Vilje til kunst - fra Stavanger til Bergen og Newcastle Av Jan Inge Reilstad Til Kunstcruise index I disse dager forenes krefter i kunstlivet fra Nordsjøtriangelet mellom Bergen, Stavanger og Newcastle. Det går et kunstcruise mellom byene, i et samarbeid mellom Fjordline, kulturavdelingen i Stavanger kommune og BergArt. Sistnevnte er samtidskunstfestivalen i Bergen, som er inne i sitt andre år, og som er resultatet av et åtte år langt iherdig arbeid av kunstnere i Bergen. BergArt er en av de sist modne fruktene på det treet som politikerne selv aldeles ufrivillig plantet i 1993, da de la frem kommunens kulturplan uten at planen nevnte kunstnerne som en ressurs for byen overhodet. I ni av ti tilfeller medfører slike politiske signaler at kultureliten reiser i flokk med tog til Oslo eller mer sentrale kulturbyer. Det må derfor selvsagt ikke tolkes til politikernes gunst at deres byråkratiske kulturplan i 1993 medførte at kunstnerne i Bergen kom til å vise vilje til makt overfor den kunstneriske utviklingen av og i byen. Hva som skjedde var at kunstnerne i byen forstod at de var slått ned, og at det var på tide å reise seg, ikke flykte. Kunstnerne i Bergen forstod rett og slett at det ikke holdt å sitte på atelieret, i stadig dialog med alle sine flotte og merkverdige usolgte kunstverk, og der sutre over at alle politikerne, økonomene og byråkratene manglet gangsyn i kulturens verden. De forstod at de hadde en forpliktelse til å jobbe politisk, like mye som politikerne hadde forpliktelse til å sette seg inn i kunstens vesen. Hvorfor skulle kunstnerne gjøre en like dårlig jobb som byråkratene og politikerne? Det tenkte noen. Og de fikk mange med seg, også Bergens Tidende, som fulgte deres kamp frem til Kunstnernes Veiplan 1995-2000 ble lagt frem. Som utgangspunkt for arbeidet hadde de et bilde av sin egen rolle i samfunnet, likt burfuglenes funksjon i kullgruvene i Polen. De polske gruvearbeiderne hadde med seg fuglene ned i gruvene av to grunner: For det første sang de så fint. Samtidig visste arbeiderne at det var farlige gasser i lufta om de sluttet å synge. Kunstnernes veiplan var i 1995 regelrett voksenopplæring i kunstens lokale vesen for hardt arbeidende politikere uten tid til dybdedykk i feltet. Og de sugde til seg, og har siden ringt om kunstnernes mening under hver eneste budsjettbehandling. I tillegg viste den en vei å gå for kulturbyråkratene, som i større grad ivaretok samtidskunstens faktiske behov, når de skulle fordele sine små budsjett til kunst- og kulturformål. I 1999 kom så Handlingsplan for kunst og kunstnere, hvor også BergArt ble lansert, sistnevnte som et felles programløft fra åtte ulike institusjoner innenfor samtidskunsten, og hvor en god finansieringsplan som involverte offentlige og private aktører lokalt som nasjonalt ble fremlagt. Startår for BergArt var i 2000, da Bergen var europeisk kulturby. I år inviterer altså BergArt til et regionalt og internasjonalt samarbeid med Stavanger og Newcastle. De vil gjerne lære av Stavanger, sier de. De har skjønt at man ikke ligger godt på laurbær. Kunstcruiset til Newcastle innebærer for sin del ikke minst besøk av Baltic, et av de mest spennende sentra for samtidskunst verden noen gang har sett, som skal stå ferdig en båtreise fra Stavanger i mars 2002. På mange måter er Baltic en versjon i internasjonalt storformat av de mer uformelle verkstedene for samtidskunst som bør finnes i de fleste kulturbyer, men som Stavanger ennå ikke har. Senteret er på størrelse med og sammenlignes med Tate Modern i London og Guggenheimmuseet i Bilbao, men skal ikke ha en egen fast samling av verk. I stedet skal det til enhver tid ha billedkunstnere, redaktører, forfattere og andre in residence, det vil si låne ut deler av senteret til aktive skapende kunstnere, som stadig produserer nye utstillinger og performances, debatter og kunst- og kulturkritikk. På grunn av Baltic blomstrer selvsagt alle andre galleri og kulturfellesskap i regionen. I Newcastle har Waygood gallery & studios etablert seg som ett nytt stort kunstnerstyrt verksted, hvor nye prosjekt, nettverk og ideer oppstår uavlatelig, og med god støtte fra kommunen. Både kommunestyret i Newcastle og Gateshead investerer selvsagt betydelige midler i kulturfeltet i forbindelse med Baltic. Selv om det først og fremst er nasjonale tippemidler, 33,4 av 45,7 millioner pund, som er grunnlaget for finansiering av Baltic selv. Hvorfor fortelle denne samtidshistorien? Fordi Stavangerregionen har usedvanlig mye å lære av å samarbeide med nettopp kunst- og kulturlivet i Bergen og Newcastle, særlig om Stavanger har planer om å bli en europeisk kulturby. Hva er likheten på kunstområdet mellom Stavanger og Newcastle, foruten at de begge har store planer for sin kultursatsing? Det er selvsagt Antony Gormley. Hans store landemerke av et kunstverk, Angel of the North, har lenge spredd vingene sine ut over Newcastle by, og nok vært med å legge grunnlaget både for kritikk og åpenhet om kunstens rolle i samfunnet. Snart får Stavanger sine jernmenn av samme kunstner. Vi får håpe på samme positive effekt her, om vi har aldri så liten kulturell ballast og kunstnerisk erfaring å slå i det nytteorienterte norske folkebordet med. Stavanger by skal nå produsere søknad om kulturbystatus på under ett år. Det har visstnok ingen klart før. Til byråkratene og politikerne er å si: Look to Newcastle! Her må alle mulige former for samarbeid i forbindelse med kulturbystatus være livgivende, på alle mulige plan. Videre er å si, både til den kulturelle og økonomiske makteliten: Look to Bergen! Bruk ressurser på de lokale kunstnerne, det vil si: gjør dem til ressurser. Ikke det, Stavanger har i 2001 åpenbart en helt annen kulturelite enn Bergen hadde det i 1993. Det viste ikke minst Stavanger 2000. Det vises også av at kommunens kulturavdeling er med og drar det pågående kunstcruiset i land. Stavanger har planer om å samordne festivalene sine, de skal produsere et nytt Bjergsted – og de bør sammen med kunstnerne selv produsere sted og muligheter for et kunstnerstyrt skapende fellesskap i byen, f.eks. på gamle TOU-bryggeri. Her drar nå mange frivillige lasset, for å synliggjøre både et behov og et særegent sted for lokalisering av regionens kunstneriske, kritiske og eksperimentelle krefter. Det er en åpenbar fare at disse kreftene brenner ut uten å ha fått lov til å avgi en varig varme. Bjergsted skal på sin side ikke bli noe Baltic, men kan lære av tanken bak Baltic. TOU kan ikke bli noe Baltic eller Waygood studio, men bør bli noe kunstnerisk feltoverskridende, som ligner det samarbeidet som BergArt har klart å skape mellom samtidskunstdisiplinene i Bergen. Byplanmessig kan imidlertid TOU få en lignende funksjon som Baltic. For Stavangerregionen står overfor en periode hvor kultur- og byutvikling i ennå større grad bør og må integreres. Slik samtidskunstsenteret Baltic faktisk ligger i Gateshead, i nabokommunen til Newcastle, på andre siden av elva Tyne, slik bør også Stavanger tidlig nok tenke på Sandnes og omegn når de skal i gang med planlegging av Stavanger som europeisk kulturby i 2008. Slik Baltic er en gammel kornmølle i et gammelt industristrøk av kommunene som nå, i og med Baltic og all annen aktivitet som senteret akkumulerer her, gjenoppbygges og utvikles – slik kan og må også Stavanger tenke by- og regionalutvikling i forbindelse med sin kulturbysøknad. Ja, hva med å tenke over om Stavanger her kan være med å gi et nytt innhold til Vågen i Sandnes? Om det nå skulle vise seg at TOU-bryggeri ikke var mulig å ta i bruk som et nytt skapende kunstnersenter, mener jeg. Det ville være passe storsinnet, ambisiøst og fellesskapsaktiverende, og det mest interessante regionale kunstverkstedet ligger der jo allerede, i den gamle Sykkelfabrikken. Til kunstnerne er å si: Det er ikke bare kunstverkene som må åpnes opp for en annen estestikk enn modernismens mest autonome samfunnsredsel. For kunstneren selv handler det om at vilje til kunst er vilje til makt. Det har Bergenskunstnerne vist over åtte år nå, når de, som de sier, ydmykt men med innsiktsfull kraft, har fortalt sine byråkrater og politikere hvor skapet skal stå, og hvordan det bør se ut. Deres innsats har selvsagt ikke vært uten betydning for kulturbyfeiringen i Bergen forrige året, i naturlig kamp med de mest etablerte institusjonene. Nylig var den renommerte kunstfilosofen Thierry de Duve på Rogaland kunstmuseum, honnør til den nye ledelsen der for det. Han fremholdt at kunstens viktigste vesen i våre dager er den stadige nyproduksjonen av et sanselig ”vi”, et kollektiv som duger overfor de mest fremmedgjørende kreftene i dagens individualistiske markeds- og mediesamfunn. Kultureliten i Stavangerregionen bør nå sørge for at kunstnerne får tid, rom og sted til å utøve sitt virke som fellesskapende sangfugler og vaktfugler.