Rapport fra planteskolen
Noen inntrykk fra Skjervheimseminaret 2000
Av Erik Skjeveland

Ordet «seminar» kommer av det latinske ordet seminarium som opprinnelig betyr «planteskole». Denne betydningen passer godt til Skjervheimseminaret, som hver høst arrangeres på Stalheim Hotell, midt i det nordøstlige Hordalandet. Hensikten med dette seminaret er ikke bare å få tanker og ideer til å spire og gro hos deltakerne, en slik målsetting vil jo ethvert seminar ha, meningen er også at deltakerne skal vende tilbake til sine respektive «planteskoler» med bedre innsikt i hvordan de kan få sine elevers, studenters og medarbeideres tanker til å spire og gro.

Hans Skjervheim – inspirasjon til dannelse
Det er liten tvil om at filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) selv hadde evnen til å inspirere andre. På det første seminaret som ble holdt i 1996 sa hans gamle motstander, Arne Næss, følgende om ham: «jeg hadde aldri trodd han ville skape slik inspirasjon». Skjervheim hadde tydeligvis en egen evne til å utløse nytenking og initiativ hos andre. Det er også Skjervheimseminaret et eksempel på. Denne egenskapen passer godt til hans filosofi som er opptatt av hvordan mennesker samhandler med hverandre. I en av sine mest kjente artikler kritiserer han for eksempel misbruket av teoretiske, teknisk-rasjonelle metoder for å løse praktiske, mellommenneskelige oppgaver. Dette er det såkalte «instrumentalistiske mistaket».

Den instrumentelle tenkemåten har sitt opphav i realvitenskapene, men har etter hvert spredt seg til de fleste deler av samfunnslivet. For å motvirke denne tendensen griper Skjervheim tilbake til den klassiske dannelsestradisjonen der mennesker behandles som frie og selvstendige individer og ikke som passive, manipulerbare objekter. I denne tradisjonen gjelder det å «dyrke» frem verdifulle dyder og egenskaper hos individet. For å vende tilbake til allegorien med planteskolen vil dette si at et frø ikke kan tvinges til å spire. Det kan gis næring, lys og tid, men selve spiringen står frøet selv for. Mennesket kan gis anledning til å lære, men det kan ikke tvinges til det. I år 2000 er denne problematikken aktuell i nye sammenhenger. Moderne genforskning har gjort det mulig å forandre et frøs spireevne slik at det gror raskere. På samme måte tas det patent på menneskelige gener som om mennesket var et passivt objekt som vitenskapen hadde eiendomsretten til. Men ved å behandle mennesket (og annen levende natur) som et passivt, dødt objekt risikerer genforskningen å begå et stort instrumentalistisk mistak. Skjervheims kritikk av den teknisk-rasjonelle tenkemåten er mer aktuell enn noen gang.

Slagstad versus Johannesen – kanon og kommunikasjon
Årets Skjervheimseminar ble arrangert for femte gang og kunne by på 10 foredrag. Fredagens to innlegg ble holdt henholdsvis av Rune Slagstad og Georg Johannesen. Johannesen hadde nylig publisert en polemisk artikkel (Nytt norsk tidsskrift 1/00) der han tok for seg Slagstads retorikk i boken De nasjonale strateger. Denne første dagen innbød således til en stilistisk kontrast mellom disse to personlighetene. Noen sitater fra Johannesens artikkel antyder hva hans kritikk går ut på: «Rune Slagstad skriver altfor mye godt. God stil har sin straff.» (Johannesen 2000:68) og «Dikterne er fortsatt Rune Slagstads ubrukte kulturkapital, det vil si gjeld. Poetokratiet er tilbake i mytisk sakprosa.» (Johannesen 2000:69).

Johannesens artikkel angriper Slagstads sakprosa som er skrevet i en tilsynelatende nøytral form for nøktern mellomstil. Mellomstilen er den dominerende skrivemåten i norsk sakprosa, men enhver historiker (og i vid forstand enhver vitenskapsmann) er hovedsakelig en tolker og dermed også en dikter. Mellomstilen gir historiebøkene en ferniss av vitenskapelig saklighet som ikke kan verifiseres, derfor omtaler Johannesen mellomstilen som mytisk sakprosa og faksjon. Et av mottoene for artikkelen er at «viten som ikke kan verifiseres bør versifiseres.» I sitt åpningsinnlegg syntes det nesten som om Rune Slagstad hadde tatt hensyn til denne kritikken. Innlegget, som hadde tittelen «Kulturell kánon og intellektuelle kanoner», var i formen mer muntlig, ustrukturert og springende enn den nøkterne sakprosaen en møter i hans bøker. Det kan tenkes at jeg tar feil og at Slagstad ofte bruker denne formen når han taler til en forsamling, men det er av mindre betydning. Hovedpoenget er at kontrasten mellom Slagstads og Johannesens retorikk langt på vei uteble. Deres innlegg var nærmere hverandre i stil enn jeg hadde forventet.

Slagstad tok for seg kanónbegrepet med utgangspunkt i dens teologiske opprinnelse. Han påpekte at parallelt med fremveksten av ytringsfriheten i den vestlige verden oppstod det en tolkningsfrihet som styrket vitenskapens og kunstens posisjoner, samtidig som kirkens rolle som eneveldig kánonleverandør ble svekket. Ifølge Slagstad er skolen det viktigste stedet hvor dannelsen av den nye verdslige kánon foregår. Han mente ellers at vitenskapen og filosofien i lang tid hadde hatt monopol på å bestemme kánon. Men som sagt: for meg var det stilen i Slagstads innlegg som interesserte mest. Innholdet kom litt i skyggen av formen.

Georg Johannesens innlegg hadde i programmet fått tittelen «Ord og verdi», men jeg synes en like bra tittel kunne vært «språkstil og verdi» eller «form og verdi». Et av hans mottoer er som nevnt: «det som ikke kan verifiseres må versifiseres», og han fremførte sitt innlegg nettopp i en muntlig og assosierende stil som enten fascinerer eller frustrerer tilhøreren. Jeg tror dette nettopp er poenget: tilhøreren skal enten bli «kald eller varm», aldri passiv og lunken. Tilhørerens gjengse språkbruk utfordres av Johannesens krevende retorikk med det resultatet at det skapes ubehag og/eller fruktbar innsikt hos tilhøreren. Formen i hans innlegg utgjorde en stor del av innholdet.

Johannesens språkbruk var ikke klar og entydig i sitt innhold, kanskje er det feil å klassifisere hans stil som språkbruk overhodet. Det han egentlig gjør er å vise frem språket fremfor å usynliggjøre eller forenkle det i instrumentell hensikt. Noe av det mest interessante som han tok opp var det han kalte «det kommunikative mistaket». Om jeg forstod det riktig, oppstår dette mistaket når en nøktern språkstil som baserer seg på idealet om stabil, enkel og klar kommunikasjon fortrenger mer komplekse sider ved språket, mennesket og dets omverden. Dermed oppstår et kommunikativt mistak, som nesten synes å være en særegen variant av Skjervheims «instrumentalistiske mistak».

I det kommunikative mistaket forenkles menneskets språkbruk til å være et målrettet kommunikasjonsredskap som entydig formidler et klart definert budskap. Men ideen om en stabil mening er en forenkling og Johannesen ville trekke frem det som går tapt i en slik forenkling. Han var således opptatt av det som en «god» språkstil skjuler for tilhøreren: det som blir sagt uten ord eller det som blir utelatt, det vil si retorikkens tause elementer. Slike momenter er særs viktige å ta hensyn til når en hører på flinke talere som er eksperter i å bruke språket på instrumentelt vis.

Kåre Willoch – overtalende argumentasjon
Seminarets tredje innlegg ble holdt av en av landet fremste utøvere av overtalende argumentasjon, Kåre Willoch. Hans foredrag utgjorde årets Skjervheimforelesning og handlet «Om liberale dilemma i en global økonomi». Da jeg opprinnelig fikk vite at han skulle holde hovedinnlegget på årets seminar ble jeg litt skuffet. Det hadde jeg ingen grunn til. «Kjenn din fiende» lyder et visdomsord, og her var det rikelig anledning til å lære mye om kampteknikk. På samme vis som med Slagstads og Johannesens innlegg var det formen ved Willochs fremføring som interesserte meg mer enn innholdet. Georg Johannesen var som nevnt opptatt av språkets tause bestanddeler, av det som blir utelatt eller det som sies uten ord. Han kunne også ha kalt dette for språkets «usynlige» elementer, for som professor Asbjørn Aarnes uttrykte det: «Kåre Willochs argumentasjon er så klar og gjennomsiktig at man må verge seg når en hører på.»

Willochs innlegg var et skoleeksempel på det Skjervheim kalte «overtalende retorikk», det vil si: det å overtale en tilhører nærmest mot hans egen vilje ved hjelp av retorisk dyktighet. Når det gjelder innholdet i Willochs foredrag så kan det beskrives med et bibelord som han selv benyttet i sin omtale av den verdensøkonomiske globaliseringen: «det er intet nytt under solen». Markedsøkonomien er og blir, ifølge Willoch, det eneste brukbare styringsredskapet for politikken. Det at markedet var kommet litt ut av kontroll den siste tiden skyldtes at markedsøkonomene ennå ikke hadde tilpasset sine metoder til den nye internasjonale markedsstrukturen. Willochs vurdering av denne problematikken var grei nok, om ikke særlig original. Det spennende og farlige ved hans foredrag lå derimot i formen, i den elegante måten han hoppet bukk over mulige alternativer til markedsliberalismen. Dette var det tause, ordløse budskapet som Willoch forsøkte å snike usett forbi tilhørerne. Men han talte her til et kresent og selvstendig publikum som visste å verge seg for dyktige talemåter.

To personer var valgt ut til å kommentere Willochs foredrag. Den første, Ivar Søvold, er administrerende direktør i IT-firmaet Mogul.com. Han var opptatt av at IT «korter inn tiden». Informasjonsteknologien har et immaterielt aspekt ved at den påvirker tid og tidsbruk i meget høy grad. Beslutningshastigheten i markedet er derfor høyere og mer labil enn noen gang. Dette begrenser sterkt myndighetenes og markedsøkonomenes muligheter til å regulere og kontrollere markedet.

Trygve Refsdal, en av primus motorene bak Skjervheimseminaret, påpekte at den stadig økende mobiliteten i marked og samfunn svekker ansvarsfølelsen overfor det stedsbundne og det lokale. Videre slo han fast at «markedsøkonomien fungerer ikke nøytralt», og en kan legge til at heller ikke Willochs gjennomsiktige og effektive språkbruk fungerer nøytralt. Derimot er markedsøkonomien et slagkraftig våpen, akkurat som Willochs retorikk er det. Men slagkraft har sine begrensninger, som bibelfortellingen om David og Goliat godt illustrerer. Av og til er det lurt å ta seg tid til å være treffsikker i stedet for å slå hardest mulig.

Det var mange andre interessante bidrag på årets seminar som jeg ikke skal komme inn på her. De fleste av dem var i hovedsak fokusert på innhold og preget av en nøytral, akademisk mellomstil. En komplett oversikt over årets foredrag finnes på Skjervheimseminarets hjemmesider.

Willoch versus Johannesen – kommunikasjonens avgrunner
Som leseren nå vil ha skjønt har jeg valgt å konsentrere meg om de innleggene som skilte seg ut i sin form. Mest interessant i så måte var kontrasten mellom Johannesens sveipende, «ikke-kommunikative» språkstil og Willochs spisse og målrettede foredrag. Når det gjelder hvilket av foredragene som slo best an hos publikum var det uten tvil Willochs.

Hans forelesning var på mange vis underholdende og morsomt, men det var også mer: det var retorisk glimrende. Men med Asbjørn Aarnes sin replikk in mente må jeg tilføye en ting til: Willochs retorikk var farlig forførende. Hans språkstil var, som jeg før har påpekt, overtalende. Den behandlet sine tilhørere som en masse som måtte bearbeides og gjøres samarbeidsvillig. Derfor gjorde Willoch nettopp det motsatte av det Georg Johannesen gjorde, når han forsøkte å gjøre publikum lunkent og føyelig. Og til slutt hadde han et flertall av tilhørerne i sin hule hånd. Til dette formålet brukte han både humor og skarp, irettesettende sarkasme, og ikke minst brukte han tausheten. Han hoppet lett over argumenter som kunne så tvil om det budskapet han selv kjempet for. Han tok ikke positivt hensyn til tilhørerens perspektiv, men rettet all oppmerksomhet mot sitt eget standpunkt. Ikke minst tok han i bruk det kommunikative mistaket på en instrumentell måte. Han skapte, helt bevisst, inntrykket av et opplagt og (klinkende) klart formulert budskap som det ikke var tvil om.

Når det gjelder Johannesens innlegg så representerte det en nyttig kontrast til Willochs stil. Først og fremst forsøkte han å unngå det kommunikative mistaket. Hans argumentasjon syntes å ta utgangspunkt i at kommunikasjon er vanskelig og krevende. Johannesens retorikk krever en innsats fra tilhørerens side. I så måte er det mulig å si at hans retorikk er det Skjervheim definerte som «overbevisende», det vil si at den tar positivt hensyn til tilhørerens perspektiv, den forsøker å få tilhøreren til å danne sin egen mening om en sak. Nå har jeg lest at Johannesen og Skjervheim i sin tid hadde et polemisk forhold til hverandre. Uten at jeg har satt meg inn i dette forholdet kan jeg tenke meg at deres uenighet bunnet i hvor mye hensyn en skulle ta til tilhørerens perspektiv. Hvor hensynsfull og «snill» skal en egentlig være overfor en tilhører?

I en artikkel fra Retorisk årbok 1997 skriver Johannesen: «Et godt argument styrker begge sider, ikke bare den som vinner eller taper debatten. Nivået heves, som ved et godt trekk i sjakk eller som ved dyktige bevegelser i kampidretter. Gode motstandere styrker hverandre. [...] Diskursetikere som Jürgen Habermas ser ut til å ta for lett på vrangviljens kommunikasjonsteori, der våpenlarm er støy.» (Johannesen 1997:51). Referansen til Habermas kunne like gjerne vært rettet mot Skjervheim. Å stille strenge krav til sine tilhørere er også en måte å respektere dem på. Derimot bør en ikke stille krav som det er umulig å innfri. Noen vil nok hevde at Johannesen har en tendens til å begå denne siste feilen. Om dette stemmer avhenger av hvem en oppfatter som hans tilhørere.

Lektoral konklusjon
Som lektor erfarer jeg daglig hvor viktig det er å ta hensyn til ens tilhørere. Det frøet som ble sådd hos meg under Skjervheimsseminaret var innsikten i at en av skolens viktigste oppgaver er å gjøre elevene i stand til å beskytte seg overfor den klare og gjennomsiktige formen for «kommunikasjon» som Willoch representerer. En slik overtalende retorikk bombarderes elevene av daglig gjennom media. Paradoksalt nok må jeg selv ofte ty til en lignende form for «entydig» retorikk i min undervisningspraksis. Som pedagog er jeg gitt et (bokstavelig talt) målbestemt og tidsavgrenset ansvar overfor elevene, derfor må jeg ofte gjøre valg på deres vegne grunnet tidspress.

Når jeg tenker på dette innser jeg at det er urettferdig å bare kritisere Willoch for hans språkbruk. En statsleder må kunne ta raske avgjørelser på vegne av landets innbyggere, og da må gjerne overtalende retorikk tas i bruk. Men, som Skjervheim skriver: «Mistaket ligg i at ein absolutterer ei bestemt form for teori, men ei form for teori som innanfor visse grenser har sin legitime rett.» (Skjervhem:177). Nøkkelordet i hele denne problematikken er tid. Det er tiden som setter grenser for praksis, både for markedsøkonomer og for pedagoger. Den markedsøkonomien som Willoch innbitt forsvarer, og den retorikken han forsvarer den med, bærer begge i seg en skjult premiss om tid som lyder: «tid er penger». Men tid er også omsorg, kjærlighet, solidaritet, takt, måtehold, kvalitet, nøyaktighet, langsiktighet, helhet, varighet, humor, fantasi, klokskap, tålmodighet, respekt, form og mye mer.

Tid er mye, mye mer enn penger.




Erik Skjeveland er cand.philol. i litteraturvitenskap utdannet ved Universitetet i Bergen med en hovedfagsoppgave om Charles Bukowski. Oppgavens tittel: Don’t try. Han er nå lektor ved en videregående skole i Bergen.

Litteratur
Hellesnes, Jon: Om Hans Skjervheim, Samlaget, Oslo, 1999.
Johannesen, Georg:«Negativitetens retorikk (fragmenter). Agoni, ironi, taushet, motstand» i Retorisk Årbok 1997, Senter for europeiske kulturstudier, Bergen, 1997.
Johannesen, Georg:«Sangen om Rune Slagstads overjordiske reise med en fullstendig beskrivelse av det femte monarki som hittil har vært ukjent for oss» i Nytt norsk tidsskrift, nr. 1-2000.
Nyre, Lars: «Kommunikativ respekt», artikkel i Morgenbladet, 27-09-96,
http://www.kulturkanalen.no/mb/960927/11269.htm .
Skjervheim, Hans: Filosofi og dømmekraft, Universitetsforlaget, Oslo, 1992.
Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, Pax Forlag, Oslo, 1998.