Hvordan vil vår nære fremtid se ut? Dette er et tema som stadig fascinerer. Mange spåmenn og synsere har i forskjellige fora uttrykt seg om vår moderne nåtid og vår nære supermoderne fremtid. En av disse er den danske arkitekten René Kural som hevder at dagens urbane individer, det vil si bymennesker, er likegyldige til hvor de oppholder seg. I hvert fall så lenge de med sine tekniske fiksfakserier er on-line. Hvis de mot formodning ennå ikke er blitt likeglade til sine omgivelser, så vil de snart bli det. Mennesker er, eller er i ferd med å bli, stedløse. I vår globaliserte verden vil en stor del av befolkningen best kunne beskrives som stedløse, globale nomader (Morgenbladet 4. august).

Interessant som denne visjonen faktisk er, skaper den dog en representasjon som ikke kan stå uimotsagt. Det er nå på tide å se seg godt rundt, legge merke til hva som faktisk skjer og ikke skjer, og dermed trekke denne historieløse og etnosentriske debatten ned på landjorda. La oss med en gang påpeke at denne futuristiske og postmoderne diskursen har flere deltakere enn Kural, men vi lar han stå som representant for en mer generell trend. Hans påstander illustrerer godt hvor blendet til og med oppegående intellektuelle kan bli av sine idiosynkratiske illusjoner om verdens tilstand. Vår lille tekst vil derfor ikke bare være rettet mot Kural spesielt, men mot en "grand narrative" i sin alminnelighet.

Vårt utgangspunkt er et syn på individer som bevisste aktører som forholder seg aktivt til sine relasjoner til andre mennesker og til de rommene de oppholder seg i. Det inntreffer hva vi kan kalle en stedliggjøring når steder er til stede i bevisstheten, når folk forholder seg aktivt til dem og tilskriver dem mening. Eller for å si det med Astrid Anderson: det er slik at "...menneskers handlinger, erfaringer og opplevelser" skaper steder (A. Anderson "Sans av steder i Melanesia", Norsk Antropologisk Tidsskrift 1/1998). Steder kan, fra subjektets ståsted, sies å være partikulære.

Ord som forvirrer mer enn de forklarer
Sterkt forenklet kan vi altså si at de aktuelle akademikerne og supermodernistene snakker om en hypermoderne verden der mennesker aldri er til stede lokalt, men reiser rundt som globale nomader mens de kommuniserer med familie, venner og andre ved hjelp av diverse elektroniske hjelpemidler. Kult? Ja, kanskje. Et godt bilde av verden? Nei, definitivt ikke. Disse debattantene er for høytflyvende og det eventuelle empiriske fundamentet de måtte ha er rett og slett svært lite representativt for den virkelige verden. Vi tviler også på om deres visjoner vil realiseres i overskuelig fremtid.

La oss se nærmere på en del ord og uttrykk som en ofte påtreffer i denne fortellingen om verdens (snarlige) tilstand. Begrepene fremstår ikke sjeldent som upresise, selvmotsigende og dessuten virker de ekskluderende. Det er en stor svakhet at termene sjelden blir definert, forklart eller diskutert.

Uttrykk som postmoderne, post-postmoderne; globalisering; glokalisering; urbanitet; supermoderne; hypermoderne går alle igjen i en eller annen variant. Med en slik terminologi skal det mye til for at en som ikke er godt bevandret i litteraturen skal forstå hva forfatterne egentlig snakker om – og det er jo ikke det minste rart når forfatterne selv skildrer sine høyst subjektive forestillinger som det ofte er vanskelig å finne belegg for. Og hva er det så med denne forkjærligheten for fikse prefikser, virker de ikke mer tåkeleggende enn oppklarende? En kan i hvert fall spørre seg om ikke den utstrakte bruken av neologismer faktisk er mer forvirrende enn den er forklarende da de aktuelle begrepene ofte viser til noe som i seg selv faktisk ikke er så nytt.

Det er greit at verden på mange måter er blitt mindre og tettere, hvis en med det mener at både mennesker og kapital flytter eller kanskje flyter over landegrensene. Problemet er at man har en tendens til å glemme at slik har det vært i lang tid. Grupper av mennesker har alltid vårt åpne eller gjennomtrengelige i den forstand at det har foregått interaksjon og migrasjon mellom dem. Vi er selvfølgelig klar over at alle og enhver ikke kunne bevege seg like fritt, ei heller kunne man alltid flytte hvor man selv ville. Men slik er det jo også i dag. La dette forbeholdet være det siste, vi vil ikke trøtne leseren mer enn nødvendig. En ting er det viktig å ikke glemme; så lenge det har eksistert mennesker har det eksistert handel. Ja det er mulig at til og med homo erectus eksporterte redskaper for 1,4 millioner år siden. Handel er således ikke et moderne fenomen.

Det som faktisk er nytt er at teknologien har gjort det slik at alt kan gjøres raskere, at det har blitt vanskeligere å ha full oversikt, og at verden er blitt mer integrert; vi i Norge kan se en hendelse i Hong Kong nesten samtidig som den inntreffer, transaksjoner kan skje mellom London og Tokyo på et øyeblikk, den butikken du jobber i er eid av et transnasjonalt selskap hvor eierne befinner seg spredt rundt om i verden osv, osv. Poenget her er imidlertid at selv om folk i Kenya ser på amerikanske såpeserier betyr ikke dette at alle sosiokulturelle konstruerte forskjeller er blitt borte. Nei, det er fortsatt mange forskjeller som gjør en forskjell.

Globaliseringen fører ikke til total homogenisering. Danske designere skaper helt nye ting selv om de kan være påvirket av kinesiske tradisjoner og trender. I tillegg vil den enkelte danske omforme, tolke og gi mening til det "utenforstående"; mennesker har aldri vært og kommer aldri til å bli passive mottakere av "kulturtrekk".

I dagens diskurs kan en for eksempel støte på begreper som glokalisering, synkretisme, hybriditet og kreolisering for å beskrive slike fenomen. Men siden mennesker alltid har tatt nye ting til seg og gjort det til sine – gjort det ekstralokale lokalt, så kan en med rette spørre seg om slike ord viser til noe genuint nytt. Det er sikkert mulig at barn av pakistanske innvandrere på Tøyen i Oslo kan velge mellom flere identiteter enn mange pakistanske barn i Pakistan, men mennesker har aldri vært kulturstyrte roboter, men handlende individer. Derfor er det viktig å hele tiden peke på hva som faktisk er nytt, og hva som ikke er det. Gjør vi ikke det står vi i fare for å overvurdere vår egen tid og dens såkalte supermodernitet.

Sosiale relasjoner, sosial interaksjon og steder
Vi vet alle i dag at vårt hjemsted ikke må være det samme geografiske stedet gjennom hele livet. I tillegg er det en kjensgjerning at folk har tilknytning til andre mennesker som ikke er geografisk nære – ikkelokale og ikkelokaliserte nettverk blir stadig mer fremtredende – sosiale fellesskap kan oppstå i cyberspace og andre mer eller mindre abstrakte rom. De individene som er del av dette fellesskapet er allikevel alltid selv fysisk lokalisert et sted.

Det vi ikke kan få understreket nok er at individer i dagens verden langt fra er stedløse, ei heller folk i byer. Greit at et (tenkt?) segment føler seg slik, men et annet spørsmål er om verden vil bli slik, en verden av folk som ikke er til stede. Vi tror ikke det. Selv om mange i den aktuelle diskursen som påpekt mangler et diakront perspektiv har mennesker til alle tider migrert eller reist rundt. Folk som slår seg ned nye steder, diaspora eller ikke, vil alltid etablere steder. Selv om vi ikke er hjemme vil vi alltid skape steder som er meningsfulle for oss. Også flyktninger som venter på å komme hjem omformer rommet til sted. Rommet forblir ikke et ikke-sted!

Noen vil kanskje hevde at konstruksjonen av sted kan knyttes til det naturlige faktum "at mennesker, ved siden av sjimpanser, skiller seg ut ved sin gruppevise avhengighet av territorier...Vi deler oss inn i territorielle grupper..." (Matt Ridley i Dydens Opprinnelser side 179f.). Selv om en vil være uenig i dette er det et faktum at det i dagens "postmoderne" verden ikke er sjeldent at homo sapiens skaper steder eller territorier der stedets beboere ser seg som like og ulike dem som bor utenfor. Det kan også være at de stedlige aktørene tilskriver stedet selv en kvalitet som er forskjellig og bedre enn andre steders kvalitet.

For å være mer spesifikke: Det er flust med etnografiske eksempler på at rom blir tillagt mening, at folk føler tilhørighet til steder og etablerer romlige fellesskap (som dog ikke nødvendigvis må være de viktigste). Mennesker skaper seg overalt territorier eller steder og knytter seg til disse, også i urbane områder i vår globaliserte verden. Det vil nok ikke være en overdrivelse å si at kampen om territorium er merkbar i mange av verdens metropoler. Et eksempel er Los Angeles der byrommet er delt inn i segregerte rom der bare bestemte kategorier av mennesker får være legalt til stede. Som Mike Davis i boken City of Quartz har beskrevet er det her klare grenser for hvor visse folk hører hjemme og hvor de ikke hører hjemme. Rommet og arkitekturen er konstruert slik at de riktige folkene skal føle seg hjemme og at de Andre skal holdes borte .

Et annet, men mye mindre militaristisk eksempel, er Kentlands i USA. Dette er en bydel i byen Gaithersburg som selv hører til den store Washington DC regionen. Beboerne i Kentlands er av øvre middelklasse. Mange jobber innen informasjons- og bioteknologi sektoren i tillegg til mange andre yrker som kunne gjort dem predisponerte for betegnelsen globale nomader, i den forstand at dette er mennesker som har reist og reiser mye. Både nasjonalt og internasjonalt, både i forbindelse med jobb og på ferie.

Men de er langt i fra stedløse. Nei, de arbeider hardt for å etablere sosiale fellesskap innen sitt territorium og for å skape sted ut av rommet. Faktum er at de faktisk har klart å skape stedlige fellesskap. Folk i Kentlands vil se seg selv som Kentlandere og de ser sitt sted som annerledes i forhold til de omkringliggende bydelene. Folk som bor "utenfor" vil også se Kentlands som et eget sted, et sted som er forskjellig. Selv om stedet bare er rundt ti år gammelt, er det allerede flust med Kentlands-historier om "gamle dager". Det er også mye annet som skjer som til sammen er med på å gjøre Kentlands til et sted som er til stede i folks bevissthet. Folk har her som andre steder en identitet som er sammensatt av forskjellige elementer, men Kentlands er en viktig del av identiteten for svært mange av beboerne – det som var et rom har blitt meningsfullt, ja det er blitt et sted folk føler tilhørighet til og langt i fra er likegyldige til!

For ytterligere å illustrere vårt poeng vil vi vise til de moderne relasjonene som urbane mennesker i de internasjonale storbyene, eller mennesker på reise – såkalte "travellers" – etablerer og erfarer. Vi kunne også kalt dem urbane nomader for å holde oss til Kurals begrepsbruk. Disse "internasjonalistene", eller heller transnasjonalistene, er vanligvis unge, velstående og høyt utdannede fra Vesten. De flytter eller er på gjennomreise til nye steder av forskjellige årsaker, men ofte er utgangspunkt en form for selvrealisering.

Transnasjonalistene studerer, jobber, eller oppsøker steder og ting for å nå sine mål, mål de ikke kunne nå der de tidligere var. Eller så vil de rett og slett oppleve noe nytt og berike sine liv. Disse "reisende" finner en ofte i store internasjonale metropoler som London, New York, Paris, Milano, Barcelona, Sydney, Hong Kong, Tokyo... eller, for dem, på mer eksotiske steder rundt om i verden. Disse menneskene er ikke likegyldige til stedet de drar til. Nei stedet ble valgt og er tillagt mening, en mening som endres i takt med bekjentskapet. Stedet er til stede i deres bevissthet, før de kommer dit og mens de er der.

Unge mennesker som flytter til en by som Barcelona skaffer seg fort sitt tilholdssted et sted i byen. Dette kan være den lokale placaen de bor, eller de kan søke seg til et mer "abstrakt" miljø. Dette kan for eksempel være kunstnerkollektiver, akademiske miljøer ved universitetene eller fellesskap med utgangspunkt i arbeidsplassen. Det som skjer er at de ofte beveger seg innen bestemte rom eller sfærer i byen – de gjør deler av byrommet til sine steder. Transnasjonalistene i Barcelona treffes ofte på bestemte steder, steder nyankomne raskt finner fremt til. Det er mye likt med "travellers" som skaper seg en form for ghetto der de ankommer. Eksempler er Goa i India, Kho San Road i Bangkok og Kuta Beach på Bali.

Det vi kan konkludere med er at heller ikke de globale nomadene er likegyldige til sine omgivelser og de rommene de beveger seg i. Dit de reiser er steder som de selv har valgt seg ut og som de har et meningsfylt forhold til.

Mennesker har sosiale behov som gjør at vi alltid vil oppsøke eller være sammen med andre mennesker. Samhandling vil også i framtiden foregå ved at vi er sammen med andre på samme sted. Vi kan sende elektroniske signaler til våre venner på den andre siden av kloden, men vi vil fortsatt treffe mennesker til en samtale over en øl på vår lokale stambar, spise middag på kafé, eller det som er enda vanligere i Norge: spise den hjemme.

En siste oppklaring
Før vi avslutter vil vi påpeke at eventuelle utsagn som at "dagens globale nomader er stedløse" eller at "urbane mennesker er stedløse" begge består av et oksymoron. De to påstandene er jo preget av en forbindelse av to begreper som motsier hverandre. Selve termen nomade viser jo til en person som reiser mellom steder, ja en vil vel ikke ta for hardt i hvis en sier at reisen selv ofte kan være "stedlig" i den forstand at en reiser gjennom et rom som er tillagt mening, eller som på andre måter er til stede i den reisendes bevissthet. Det andre er at urbane mennesker per definisjon er knyttet til en by, altså et sted. Kategorien urban impliserer stedstilhørighet. Dermed vil enhver påstand om stedløse "urbanities" og nomader falle logisk sammen av seg selv.

Konstruksjon av sted og stedfølelse og etablering av fysisk nære relasjoner kan derfor ikke bli sett på som noe anakronistisk. Det er derimot René Kurals og andre likesinnedes fremtidsvisjoner som virker anakronistiske i og med at deres beskrivelser har mer til felles med science fiction litteratur fra tidlig tjuende århundre enn empirisk funderte beskrivelser og analyser av vår samtid. De ser rett og slett ut til å mangle en reell innsikt i historiske endringer og en gjennomtenkt forståelse av nåtiden. I tillegg fremstår slike scenarioer som verdensomspennende eller globale, mens de i realiteten er etnosentriske og elitistiske. Skildringene passer til nød på en minoritet av verdens befolkning; nemlig noen av de kapitalsterke i den "supermoderne" verden.

(Vi vil gjerne takke Astrid Anderson for verdifulle kommentarer.)


Bengt Andersen er hovedfagsstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Han var fra august 1999 til januar 2000 på feltarbeid i Kentlands, en bydel i Gaithersburg, Maryland, USA. Gaithersburg hører til "the greater Washington DC metropolitan area".

Kentlands er en såkalt nyurbanistisk bydel. New-Urbanism er en bevegelse av hovedsakelig arkitekter og byplanleggere. De arbeider ut i fra en forutsetning om at sosial struktur (sosiale relasjoner) er sterkt og direkte influert av materiell struktur. De hevder at utviklingen av forsteder og byer i USA etter 1945 har vært preget av dårlige planløsninger, som har ført til dårlige fysiske omgivelser (eksemplifisert ved den typiske amerikanske suburb), som igjen har ført til dårlige steder og en mangel på sosiale fellesskap i nabolaget. Kentlands er et prosjekt der en ut i fra "riktig" design vil skape et autentisk community (nabolag og sosialt fellesskap). I praksis vil det si at en vil konstruere et lokalt og lokalisert sosialt fellesskap gjennom riktig byplan og arkitektur. For de som ikke har hørt om Kentlands kan det nevnes at Disneys Celebration i Florida er bygd etter de samme prinsippene.

Oppgaven er en analyse av nyurbanismen som ideologi og et studie av Kentlands – mer spesifikt er det et hovedfokus på konstruksjonen av sosiale fellesskap og sosiale nettverk, etablering av sted, stedfølelse, tilhørighet, territorialitet og dermed sosiale grenser. Men også "urbanitet" mer generelt blir diskutert. Kentlands blir selvfølgelig sett som del av et større hele (lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt). Oppgaven er i en viss grad komparativ – det trekkes linjer til byutvikling og urbanitet i USA og Norge.

Webadresser:
Kentlands offisielle hjemmeside er: www.kentlandsusa.com
Se også www.kentlands.org og www.dpz.com som er hjemmesiden til firmaet bak Kentlands.

Sondre Sommerfelt skriver på hovedfagsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Har vært på feltarbeid i Barcelona, hvor forskningstema har vært arkitektur, byutvikling og urbanitet. Hovedoppgaven går nærmere inn på forholdet mellom mennesker og de fysiske rommene som omgir dem i en storby. Oppgaven trekker også inn mer generelle perspektiver på globalisering og livet i internasjonale storbyer.

Astrid Anderson er stipendiat ved Sosialantropologisk Institutt, UiO. Hun har gjort feltarbeid i Melanesia. Hun er også opptatt av sted og tilhørighet.