|
|
Eismeer-Billy og Moloindianer (med djævel bak øret)*
Det Halvard Kjærvik kopierte med finfølelse i sitt mørkerom i Kabelvåg på åtti- og nittitallet var fra helt andre steder i verden. Fra reiser til Japan, Roma og Helsinki. Der var også hunder. Han dro langt vekk og fotograferte det andre reisende ikke ville se. Vi så det jo, men det var ikke de bildene vi ville huske fra reisen. Han fotograferte en snøflekk bak et hjørne, de psykisk utviklingshemmede og løshundene. Senere fulgte han spor etter det tyske krigsskipet “Tirpitz” langs den nordnorske kysten. Over fire år og tusenvis av kilometer med sin Citroen CX på leting etter “Tirpitz”. Sporene kunne være en jernbolt i en fjellvegg eller minimale rester etter en mur. Men denne jernbolten var fotografert i et lys og landskap som fortalte mer om de menneskene som forsvant enn om du hadde sett hele skipet som var festet i den. En snute av sin egen blankpolerte bil, 1989-modell, mot en granittstøtte som minnesmerke over ukjente jugoslaviske krigsfanger, utsnitt fra to realiteter. Ett foto, som tilsammen forteller mer om Hitlers jernbanedrøm fra Fauske til Kirkenes og dens byggere, slaktere og deg selv, enn et historisk dokument med ord. Det er en intelligent observasjon, et hverdagsbilde som innhenter deg som aktør i historien. Sammen med lyset i bildet, skyggene, det svarte og hvite og alle de grå tonene, gjør fotografiet historien klarere og mer personlig enn et ti binds verk. Senere kom plasten. Han hentet fra fjæra disse ubetydelige plastbitene som storhavet har spist og endevendt på i det uendelige. Tonnevis av hav har flyttet på plasten fra klodens ytterpunkter til Vesterålen. Noen samler på skjell og stein. Halvard Kjærvik samler på plast. Ketchupflasker fra Latvia, Tyskland, Finland og Spania. Lighter fra en rørlegger på Grønland. Havets vitner til manglende humanisme blir forvandlet gjennom en humanistisk handling av Halvard Kjærvik. Et beger fra DDR, Russland og Kina. Vodkaflasker og kakkerlakkspray. Brukte hverdagsting som er blitt usannsynlig herjet med av naturen. Jeg har nettopp blitt fortalt at han fotograferer disse relikviene også. I farger. Gleder meg til å se det. Han som går over torget. Han er det som tar vare på oss. Tar vare på plastskiten du etterlater. Tar vare på de som bygget Blodveien fra 1940 til 45. Han henter opp det du helst vil glemme på en elegant og vakker måte. Klokhet og kjærlighet til livet rundt oss vil jeg påstå at dette er. Men distansert kjærlighet, den er ikke moralsk eller romantisk. Dette er omsorg for all ettertid.
*sitat Halvard Kjærvik |
Halvard Kjærvik bor og arbeider i Lofoten og Vesterålen. Utvalgte enkeltutstillinger: Fotogalleriet, Oslo 1986, FINNs Galleri, Festspillene i Nord-Norge 1987, Bodø kunstforening 1995, Latvias Fotografiske Museum, Riga 1996. Utvalgte gruppeutstillinger: Nordisk fotokunst, Odense 1985, FFF 1974 – 1989,