Nye dikt
Av Øyvind Berg
fra hans neste diktsamling: Nede fortelling, kommer høsten 2000



Ord for ord oppdages verden
og historien kan fastslås, og hverdagen mestres
så vi skjelner nødvendig pine fra selvforskyldt
og lærer å tåle den første men unngå den siste
for verden stemmer med uttalt fornuft
som gir en kåtskap, en hug og en lengsel
etter å se -- på den ene sida
at ordnatur skiller oss fra dyra, og lell
utvikler en kapital som gjør oss verre enn dyr
og på baksida, at en språkmektig tryner
mens en som luller slapt med slår seg opp
og det fins ingen grenser for hvor galt
det kan gå -- men sånt kan omskrives etterpå
og de som har ordet vurderes og dømmes
ikke for hva de gjorde, men for
hvordan de ordla seg i denne verden, hvor
boltreplassen ruver høyt over forstanden


(Variasjon over 3/4 setning fra Isokrates' «Panegyricus»)



Hun sa det han sa -- det står
for noe han ikke sa, la hun til
og la ut om hva som lå under

og ulma -- til han grep ordet
som sa det han ikke mente
å si, men da sa hun Stopp! det
er faen ta meg ikke til å tro...



Boris Esbel Blygselbakke og jeg lå i bibliotekets luneste hjørne, og der
hadde vi sippa siden Boris klappa sammen evangeliet og sèg ned på
nålefilten. Er alt bare bløff? utbrøt han. Jeg fikk en følelse av aldri å
vite et dust, og svarte: Jeg vet ingenting, bare nattas drømmer er
klippefaste. Så lenge de varer. Kutt ut spekuleringa, sa Boris, sånt
hjelper ikke en lort. Men tenk at evangeliene, inkludert dette til Thomas
Tvillingtvileren, simpelthen er Jesu lauspreik gjengitt av folk som ikke
snakka språket han preika på engang, åffer skal vi være anti-Jesus da? Nei,
sa jeg, hvem faen gidder slåss mot gjendiktertabber og feiltolkninger? Det
er for dumt. Tenk, sa Boris, at de makta å bygge en verdensomspennende
kjerke, ja en religion! over de bortkomne gudsorda hans! Ikke til å tro, sa
jeg. Nei, det er faen ta meg ikke til å tro, sa Boris. Og det var jo Jesus
vi skulle ekspedere! Sånn har det seg at vår versjon av Stovnersatanistene
ble nedlagt i sin spede barndom midt på 1970-tallet, for siden aldri å
gjenoppstå som annet enn en vits.



Han ble innmari god.
Men så tømte de bassenget.
Og han tok bomba fra timetern.
I protest.


(Til minne om Boris Esbel Blygselbakke)



Hvor mye er det plass til i et dikt
hvis totalbeskrivelsen av samfunnet
ble avromanisert, metrisk forplikta
og konsentrert ned til hvert enkelt vers
som med Marx' ord
ikke er et speil for virkeligheten, men
hammeren som hamrer den ut
så ikke en sjel kan unnslippe bankinga
og havet, som puster inn mot polene
og ånder ut i tropene --
havets sirkelpust skyller bort alt
overflødig, alt som ikke gir krystall
og klassekamp, og bader oss
elskende i ensomhet
til døden forener oss i andre ord enn disse?


(Til Kjartan Fløgstad)



Døsig nå, tanketom, drømstinn
løfter jeg hodet fra askebegret

for utafor piper trafikklyset
som en uthungra gjøkunge

og du, som er lagt i Aldris reir, du
som la sjela i ei teskje og kokte opp --

du ber meg komme, du kan ikke bli




Øyvind Berg er forfatter, bosatt på Lillehammer. Gitt ut flere markante diktsamlinger de siste to tiårene. Var i 1998 redaktør for en antologi om norsk nittitalls lyrikk.