nr.02.01 18.516 i mai – og om lengselen etter helhet, og slikt småtteri …

arkiv leder nr.1 [print versjon]

Vårt første nummer med HUMOR som tema ble sluppet den 11.mai 2000. Hele nummeret er mulig å finne frem til i vårt arkiv. Bare i mai, altså på 19 dager, ble en eller annen side i et av våre 30 oppslag åpnet 18.516 ganger. Det betyr, om de er jevnt fordelt, at det har vært 617 treff på hvert enkelt oppslag i løpet av under tre uker. Vel hadde vi håpet på mange lesere, men dette overvelder. Det avslører et behov, og det gjør at vi føler ansvar. Da vi først vurderte å utgi Localmotives som et vanlig papirtidsskrift antok vi å kunne selge ca. 100 eksemplarer av det første nummeret…

Et tidsskrift, eller som her et nettmagasin, kan godt betraktes som en collage, et reflektert eller tilfeldig utvalg av tekst, bilder, lyd og video som pretenderer å være en helhet, særlig i de tilfellene hvor man signaliserer tematiske vinklinger. Collagen – bricolagen – fragmentariumet: det er lengselen etter helhet eller totalitet når man håper å finne frem til akkurat de elementene som kan uttrykke "alt" på en gang. Slik bekjenner collagen seg til det encyclopediske, og dermed til innholdssiden og til meningsretningen – collagen er i bunn og grunn ikke formalistisk men essensialistisk. Det er sunt. Den encyclopediske lengsel er sunn, om enn utopisk. Her Diderot (omskrevet) fra innledningen til hans artikkel "Encyclopedia" i Dictionnaire Encyclopédique:

Faktisk er meininga med Localmotives å samle dei usynlege trådane som er spreidde utover den reelle og virtuelle jordyta; å syne fram det allmenne systemet i desse for menneske som kjem halsande etter oss, for at ikkje arbeidet til dei åra som gjekk føre, skal ha vore unyttig for dei dagane som fylgjer, slik at borna våre samstundes både vert betre underviste, dydigare og lukkelegare, og slik at me ikkje døyr utan å ha gjort oss fortente til menneskenamnet. Det ville vere vanskeleg å gje seg sjølv meir omfattande oppgåve enn den å handsame alt det som vedkjem nyfikna til mennesker, pliktene, behova og lystene hennar.

Her omskrevet fra B.K.Nicolaysen, Omvegar fører lengst, Samlaget, 1997, s. 391.

Slik er collagen altså i slekt med utopien, det grønne gresset på den andre siden av det uoverstigelige gjerdet, og kanskje er også det sunt på sin måte? I neste nummer vil for øvrig Localmotives se nærmere nettopp på det doble temaet STEDET / IKKE-STEDET (sannsynlig slipp blir midten av september, følg ellers med hver 14.dag på Localmotives14, som bl.a. vil servere innlegg fra en konferanse med undertittelen: kunstnerne rømmer distriktene. er samtidskunsten i ferd med bare å bli et urbant fenomen? hva vil det bety?, arrangert av kunstnersenteret i Oppland i juni).

Internett har en middelaldersk sjel, uttaler Umberto Eco om dagen. Det har han selvsagt rett i. Internett hopper glatt over trykkerikunsten, og bekjenner seg til kopien, om enn ikke den av munken håndskrevne. Alt kan kopieres på nettet om du har det teknologiske utstyret. Denne egenskapen ved nettet må man utnytte. Localmotives vil, foruten å engasjere flest mulig nye skrivere, samle mest mulig av det beste som allerede finnes på nettet – omkring våre utvalgte TEMA – og kopiere inn i den collagen våre forskjellige numre er. God gammel folkeopplysning og informasjonsplikt blir en grunnleggende intensjon. Våre forskjellige numre skal kunne lagres som tematiske oppslagssider. I middelalderen opererte man med fire skrivere, fire skrivemåter: autoren, kompilatoren, kommentatoren og scriptoren, hvor den sistnevnte driver ren avskrift, mens autoren er den "originale" som selv finner frem til både saken og fremstillingens virkemidler. Localmotives vil inneholde alle skrivemåtene, men vi har et særlig ansvar som kompilatorer.

Dét forpurrer ikke et minst like sterkt ønske om å bli en ledende norsk aktør – i autorens forstand – i forhold til nyskapende formidling og presentasjon av kunst på nettet. Og det forpurrer utvilsomt ikke intensjonen om å ha et bredt nedslag i kulturfeltet, med kvalitetsdykk i de forskjellige kunstneriske uttrykkene.

Redaksjonen benytter anledningen til å takke Sandnes kommune for 15.000 kr i støtte til kjøp av datautstyr.

PS! Redaksjonen minner gjerne om at vi søker bidragsytere både på det kunstneriske, litterære, faglige og økonomiske feltet. Vi er særskilt på jakt etter bidragsytere, kontaktpersoner og/eller samarbeidspartnere i de store utkantbyene av den langstrakte geografien som fortsatt kalles Norge.


2.
Livet hadde vært meningsløst uten musikk, sa Friedrich Nietzsche, han ble ikke døv som Beethoven, men gal, i Torino tror jeg det var. Da han så en hest som segnet om i gatene, sier myten, ble det for mye for lidelsens og anti-medlidenhetens filosof. Han gikk bort til hesten og la armene om hestens hals. Mange vet ikke at Nietzsche var en stor musikkritiker, men mange vet at han i sin ungdom hadde crush på Wagners kunstneriske streben mot Gesamtkunstwerket – en av de få tingene Nietzsche virkelig skal ha angret seg på senere i livet.

Gesamtkunstwerket uttrykker en lengsel etter helhet. Nietzsche så tidlig muligheten for tragediens (gjen)fødsel i den wagnerske operaen; muligheten for gjenkomsten av den store eksistensielle fortellingen med det store kunstneriske registeret, som kan gi menneskene metafysisk trøst – et annet begrep Nietzsche angret seg sterkt på senere i livet. Metafysisk trøst ble etter hvert for Nietzsche et helt absurd begrep, og om man likevel snakket i slike vendinger så var den mulige ideen til grunn for begrepet det siste menneskene trengte, mente han. For Nietzsche utelukket for eksempel kristendommen muligheten for et liv i helhet, i stedet for å åpne opp for helheten. Jeg er den første ekte nihilist (verdensfornekter), sa han en gang, for jeg bekjemper nihilismen (som for ham altså var det typisk kristne fundamentet for vår egen kultur – kristendommens lovnader om at livet var et annet sted, som igjen innebar at livet her og nå neppe var mer enn halvt; en slags trøsterik og vanedannende fornektelse).

Men så var det denne hesten da, som Nietzsche ikke klarte å la være å trøste………… Kanskje den vrinsket på en helt spesiell måte? Eller kanskje han nettopp var kommet tilbake fra en av sine lange fjellturer, fylt opp av naturens lyder, og så sprakk det for ham der, midt i byen, når byens lyder overdøves av lyden av en hest som knekker sammen? Eller var det bare syfilisens herjinger med kropp og sinn som fusjonerte og endelig besatte ham akkurat der og da, som så mange vil ha det til? Samme kan det være.

Men lyset og lyden. Sansene våre forteller forskjellige historier om det samme. Men mennesket hører før det ser. Bare spill Miles Davis’ Kind of Blue for samboeren hver kveld gjennom hele hennes graviditet, og du forstår hva jeg mener når du setter på Miles for babyen etter fødselen. Likevel er mennesket en av de skapninger som i størst grad har etablert livet på synssansen. Selv språket, som skiller oss så sterkt fra andre dyr, og som åpenbart oppstod utelukkende som en auditiv refleks overfor livet – som en evolusjonær impuls eller impuls fra de evolusjonære krav – har mer eller mindre konvertert til synssansen, som i det bildet du nå avleser. Ja, en av de viktigste postmoderne antagelser har vært at språket i vår tid ikke først og fremst er tale men skrift. Språket er altså ikke lyd (les: fonosentrisme), men bilde. Positivt forstått: Det man ikke kan tale om bør man skrive om, som Derrida omskriver Wittgenstein. Eller som det også er sagt: Det man ikke kan tale om bør man synge om.

Men det skriftlig fikserte bildet reduserer ikke bare verdien av det ansvarlige språkbrukende individet, det reduserer vel også det registeret som finnes i og rundt den levende talen – i lydenes følelsesladde register? Som det tragisk-satirisk står i den norske og eneste versjonen av 3. Kongebok: De åt med øynene, de talte med øynene, de lyttet med øynene, for et stort syn var gitt dem, større enn deres frihet, et godt gangsyn der de gikk. Deres frihet ble delt som deres språk, i mange ulike syn, med stor avstand mellom øynene som så.


3.
POP og ROCK har aner tilbake til den historiske avantgarden. Den består hovedsakelig av tre deler: musikk, sang og performance. Studiene av poplyrikk konsentrerer seg om det som ligger til grunn for sangen, nemlig teksten. De fleste studiene som finnes er opptatt av den kanoniske poplyrikken, slik vi kjenner den fra: Bob Dylan, Leonard Cohen, Ray Davies, John Lennon, Tom Waits, m.fl. Vi forstår hvorfor: Pop/rock/annen ungdomsmusikk er et relativt ungt fenomen. Det tar tid før denne formen for lyrikk kan anerkjennes. Den er ikke forlagsutgitt, og anerkjennelsen henger gjerne sammen med hvordan de to andre komponentene utformes: musikken og performancen. Det er neppe uenighet om at studier av poplyrikken vil måtte øke betraktelig i fremtiden. Poplyrikken har ofte rot i andre hager enn maktens, selv om popartisten utvilsomt er blitt en av de fremste i det nye poetokratiets venstre hus. I dag strømmer mye av den mest interessante talen om poplyrikken ut fra universitetet i Bergen, hvor de fleste av våre bidragsytere har hatt eller har sete. Vi må denne gang fremheve Erling Aadlands lange essay om hele Leonard Cohens sangproduksjon.

Også den moderne LYDKUNSTEN har aner til avantgarden. På den ene siden av lydkunsten står den utdannede samtidsmusikeren, på den andre står billedkunstneren som skaper i og med lyd. I den senere tid har skjedd mye her til lands i feltet. NoTAM, Norsk nettverk for Teknologi Akustikk og Musikk, har blitt en realitet. Tidsskriftet Parergon har utspring i dette miljøet. I fjor kom de med et nummer fylt med 81 manifester av norske samtidsmusikere. I fjor kom også UKS-forum ut med et CD-nummer som samlet 28 eksempler på norsk lydkunst. BallongMagasinet finnes på nettet. Vi bringer i Localmotives utdrag fra alle disse utgivelsene.

Den digitale teknologien gjør at alle og enhver i dag kan produsere lydspor. Den er prismessig overkommelig for de fleste, og den er enkel å bruke. Samtidig, også mye på grunn av teknologien, er det mange kunstnere som arbeider med mange forskjellige kunstuttrykk om gangen: lyd, bilde, skrift, teater, performance, osv. Kunstneren i dag bruker det han har for hånden på en måte som ligner tusenkunstneren – bricoleuren i Claude Levi-Strauss’ terminologi. I dette kan vi (kanskje) også lese inn en forståelse av kunsten som mer opptatt av kunnskap, visdom og helhetlig forståelse av kunst og samfunn enn på lenge, ikke ulik beveggrunnene til en Leonardo eller Michelangelo. I tillegg er det et utpreget fenomen at kunstneren selv inngår i verket i dag. Kunstneren står selv på scenen, som han flytter med seg. De bildene, video- eller lydkunsten som produseres, de er produsert for denne scenen mer enn TVen og stereoanlegget hjemme i stua til folk. Dette er et annet Gesamtkunstwerk enn Wagners. Her er lite metafysisk trøst. Nietzsche før 1888 hadde likt det.

I juni i år (15-18.) skal Stavanger Speculum bestå i COMBInasjoner av billed- og lydkunst. Vi spurte derfor kunstnerisk leder for Speculum, Svein Flygari Johansen, om lydkunstens misjon. Vi spurte ham om den hybride lengsel som merkes i feltet for lydkunst; om ikke det også er en lengsel etter helhet? Vi spurte ham om lydkunsten nettopp var et tilbud om avlæring, ikke bare fra kanon, men også fra dette at menneskene: de lyttet med øynene?

Og at det jammen ikke er småtteri med slike lengsler!

God lesning. God kikking. Men aller mest: GOD LYTTING.


HS, JIR – RED.