Vi skal på sirkus i Sandnes. Vi står i kø i en smal liten gang. Ikke noe sirkustelt å se. Vi står foran en smal dør til et lite rom på kunstnerverkstedet Sykkelfabrikken.
Utenfor døra står billettselgersken i flott uniform med sjokoladebrett på magen. Billettene koster 3x13 kr. Vi regner oss frem til 39 kr per stykk. Vi er glade for at det gikk så lett med multipliseringen. Oppå brettet står en finurlig liten metalldings. Når vi kjøper billett til oss selv og ungene trekker billettselgersken dingsen opp med en nøkkel. Den viser seg å være en bitte liten motorsykkel som kan kjøre i ring på gulvet. Minstemann snapper den med engang, og får passe kjeft av billettselgersken. En kvinnelig prins i en mer militær uniform slipper oss så inn døra.
Vel inne er rommet lite og veggene kledd i hvitt, med 13 stoler satt opp med front mot et rundt bord med en stol på andre siden. En naken lyspære henger ned over bordet og gir dunkel belysning. Den svaier litt i trekken fra døra. På bordet står et bingohjul med kuler, den ligner en eldgammel forfader til den mediale lottomaskinen. Prinsen setter seg på stolen ved bordet og kikker lenge og stille på oss med store klare øyne. Fra et forheng bak prinsen blåses det plutselig en masse såpebobler inn i rommet. De lager forunderlige skyggeeffekter. En kvinnelig sirkusdirektør kommer inn. Hun snakker lavt og monotont. Det er tre gevinster, sier hun til oss. Hvite kuler gir en opplevelse i premie. Når man har vunnet en opplevelse tar prinsen opp en avlang eske og liksom tømmer den i lufta, da avgir esken samme lyden som sauer pleier å gjøre om de lager lyd. Slik vet sirkusdirektøren, som står bak forhenget, hvilken premie hun skal komme inn med til enhver tid. Blå kule gir mulighet til å velge mellom en tsjekkisk sigarett, og et par andre småting. For dette har prinsen en annen eske med en annen lyd. Vinnerkulen gir mulighet til å velge bl.a. et par hjemmelagede myggbriller av ståltråd. Det er nok sjelden prinsen bruker den lydesken hun har til denne premien. Bingohjulet snurrer en gang for hver tilskuer.

Siste gangen jeg var på Elisabeth Giljes sirkus vant jeg en opplevelse. Da sauen hadde brekt kom sirkusdirektøren inn med verdens minste colakork, som jeg fikk se på i flere sekunder. Denne gangen vinner jeg også en opplevelse. Sauen breker og sirkusdirektøren kommer inn med en innretning som snurrer rundt og rundt, og som skaper noen merkelige skyggeeffekter på veggen. Neste mann vinner en tsjekkisk sigarett. Deretter vinner en liten jente anledning til å se på et P-pille brett fullt av Maria fly-fly i stedet for P-piller. Sirkusdirektøren skrur ut lyspæren når jenta skal se, for da kan hun se at det lyser av marihønene. Bingohjulet snurrer for alle, store som små.
På vei ut etter endt forestilling får vi enten en sjokolademynt eller et lite tent lys av prinsen. Hun er kommet tilbake etter at hun midt i forestillingen måtte ta en tur med hunden, som er en liten trillevogn hun henter gavene på.

Det er virkelig en selsom opplevelse å tre inn i Elisabeth Gilje sitt helt annerledes sirkuskonsept. Elisabeth Gilje er kunstner, utgått fra akademiet i Bergen. Hun er bosatt på Skudenes på Karmøy. Det er både en følelse av godmodig naivitet og bisarr underliggjøring å være tilstede på hennes oppsetninger. Her går det komiske hånd i hånd med det tragiske. Det er både humoristisk og sorgfullt på samme tid. Nostalgien føles faktisk som den en gang var, samtidig som det man opplever står utenfor enhver tradisjon. Vi fikk møte Elisabeth Gilje etter endt forestilling i Sykkelfabrikken.



REDAKSJONEN: Alle de små tingene og detaljene betyr ganske mye for opplevelsen og magien som sirkuset ditt inngir, og kanskje særlig viktig synes din medhjelper, Prinsen, som jo er en ganske så streng figur egentlig, ikke mye komikk der selv om dette oppleves dypt humoristisk …!?
E. GILJE: Jeg har brukt flere forskjellige prinser til sirkuset mitt. Den første han smilte litt for mye. Men jeg vil ikke at sirkuset skal være slik "koselig for barn". Jeg er ingen koselig barnehagetante. Jeg sier klart i fra til barna om de begynner å fikle med noe i sirkuset mitt. De skal ha respekt for tingene. Den første prinsen spilte for mye teater, han var for mimisk. Hun som nå er prins er sterk og myndig. Hun er kledd i ridestøvler og uniform for å skape et macho russisk inntrykk. At hun er en kvinnelig Prins viser samtidig at hele sirkuset i grunnen er litt tragisk.

Ja, hvor tett ligger tragedien på humoren her?
De to følelsene skal liksom ligge på en annen som i en tett tango. I enkelte forestillinger kan det være helt stille, mens andre ganger så skrattler alle hele tiden. Forestillingene balanserer og vipper frem og tilbake mellom disse ytterpunktene. I går kveld spilte jeg forestillingen på festen her i Sykkelfabrikken, og alle var i svært godt humør og lo hele tiden. En hadde med en ølflaske inn, og jeg sa til ham: "Vennligst fjern ølflasken fra manesjen", og alle brølte av latter. Etterpå var det en som sa at han hadde vært på forestillingen tidligere på dagen og da hadde alle vært helt stille og alvorlige – nesten innadvendte.

Du oppfatter ikke dette som teater?
Nei, for meg er det livsstilen min jeg "fremstiller". Jeg ser vel på det hele som litt kjølig, der jeg leker lege eller museumsdirektør eller sirkusdirektør. Det er både en operasjonssal og en manesje jeg rigger til. Jeg er på jobb og vil ha respekt når jeg utfører jobben min.

Du kaller det sirkus, men det er vel ikke i sirkustradisjonen dette. Det føles mer som et loppesirkus enn et vanlig sirkus i tilfelle?
Nei, det er ikke sirkus. Men det er heller ikke performance, som jeg av og til har problemer med. Jeg er mer opptatt av figurteater og skyggeteater, og jeg låner helt klart fra loppesirkuset. Men det er mer snakk om å finne et eget rom som er mitt mellom alle disse genrene. Jeg var i Kristiansand på en festival forleden. Der var det mye interessant, som italiensk skyggeteater, men det foregår jo på scenen da, med publikum i salen. En tysker hadde et gummidukketeater som lignet litt på mine greier, med en litt dunkel stemning. Men samtidig er sirkuset mitt alle disse tingene: loppesirkus, østeuropeisk figurteater, asiatisk skyggeteater og performance. Og mitt sirkus er nok inspirert av Boltanski, og det har jo utvilsomt elementer fra Alexander Calder, selv om jeg aldri hadde sett hans ting før jeg gjorde mine første forestillinger. Det er han med disse mobilene. Han startet også med å oppføre en slags småsirkus. Han hadde forestillinger for hele kunsteliten med Picasso i spissen i 30-årene i Paris. Mer eller mindre simultane forestillinger med alle disse små dingsene som han mekket sammen. Kabakov er en annen kunstner jeg kan nevne, han som aldri kastet noe. Jeg er for så vidt ikke så opptatt av å plassere mine ting, mer opptatt av å få det til å virke.

Men hvordan virker sirkuset ditt rent faktisk, foruten hva du allerede har fortalt om stillhet kontra latter som publikumsresultat?
Vel, en bekjent han forteller meg at mine ting gir ham en følelse av at han ligger nede i barnevognen, og så har han en slik kule som han kan svinge frem og tilbake foran seg, og så er verden der ute som et slags skyggeteater. Han mener at det nærmer seg noe førspråklig som han bare har i seg, men ikke kan uttrykke. (Susanne nikker bekreftende til dette, og forteller at både hun og andre opplever noe lignende.) Andre ser på forestillingene mine som store metaforer, der jeg som sirkusdirektør er Gud. Alle tilskuerne som får lov til å velge en kule, og som alle vinner en tilfeldig opplevelse eller bittesmå ting, de representerer menneskene som alle nødvendigvis må trekke livets lodd. Og så er ofte loddet rett og slett til å le av, eller regelrett uleselig og uforståelig, i hvert fall tilfeldig. (Jan Inge nikker bekreftende til dette, og sier det var hans første tanke.) Selv om jeg helt sikkert er katolsk inspirert har jeg likevel aldri hatt en slik intensjon med forestillingene. Det har heller vært viktig å gjøre det kompakt nok, unngå at det blir kjedelig. Det var faktisk en prest som fikk følelsen av å være i kirken da han var på forestillingen. Men det er klart at siden forestillingen er lagt opp slik at alle får trekke et lodd etter tur, så blir det også en forventning i publikum om at nå trekker jeg et "skjebnens" lodd. Og kanskje hadde klovnene i det tradisjonelle sirkuset nettopp en slik rolle, når de fikk oss til å le av alt som gikk galt. Det er befriende deilig å le av tragedien, og det å gjenkjenne en selv oppi det hele.

Men igjen, hvorfor sirkus?
Kanskje har det med skolen å gjøre, hvor jeg husker jeg ofte tenkte: Jeg klarer aldri å lage kunst. Jeg holdt på med mine små ting som jeg mekket og skrudde på. Det var ingen andre som så verdien av dem. De var avhengige av helt spesielle rom og helt spesiell lyssetting. Jeg begynte vel å føle at denne sarte og naivistiske måten å lage kunst som jeg holdt på med, også var blitt en slags trend på 90-tallet, som jeg for all del ikke ville være en del av. Hva skulle jeg finne på for å lure de andre, tenkte jeg. Jeg var virkelig drittlei alle "kunstgreiene", vernissasjene, det intellektuelle, de riktige samtalene og alt det der. På akademiet var det kvalmende med guruene som kom fra Oslo og ble beundret i provinsen. Stian Grøgaard er Gud, liksom. Bedre å skape en selv da. Jeg var rett og slett redd, og hadde ofte følelsen av å være del av en type vekkelsesmøte på akademiet, som var frastøtende. Jeg ville gjøre noe som var folkelig, noe som tanten min syntes var stas. Så enkelt. Så arrogant. Nå er vi en klikk som oppfører oss som tiåringer omkring dette konseptet, slik at nå handler det egentlig om hele livet mitt, ikke om kunst. På mange måter er det også en livsstil som har vært en del av meg fra jeg var liten. Sirkuset gir meg mulighet til å fortelle mange flere fortellinger enn det som er mulig i en enkelt kunstutstilling. Jeg er da også så pass perfeksjonist at ingen gallerister klarer å følge opp en utstilling akkurat slik jeg hadde tenkt. Derfor er utstillinger mindre interessante for meg. Men sirkuset er på mange måter et vel så idealistisk prosjekt, hvor jeg strekker meg etter meg selv. Det er klart at det er krevende å sitte i mange timer i Stavanger, kanskje en hel dag, og så kommer det en person innom. Men det er en person, tross alt.

Du hadde likevel nettopp en utstilling i Krypten i Bergen?
Jeg var ikke så fornøyd med den som med sirkuset. Du sier ja takk fordi du blir invitert. Jeg satt ett år i forkant og tenkte: Nei, jeg klarer ikke å lage kunst. Men så er det jo slik at man må passe på å holde liv i en slags kunstkarriere også da, ved siden av det idealistiske sirkusprosjektet. Man må både ha bredde og dybde. Man kan bli for idealistisk av og til. Derfor gikk jeg for denne utstillingen. Men den ble vel litt for mye Boltanski, med det spesielle rommet, det å stille ut i en krypt. Jeg synes vel heller ikke tingene fungerte godt nok i forhold til rommet og lyset. Det eneste som egentlig fungerte var lommelyktene. De skapte litt magi, litt sirkusstemning. Utstilling er å stille seg ut. For meg er det et spørsmål om å finne ut hvor jeg skal være i dette som kalles Kunsten. Jeg er på mange måter lei av å være der hvor man tilsynelatende skal finne på noe nytt hele tiden, når alt likevel er gjort før.

Kanskje den beste kunsten tvinger seg frem av personlige grunner, av å lytte seg frem til det forholdet man har til verden. Men de færreste tør vel å forfølge seg selv i den grad du har gjort?
Jeg står jo der da og lager alle disse dumme små tingene mine. Som jeg er svært stolt av. Jeg er hele tiden skikkelig nervøs for at noen skal stjele dem. Jeg bor egentlig i en skrothaug som bare vokser, og som sikkert er direkte skremmende på andre. Hele hybelen min er full av småting og dingser som kan bli til noe en gang. Det er som sagt ikke en jobb dette her, det er livet mitt. Jeg husker et program på radioen da jeg var liten. Det var fra krigen, hvor denne familien måtte være innestengt, og faren laget alle disse små raritetene til ungene hele tiden, av det lille som fantes i leiligheten, bare for å overleve på en bejaende og skikkelig måte. Jeg ser ofte for meg at jeg sitter i en fattig familie i et østblokkland og lager disse tingene for akkurat de barna. De er mine ideallesere.

Ja, hvorfor er det som om man føler seg hensatt til andre siden av jernteppet når man er på dine forestillinger?
Jeg legger vekt på å bruke virkemidler som uansett har noe gammelt ved seg, ting som umerkelig assosierer bakover i tid, til noe tidløst som nettopp gir oss en følelse av at tiden går og har gått. Jeg bruker helt hvite vegger for eksempel, som mange har assosiert med en type gamle sykehus. Og prinsen hun er jo kledd i en gammel uniform, som uvilkårlig trekker assosiasjonene bakover i tid, mot noe velkjent men uklart og kanskje skremmende. Det er vel en del av min estetikk. Både en spesiell asylpolitikk og en markant sirkustradisjon er jo åpenbart typisk østeuropeiske fenomener. På folkeskolen for 10 år siden hadde vi en busstur til Polen, og da ble jeg helt frelst: Her hører jeg hjemme, tenkte jeg. Alt var grått. Fattigdom. Allehelgensdag med lys over hele kirkegården i Warszawa. Innlevelse innenfor stramme materielle rammer. Jeg var helt knust på en positiv måte. Etter det har jeg på mange måter lekt at jeg bor i Polen. Jeg føler meg halvt polsk og halvt norsk når jeg sitter i Skudenes og lager disse småtingene mine.

Du er en virkelig lokal kunstner, tross alt. Hvordan overlever du økonomisk?
Jeg arbeider på den lokale kulturskolen på Karmøy tre dager i uken. Da har jeg nok til å lage virkelig smale husholdningsbudsjett, som igjen setter meg i østeuropeisk stemning, litt fattig og trist, men også trygt og lærerikt. Jeg er selv oppvokst i trygghet og med masse kjærlighet. Jeg er født på solsiden, men hadde alltid venninner som bodde i stusselige hjem, med døde fedre eller andre problemer. Mamma trøstet meg når jeg kom hjem. Pappa har alltid vært interessert i kunst. Og selv om han er mer borgerlig opptatt av salg og slike ting, så har det alltid vært en godartet kamp mellom oss. Når han foreslo å ramme inn et bilde, da rammet jeg selvfølgelig ikke inn, osv. Nå har moren min og jeg kjøpt et hus sammen. Jeg føler vel på en måte at familien tenker at vi må hjelpe Elisabeth med hus, for hun blir aldri gift og får hjem, for hun er så altfor sær, osv. Men det er greit. Nå skal vi lage hele huset om til et sirkusslott. Huset er fra 1928 med fire etasjer og grovverksted i kjelleren. Akkurat så gammelmodig som jeg ville ha det. Mye av inventaret er også fra 1928, og gir en fabelaktig stemning. Her vil jeg gjerne arrangere kurs. Lage sirkusselskaper sammen med organisasjoner og kunstnere. Vi skal lage et slott hvor andre kunstnere kan komme å være. Gjerne inn med kulturskolen her i stedet for at de skal være i et kjedelig klasserom. Det skal bli et sted hvor de små kan føle seg som prinser og prinsesser, et sted hvor de kan føle de blir tatt på alvor. Akkurat nå holder jeg forresten på å kjøpe spisestuemøbler med store løveføtter. En liten karusell i hagen er et mål. Det skal være gjennomført.

Har du stilt ut med sirkuset ditt andre steder enn på Vestlandet?
Ja, i Manchester på kunstakademiet. Jeg var nettopp invitert til Samtidskunstmuseet, men de snudde på hælen da jeg ville ha med meg min private håndverker og "psykolog", Egil Idsøe, som kjenner sirkuset mitt gjennom et langt samarbeid. Det ble vel for dyrt for dem. Jeg fikk på følelsen at de syntes jeg var vel krevende til å være en ukjent kunstner fra provinsen.

Men kaller du det selv for kunst det du gjør?
Vel, etter hvert er jeg endelig klar til å kalle det for kunst. Jeg er på godfot med kunsten for tiden. Jeg har for så vidt ikke laget kunst til nå, for kunst er kunstig, mens det jeg holder på med er 100% ærlig på et eller annet vis. Det er livet mitt, som jeg utleverer. Men det gjør jo mange andre kunstnere også. Så det er vel ikke det som eventuelt skiller. For nå å bruke Calder som eksempel, så synes jeg at hans tidlige små mobiler er mye mer interessante enn hans senere store stabiler. Han hadde bare en rull ståltråd i lommen, som han laget de mest fantastiske ting med. Han lagde gjerne utstillingen på veien opp til galleriene han stilte ut i. Galleristene var jo himmelfalne når de hentet ham på toget og alt han hadde med seg var en rull ståltråd. Han var som et stort barn hele livet, og kalte aldri sine ting for kunst. Men det er en påtakelig moteretning også da, det å ikke ville kalle sine ting for kunst.

Det er kanskje det som er kunstens vesen, at den hele tiden skubber til seg selv, eller så dør den?
Det er vel litt som med Morten Viskum. Han driver jo som en slags dyrlege inne i kunsten. Det er en moteting det også, å skulle dra kunsten inn i et annet fag. Men kanskje er det farlig å kalle det jeg holder på med for Sirkus, at rammen kan bli for stram for folk flest etter hvert, og sikkert også for meg selv. Jeg er for så vidt åpen for å tre litt ut av en for rigid insistering på sirkusbetegnelsen. Jeg kalte en oppsetning for Wish upon a star, etter den kjente sangen. Jeg kan faktisk bli litt sliten av hele konseptet fordi det krever at jeg må sjefe så mye. Det viktigste for meg er kanskje tross alt å sitte og lage alle disse små skulpturene mine, som jo er en viktig bestanddel av sirkuset. Da slipper du å prestere for andre hele tiden. Bare sitte å kose med hus og hage, arbeide med de små detaljene. Kanskje jeg skal lage en kunstnerisk bondegård neste gang? Sirkusslottet vil jo uansett bli en utvidelse av mitt gamle konsept, og et tiltak som det kanskje til og med går an å tjene penger på. Dere er herved invitert. (Dere også!)

FIN



Elisabeth Gilje er utdannet ved akademiet i Bergen. Hun har arbeidet mest med sine sirkus-konsept, men har også hatt andre utstillinger, senest i Krypten i Bergen høsten 1999. Bosatt på Skudenes.