|
|
| Hjemme best Hvorfor er det noe problematisk, nesten pinlig, ved å stå overfor klare, modige og tilsynelatende likeframme bilder og tekster? Assosiasjonene flyter for lett og umiddelbart og etterlater en nagende utilfreds følelse, meningsbyggingen synes latterlig enkel. I Ken Lums arbeid ”No place like home” sier seks personer seks forskjellige ting. Kombinasjonen av det fotografiske portrettet og det skrevne ordet, så velkjent i kunst og reklame, beviser igjen og igjen hvor effektivt det kan formidle et budskap, selv uten lyd. Tilskueren tror seg umiddelbart å forstå hva som blir sagt, hva historien forteller og hvor hver enkelt person kommer fra. Og likevel, hva forstår vi egentlig her? Blir dette forstått på samme måte av alle som ser det? Bortsett fra de formale likhetene er konstanten i arbeidet at alle personene snakker om home. Men hjemme kan være hvor som helst; hjemme kan for meg være her, mens det for alle de andre er et annet sted. Det finnes hjem som kanskje er et land, og det finnes, vel, selveste hjemme. Som kan være både aldeles fysisk og lokalt; grunnen under våre føtter, men samtidig kan befinne seg langt borte. Mennesker som bor hjemmefra, som lager seg nye hjem et annet sted, har ofte problemer med å bestemme hva som er hva. Den pågående debatten rundt begrepet identitet framhever dette; kompleksiteten i et menneskes erfaringer og opplevelser, og de tidligere generasjoners ødelagte eller spredte basisreferanser. Bevegelse og forflytning, selv i de mest dagligdagse former, skaper fundamentale spørsmål. Ifølge gammel tradisjon starter hjemme med foreldrenes omsorg, før barna til slutt flytter videre. Land blir nye hjem på samme måte som steforeldre skaper nye hjem. Mennesker som ser annerledes ut blir stadig spurt hvor de kommer fra. En ung mann i Lums verk forteller oss at han blir kvalm av vårt syn på innvandrere; ”dette er også vårt hjem ”. Den unge piken med hatten på neste bilde er tilsynelatende på turistbesøk et sted. Hun har utsikten bak seg og fremtrer i den lykksalige tilstanden hos turister som eier den beroligende vissheten at de ikke MÅ forbli på stedet; ”I don’t think I ever want to go home!” Hva er det inne i oss som kan projisere ganske substansielle historiestumper på et så lite og smalt lerret som her? Hvorfor føles det så vanskelig å skulle karakterisere hva man faktisk ser? Den entusiastiske piken med hatten synes uansett å forstå hvor hun er, sannsynligvis fordi hun reiser lett og tror at hun kan se ting klart. Også vi kommer til å konstruere logiske historier til menneskene vi møter i Ken Lums arbeid. For kunstneren selv synes det å være nødvendig at karakterene er forskjellige;en rekke utbyttbare størrelser som kan omgå den selvbevisstheten om rase vi kjenner fra reklamekampanjer. ”Dette er også vårt hjem”, ”Jeg føler meg ikke hjemme her”, ”Dette er for faen ikke et hjem”. Idet fakta og fiksjon smelter sammen, forestiller man seg hvorfor det faen meg ikke er noe hjem, man ser for seg et par, tvunget til å flytte inn i et falleferdig hus, mens kvinnen klager ettertrykkelig. Den egentlige teksten, her i en enkel snakkeboble, blåses opp av tilskuerens antagelser. Ken Lums 540 kvadratmeter store digitale print er visuelt mektig, men er det nødvendig å bruke særlig mye tid på det, prøve å fortolke og forstå det? Verket er oppført utvendig, på utsiden, på et offentlig sted i en travel handlegate i sentrum av Wien. Det befinner seg ikke i et galleriinteriør og må slik fremstå nesten ukunstlet for å kunne ha den ønskede effekt. Fotografienes tiltrekningskraft kombineres med realitetssans eller kanskje heller: realismens trass. Det er faktisk vanskelig å tro at kunstneren ville kunne etablere en slik følelse av direkte og dokumentarisk tale som vi her møter, uten først å ha gjennomkonstruert, orkestrert og selv hatt en forutfattet mening om verket fra begynnelsen av. (…) Fargesammensetningen koder måten vi leser utsagnet: ”Jeg vil ikke hjem, mamma. Jeg vil ikke gå hjem”. Det refererer til televisjonens sosiale realisme, av nærmest dokumentarisk art, en representasjon av små sannheter. Ingenting selges her, og ingenting av informasjonsverdi blir tilbudt heller. Piken sier at hun ikke vil hjem. Hjemme er kanskje rett rundt hjørnet, og befinner seg mellom barnekanalenes vide og ubevisste ideer og det hverdagslige hjemmets faktiske identitet, som en narrasjon av dagliglivet. Utsagnet ”Jeg tror ikke jeg noen gang vil hjem igjen” når såpeoperakikkeren og avisforbrukeren på et nivå der den subtile antydningens kunst ville gitt tapt. Verket er i noen grad autonomt, i noen grad mer aktivt og utadrettet, men det er oppspent i en slik skala på denne sentrumsveggen at det venter på en stille og individuell forståelse. Kanskje vil tilskueren forbli taus og ikke snakke om hva han eller hun ser, fordi det er for privat, personlig, eller bare fordi det forråder den jevne likegyldigheten. Maleren Ferdinand Léger uttalte optimistisk i 1930-åra at han trodde den moderne verden ville bringe sterke farger til gatene, og han så for seg hvordan sterke, røde reklamefarger på bygningene ville forandre alt til det bedre i den raskt bevegelige byen. Også ved slike virkemidler, har Ken Lums verk sterke politiske elementer.
http://www.mip.at/en/werke/464.html  |
Ken Lum (f. 1956). Bor og arbeider i Vancouver, Canada. Har bl.a. arbeidet som forfatter, kritiker, biokjemiker og professor ved ulike kunsthøyskoler. Utvalgte separatutstillinger: XXIV Sao Paulo Bienal, Sao Paulo 1998, The Agency Contemporary Art, London 1998, Plug-In Gallery, Winnipeg, Canada 1999, LA Galerie Lothar Albrecht, Frankfurt 2000, The Gate Foundation, Amsterdam 2000, Museum of Contemporary Photography, Ottawa 2000 Andrea Rosen Gallery, New York, 2001. Utvalgte gruppeutstillinger: The Art of Memory, New York 1998, Photography as Concept, 4th International Foto-Triennale Esslingen, Esslingen 1998, Cities on the Move, Hayward Gallery, London 1999 Visions Urbaines, Galerie du Rnb, Rennes, France, 1999, Bienal de Havana, 2000, Contemporary Photography II: Anti-Memory, Yokohama Museum of Art, Yokohama 2000.