KULTURAKUTTEN KOMMER En vekkelse Til Kunstcruise index Klokka var 09.00 i morges. Det var forferdelig tidlig. For det ble ikke uventet ugudelig seint i går, med ateistiske grønne kunstdrinker fulle av blå Vodka og Redbull. Jesus for et herlig liv. Og Club Viking var full av Bryne-bønder uten at det ble særlig mye snakk om fotball og cupfinale. Bergmund Skaslien & co fra BergArts Kulturakutten stormet derfor inn i en lugar hvor man kunne høre mer enn duren fra maskinen. Geir Egil burte ennå godt i overkøya. Det begynte egentlig ganske godt, tross alt, med en behagelig kvinnestemme nynnende - "nå må dere stå opp, for i dag er en fin dag, dere skal oppleve kunst i dag", eller hva det var - og en soft fiolin. Men det tok ikke lang tid før det dro seg til med noen skikkelig sagende drag med buen over strengene, som nok også vekket nabolugaren. Da vi gikk på båten i Stavanger i går kveld var de der også. Og skremte vannet av passasjerer som ikke visste det var et kunstcruise de gikk ombord til. Senere på kvelden var de overalt, svette og ville, åpenbart av de mest hardtarbeidende på båten. Man kunne få mistanke om at det like mye var seg selv de vekket der i lugaren vår. Jeg sa det til dem, at de bare måtte komme innom om de trengte akutt hjelp i form av trøst eller ros eller annen form for omsorg. Men de sa, etter å ha skreket litt ekstra for å få oss opp av senga, at akkurat det var det mye av i deres nåværende jobb. Den menneskelige faktoren var høy. Og god å innkassere for det svært så idealistiske arbeidet Kulturakutten var. På gata i Bergen, som på båten, hadde responsen vært overveldende positiv, sa de. Og også mediene hadde vist interesse for et slikt tilbud til det kjære aviskjøpende folket sitt. Men så avbrøt de seg selv, deklamerte dagen for åpnet, og halset videre. De hadde ennå sju vekkelser igjen. Vi var ikke lenger helt vekke, men vekket. Kulturakutten skal være kjennemerke på årets Bergen Art Festival. I fjor var det gule sementblandere som stod overalt i Bergen by og signaliserte at byen var et unntaksområde. Whats new! Det hadde tross alt vært verre å bli vekket av dem, tenkte vi. Og de hadde vært mye verre å frakte rundt for arrangørene enn spinnville og høyst mobile kunstnere med blikk for sjelelig omsorg. Om sjelene våre var aldri så uklare i morges, så smakte det bedre med akutt kulturbehandling enn den høyst tvilsomme kaffien i Little Italy etterpå. Kulturakutten består av musikere, poeter, dansere og performancekunstnere. De skal stige rundt i 40 dager i Bergens gater på jakt etter Buekorpssympatisører og andre kulturtrengende. Og de kan bestilles hjem, slik vi i vår overmodige nattedrøs hadde ymtet frampå om lugarbesøk denne morningen. De gjør det til og med over telefonen eller på skjermen, om du er så uheldig at du har slikt i heimen. Og de gjør det på alle mulige måter, tilpasset som de sier, de menneskelige vibrasjonene i situasjonen. For det er ikke bare de tradisjonelle kunstforbrukerne som skal nyte godt av deres akutte arbeidsinnsats. Men også de mange med helt normale omsorgsbehov, av ensomhet, sorg og annen livslede, som det er blitt så mye av i de norske eneboliger. Kulturakutten skal på sitt mest alvorlige være en vekkelse, ikke med Gud eller ideologi, men med meningsløst overskridende nærvær. På sitt minst alvorlige er det, i hvert fall for de mest innadvendte av oss, en angstpådriver. En organisert spøk. Selvironi. Kunstkritikk. Det er både avkunsting av kunsten og et forsøk på å gjøre hele tilværelsen til kunst. Ganske harmløst altså. Og aldeles villedende.