KULTURMØTER
av Mansour Koushan


Stavanger, april. 2000

Hvis jeg ikke var blitt invitert til Norge10. Desember 1998 (50 års jubileet for FNs Menneskerettighetserklæring) ville jeg ikke vært blant dere her i dag. Jeg ville som mine venner Mokhtari og Poujendeh ha blitt myrdet.

Jeg lever, men min åndelige og materielle eksistens vil være meningsløs hvis jeg ikke kan leve i et fellesskap. Hvis jeg ikke kan leve i et fellesskap vil det være det samme som å være død.

Min tilværelse blant dere er avhengig av at jeg kan gjøre noe meningsfullt. Livet blir innholdsløst ellers.

Innvandrere og personer som er i eksil bærer ofte på store lidelser som noen ganger kan føre til problemer for vertslandet. Jeg er takknemlig for måten vi blir mottatt på i Norge.

I de 14 månedene jeg har vært i eksil, og der jeg også har reist rundt i Europa har jeg forstått at flyktninger kan skape problemer for sine vertsland. I dag vet jeg noe om hvilke vanskeligheter Norge har som resultat av at de tar i mot flyktninger.

Jeg vet at nordmenn prøver å finne gode praktiske løsninger for dem. Flyktningenes lidelser og nordmenns toleranse fører likevel ikke til noe resultat fordi kontakten mellom dem stort sett er overfladisk. Jeg har sett lite nysgjerrighet i forhold til flyktningers kultur. Og flyktningene har heller ikke vist stor interesse for å sette seg inn i vertslandet kultur.

Selv om det settes inn store materielle og menneskelige ressurser, kommer det lite ut av det. Hvorfor er det så få tilfeller der begge parter har en genuin forståelse av hverandres kultur. Hvorfor?

Det er mange år siden verden gjennom nye medier ble knyttet sammen til en global landsby, der tidligere grenser ikke lenger eksisterer.

Internett, radio, TV, aviser og andre medier forteller oss hva som skjer i verden. Vi får øyeblikkelig vite hva som skjer og det kan være sørgelige nyheter som gjør oss triste, og gode nyheter som gjør oss glade. Men måten nyhetene presenteres på gjør at de bare blir øyeblikksbilder og ikke noe mer.

Er det ikke sant. Representerer våre opplysninger om politikk, økonomiske tall, samfunnsstatistikk, miljø, statenes og FNs handlinger virkeligheten. Tilsvarer våre oppfatninger av dagens samfunn virkelig det som skjer i verden.

Etter min mening presenterer media en global landsby der folk ikke kjenner hverandre. Avstanden mellom folk øker hele tiden. Medias presentasjon av øyeblikksbilder i form av politisk, økonomisk, kulturell og sosial reklame fører nasjonene lenger og lenger vekk fra hverandre. Dette gjelder også for etniske grupper. Vi møter usynlige reklamevegger over alt som øker avstanden mellom mennesker mer og mer. Hvis denne prosessen fortsetter slik den gjør i dag vil det til slutt komme en eksplosjon verre enn noen atombombe.

Hva har vi gjort for å motvirke denne utviklingen som kan føre til ødeleggelse av etnisk, nasjonal og menneskelig identitet.

Hvilken rolle har vi som kaller oss intellektuelle og kulturelle spilt. Vi som ikke støtter sjåvinisme, nasjonalisme eller andre "ismer" og som elsker mennesket. Vi som respekterer den kulturelle identiteten til etniske grupper og nasjoner og har satt oss inn i deres situasjon, har vi gjort noe? Vi som mener at verden uten kjærlighet, uten familie, uten barn og uten vennskap ikke er noen god verden, hvilke tiltak har vi planlagt? Hvor og når har vi sådd kulturforståelse slik at vi kan høste en gang i fremtiden.

Vi skal ikke være redd for å tvile. Tvilen gir oss mulighet til utvikling som kan være fundament for fremskritt. Tvilen kan få oss til å revurdere og tenke grundigere gjennom hvordan vi møter flyktninger og finne løsninger som gjør at de kan komme ut av passivitet og identitesløshet.

Tidligere hadde Norge stor utvandring til USA. Nå har dere selv tatt i mot flyktninger i noen tiår. Det er mer enn 10 år siden mine landsmenn flyktet til Norge.

En av de viktigste fordelene med innvandring er kulturutveksling. Jeg vet ikke mye om andres kultur, men jeg kjenner min egen godt og har noe kjennskap til norsk kultur. Og jeg ser at det finnes mange likheter mellom norsk og iransk kultur.

Hvis vi kan vise hverandre vår kultur og historie, og da tenker jeg ikke på mat og klær. gjennom vårt daglige liv da vil vi lære hverandre bedre å kjenne og vi vil få en bedre forståelse av handlinger og reaksjoner i møte mellom to kulturer.

Jeg er sikker på at dersom vi stilte spørsmål ved handlinger som finner sted i møte mellom mennesker og kultur vil det bli lettere å forstå menneskets og kulturens identitet.

Det er vår plikt å sette oss inn i hverandres kultur og bli kjent med kulturens virkelige ansikt. Turistindustrien og media viser automatisk frem det utvendige av kulturen. Derfor er det nødvendig å grave dypere. Finne tankene som ligger bak overflaten. Da er det litteraturen og kunsten vi lærer av.

I dag må jeg beklageligvis bruke ordet dessverre. Selv om iranere har bodd mer enn ti år i Norge kjenner dere bare Omar Khayam som var aktiv for mange hundre år siden, og iranere i Norge har bare hørt Henrik Ibsens navn. Jeg beklager den situasjonen at hvis iranere i morgen vender tilbake til Iran tar de bare med seg kulturfasaden herfra. På samme måte har nordmenn et overflatisk syn på iransk kultur.

Det er et problem at flyktninger ikke blir sett på som en ressurs på alle livets områden men betraktes enten som arbeidskraft eller sosialklient. De blir sett på som noe uforanderlig som vi må ta oss av eller som vi har kjøpt og betalt for.
Denne måten å se tingene på vil ikke føre til noen endring. Denne måten å se tingene på kan ikke føre til utvikling av kulturen. Det kan ikke bli noen god dynamikk i kulturutviklingen. Kulturene kan ikke utvikles hvis det ikke skjer kulturutveksling. Vannet i en dam råtner før eller senere. En dam som ikke har innløp eller utløp tørker til slutt ut. Politikere og stater som ikke vil se dette kan ikke planlegge en positiv utvikling. De er bare opptatt av å planlegge helt nødvendige materielle løsninger. De er ikke klar over at dette bare kan bli kortsiktige løsninger mens det å ta i bruk flyktningenes ressurser på alle områder er langsiktig politikk.

Hvis vi vil handle klokt ser vi etter hvordan vi kan benytte flyktningenes intellektuelle ressurser. Alle land kan være vertsland for flyktninger. Arbeidskraft er arbeidskraft. Men flyktningens mulighet til å bruke sin skaperkraft er avhengig av vertslandets kultur og syn på kulturmøter.

Jeg hørte første gang om vikingene da jeg leste Ibn Fadlans reisebeskrivelse. Norsk kultur har jeg fått et innblikk i ved å lese Ibsen, Hamsun, Kielland, Rolf Jacobsen, Vesaas m.fl. Jeg er sikker på at mitt inntrykk ikke er helt riktig. Ibsen, Hamsun, Edvard Grieg og Munch hører til en forgangen tid. Jeg leter etter nye norske forfattere som Ibsen, Kielland og Hamsun. Noen som kan ta deres plass og holde litteraturen levende. De navn som er registrert i historien garanterer ikke kunstens evige liv

Jeg håper at jeg skal lære norsk godt nok til å kunne nyte norsk litteratur på originalspråket og kunne lese verk av de norske forfatterne som holder norsk litteratur levende. Jeg ser fram til å starte dette arbeidet og bidra til en fruktbar kulturutveksling.



Til norsk ved Abbas Shokri og Jane Floor





OM MANSOUR KOUSHAN

Mansour Koushan er iransk forfatter i eksil. Han er født i 1948 i Isfahan. Han har skrevet romaner, noveller, skuespill og filmmanus, og har også arbeidet som regissør innen film og teater.

Han har studert psykologi ved universitetet i Isfahan og har tatt en eksamen i teatervitenskap.

I perioden 1969 til 1979 skrev han mer enn 20 skuespill hvorav 7 ble satt opp i egen regi. Han har også satt opp en rekke stykker av europeiske forfattere, bl.a. O’Neill og Jean Genet.

Det tredje skuespillet han skrev ble bare spilt 7 kvelder før det ble stoppet av SAVAK (det iranske sikkerhetspolitiet) Stykket ble senere sensurert i det iranske Kulturdepartementet.

Fra 1979, i en periode med meget streng sensur særlig innen teater, arbeidet han med TV-teater og dokumentarprogrammer for TV under pseudonymet Arash Arami. Samtidig skrev han noveller og romaner.

Koushan har også vært redaktør for fire ulike kultur- og litteraturtidskrifter i Iran: Iran, Takapuu, New Poetica og Adineh. De tre første er blitt forbudt av iranske myndigheter.

Koushan var aktivt med i forsøket på å etablere en uavhengig iransk forfatterforening, og han var en av initiativtakerne til en protest mot sensur som ble underskrevet av 134 iranske forfattere. Etter dette økte det iranske regimets forfølgelse og høsten 1998 ble flere iranske forfattere funnet drept. Koushan var innkalt til forhør og ble utsatt for trusler.

I desember 1998 kom Koushan til Norge for å delta på et menneskerettighetsseminar i regi av Norsk Forum for Ytringsfrihet. Mens han var i Oslo ble tidsskriftet hans forbudt. Mansour Koushan valgte derfor å ikke reise tilbake. Han er nå bosatt i Norge.


Her er et utdrag fra hans bibliografi:

Mogah Jordisk ritual Raze Bahar Rhab Ildens helgen Tidsdrømmene Duggen og silkeperlene Khab Sabohi Landflyktighet Angsten for livet Angsten for døden Zanieh Skrik for døve ører Dukker i solformørkelse Alef - Lam - Mim En annen gang, et annet spill

Roman Roman Roman Dikt Dikt Dikt Fortelling Fortelling Noveller Noveller Noveller Skuespill Skuespill Skuespill Skuespill

til toppen