|
|
| Kjærligheten er beryktet og besværlig. For oss menn dreier den seg helst om madammer og femme fatales. Selv har jeg opplevet den i de fleste utgaver, og ikke blitt klokere på annet enn menneskenes svakheter gjennom den. (Samt på døden – jeg havnet i kasjotten en gang, tiltalt som morder, på grunn av den ulykksalige kjærlighetens fallgruver.) Men kjærligheten er større enn våre laster. Den er langt mer enn det som foregår mellom laknene i Big Brother og i tabloidene. Om ikke mer håndgripelig. Vi leter fortsatt etter et språk for det fineste man kan oppleve. Om kjærligheten er noe av det beste sagt av apostelen Paulus : ”Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.” Som visdomsord har dette ordet den samme svakheten og styrken som slike utsagn med ordspråkskvalitet gjerne har: De er flott formulerte, lette å skrive under på, men svært lite konkrete. De gir ikke så mye å tygge på innholdsmessig, om enn vi aner substansen, at noe sentralt og nødvendig blir sagt på et tankevekkende vis. Men temaet kan like mye avfeies med et flott pennestrøk og en livstrett mine: ”At smørrebrød er ikke mat, og kjærlighet er ikke hat -. Det er for tiden hva jeg vet, om smørrebrød og kjærlighet...” omtrent slik summerer Johan Herman Wessel sin forbeholdenhet overfor den romantiske kjærligheten; fortreffelig utdypet i hans “Kjærlighet uten strømper”. For hva jeg vet, har dikteren her tenkt på kjærlighetens unnvikende og flyktige, men også overskuelige og banale vesen. Kjærligheten er av den slags ting vi gjenkjenner, men ikke riktig kan sette fingeren på hva er. Vi betrakter den på bakgrunn av en slags følt kunnskap; uten at vi kan definere denne særlig nærmere enn at vi vet forskjell på boksemat og mat. Vi vet å se den ekte vare hvor den forekommer – eller snarere mangler: Imidlertid er den i hvert fall ikke hat! (Og ikke er den håp heller, i følge et annet pauli ord, viet det altomspennende kjærlighetsbudet. Kjærligheten er først og sist den sindige respekten vi utviser overfor Gud, livet og vår neste.) Over alt og til alle tider har vi mennesker trolig tenkt og reagert likt i møtet med våre kjærlighetsanliggender; ut over det som i historiens løp har vært foreskrevet oss av symboler og bilder i populærkultur og kunst. Sikkert deler vi alle den samme dulgte, men likevel presise fornemmelsen av hva det betyr å være til for hverandre. Dette å gå opp i et større fellesskap, hengi seg til en omsorg for noe utover en selv. Det er i og for seg ikke så viktig hva vi velger til objekt for en slik drift etter helhet - kjærligheten kan like gjerne være med som uten strømper - men den får ikke være alt for snever eller innskrenket. Som en forelskelse så alt for lett blir. Forelskelsen, som er selve sinnbildet på kjærlighetsunderet når det gløder som sterkest. Kun mors- og fedrelandskjærligheten kan nå de samme høyder; slik forestiller vi oss det. Det spørs om ikke dette er for snevert tenkt og forstått. For kraften og energien vi finner i forelskelsen – hvor stor den enn er, så er den likevel i seg selv for liten til å romme kjærligheten til det større livet. Kristen og klassisk tenkning var tidlig på det rene med dette. Kjærligheten var for Paulus viriliteten som er forbundet med alt det skapte, noe som gikk foran det konkrete begjæret. En kjærlighet uten høy himmel over seg, var halv. Også Eddadiktningen forteller oss noe tilsvarende: ”Døyr fe, døyr frendar –” . Vennesælheten og slektsbåndet var hos forfedrene våre selve vilkåret for hva kjærlighet er eller må forstås å være; en forpliktelse til å favne alt rundt oss med respekt. Man skulle hegne om sin engere krets, og fikk gjerne sverme for seg og sitt, om man så ville. Men totaliteten – den kontakten vi omslutter omverdenen med – den skulle stemme og være hel. Alt annet var ringeakt, og motsa kjærlighetsverket. Et slør av mystikk har omgitt den romantiske og inderlige kjærligheten i vår kultur. Kunsten, som i seg selv er myteomspunnet, har kastet seg over den, i alle dens former. I denne prosessen skulle kunstneren selv ha en kjærlig hånd og utvise et ømt blikk for det han bedrev. Et bærende element i kunstnerrollen, slik vi har overtatt den blant annet fra romantikken og trubadurdiktningen i middelalderen, har vært å skulle forespeile oss noe av kjærlighetens helende kraft. Dette enten som pliktmessig hengivelse (pietà), eller som spor av kunstnerisk katharsis; demonstrasjonen av håndens kunnen forent med den kunstneriske besjeling. Kjærlighet som tema, og kjærlighet som en del av arbeidet, er noe vi forventer at god kunst skal gjenspeile. Når den da ikke overveiende har spotten og narrespeilet i seg, som i Wessels vers og satiriske farser. Men også her merker en kjærligheten, som en lojalitet overfor karakterene, og en flid i utformingen. Kunst kan aldri bli hvilken kunnen som helst. Kunst er basalt noe som er ”kalligrafisk” og moralsk. Opprinnelig var kalligrafi (gresk: kalos, god/vakker; grapheim, prege/risse) en del av vår dannelseskultur, av vår kulturelle kanon. Som så mye annet er dette en skjønnsomhet som nærmest har forduftet. Liksom moralen er hensyknende i vår tid. Dette betyr ikke at kunsten er helt uten funksjon eller satt ut av spill. I en tid med maksimal pregløshet, er det snarere det motsatte som gjelder: Nå mer enn noensinne teller kjærligheten til kunsten og dens formåen - å ta på seg oppgaven med å skille mellom skitt og kanel, dumhet og forstand. Kulturindustrien, som har balletaket på våre lengsler, vet ikke hva kjærlighet er. Det er hinsides dens interesse å tilby annet enn lettvinte løsninger og en lettronket pirrelighet. Dens godtkjøpskatalog rydder dog stadig vekk rom for det ukorrupte; det vi kan ane god kunst kan tilføre oss, kjærlig betraktet og utført. "Kjærleikens vilkår er så spinkle i disse tider", konstateres det i Edvard Hoems roman. Et verk som ruver og til overmål lykkes med å få frem sitt ærend: Det å vise hvordan vi i en selvsentrert tid trues av en minkende kjærlighetsevne. En trussel vi er nødt til å stå opp mot. At Kunstfestivalen i Lofoten har gjort bokens tema til sitt motto, viser en trossig tiltro til livet som vi bør etterstrebe i samtidskunsten. For det er ikke det vakkert avstemte, i vid forstand kalligrafiske og kjærlighetsstemte, som er det mest iøynefallende bumerket for vår kultur. Slik blir det enda viktigere at kunsten lyser opp; at den inngir kjærligheten nytt mot.
|
