"HISTORIEN PÅ REISE"
– Om Lars Ø. Rambergs kunstprosjekt Berlin Ostbahnhof
av Inger M. Renberg


Steder er utsatt for forandring, noen naturgitte, andre kulturskapte. Men selve stedet blir værende med sin geografiske, fysiske konstans i den ytre foranderligheten. Det kan skifte form, farge eller navn, men det er der. Det legger ikke ut på reiser. Det fysiske stedet oppsøker ikke oss, det er vi som oppsøker stedet. Og stedet har et navn, et navn som inneholder historier og hendelser, som vekker forestillinger og assosiasjoner alt etter hvor det ligger og hva det betyr. Vi leser navnet på et kart eller for eksempel på perrongen på en jernbanestasjon. Men hva om navnet og alt det signaliserer var ute på reise? I Lars Ø. Rambergs prosjekt Berlin Ostbahnhof er det dette som skjer: Et stedsnavn drar av gårde.

Ramberg har latt toget være utgangspunkt for reisen. Stedsnavnet er satt på et togsett. Uten å ha bedt om det, kan betrakteren bli oppsøkt av kunstprosjektet. Stående langs en jernbanestrekning en plass i Europa eller på en perrong f.eks. i St. Petersburg, Venezia eller Paris, kan man bli møtt av et tog med 16 bokstaver i hvitt neonlys: BERLIN OSTBAHNHOF.

Ved å bruke de originale symbolene for stedet, gir Ramberg prosjektet en autentisitet. Som hovedelementer i kunstprosjektet, er bokstavene i virkeligheten de gamle lysskiltene til den tidligere hovedbanestasjonen i Øst-Berlin. Da stasjonen skulle pusses opp i 1999, ti år etter murens fall, ble bokstavene byttet ut og Ramberg fikk overta dem. Rambergs hovedmål er å sette skiltene på et togsett til Deutsche Bahn for kjøre dem rundt til Europas hovedsteder.

Stedets mange ansikter
Man kan selvfølgelig tenke seg mange mulige varianter med forflytning av stedsnavn. Oslo S kan reise på den transsibirske jernbanen, Liverpool kan dra til Warszawa, Beijing til New Delhi etc. Man kan forestille seg en absurd og humoristisk situasjon der steder blir sendt på kryss og tvers over jordkloden. Slike forflytninger vil likevel mangle essensen Berlin Ostbahnhof har. Det er ikke hvilket som helst sted Ramberg sender ut i verden.

I På sporet av den tapte tid(1) skriver Marcel Proust at jernbanestasjonene er "utvalgte steder som nesten ikke er noen del av byen men som samtidig rommer kvintessensen av dens personlighet, i samme forstand som de bærer dens navn i malte bokstaver på et metallskilt." En slik kvintessens bærer stedsnavnet Berlin Ostbahnhof. Det gir assosiasjoner til jernbanestasjonens egen historie samtidig som det refererer til den tyske storbyen. På mange måter speiler jernbanestasjonen Berlins brokete historie. Berlin Ostbahnhof har blitt ombygget og skiftet navn en rekke ganger: fra Schlesischer Bahnhof til Berlin Ostbahnhof til Hauptbahnhof og tilbake til Berlin Ostbahnhof.

Områdene like i nærheten av jernbanestasjonen har vært utsatt for like mange forandringer. Fra hovedinngangen kan man se rester av Berlinmuren. På andre siden av muren ligger elven Spree og bydelen Kreuzberg – Vest-Europas siste utpost mot det kommunistiske regimet i etterkrigstiden. Berlin Ostbahnhof befinner seg på strekningen mellom Alexanderplatz og Frankfurter Tor. Fra Belin Ostbahnhof kan man også følge tverrgaten Strasse der Pariser Kommune og ende opp i DDRs gamle paradegate Karl Marx Allé, som også har gått under navnet Stalin Allé.

Endringene av jernbane- og gatenavnene vitner om en by med en skiftende identitet og et ambivalent selvbilde; fra Stor-Preussen, Weimar-republikken, Det Tredje Riket, etterkrigstidens kommunistiske og kapitalistiske by. Bare på 1900-tallet omfattet den tre regimer og ideologier; nazisme, kommunisme og kapitalisme. Etter murens fall og gjenforeningen er Berlin igjen maktsenter i et samlet Europa. For tiden bygges Berlin Ostbahnhof om til hovedbanestasjon for hele byen. Nye skilter er på plass og skinner: BERLIN OSTBAHNHOF.

Samtidig er de gamle bokstavene klare for togtur; på et tog som på en og samme tid blir et fortidens spøkelse og et uttrykk for dagens optimistiske situasjon. Jernbanestasjonens navn favner uansett ikke om en drøm eller lengsel. De gamle, halvrustne og massive bokstavene vekker tvert imot vonde minner. I det minste påminner de om Berlins historiske betydning.

Stedskunsten får sin egen historie
For tiden står de 16 bokstavene innpakket på et lager i Berlin. Det er uvisst når togselskapet Deutsche Bahn vil gi klarsignal for reisen. Et modelltog med lysskilter, formet som en tro kopi av det tyske togsettet, kjørte imidlertid over Europakartet tidligere i år, da Ramberg hadde utstilling på Künstlerhaus Bethanien i Berlin. På gulvet rundt det lyseblå kartet med modelltoget stod de to meter høye, originale neonbokstavene og var eneste lyskilde i rommet. En monoton dur med toglyder dannet lydbildet. Og det ble vist tre videoer med arkivklipp av historiske åpninger og sprengninger fra Berlin Ostbahnhof.

Felles for flere av Rambergs kunstprosjekter, er at de sentreres rundt et sted og at det anvendes ready-mades som ikke er verdinøytrale men allerede har en symbolsk ladning. I dette tilfellet er bokstavenes historie og rolle som identitetsmerke over stedet, mettet med betydning og referanser idet de entrer utstillingsrommet. Det interessante med denne forflytningen er ikke å postulere et utsagn om at tingene har gått fra å være nyttegjenstand til å bli kunst. Forskyvningen handler mer om å vende på selve symbolet for deretter å se det med et annet, skjevt blikk. Innebygget i dette ligger en slags historiekritikk der betrakteren konfronteres med Berlins og Tysklands historie. Gjennom de ulike regimene har historien blitt omskrevet, men dette er ikke en avsluttet prosess. Utallige minnesmerker reises og mengder av historiebøker med ulike innfallsvinkler utgjør til sammen et komplisert bilde. Berlins mange ansiktsløftninger og fremstillinger av seg gjenspeiles i historieskrivingen. Rambergs fokusering på forandringer og forskyvning av mening bidrar til å synliggjøre bristen på historisk autentisitet. Det finnes ikke én sannhet om fortiden.

Berlin Ostbahnhof ender heller ikke med at bokstavene blir værende i utstillingsrommet. Utstillingen på Künstlerhaus Bethanien var snarere et forprosjekt, et oppholdssted i en kortere periode, før skiltene skal ut i verden for å blandes med og forskyve på andre steders historie, identitet og betydning. Parallelt med at bokstavene inngår i ulike sammenhenger, dannes en historie rundt selve kunstprosjektet. Det er blitt videodokumentert fra første stund. Hver bokstav er portrettert; satt opp mot en sort bakgrunn er de avbildet på lekre fotografier. Presentasjonen i Localmotives, som oppsummerer kunstprosjektets påbegynte historie og viser dokumentasjon gjennom video, lyd og foto, blir slik gjenstand for et nytt sted Berlin Ostbahnhof besøker.

_____________________

Inger Renberg er utdannet kunsthistoriker. Bor i Oslo.

Note:
Proust, Marcel, På Sporet av den tapte tid, Oslo: Gyldendal, 1992, bd III s. 10