Life was so sweet – life was a song
Tanker om popmusikk og kunst
Av Søssa Jørgensen

"Vi står for pop-art klær, pop-art musikk og pop-art oppførsel. Det virker som folk glemmer at vi er de samme selv om vi ikke er på scenen. Vårt liv er pop-art."

Pete Townshend , The Who, Melody Maker, 1965

And everything I had to know, I heard it on my radio
Jeg har alltid hatt øre for musikktekster. En venninne sa en gang det ikke var rart at jeg kunne sangene som ble spilt på radioen, siden vi hadde alle platene hjemme. Det var selvfølgelig ikke sant, men jeg ble litt stolt – å eie musikk ga status. Musikk har lett for å ligge fremme i bevisstheten. Tekster og melodier legger seg godt til rette, bryter seg inn i tilstedeværelsen, blender som solstråler eller irriterer som fluer – surrer og går. Vi hører setninger bli repetert igjen og igjen, på stereoanlegget, på tv og i radio. De blir daglige mantraer: Living La Vida Loca, Time Is Now, It Don´t Impress Me Much. De kverner rundt i hodet, gjør nødvendigvis ikke større inntrykk, men krever rom. Ofte er det plass for mer enn én ting om gangen i hjernen, heldigvis. En kamp utkjempes mellom forstanden og oppmerksomhetssyke fra hukommelsens egen platespiller, som driver hjernevasking, eller sender deg på svevende utflukter. Sangene setter seg fast. Daglige situasjoner man kommer oppi fremkaller spesifikke melodier. Sangene skildrer følelser bedre enn følelsene selv. Jeg slår fast at jeg ikke er unik, men jeg kan ikke hjelpe for det: er det ikke rart at noen har følt akkurat det samme som jeg gjør nå, og laget sanger om det?

Bryan Ferry fra Roxy Music LPen 1972

You better stop, stop all your sobbing now
Pop-tekstene drar veksler på poesi og historiefortelling. Musikken tilføyer det lidenskapelige. Melodien blir kvaliteten som løfter ordene fra det enkle eller trivielle til noe som direkte berører, veien fører rett inn i sjelen, inn til sentimentalitetssenteret. Det er likevel ikke all tekstbasert musikk hvor betydningen av ordene er viktig. Om man hører på J-pop oppdager man at japanske popmusikere benytter europeiske setninger som verbale smykker til melodien. Der er det estetiske det viktigste ved ord-ornamentene. Altså trenger ikke en poptekst å ha et forståelig innhold. Sammenligner man persepsjon av popmusikk med persepsjon av visuelle kunst, må man beregne erkjennelsestid når man ser kunst, i form av opplevelsesmomentet (knips) og ettertanke – refleksjonstid. Et kunstverk trenger heller ikke handle om mye, selv om man benytter både innviklede konsepter, litterære referanser eller musikk for å uttrykke seg. Kunsten tar seg friheten til ikke å formidle hele romanen, den gir heller et ekstrakt som ikke er mer enn det som er mulig å oppfatte i det øyeblikket man passerer. En poplåt trenger seg inn uten at man nødvendigvis ønsker eller har bestemt at den skal det.

Tor Magnus Lundeby detalj fra Bungalow Wall of More or Less Fame, 2000, mixed media

Sound in the space, space in the sound
Populærkulturen krever mer og mer plass, og med sitt potensiale for raske penger lever den fett på den lettkjøpte gleden. Musikk er tilgjengelig, fyller rom. Radio og TV fungerer effektivt som popformidlere, som en type mediagallerier. Tenk om det fantes Art-TV, døgnkontinuerlig kunst-TV, med kjappe verter som Toby Amies fra MTV? Innen musikk finnes raske veier til suksess, en fengende popsang kan komme opp på hitlistene, en vei til millioner. Kunstnerne kan misunne denne muligheten, hvis man ikke rasjonaliserer bort betydningen av kommersiell suksess, da. Tross dette finnes det likhet mellom karriereforløpene, det eksisterer hitlister i kunstverden også – upubliserte. Kunstneren føler selv hvor de befinner seg på listen, men hvor lenge er det mulig å holde seg på en scene, hvor mange grå hår kan man ha? Fornyelse kreves og mobilitet i forhold til trender er avgjørende. Men, man må vite hvordan trekkene skal tas. Da discoen kom på 80-tallet forsøkte glam-rockgruppen Queen også å lage disco, det eneste problemet var at deres disco ikke slo an.

Yoko Ono ser på Celing painting (yes painting)

Would You Belive?
Tor-Magnus Lundeby inkluderer LP-plater i glade farger i sine utstillinger, han har til og med gitt ut et maleri som plate på plateselskapet Bungalow. En motsetning til dette er den amerikanske kunstneren Christian Marclays installasjoner med LP-plater, Marclays prosjekt går ut på å slippe musikken fri fra dens fangenskap i vinyl. Lundeby forsøker å hjelpe kunsten inn i et musikkformat og benytter distribusjonsnettet som ligger klart. Han henter titler fra popmusikk, han sampler setninger fra låter, de skal fungere som gjenkjennelsesobjekter fra musikk-designen. Det å jobbe med pop gjør at han kan være i hjertet av samtiden. Han sier han lar seg forføre av tristessen og gleden i musikken. Da ordet Yes dukket opp i en stor tusjtegning, viste det seg å være hans fargelagte tributt til Yoko Ono, til hennes fangst av Lennon. Fluxus-kunstneren Yoko Ono hadde musikkutdannelse, hennes arbeider traff John Lennon, han klatret opp på gardintrappen og leste ordet Yes. Ja, det var nok, han var fast, det var en hit, som appelerte til Lennon, en mann med hjerne for pop.



I´m Mouving On

Freddie Mercury "eagle suit" designet av Zandra Rhodes 70 tallet

På det tidspunktet TV ble et allment medium kom de visuelle aspektene ved popmusikken i fokus, og folk med bakgrunn fra kunstskoler begynte å gjøre seg bemerket på hitlistene. De første musikkvideoene som ble laget på 70-tallet, har en type kjapp visualitet, en fri holdning til levende bilder. Det ble lov med raske skift, oppløsning av fortellingen, surrealisme, drømmesekvenser, en forførende blanding av musikk og film. Det visuelle utrykket, stilen og designen på scenen, ble likestilt med musikken. Style is the key ting.
Queen er tidlig ute med bruk av video, Freddy Mercury studerte også på art-college, valget stod for ham mellom musikk og grafisk design. Etter scenekostymene å dømme skulle man heller tro at det var tekstil som lå Fred nærmest. Et viktig visuellt element i showene til Queen var Mercurys egenartede klesstil – ettersittende buksedrakter og flortynne englevinge-tunikaer. I England virket kombinasjonen kunstutdannelse og musikk som et godt utgangspunkt. Blant mange eksempler er Brian Ferry, på tidlige Roxy Music-platecovere er det lett å spore inspirasjonen fra pop-art.

Oh, God I think I am falling, out of the sky I close my eyes, heaven help me
En stjerne må kunne ta publikum med storm, og gjenta det. Det som fascinerer meg ved Madonna er ikke så mye musikken, mer alle stylene hun så selvfølgelig går rett inn i. Det er ikke noe problem å godta at hun ligner en blond Greta Garbo, en mystisk brunette fra India eller en vampete Marilyn Monroe. Hennes utseende fascinerer igjen. Kunstneren Vibeke Tandberg får også mye ut av sitt ansikt, i likhet med Madonna har hun et relativt normalt utseende, allikevel har det vært utgangspunktet for endel kunstneriske hits. Hun låner ansiktet sitt både til blondinen Line, det passer på en bokser, en håndballtrener, hun har til og med latt en astronaut låne det. Ansiktet er et godt salgsobjket. Et smil i et kort innslag på Dagsrevyen kan føre til et eget TV-show. Tenk om det en gang slumpet til å være en kunstner der, i det rette øyeblikk, kanskje kunne tilfellet føre til en tydeliggjøring av kunsten i tiden. Om kunsthitene hadde hatt litt mere innhold enn det å være fengende, hadde det blitt bra. Glem at Camille Paglia advarer kunstneren mot publikums hunger etter raske hits når hun sier at kunsten bedømmes best av kunstner-kollegaer.
Just strike a pose, express yourself.







Søssa Jørgensen er billedkunstner og en av fire redaktører av BallongMagasinet.
E-postadresse er: balkong@os.telia.no
Web-adresse: www.ballongmagasinet.com