TOPOLOGI OVER EN SVUNNEN DRØM
av Jan Inge Reilstad

K.s drømmer begynner alltid med at han reiser vekk. Nå har de også begynt å slutte slik. Bare hør hva han skriver i et drømmebrev han nylig har sendt oss:

Sovende kvinne Foto: Susanne Christensen

Jeg drømte at jeg satt alene midt i en åker av grønnkål. Jeg husker presis hvor det var: Det var av alle ting på Eidsvoll. I en åker på Eidsvoll. Men Eidsvoll var ikke der likevel. Det var bare en eneste stor åker med grønnkål, som en ørken av grønnkål. Jeg var så ensom at jeg kunne se mitt eget hjerte som en stor rund sort sten langt inne i den tynne kroppen. Jeg må ha vært i 15-års alderen. Plutselig kunne jeg at se at det langsomt grodde ut vinger på den lille ryggen, som ble større og større inntil de lignet en kondors vinger. Og jeg ble så glad, kunne jeg se. Og jeg løftet med en gang de store hvite – de var virkelig blåhvite – vingene, og slo tre veldige slag, før jeg kjente at jeg ble trukket ned mot åkeren med et voldsomt rykk. Jeg gråt lenge før jeg merket som en slange rundt det ene benet mitt. Jeg kikket ned og så at jeg var lenket fast til jorden med en diger jernlenke, som syntes å forsvinne ned i åkeren, som om den hadde grodd opp av jorden og rundt foten min. Den var ikke festet noe sted. I det samme kunne jeg også se vingene folde seg sammen og forsvinne inn i ryggen min igjen.

Nettopp da stakk en gjødselbille hodet frem mellom noen grønnkål. Den hadde med seg en svær ball med møkk som den hadde samlet sammen lenger oppe i åkeren, og som den var i ferd med å trille hjem til ungene. Den hadde merket det i jorden da jeg deiset i bakken, sa den. Jeg reagerte ikke på at den snakket til meg. Bare spurte om den kunne hjelpe meg. Den kikket lenge på meg, før den plutselig gnaget over jernlenken så lett som bare det og frigjorde benet mitt. Sett deg på, sa den, så skal jeg vise deg noe morsomt. Og så fløy den rett til værs i en voldsom fart. Jeg kunne se meg selv smile mot vinden. Og rett gjennom drømmen kjente jeg at maven veltet seg av fryd.

Med ett var vi et helt annet sted. Dette er himmelen, sa gjødselbillen. Jeg så meg rundt. Det var helt tomt. Ingen var å se. Ikke annet – Gud bevare meg vel – enn grønnkål så langt øyet kunne rekke. Jeg kjente jeg ble uendelig trist inni meg. Jeg kunne kjenne sørgesteinen vokse der inne, og beina ga litt etter. Det bodde en masse guder her før, sa gjødselbillen, men de er alle sammen dratt sin kos. De var leie av å sitte å se på at menneskene brukte all sin tid på krig og ufred. Så de flyttet alle som en til en annen verden. Da de reiste sa de at fra nå av skulle kun gjødselbiller og andre frie dyr ha sin egen himmel. Du er det første mennesket som får se himmelen. Før de dro sa gudene at de ikke ville komme tilbake før det ikke lenger fantes krig og ufred blant menneskene, og det regnet de ikke med ville skje noen gang. Så sikre var de på det, at de ikke nøyde seg med bare å reise ut av denne verden, de reiste likeså godt ut av hele universet: Det er der det virkelig begynner, sa de. Så dro de.

Det var som tiden stoppet. Det var som om drømmen plutselig stivnet til is, ble til et eneste bilde som det var umulig å bevege seg i. Men så kunne jeg høre en rumlende lyd. Og ved denne lyden smeltet bildet igjen, og jeg kunne snu meg, og så at gjødselbillen hadde satt i å le den hjerteligste latter. Og latteren smittet, og snart lå vi begge to på bakken og lo så tårene trillet. Og det var den herligste mest befriende latter jeg noen gang hadde ledd. Vi lo og lo i en hel evighet, føltes det som.

Men så drømte jeg plutselig at jeg kunne se meg selv ligge å drømme denne drømmen. Med forbauselse så jeg at jeg var den flotteste kvinne. Da ropte jeg intuitivt til meg selv, at jeg måtte skynde meg å våkne. Våkn opp, skrek jeg. Våkn opp! Våkne med en gang, før drømmen ebber ut, eller bare forsvinner med meg innover i seg selv igjen, og bort fra meg selv. Kjære Tornerose, nærmest skrek jeg, du er blitt min sjel, her vil jeg være meg selv. Men så kom der en voldsom redsel for at noen allerede så meg, så drømmen min, og allerede var på vei for å ta denne kvinnen fra mitt jeg. At det var noen som trodde de reddet meg fra en stor ulykke ved å fjerne meg fra denne kvinnen. Eller – det stod plutselig for meg som en eksplosjon i det sorteste rødt – at jeg var en blodsuger, en vampyr, som bare lengtet etter å sette tennene i halsen på henne som lå der i sin dypeste søvn, og suge livssaften begjærlig ut av henne. Og jeg ble redd. Reddere enn om det var djevelen selv som kom med sine rødgule øyne for å ta meg. Redd for at det var meg selv de kom for å redde meg fra. Jeg hørte at jeg skrek. Jeg skrek: Ta meg med, gjødselbille. Ta meg med!

Denne drømmen har altså K. selv beskrevet for oss i et brev han har sendt oss. Han var så glad for drømmen. Han hadde nemlig så lenge, sa han, nesten ikke drømt om noen ting, bare vage dagligdagse ting som ikke affiserte ham det minste, som ikke fremkalte noen følelser i ham. Det var som om noe falt på plass inne i ham, skrev han, med denne drømmen. Som om en stor sørgestein ble tatt ut av brystet hans. Han hadde våknet med en enorm redsel og angst. Drømmen hadde stått glassklar i hjernen hans, og han hadde skrevet den ned umiddelbart – for andre gang i sitt liv. Han sendte den til oss, sa han, for at han aldri mer skulle begi seg ut i det arbeid å grave frem sitt jeg av denne drømmen. Han ville ha den som den var, mens vi gjerne måtte veve oss nye fiksjoner av den, som han sa, lage en topologi over en svunnen drøm. K.s egen drøm. Men vi er ikke drømmetydere. Vi er drømmeskapere.


Den omformingen av virkeligheten til kunst som skjedde i hans romaner, var en omforming som peker mot drømmens språk. Fiksjonen skaper sin egen, ubønnhørlige logikk. Den går på tvers av den realistiske rammen for å hamre inn det som skal være bokens budskap.
En Kielland-biograf (1996)

Den omformingen av drømmen til kunst som skjedde i K.s romaner, var en omforming som peker mot virkelighetens språk. Virkeligheten skaper sin egen ubønnhørlige logikk. Den går på tvers av den drømmeaktige rammen for å hamre inn det som skal være bokens budskap.
SanseseansE (1999)