for meg om det hadde vært skrevet i går eller på 1600-tallet. Det er ikke tidsepoken jeg er fascinert av, det er Obstfelder.

E: Vi kan kanskje sammenligne med Schönbergs komposisjoner fra samme periode, det er basale meddelelser som nesten ikke har funnet en form. Korte, aforistiske verk, ubearbeidede og plastiske. Så korthugne at de nærmest river seg løs fra det tidsområdet de tilhører.

NH: For eksempel de tidlige klaverstykkene, før alt blir så strukturert og fugert og fint. Vi jobbet med noen talte rose-setninger i går, og ble sittende og stryke til vi satt igjen med én setning. Det å slenge en setning ut i lufta kan være like vesentlig som å dra hele diktet.

E: Fortell litt om samarbeidet dere imellom.

K: Vel, jeg blander meg ikke borti musikken…

NH: Men det må du gjerne gjøre, jeg blander meg borti tekstene!

E: Er det noe her med at teaterfolk tradisjonelt jobber i team, mens komponistene sitter hjemme for seg selv og leverer et ferdig produkt?

K: Det hadde vært noe helt annet dersom jeg som regissør og performancekunstner hadde kommet med et manus, mitt utvalg Obstfelder-tekster og bedt Nils Henrik å skrive musikk til det. Det har jeg gjort med Rolf Wallin, Kjell Samkopf og andre norske komponister hvor utgangspunktet er mitt og samarbeidet blir til underveis. Her er det et felles utgangspunkt, begge hadde jobbet med Obstfelder før vi møtte hverandre, vi har begge ferdig materiale, så vi møtes halvveis ut i arbeidsprosessen og binder ting sammen. Det er i grunnen et uvanlig utgangspunkt, prosjektet startet ikke fra grunnen av i fellesskap. Vi var allerede godt på vei da vi satte det sammen.

NH: Jeg tror formen vi jobber i betyr noe for måten jeg komponerer på. Jeg har kommet med uferdige stykker og prøvet ut hvordan de fungerer teatralsk og hvilken respons jeg har fått fra de andre. Dette har betydd mye for det endelige resultatet.

K: Vi har en dialog alle fire, både Anne-Lise Berntsen og Øystein Birkeland er modne mennesker som har masse innsigelser og ideer…

NH: De vil vite hvorfor de skal gjøre ting, og de vil ville det selv!

K: …og det er spennende å jobbe med så erfarne folk. Jeg merker at dersom jeg er usikker på hvordan en idé vil fungere, så får jeg respons med en gang. Jeg får høre at "Nei, det er nok feil. Det der må vi gjøre på en annen måte." Det er bra for denne prosessen at det ikke er unge uerfarne folk som bare mates av opphavsmennene og som sier ja og ha. Her får vi motstand.

E: Så det blir en dobbelt motstand: Først dynamikken i forholdet mellom dere to, og så dynamikken i møtet med de to andre utøverne. Det er interessant dette med kontinuiteten i arbeidet deres rundt Obstfelder. Man har ofte inntrykk av at frie forestillinger…

NH: Det settes igang et prosjekt og så kommer det en hektisk periode og ferdig med det! Sånn er det ikke med dette prosjektet. Vi hadde en versjon klar i fjor, på festspillene i Harstad, i en mindre versjon med tittelen "Nattens underlige musikk". Det er det samme prosjektet, men det er utvidet med mere tekst, mere computerlyd og mere scenografi denne gangen. Det sier litt om hvor mange tråder det er i stykket når tittelen nå er "Orkan!" Det blir jo ikke helt det samme…




Eivind Buene er samtidsmusiker og -komponist. Han er medredaktør i musikktidsskriftet Parergon, og kritiker for Morgenbladet.