THE WOOSTER GROUP i Bergen
Av Nils Henrik Asheim


Stedet er Teatergarasjen, Bergen. The Wooster Group, modernistisk teaterlegende fra New York, gjestespiller Norge for første gang. Stykket heter HOUSE/LIGHTS. Scenebildet er stillasrør og lyspærer. Det er rått, uferdig og verksted-aktig. TV-monitorer skaper flerdimensjonalitet. Personer på scenen dobles av sitt eget nærbilde. De synkroniserer sine handlinger med en video, som kanskje viser den samme personen, den samme handlingen, i en annen omgivelse. Vi er i (minst) to rom på en gang. "No one is one when there are two, look behind you look behind you you are not one you are two".

Hastighet preger uttrykket. I livsfarlig fart trilles stålramper over scenegulvet, de vipper opp og ned med aktørene oppå, som en maskin med kryssende vinkler og vektstenger. Innstuderingen, synkroniseringen, den virtuose sikkerheten imponerer. Det ryktes noe om en teknisk stab på 25. Dette er ikke noe velment norsk gruppearbeid - her ligger det årelange satsninger og ressursbruk bak.

Forestillingen er på en gang uhyre innviklet, og samtidig morsomt og lett. Tekst og bilder renner ut i en kontinuerlig strøm, som en labyrint for tanken. Stadige sidespor av referanser innbyr til et dypt dykk inn i manus (som heldigvis ligger ute for salg etter forestillingen, sammen med en multimedia CD-rom). Samtidig kan vi godt nøye oss med å nyte overflaten av stykket, som er kaotisk i et klart og renset formspråk, hvis man kan si det slik. Det er innholdsrikt, men fritt for pompøse og påtrengende elementer.

Skuespillerne deltar på forskjellige plan. Noen har doble roller, stykket vipper liksom rundt dem, andre igjen er mer perifere, som satellitter. Fausts hund nøyer seg stort sett med å komme inn og si "Thank you". En annen person tilbringer det meste av tiden foran en datamaskin. Powerbookens lyder, "ping", "quack" og "bip-bip" kommer fra en liten høyttaler framme på scenen. Tilsynelatende umotivert, men etterhvert som en slags tegnsetting eller skilting på veien gjennom teksten.

Kate Valk er i forestillingens sentrum, foran på scenen. Hun snakker som en radiostemme, mimer som en TV-reklame. Hun er dels Faust, dels Elaine. Stykket kombinerer operalibrettoen "Doktor Faustus Lights the Lights" av Gertrude Stein (1939) med scener fra B-filmen "Olga's House of Shame" av Joseph Mawra (1964). Gissel-tematikken har de felles. Noen er i noen annens vold. Men den som er fanget, har også makt over gisseltakeren. "The devil what the devil what do I care if the devil is there. What do I care there is no here nor there. What am I. I am Doctor Faustus who knows everything."

Denne teaterformen har så avgjort gitt seg over i teknologiens vold. Men den benytter seg av avhengighetsforholdet til å leke seg med teknikken og avmystifisere den. Dramatiske momenter bygges opp ved å dunke med mikrofonstativene, nennsomt overdrevet så det vipper over terskelen fra hendelige uhell til skjebneslag. Denne kunstformen er opera, tenker jeg. Bilde, ord, bevegelse, lyd, alt er der for helheten. Gjentagelsene skaper rytme skaper form skaper teater. Hvor er så musikken? Blant annet i språket, i teksten.

Gjentagelsene skaper reduksjon skaper konsentrasjon. Teksten begynner å gløde. Doktor Faustus tenner sine lyspærer. Lyspærene henger på lange stenger fra taket, svaier i takt. Balletten begynner å danse. Et stort musikal-nummer svinger opp, til grandios orkestermusikk. Underholdningskultur og myter, vi balanserer mellom virkelighet og illusjon. "And the ballet of lights fades away."




Nils Henrik Asheim er samtidsmusiker og musikkritiker i Stavanger Aftenblad.