TLÔN, UQBAR, OBRIS TERTIUS
av Jorge Luis Borges



I


At jeg oppdaget Uqbar skyldes konstellasjonen av et speil og en encyklopedi. Speilet dannet en foruroligende bakgrunn, der det stod i fondveggen i en korridor på et landsted i Calle Gaona i Ramos Mejía. Encyklopedien hadde den bedragerske tittelen The Anglo-American Cyclopaedia (New York, 1917) og var et ordrett, men ikke helt adekvat opptrykk av Encyclopaedia Britannica fra 1902. Episoden inntraff for omtrent fem år siden. Bioy Casares og jeg hadde spist aftens sammen, og siden hadde vi kommet i en lengre diskusjon om hvordan man skulle kunne komponere en roman i jeg-form hvor fortelleren underslår eller forvansker kjensgjerningene og innvikler seg i en rekke selvmotsigelser, slik at noen få lesere - noen svært få lesere - aner en brutal eller banal virkelighetsbakgrunn. Det var som om speilet dypt der inne i korridoren lå i bakhold og lurte på oss. Vi oppdaget (det var sent nok på natten til at en slik oppdagelse var uunngåelig) at speil har noe uhyrlig ved seg. Så kom Bioy Casares til å huske på at en av kjetteriets grunnleggere i Uqbar hadde hevdet at både speilet og samleiet er frastøtende fordi begge mangfoldiggjør menneskene. Jeg spurte hvor han hadde fått den merkelige sentensen fra, og han svarte at han hadde lest det i en artikkel om Uqbar i The Anglo-American Cyclopaedia. På landstedet (som vi hadde leid møblert) fantes et eksemplar av dette verket. På de siste sidene i bind XLVI fant vi en artikkel om Uppsala. Men det neste bind - XLVII - fortsatte med en artikkel om ural-altaiske språk uten å nevne et ord om Uqbar. Lettere forskrekket rådførte Bioy seg med indeksbindet og undersøkte forgjeves alle tenkbare skrivemåter - Ukbar, Ucbar, Ookbar, Oukbar... Før han reiste tilbake, fortalte han meg at Uqbar refererte seg til et landområde i Irak i For-Asia. Jeg nikket, men ikke uten en viss følelse av ubehag. Det ante meg at dette udokumenterte landet og denne anonyme kjetteren bare var noe Bioy hadde diktet opp av beskjedenhet for ikke å stå som opphavsmann til sitatet. Etter at jeg forgjeves hadde undersøkt Justus Perthes' store atlasverk, følte jeg meg enda mer bestyrket i min formodning.
Dagen etter ringte Bioy fra Buenos Aires og fortalte at han hadde artikkelen om Uqbar i bind XLVI i encyklopedien liggende oppslått foran seg. Navnet på heresiarken var ikke nevnt, men derimot var hans doktriner resymert i ordelag som nesten var identiske med de Bioy hadde sitert, selv om de litterært sett kanskje ikke var på høyde med dem. Bioys sitat lød: Copulation and mirrors are abominable. I encyklopedien het det: En av disse gnostikerne hevdet at den synlige verden er en illusjon, eller (mer presist) en sofisme. Speil og farskap er frastøtende (Mirrors and Fatherhood are hateful) fordi de mangfoldiggjør og utbrer den. Jeg svarte som sant var at jeg hadde lyst til å se artikkelen. Et par dager etter kom han med den, noe som virkelig forbauset meg, ettersom den samvittighetsfulle indeksen i Ritters Erdkunde ikke med et ord nevnte et land ved navn Uqbar.
Det bindet Bioy hadde med var ganske riktig XLVI av Anglo-American Cyclopaedia. Bokstavangivelsene (Tor-Ups) både på den falske tittelsiden og på bokryggen, stemte med vårt eksemplar, men i stedet for de 917 sidene i vårt eksemplar, inneholdt Bioys 921 sider. De fire tilleggssidene inneholdt en artikkel om Uqbar, som den alfabetiske angivelsen (slik leseren vil ha merket seg) ikke viste til. Forøvrig fastslo vi at det ellers ikke var noen forskjell på de to bindene. Begge var gjenopptrykt (som jeg visstnok tidligere har antydet) etter tiende utgave av Encyclopaedia Britannica. Bioy hadde skaffet seg sitt eksemplar på en bokauksjon.
Vi leste artikkelen med en viss oppmerksomhet. Avsnittet som Bioy hadde sitert, var kanskje det eneste som virket oppsiktsvekkende. Alt det andre virket meget troverdig og var holdt i samme, litt kjedsommelige tone (hvilket er naturlig) som verket forøvrig. Da vi leste artikkelen igjennom for annen gang, oppdaget vi at bak den strengt saklige stilen skjulte seg en fundamental uklarhet. Av de fjorten stedsnavnene som figurerte i den geografiske beskrivelsen, kjente vi bare tre - Jorasan, Armenia og Erzerum - som alle var smuglet inn i teksten på en tvetydig måte. Av de historiske personnavnene kjente vi bare ett - Esmerdis, en svindler og magiker, men hans navn var bare brukt i en sammenligning. Det så ut som artikkelen nøyaktig trakk opp grensene for Uqbar, men de dunkle geografiske steder den refererte til var elver, vulkaner og fjellkjeder som lå innenfor landets eget område. Vi leste for eksempel at lavslettene Tsai Jaldun og deltaet rundt Axa dannet sydgrensen og at ville hester paret seg på disse øyene. I det historiske avsnittet (side 920) fikk vi vite at de ortodokse under de store religionsforfølgelsene i det trettende århundre søkte tilflukt til disse øyene hvor man den dag i dag kan se obeliskene deres og hvor man under utgravninger ofte støter på deres steinspeil. Avsnittet om språk og litteratur var kortfattet. Et enkelt trekk er verdt å huske - nemlig at litteraturen i Uqbar var av fantastisk art, og at heltediktningen og legendene aldri refererte virkeligheten, men de to fantasirikene Mlejnas og Tlön... Bibliografien angav fire verker som vi til dags dato ikke har klart å oppspore, selv om det tredje - Silar Haslams History of the Land Called Uqbar (1874) - figurerer i bokhandleren Bernard Quaritch' kataloger. Dette første, Lesbare und lesenwerthe Bemerkungen über das Land Ukkbar in Klein-Asien, trykt i 1641, var skrevet av en Johannes Valentinus Andreä. Dette er verdt å merke seg, for et par år senere støtte jeg tilfeldigvis hos DeQuincey (Writings, bind 13) på dette navnet og fikk opplyst at så het den tyske teologen som i begynnelsen av det syttende århundre hadde beskrevet den imaginære Rosenkreuzerordenen, som senere virkelig ble stiftet av andre, etter de retningslinjer han hadde trukket opp i sin fantasi.
Allerede samme aften gikk vi til Biblioteca Nacional. Forgjeves slo vi opp i atlaser, kataloger, geografiske selskapers årbøker, reisebeskrivelser og historiske verker fra eldre tider: Ingen hadde noensinne vært i Uqbar. Heller ikke i Bioys eksemplar av encyklopedien fantes navnet Uqbar nevnt i indeksbindet. Dagen etter oppdaget Carlos Mastronardi (som jeg hadde nevnt saken for) de sorte, med gullskrift forsynte bindene til Anglo-American Cyclopaedia i en bokhandel i krysset mellom Corrientes og Talcahuano... Han gikk inn og slo opp i bind XLVI. Selvfølgelig fant han ikke den ringeste hentydning til Uqbar.



II

Et eller annet vagt minne om Herbert Ashe, jernbaneingeniør ved Sydbanen, er sikkert blitt hengende igjen i Hotell Adrogués frodige kaprifoler og hotellspeilenes illusoriske dyp. Mens han levde led han, som så mange andre engelskmenn, av uvirkelighet. Nå når han er død, er han kanskje ikke engang det gjenferdet han var mens han levde. Han var en høy, trett, ulysten mann med et firkantet skjegg som en gang hadde vært rødt. Etter hva jeg hadde hørt var han enkemann, uten barn. Med års mellomrom reiste han tilbake til England for å gjense et solur og noen eiketrær. (Jeg trekker denne slutning av noen fotografier han viste meg.) Han og min far hadde sluttet (verbet er for sterkt) et av disse engelske vennskapene som begynner med å sjalte ut all fortrolighet og som meget snart avstår fra all samtale. Samværet begrenset seg som regel til å byttelåne bøker og aviser, og spille sjakk i taushet... Jeg minnes ham i hotellets vestibyle med et eller annet matematisk verk under armen mens han kikket ut av vinduet på himmelens ugjenkallelige farger. En ettermiddag hadde vi en samtale om tolvtallsystemet (hvor sifferet 12 betegnes med 10). Ashe fortalte at han hadde fått dette oppdraget av en nordmann: i Rio Grande do Sul. Vi hadde kjent Ashe i åtte år, men det var første gang han nevnte noe om at han hadde oppholdt seg i dette området. Vi snakket om gjeterlivet, om capangas, om den brasilianske etymologien til ordet gaucho (som enkelte folk i østtraktene den dag i dag uttaler gaúcho), og han nevnte gudskjelov ikke mer om tolvtallsystemet. I september 1937 (vi bodde da ikke på hotellet) døde Ashe av en aneurisme. Noen dager før hadde han fått tilsendt en rekommandert og forseglet pakke fra Brasil. Det var en bok i oktavformat. Ashe lot den ligge i baren hvor jeg noen måneder senere fant den. Jeg begynte å bla i boken og ble grepet av en sjokkartet svimmelhet jeg ikke vil beskrive nærmere, ettersom denne historien ikke handler om mine egne følelser, men om Uqbar og Tlön og Orbis Tertius. I den islamittiske religion har man en natt som kalles Nettenes Natt da himmelens hemmelige dører åpner seg, den ene etter den andre, og da vannet i krukkene er søtere enn ellers. Selv om disse dørene skulle åpne seg for meg, ville jeg ikke føle det samme som jeg følte den kvelden. Boken var på engelsk og inneholdt 1001 sider. På den gule skinnryggen leste jeg følgende selsomme ord som jeg gjenfant på tittelsiden: A first encyclopaedia of Tlön. Vol.XI. Hlaer to Jangr. Hverken trykningsår eller sted var angitt. På første side og på et silkepapir som beskyttet en av illustrasjonene, var det trykt en blå oval med innskriften: Orbis Tertius. Det var da gått to år siden jeg i piratutgaven av encyklopedien hadde funnet den summariske beskrivelsen av et land som ikke eksisterte. Nå hadde lykken beredt meg et enda kosteligere og mer problematisk funn. I hendene holdt jeg et bind av et utførlig og metodisk historisk oversiktsverk over en ukjent verden, et verk som skildret både dens arkitektur og kortspill, dens mytologiske angst og språkets tonefall, dens erobrere og hav, dens mineraler, fugler og fisk, dens algebra og ild, dens teologiske og metafysiske stridigheter, alt dette fremstilt i sammenheng, øyensynlig uten noen politisk tendens eller parodisk undertone.
I dette "ellevte bind" som jeg snakker om, henvises det stadig til foregående og etterfølgende bind. Nestor Ibarra har i en artikkel i N.R.F. som allerede er blitt klassisk, protestert heftig mot at det skulle finnes flere bind. Esequiel Martinez Estrado og Drieu La Rochelle har, muligens definitivt, gjendrevet denne tvil. Faktum er at selv de mest nitide etterforskninger til dags dato har vært fruktesløse. Forgjeves har vi rotet oss gjennom alle bibliotekene i Amerika og Europa. Alfonso Reyes, som gikk trett av dette underordnede kriminologiske arbeidet, foreslo at vi skulle gå sammen om å rekonstruere alle de manglende bindene - ex ungue leonem. Halvt i spøk, halvt i alvor, regnet han med at et enkelt generasjon av tlönister burde være nok. Dette dumdristige forslaget bringer oss tilbake til selve grunnproblemet: Hvem var de som oppfant Tlön? Flertallsformen er her helt nødvendig fordi hypotesen om en enkelt oppfinner - la oss si en slags altomfattende Leibniz som skjult av mørket og av sin beskjedenhet arbeider på sitt verk - er blitt enstemmig forkastet. Man aner at denne brave new world er et verk av en hemmelig sammenslutning av astronomer, biologer, ingeniører, metafysikere, diktere, kjemikere, matematikere, moralister, kunstmalere og geometrikere... dirigert av et skjult og gåtefullt geni. Det finnes masse mennesker som hver for seg behersker en av disse disipliner, men færre som har det virkelige oppfinnertalentet og enda færre som kan underordne sitt oppfinnertalent i en streng, systematisk plan. Denne plan er så omfattende at hver medarbeiders bidrag bare utgjør en uendelig liten brøkdel. Til å begynne med mente man at Tlön bare var et kaos, en løpsk fantasis uansvarlighet. I dag vet man at det er et kosmos, og at de skjulte lover som styrer det allerede er formulert, selv om disse formuleringer har en foreløpig karakter. Det får være nok å minne om at de tilsynelatende selvmotsigelsene som finnes i bind XI er en prøvesten på at de andre bindene må eksistere, så klar og fornuftig er den orden som hersker i dette bindet. Populære tidsskrifter har forståelig nok fråtset i beskrivelser av landets dyreliv og topografi når de har skrevet om Tlön. Jeg for min del tror ikke at Tlöns gjennomsiktige tigre og blodtårn i det lange løp fortjener alle menneskers evige interesse. Jeg drister meg til å be om noen minutters oppmerksomhet når det gjelder Tlöns verdensanskuelse.
Hume har en gang for alle fastslått at Berkeleys argumenter umulig lot seg motbevise, men at de heller ikke overbeviste noen. Denne dom er treffende riktig når det gjelder vår egen verden, men når det gjelder Tlön, er den helt gal. Folkene på denne planeten er nemlig så å si av fødsel tilhengere av den idealistiske filosofi. Språket - og alt som stammer fra språket: religion, litteratur, metafysikk - forutsetter en idealistisk filosofi. Verden er for dem ikke en tilfeldig sammenstilling av legemer i rommet. Verden er en rekke heterogene og innbyrdes uavhengige handlinger. Verden er en suksesjon i tiden, ikke i rommet. I Tlöns antatte Ursprache, som dets "nåværende" språk og dialekter stammer fra, finnes det ingen substantiver. Derimot finnes det upersonlige verb som blir nærmere bestemt ved hjelp av énstavelses-suffikser (eller -prefikser) av adverbiell art. Det finnes for eksempel intet ord som svarer til vårt substantiv "måne", men det finnes likevel et verb som på spansk ville vært lunecer eller lunar (å måne). Setningen: Månen steg opp over floden heter hlör u fang axaxaxas mlö, hvilket ordrett betyr: oppad hinsides evigstrømmende månte. (Xul Solar oversetter det slik: upa tras perfluyue lunó. Upward behind the onstreaming it mooned.)
Ovenstående gjelder språkformene på den sydlige halvkule. I den nordlige hemisfære (hvis språk er svært kortfattet behandlet) er den opprinnelige kjernen ikke verbet men enstavelses-adjektivet. Man sier ikke "måne". Man sier luftigklar på dunkelrund eller rødgulaktig på mørkfinblå eller en hvilken som helst annen sammenstilling. I det valgte eksempelet tilsvarer adjektivopphopningen en virkelig gjenstand. Men dette er rent tilfeldig. I litteraturen fra denne hemisfæren (liksom i Meinongs underliggende verden) finnes det en sann overflod på ideale gjenstander som blir kalt frem eller oppløst ettersom det er poetisk behov for dem. Stundom er bare samtidig tilstedeværelse nok til å bestemme dem. Det finnes gjenstander sammensatt av to uttrykk hvorav det ene er visuelt, det andre auditivt. Som for eksempel fargen på en soloppgang og en fugls fjerne skrik. Slike finnes det mange av: solen og vannet som møter svømmerens bryst, den vage, pulserende rosafargen en ser når en lukker øynene, fornemmelsen av å la seg føre med av en elvestrøm og la seg føre med av en drøm. Slike gjenstander av annen grad kan kombineres med andre. Ved hjelp av visse forkortelser er variasjonsmulighetene praktisk talt ubegrenset. Det finnes berømte dikt som bare består av et eneste gigantisk ord. Dette ordet utgjør den poetiske gjenstand dikteren har skapt. Det faktum at ingen tror på substantivenes virkelighet har paradoksalt nok ført til at deres antall er uendelig. Språkene i den nordlige hemisfæren av Tlön omfatter således ikke bare alle navnord i samtlige indoeuropeiske språk, men en mengde andre.
Det er ingen overdrivelse å hevde at Tlöns klassiske kultur bare omfatter en eneste disiplin: psykologien. Alle andre disipliner er underordnet denne. Jeg har før nevnt at menneskene på denne planeten oppfatter universet som en serie sjelelige prosesser som utspiller seg i tiden, ikke i rommet. Spinoza har tillagt sin uuttømmelige Gud utstrekningens og tankens attributter. Ingen i Tlön ville falle på å sammenstille det første attributtet (som bare er typisk for visse tilstander) med det siste, som er fullt og helt ensbetydende med kosmos. For å si det på en annen måte: De erkjenner ikke at det romlige har variert i tid. Hvis de ser en røyksky i det fjerne, deretter en gress-slette i brann og endelig den glødende sigaren som er årsaken til brannen, blir det oppfattet som et eksempel på idéassosiasjon.
Denne totale monisme eller idealisme setter vitenskapen ut av kraft. Å forklare (eller bedømme) et fenomen vil jo si å sette det i forbindelse med andre fenomener. En slik sammenstilling oppfattes i Tlön som et etterfølgende stadium som hverken berører eller forklarer det forutgående. Bare å beskrive det - hvilket vil si å klassifisere det - betyr å forfalske det. Derav skulle man kunne slutte at det ikke finnes vitenskap i Tlön - ja, ikke engang resonnement. Sannheten er paradoksalt nok at begge deler eksisterer i nesten ubegrenset overflod. Når det gjelder filosofiske systemer, er det gått på samme måte med dem som med substantivene i den nordlige hemisfæren. Det faktum at all filosofi på forhånd må oppfattes som en dialektisk lek, en slags Philosophie des Als Ob, har bidradd til å øke antallet av systemer. Det finnes et utall av ufattelige systemer, men alle har enten en tiltalende arkitektur eller et sensasjonelt preg. Metafysikerne i Tlön søker ikke sannheten, ikke engang sannsynligheten: De søker forbauselsen. De mener at metafysikken er en gren av den fantastiske litteratur. De vet at et system ikke består i annet enn en underordning av alle universets aspekter under et hvilket som helst av dem. Til og med uttrykket "alle aspekter" må forkastes fordi det forutsetter det umulige i at nuet kan adderes til alle de fortidige nu'er. Selv ikke flertallsformen "de fortidige nu'er" er tillatelig fordi den også forutsetter en umulig tankeoperasjon... En av de filosofiske skolene i Tlön har funnet å måtte benekte tidens eksistens. Den mener at nuet er grenseløst, og at fremtiden ikke har annen realitet enn nuets forhåpning, og fortiden ikke annen realitet enn som erindring i nuet. En annen filosofisk skole erklærer at all tid allerede har passert og at vårt liv ikke er annet enn en erindring, en skumringsrefleks, som dertil utvilsomt er forfalsket og forvansket til det ugjenkjennelige av en ugjenkallelig prosess. Atter en annen skole hevder at universets historie - og i den innbefattet våre liv like til dets minste detaljer - er en underordnet guddoms skrift som den benytter for å komme til forståelse med en demon. Ennvidere er det en skole som hevder at universet kan sammenlignes med slike kryptografier hvor ikke alle symboler har gyldighet, og at bare det er sant som skjer hver trehundrede natt. Andre igjen påstår at mens vi sover her, er vi våkne et annet sted, og at hvert menneske derfor er to mennesker.
Blant Tlöns mangfoldighet av filosofiske retninger har ingen doktrine vakt større oppstand enn materialismen. En del tenkere har, riktignok med mindre innsikt enn nidkjærhet, formulert denne filosofi på samme måte som når man fremsetter et paradoks. For å lette forståelsen av denne ubegripelige lære, fikk en av kjetterne i det ellevte århundre ideen til den famøse sofismen om de ni koppermyntene, som i Tlön vakte like stort anstøt som eleatenes aporier. Av denne "falske bevisføring" finnes det mange versjoner hvor antall mynter såvel som antall myntfunn varierer. Her er den vanligste:
En tirsdag krysser X en øde landevei og mister 9 koppermynter. Torsdag finner Y på veien 4 koppermynter som er litt anløpne etter onsdagens regnvær. Fredagen finner Z 3 koppermynter på veien. På fredag morgen finner X 2 koppermynter på gulvet hjemme i huset sitt. Den kjetterske filosofen ville av denne historien utlede de 9 gjenfunne koppermyntenes virkelighet - det vil si deres kontinuitet. Det er absurd å forestille seg (hevdet han) at 4 av koppermyntene i tidsrommet mellom tirsdag og torsdag, 3 av koppermyntene mellom tirsdag og fredag ettermiddag og 2 av koppermyntene mellom tirsdag og fredag morgen, ikke eksisterte. Det er logisk å anta at de har eksistert, selv om dette har vært på en gåtefull vis som er unndradd menneskelig erkjennelse, - i alle de fortløpende øyeblikk i de respektive tidsavsnitt.
Tlöns eget språk strittet imot å la dette paradokset formuleres. De fleste mennesker skjønte ingenting. Forkjemperne for sunt folkevett innskrenket seg til å begynne med til å benekte anekdotens sannferdighet. De gjentok om og om igjen at det dreide seg om et språklig bedrageri som freidig gjorde bruk av to språklige nydannelser som ikke hadde noen hevd i langvarig bruk og derfor var uforenlige med stringent tenkning. Verbene "finne" og "miste" innebar et petitio principii, fordi de forutsatte at de 9 opprinnelige myntene var identiske med de 9 siste. Det ble hevdet at hvert substantiv (menneske, mynt, torsdag, onsdag, regn) bare er gyldig som metaforer. Ytterst fortørnet forkastet man slike falske omstendigheter som lett anløpne etter onsdagens regnvær, fordi en slik påstand forutsatte det som skulle bevises - nemlig de 4 myntenes fortsatte eksistens i tidsrommet mellom tirsdag og torsdag. Det ble hevdet at én ting er likhet, en annen identitet, og man formulerte en slags reductio ad absurdum, nærmere bestemt et hypotetisk tilfelle der ni mennesker ni netter på rad lider av sterke smerter. Ville det da ikke være latterlig - spurte de - å påstå at smerten er en og den samme? De mente at den kjetterske filosofen ikke hadde hatt annen hensikt enn blasfemisk å tillegge noen usle mynter det guddommelige attributt eksistens, og at han enkelte ganger fornektet pluraliteten, andre ganger ikke. Hvis likhet innebar identitet, hevdet de, da måtte man komme til den slutning at de ni myntene egentlig bare var samme mynt.
Så utrolig det enn lyder, var ikke dette nok til definitivt å motbevise kjetterens teser. Hundre år etter at problemet var reist, formulerte en annen ikke mindre skarpsindig tenker, som riktignok tilhørte den ortodokse tradisjonen, en meget dristig hypotese. Hans vellykte slutning gikk ut på at det bare fantes en eneste bærer av bevissthet, at denne udelelige bevissthetsbærer består av hvert enkelt individ i universet, og at disse individene er organer og masker for guddommen. X er lik Y er lik Z. Z finner 3 mynter, fordi han husker at X har mistet dem. X finner 2 mynter på gulvet hjemme, fordi han husker at de andre myntene var gjenfunnet... Det ellevte bind lar oss forstå at det var tre avgjørende grunner som førte til den idealistiske panteismens totale seier. Den første var dens gjendrivelse av solipsismen. Den andre var at den gjorde det mulig å fastholde vitenskapenes psykologiske fundament. Den tredje var muligheten til å bevare den religiøse kultus. Schopenhauer (den lidenskapelige, skarpsindige Schopenhauer) fremkom med en lignende doktrine i første bind av Parerga und Paralipomena.
Geometrien i Tlön omfatter to vidt forskjellige disipliner: den visuelle og taktile geometri. Den siste tilsvarer vår geometri. Grunnlaget for den visuelle geometri er overflaten, ikke punktet. Denne geometri fornekter paralleller, og erklærer at et menneske som beveger seg, forandrer de formene som omgir det. Grunnlaget for aritmetikken i Tlön er de udefinerte tall. Man legger stor vekt på begrepene "større" og "mindre", de som i vår matematikk blir betegnet med > og <. De slår fast at selve telleprosessen influerer på kvantitetene og forandrer dem fra udefinerte til definerte. Den kjensgjerning at en gruppe individer som teller det samme antall ting kommer til samme resultat, blir av psykologene tatt som et eksempel på idéassosiasjoner, eller på en veltrenet hukommelse. Vi vet jo fra før at i Tlön er erkjennelsens subjekt evig og udelelig.
Også i den litterære tradisjonen er forestillingen om en eneste bevissthetsbærer helt dominerende. Det er sjelden at bøker bærer forfatterens navn. Begrepet plagiat eksisterer ikke: Man har fastslått at alle bøker er skrevet av en og samme forfatter, som er tid- og navnløs. Kritikken pleier å finne opp forfattere: Den velger ut to forskjellige bøker - la oss si "Tao Te King" og " Tusen og én natt" - hvorpå de nøkternt kartlegger psykologien hos denne interessante homme de lettres...
Også bøkene er annerledes. De skjønnlitterære fortellingene behandler et enkelt hendelsesforløp i alle mulige varianter. Bøker av filosofisk art inneholder alltid en tese og dens antitese, det absolutte for og imot en doktrine. En bok som ikke inneholder sin egen motbok, blir betraktet som ufullstendig.
En idealisme som har hundrer av år bak seg, har ikke unngått å influere på virkeligheten. Derfor forekommer det ikke sjelden i de eldste delene av Tlön en dublering av gjenstander som er mistet. To personer leter etter en blyant. Den første finner den, men nevner ikke noe om det. Den andre finner en annen blyant som ikke er mindre virkelig, men mer lik den han ventet å finne. Disse sekundærgjenstander kalles hrönir, og er, til tross for sin grovere form, litt lengre. Helt til for kort tid siden forekom disse hrönir bare som tilfeldige resultater av forglemmelser og distraksjon. Det virket ufattelig at deres metodiske frembringelser ikke er eldre enn hundre år, men så hevdes det i bind XI. De første forsøkene var uten resultat, men denne modus operandi fortjener likevel å bli omtalt. Direktøren for et av statens fengsler gav fangene beskjed om at det fantes noen gravsteder i et gammelt uttørret flodleie, og lovte friheten til de som kunne grave frem et betydningsfullt funn. I flere måneder før utgravningene fant sted ble fangene forevist fotografier av hva man ventet de skulle finne. Det første forsøket beviste at forventning og iver kan virke hindrende. Det ble arbeidet en hel uke med hakker og spader uten at det kom andre hrön for dagen enn et rustent hjul som var av senere dato enn eksperimentet. Eksperimentet ble holdt hemmelig, og ble senere gjentatt med fire høyere læreanstalter. For tre av disse ble eksperimentet en total fiasko, men den fjerde (hvis direktør tilfeldigvis døde under utgravningene) brakte for dagen - eller rettere frembrakte - en gullmaske, et gammelt sverd, et par leirkrukker og en gammel torso av en kongestatue med en innskrift på brystet som man ennå ikke har klart å tyde. Dermed hadde man oppdaget det skadelige ved at vitnene kjente til letingens eksperimentelle karakter... Disse masseutgravingene frembringer selvmotsigende gjenstander. Nå for tiden foretrekkes individuelle og nesten improviserte arbeidsmåter. De metodiske frembringelser av hrönir (hevdes det i bind XI) har gjort arkeologene store tjenester. De har gjort at man ikke bare kan forske i fortiden, men også påvirke og endre den, slik at den i dag er like plastisk og formbar som fremtiden. Et merkelig forhold er følgende: Hrönir av annen og tredje grad - hrönir utledet av et annet hrön, hrönir utledet av et hrön av et hrön - forstørrer de opprinneliges uregelmessigheter. De i femte ledd er nesten ensartede. De i niende er til forveksling lik de i annet ledd. De i ellevte har en renhet i linjene som de opprinnelige ikke hadde. Prosessen er periodisk: I et hrön i tolvte ledd har forfallet allerede begynt. Enda merkeligere og renere enn alle hrönir kan såkalte ur være: ting frembrakt ved suggestion, gjenstander skapt av forventning. Den store gullmasken jeg nevnte, er ett berømt eksempel.
På Tlön fordobler tingene seg. De har dessuten en tilbøyelighet til å utviskes og miste detaljene når folk glemmer dem. Et klassisk eksempel er den terskelen som fortsatte å eksistere så lenge tiggeren jevnlig besøkte huset, men som forsvant av syne da han døde. Det har stundom hendt at et par fugler eller en hest har reddet ruinene av et amfiteater.


Salto Oriental, 1940


Etterskrift fra 1947. Jeg gjengir denne eldre artikkel slik som den ble trykt i 1940 i Antologi over den fantastiske litteratur, bortsett fra at jeg har strøket noen metaforer og sammendraget i slutten av artikkelen, som var holdt i en fleipet tone som i dag ville virke frivol. Mangt og meget har hendt siden artikkelen så dagens lys... Jeg skal nøye meg med å minne om dem.
I mars 1941 oppdaget man i en bok av Hinton, som hadde tilhørt Herbert Ashe, et håndskrevet brev fra Gunnar Erfjord. Konvolutten var poststemplet Ouro Preto. Brevet handler utelukkende om det gåtefulle Tlön, og det bekreftet Martinez Estradas hypotese. Den fantastiske historien fikk sin begynnelse en natt i Luzern eller London i begynnelsen av det syttende århundre. Et hemmelig selskap (blant medlemmene var Dalgarno og senere George Berkeley) hadde trådt sammen for å oppfinne et nytt land. I det vage stiftelsesprogrammet inngikk blant annet "de hermetiske studier", filantropien og kabbalaen. Det er fra denne første tiden at den merkelige boken til Andreä skriver seg. Etter noen års rådslagninger og forhastede hypoteser, forstod man at det trengtes mer enn én generasjon for å artikulere et nytt land. Det ble besluttet at hver av de tilstedeværende mesterne skulle finne en disippel som kunne føre arbeidet videre. Denne arvegangsorden fikk hevd. Etter en stillstand på to hundre år, gjenoppstod det forfulgte selskapet i Amerika. I 1824 hadde et av medlemmene en samtale med asketen og millionæren Ezra Buckley i Memphis (Tennessee). Denne hører på ham med en viss forakt - og ler av planens beskjedne omfang. Han hevdet at det ville være absurd å finne opp et nytt land i Amerika, og foreslo at man heller skulle finne opp en ny planet. I tillegg til denne fantastiske planen kom han også med en annen idé som hadde sitt utspring i hans nihilisme. På den tid var de tyve bindene av Encyclopaedia Britannica i sirkulasjon. Buckley foreslo å utgi en metodisk encyklopedi over den oppdiktede planet. Han var villig til å donere selskapet alt han eide, sine gullfelter og seilbare floder, markene som var nedtrampet av kveg og bisonokser, sine negrer, bordeller og dollars, men på én betingelse: "Prosjektet må ikke ha noe med svindleren Jesus å gjøre." Buckley trodde ikke på Gud, men ville overfor den ikke-eksisterende Gud bevise at de dødelige menneskene var i stand til å skape en verden. I 1828 ble Buckley forgiftet i Baton Rouge. I 1914 sendte så Selskapet siste bind av Den første encyklopedi over Tlön til sine om lag tre hundre medarbeidere. Utgivelsen foregikk i hemmelighet. De førti bindene (vel det mest gigantiske verk mennesker noensinne har påtatt seg) som verket omfatter, var tenkt å danne grunnlaget for et nytt og enda mer detaljert verk, ikke skrevet på engelsk, men på et av Tlöns språk. Denne omarbeidelsen av en illusorisk verden bærer tittelen Orbis Tertius, og en av verkets beskjedne demiurger var Herbert Ashe, men om det var på oppdrag av Gunnar Erfjord eller som medlem av selskapet, vet jeg ikke. At han fikk tilsendt et eksemplar av ellevte bind, taler for den siste antagelsen. Men hva med de andre? Året 1942 ble særlig hendelsesrikt. Særlig tydelig husker jeg én ting, og det forekommer meg at jeg hadde en vag følelse av at det var et varsel. Begivenheten fant sted i en leilighet i Calle Laprida, midt imot en høy, luftig balkong med utsikt mot solnedgangen. Prinsesse Faucigny hadde nettopp mottatt sitt middagsservise i sølv fra Poitiers. Fra dypet av kassen, som var overklistret med alle slags internasjonale merkelapper, ble den ene nydelige, urørlige tingen etter den andre hentet opp, sølvsmedkunst fra Utrecht, og fra Paris en samovar dekorert med alle slags heraldiske dyr. Blant tingene var også et kompass med en kompassnål som skalv og pulserte på samme gåtefulle vis som en sovende fugl. Prinsessen kunne ikke huske kompasset. Den blå nålen pendlet med spissen mot den magnetiske nordpol. Kompasshuset av metall var konkavt. Bokstavene på kompass-skiven tilhørte et av Tlöns alfabeter. Her trengte den fantastiske verden for første gang inn i virkelighetens. En foruroligende tilfeldighet gjorde at jeg også ble vitne til neste gang dette skjedde. Det var to måneder senere, i et gjestgiveri i Cuchilla Negra, som eides av en brasilianer. Amorim og jeg var på hjemvei fra Sant' Anna. På grunn av oversvømmelse i Tacuarembó, var vi nødt til å utprøve (og holde ut) den ikke altfor overveldende gjestvennligheten på stedet. Verten overlot oss et par knirkende senger i et stort rom, stuvende fullt av tønner og skinnsekker. Vi gikk til køys, men en full mann et eller annet sted i nærheten holdt oss våkne til langt utpå morgensiden med sin strøm av eder og forbannelser, avbrutt av milongas, eller rettere sagt den samme milongaen, som han skrålte med skingrende stemme. Som rimelig var, gav vi vertens sterke brennevin skylden for den evinnelige skrålingen. Om morgenen ble mannen funnet død på gulvet i gangen. Den grove stemmen hans hadde lurt oss: Han var en ganske ung mann. I rusen hadde han mistet et par pengestykker fra beltepungen sin, samt en skinnende blank, kjegleformet metallgjenstand på diameter med en terning. En ung gutt ville ta den opp fra gulvet uten at det lyktes. Det var så vidt en voksen mann klarte å løfte den. Selv holdt jeg den et par minutter i hånden. Jeg husker at vekten var så enorm at jeg følte den lenge etter at jeg hadde lagt den fra meg. Jeg husker også det nøyaktige, sirkelformede avtrykket i håndflaten min. Å oppleve at en så liten gjenstand veide så meget, etterlot seg en ubehagsfornemmelse av vemmelse og frykt. En av bøndene foreslo at vi skulle kaste den i den rivende elvestrømmen. Amorim kjøpte den for et par pesos. Ingen visste noe om den døde, bortsett fra at "han kom fra grenselandet". Disse små og svært tunge kjeglene (laget av et metall som ikke er av denne verden) er bilder av guddommen i visse av Tlöns regioner.
Her avslutter jeg den personlige delen av denne beretningen. Alt det øvrige eksisterer i erindringen (eller kanskje i håpet eller frykten) hos alle mine lesere. For meg selv er det nok å minne om eller nevne det som hendte senere med noen korte ord, som den felles, konkave hukommelsen vil berike eller forstørre. I 1944 brakte en research-arbeider fra avisen The American (Nashville, Tennessee) i et bibliotek i Memphis, for dagen de førti bindene av Den første encyklopedi over Tlön. Den dag i dag hersker det uenighet om dette funnet var tilfeldig eller ble gjort med samtykke av direktørene for det ennå gåtefulle Tlön. Sannsynligheten taler for den siste antagelsen. Et par lite troverdige detaljer (for eksempel hrönirenes mangefordobling) er enten strøket eller dempet i eksemplaret fra Memphis. Det er rimelig å tro at disse strykningene følger en bestemt plan om å fremstille en verden som ikke er altfor uforenlig med virkelighetens verden. Spredningen av gjenstander fra Tlön, rundt i de forskjellige land, utgjør et siste ledd i denne planen... Faktum er at verdenspressen har skrevet side opp og side ned om "det store funnet". Håndbøker, forkortede utgaver, antologier, opptrykk og piratutgaver av dette "menneskehetens største verk" begynte å strømme ut og strømmer fremdeles utover jorden. Nesten øyeblikkelig gav virkeligheten etter på en rekke punkter. Sannheten er at den ønsket å gi etter. Bare ti år tilbake var nesten et hvilket som helst symmetrisk system - som den dialektiske materialisme, antisemittismen, nazismen - i stand til å trollbinde menneskene. Hvorfor underkaste seg Tlön, hele dette nøyaktige, omfattende vitnesbyrd om en metodisk ordnet planet? Det nytter ikke å argumentere med at virkeligheten også er et ordnet system. Det kan jo godt være riktig, men da er den det i overensstemmelse med de guddommelige lover - eller rettere sagt de umenneskelige lover - hvis innerste mening vil være skjult for menneskene. Tlön kan nok være en labyrint, men det er en labyrint uttenkt av mennesker, en labyrint som er laget for at menneskene skal tyde den.
Kontakten med Tlön og dens verden har begynt å smuldre opp vår egen verden. Fascinert av dens strenge lovmessighet glemmer menneskeheten stadig at Tlön har sjakkspillets strenge lovmessighet, ikke en englenes. Tlöns (formodede) "primitive språk" har allerede trengt inn i skolene, og læren om dens harmoniske historie (så full av gripende episoder) har allerede fortrengt den historieundervisningen som var fremherskende i min barndom. Allerede nå har en fiktiv fortid tatt plass i vår hukommelse i stedet for den forrige som vi ikke hadde noen sikker kjennskap til - ikke engang hvorvidt den var falsk. Numismatikken, farmakologien og arkeologien er blitt forandret. Jeg har forstått det slik at biologien og matematikken står overfor sin gjenfødelse... Et dynasti av eneboere, spredt utover jorden, har forandret jordens overflate. Dette dynasti fortsetter sitt arbeid. Hvis vi ikke tar feil i våre gjetninger om fremtiden, vil noen om hundre år komme til å oppdage de hundre bindene av Den annen encyklopedi over Tlön.
På det tidspunktet vil engelsk og fransk, ja til og med spansk forsvinne fra planeten. Verden vil bli Tlön. Selv tar jeg dette med stor ro. I de rolige dagene på hotellet i Androgué fortsetter jeg å revidere en ubesluttsom, quevediansk oversettelse (som jeg ikke akter å la trykke) av Brownes Urn Burial.




Jorge Luis Borges (1899-1986) var argentiner. Hans litteratur er blitt en del av den modernistiske kanon, i sær Labyrinter, hvor denne teksten er hentet fra. "Tlön, Uqbar, Orbis Tertius" er første teksten i Labyrinter, som senest kom på norsk i Århundrets bibliotek fra Den Norske Bokklubben. Cappelen er forlag, og Finn Aasen har oversatt.