Naturen: Hvem er du? Og hva søker du her i disse traktene hvor din art var ukjent frem til nå?

Islending: Jeg er en stakkars islending på flukt fra Naturen; og etter å ha flyktet nesten hele mitt liv til hundre steder på jorden, forsøker jeg nå å flykte fra henne til dette stedet her.

Naturen: Slik flykter også ekornet fra klapperslangen for til slutt av seg selv å havne i dens gap. Jeg er den du flykter fra.

Islending: Naturen?

Naturen: Hun og ingen annen.

Islending: Det beklager jeg av hele min sjel, og jeg tror ikke jeg kunne ha blitt rammet av noen større ulykke.

Naturen: Du burde da ha visst at jeg var å finne særlig her i disse traktene hvor min makt, som du sikkert vet, er mer åpenbar enn andre steder. Men hva var det som fikk deg til å flykte fra meg?

Islending: Du skal vite at jeg allerede som svært ung og med liten livserfaring ble oppmerksom på og siden fullt overbevist om livets ørkesløshet og menneskenes tåpelighet, de som hele tiden slåss seg imellom for å oppnå gleder som ikke gleder dem og goder som ikke gavner dem; vekselvis får og gir de hverandre endeløse bekymringer og endeløse kvaler som faktisk bare plager og piner dem; og de kommer desto lenger bort fra lykken jo mer de søker den. Disse betraktninger fikk meg til å gi avkall på alle andre behov, og uten å plage noen, uten på noen måte å forsøke å bedre min egen tilstand, uten å konkurrere med andre om noen av denne verdens goder bestemte jeg meg for å leve et stillferdig og tilbaketrukket liv; og uten håp om glede, som jo er noe vi mennesker aldri kan oppleve, satte jeg meg som eneste mål å holde lidelsen på avstand. Og med det mener jeg ikke å si at jeg hadde til hensikt å unndra meg arbeid og fysisk slit; for du vet jo at slit og ubehag er to forskjellige ting, og at et rolig liv ikke er det samme som et ørkesløst liv. Og så snart jeg begynte å iverksette denne beslutningen, fikk jeg straks selv erfare at så lenge du lever blant menneskene, er det fåfengt å tro at du ved å la være å såre andre skal kunne unngå at andre sårer deg; og selv om du bestandig frivillig trekker deg unna og nøyer deg med så lite som mulig av alt, må du aldri tro at du kan få ha et aldri så lite sted for deg selv, uten at dette minimum blir tatt fra deg. Men plagen fra menneskene var lett å bli kvitt ved at jeg holdt meg borte fra dem og trakk meg tilbake til ensomheten - hvilket på min fedrene øy lar seg gjøre uten vanskeligheter. Selv etter å ha gjort dette og selv om jeg levde et liv nesten helt uten glede, var det allikevel ikke mulig å unngå lidelse: For den lange vinteren, den intense kulden og sommerens brennende hete som kjennetegner det området, hjemsøkte meg stadig; og ildstedet jeg måtte sitte ved store deler av tiden, tørket ut kroppen min, og røken sved i øynene mine; slik at jeg aldri kunne være hverken innendørs eller under åpen himmel uten at et eller annet plaget meg. Det var heller ikke mulig å føre det stillferdige liv jeg i utgangspunktet hadde ønsket: For de redselsfulle stormene på land og til havs, de truende brøl fra Hekla, den stadige frykten for brann ettersom våre hus er av tre, pinte meg dag og natt. Lever man et fullstendig ensformig liv blottet for et hvilket som helst annet ønske eller håp og nesten enhver annen bekymring enn den å få være i fred, får alle disse ubehagelighetene en heller stor betydning, og de virker mye verre enn de vanligvis gjør når vårt sinn for det meste er opptatt av de problemer og de stridigheter det vanlige livet blant menneskene avstedkommer. Da jeg derfor skjønte at desto mer jeg trakk meg tilbake og nærmest lukket meg inn i meg selv for ikke å plage eller skade noen eller noe i denne verden, jo mindre syntes jeg å unngå at andre ting forstyrret og plaget meg, gav jeg meg til å søke nye steder og nye himmelstrøk for å se om det kunne finnes en plass på jorden hvor jeg uten å skade andre kunne unngå å bli skadet, og hvor jeg uten nytelse kunne unngå lidelse. Og denne beslutningen tok jeg også fordi jeg kom til å tenke på at du kanskje hadde tiltenkt menneskene bare ett klima her på jorden (slik du har gjort for hver av de andre dyre- og planteartene) og bare visse områder, og at det utenfor disse områdene ville være vanskelig for menneskene å leve og trives uten sorger og problemer; og at de dermed bare ville ha seg selv å skylde på, og ikke deg, hvis de kom til å overse eller bryte de grenser du ved dine lover har satt for menneskelig bosetning. Nesten overalt i verden har jeg lett, og jeg har gjennomsøkt så godt som hvert eneste land, og hele tiden har målet vært det samme, nemlig å være minst mulig til besvær for andre skapninger og å prøve å finne ro. Men jeg er blitt svidd av varmen i tropene, jeg er blitt stiv av kulde oppe ved polene, i de tempererte strøk er jeg blitt plaget av det stadig skiftende været, og overalt ble jeg hjemsøkt av elementenes herjinger. Jeg har vært flere steder hvor det ikke går en dag uten uvær: Hvilket betyr at du hver dag går til frontalangrep og slåss mot dem som bor der og som aldri har gjort deg noe vondt. Andre steder blir en vanligvis skyfri himmel oppveid av hyppige jordskjelv, av de mange rasende vulkaner, av at hele landet formelig koker under overflaten. Ville stormer og sykloner huserer på de steder og de årstider som er spart for andre former for uvær. Noen ganger har taket falt sammen over hodet mitt på grunn av all sneen, andre ganger har det regnet så mye at jorden slo sprekker og forsvant under mine føtter, noen ganger har jeg måttet flykte i all hast fra elver som kom etter meg som om jeg hadde gjort dem noe galt. Mange ville dyr har villet sluke meg uten at jeg hadde gjort dem det minste; mange giftige slanger har villet bite meg; flere steder er jeg nesten blitt oppspist av flyvende insekter. Jeg skal ikke nevne alle de talløse og stadig overhengende farer menneskene utsettes for hver eneste dag - ja, en av de gamle filosofer sier til og med at han ikke finner noe annet botemiddel mot frykten enn å gå ut fra at man må frykte alt. Sykdom er jeg heller ikke blitt spart for; skjønt jeg alltid har vært, og fremdeles er, ikke bare måteholden, men fullstendig avholdende når det gjelder kjødets lyst. Jeg blir ikke lite forundret når jeg ser hvordan du har utstyrt oss mennesker med et så stort, urokkelig og umettelig behov for glede at hvis vårt liv er uten glede og dermed mangler det vi naturlig higer mot, er det ufullkomment; og at du på den annen side har ordnet det slik at av alle menneskelige ting er det å ta del i nettopp denne gleden det som skader og svekker kroppen mest, det som er den største trussel mot ethvert menneske, og det som mest av alt er til hinder for et langt liv. Men selv om jeg nesten alltid har avholdt meg fra enhver form for forlystelse, har jeg allikevel ikke kunnet unngå å pådra meg en mengde forskjellige sykdommer: Noen kostet meg nesten livet, mens andre truet med å lemleste meg eller tvinge meg inn i en enda uslere tilværelse enn den jeg til da hadde hatt, og i dager og måneder pinte de meg alle på kropp og sjel med tusen lidelser og tusen besvær. Og selv om vi alle, når vi er syke, selvsagt opplever nye og uvante plager og føler oss mer ulykkelige enn ellers (som om ikke livet var elendig nok allerede), så har du ikke som vederlag for dette latt oss få oppleve perioder med overveldende og uvanlig god helse, hvilket ville få oss til å føle en usedvanlig stor og ekte glede. I de land som stort sett er dekket av sne, ble jeg nesten blendet, slik folket i Lappland vanligvis blir. Sol og luft, som begge er vesentlige, for ikke å si uunnværlige for oss og som vi derfor aldri kan flykte fra, mishandler oss uavbrutt - luften med sin fuktighet og kulde og sine andre luner, solen med sin hete og sitt blendende lys - slik at mennesket aldri kan utsettes for hverken sol eller luft uten en eller annen form for ubehag eller skade i større eller mindre grad. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste dag i hele mitt liv som ikke bød på en eller annen lidelse; på den annen side har jeg ikke tall på de dager som var fullstendig blottet for nytelse. Jeg innser altså at vi er dømt til å lide akkurat som vi er dømt til ikke å nyte; at det er like umulig å leve en hvilken som helst form for rolig liv som et urolig liv uten plager: Derav trekker jeg den slutning at du er menneskets og de andre dyrenes og alle dine skapningers erklærte fiende; for snart narrer du oss, snart truer du oss, snart angriper du oss, snart stikker du oss, snart slår du oss, snart river du oss i filler, og alltid sårer eller forfølger du oss; og av prinsipp og gammel vane slakter du ned din egen familie, dine barn og ditt eget kjøtt og blod, så å si. Følgelig har jeg mistet ethvert håp: For jeg har forstått at menneskene slutter å forfølge den som flykter fra dem eller gjemmer seg og som virkelig ønsker å flykte eller gjemme seg; mens du helt uten grunn aldri gir deg før du har knust oss fullstendig. Og allerede ser jeg alderdommen komme med sin bitterhet og sitt tungsinn - et sant og ubestridelig onde, ja, faktisk en opphopning av de aller verste onder og ulykker; og dette er slett ikke tilfeldig: Alt som lever, går denne skjebnen i møte takket være deg og dine lover; enhver av oss fornemmer den allerede i barndommen, og den er i emning helt fra vårt femogtyvende år og fremover ved at vi uforskyldt brytes ned og forfaller på det mest begredelige; slik at knapt en tredjedel av menneskets liv er viet blomstring, bare noen korte øyeblikk er avsatt til modenhet og fullkommenhet, og hele resten av livet går det bare nedover, og plagene øker tilsvarende.

Naturen: Du trodde kanskje at verden var skapt for dere? Da skal du vite at jeg i alt jeg skaper, bestemmer eller foretar meg, med svært få unntak alltid har hatt noe ganske annet i tankene enn menneskenes lykke eller ulykke. På hvilken måte og med hvilke midler jeg enn måtte skade dere, så merker jeg det ikke, bortsett fra i uhyre sjeldne tilfeller; på samme måte som jeg vanligvis ikke er klar over det dersom jeg gleder eller hjelper dere; og det er ikke slik som dere tror, at jeg har gjort eller gjør disse tingene for å glede eller hjelpe dere. Og endelig, selv om jeg skulle komme til utrydde hele menneskerasen, ville jeg ikke legge merke til det.

Islending: La oss anta at en eller annen av egen fri vilje og på det innstendigste inviterte meg til sitt landsted, og at jeg for å glede ham tok imot invitasjonen. Der fikk jeg tildelt et nedslitt og forfallent lite kott som når som helst kunne rase sammen; det var rått og illeluktende, og både vind og regn stod rett inn. Og ikke nok med at mannen overhodet ikke brydde seg med å underholde meg eller oppvarte meg på noen som helst måte; det var tvertimot så vidt han lot meg få nok til å opprettholde livet; og i tillegg lot han meg bli gjenstand for ukvemsord, hån, trusler og slag fra sine barn og også fra den øvrige husstand. Hvis jeg så klaget til ham over den dårlige behandlingen, og han svarte: "Tror du kanskje jeg har bygget dette huset for deg? Eller at jeg forsørger disse barna og disse tjenerne for din skyld? Vel, jeg har annet å tenke på og å bruke pengene mine til enn deg og ditt velbefinnende"; da ville jeg svare ham følgende: "Hør her, min venn, all den stund du ikke bygget dette huset for min skyld, kunne du også ha latt være å invitere meg. Men siden det var du selv som ønsket at jeg skulle bo her, er det ikke da også din plikt etter beste evne å sørge for at jeg i hvert fall ikke plages eller utsettes for fare mens jeg bor her?" Og det samme sier jeg nå. Jeg vet godt at du ikke skapte verden for å tjene menneskene. Jeg ville kanskje heller tro at du skapte og innrettet den nettopp for å kunne pine dem. Så nå spør jeg deg: Har jeg kanskje bedt deg om å få komme til dette universet? Eller har jeg tvunget meg inn med vold og mot din vilje? Men om du av fri vilje og uten min viten og slik at jeg ikke hadde mulighet til å sette meg imot det eller forhindre det, om du selv med dine egne hender har plassert meg her; er det ikke da din plikt, om ikke å gjøre meg glad og fornøyd her i ditt rike så i det minste å forhindre at jeg plages og pines, og at det å bo her ikke skader meg? Og dette som jeg sier om meg selv, det gjelder også hele menneskeheten; det gjelder alle de andre dyrene og alle skapninger.

Naturen: Du har tydeligvis ikke tenkt på at livet i dette universet er underlagt en evig veksling mellom skapende og nedbrytende krefter, der begge to gjensidig bistår hverandre og sørger for at verden består; og hvis den ene eller den andre opphørte, ville verden bryte sammen. Derfor ville det være til skade for verden om det fantes noe eller noen der som var fri for lidelse.

Islending: Det samme hører jeg alle filosofer si. Men siden det som ødelegges, lider; og siden det som ødelegger, ikke nyter det og dessuten om kort tid selv skal gå til grunne, så fortell meg da det ingen filosof kan fortelle meg: Hvem har glede eller hvem har nytte av dette så inderlig ulykkelige liv i universet, som opprettholdes ved at alt som finnes der, må lide og dø?


Det sies at mens de stod og samtalte om disse og andre lignende ting, skal det ha dukket opp to løver, så utmagrede og forkomne av sult at det var så vidt de hadde krefter til å få i seg islendingen; men de spiste ham faktisk, og dermed kom de såpass til hektene at de i hvert fall holdt seg i live den dagen. Det er imidlertid enkelte som benekter dette, og de kan fortelle at mens islendingen stod og snakket, kom det et voldsomt vindkast som slo ham i bakken, og som reiste et storslått mausoleum av sand over ham; og der ble han liggende og tørke inn til en vakker mumie som siden ble funnet av noen reisende og plassert på museum i en by ett eller annet sted i Europa.



Giacomo Leopardi utga sine Operette Morali i 1827. Denne teksten er fra hentet fra Moralske småstykker, oversatt av Birgit Owe Svihus på Bokvennen forlag i 1998.