 MELLOM BRUSAND OG CUBA Intervju med kunstneren Odd Sama, bosatt på Brusand i Sør-Rogaland av Jan Inge Reilstad og Susanne Christensen |
[print versjon] |
Brusand er nederste del av strandbeltet som snor seg fem mil langs kysten av Rogaland fra Sola til Ogna. Finere strender finner du ikke hvor enn du reiser, men varmere vann er det mye av andre steder.
Jæren er et halvt vaffelhjerte kastet i den kalde sanden. Det går en bord av sandkorn langs ytterkanten, før sanden renner ut i Nordsjøens fossile hemmeligheter, som vi daglig suger til oss som var vi livredde for å dø, hjelpeløst avhengige av å bore nåla ned i vår egen forgjengelighet – suge den tilbake før sanden renner helt ut i timeglasset.
Det er et flatt landskap som brer seg nordøstover til det stanger mot fjellene noen mil lenger inne. Et halvt vaffelhjerte av rette og firkantede steingjerder dette landskapet, når du flyr innover fra sør, etter å ha vært en tur på Cuba kanskje, slik Odd Sama nettopp var det. Og du kan tenke at fjellene der inne gjennom millioner av år har trukket seg tilbake fra sjøen. Ytterst ligger sandkornene, så alle steinene sirlig lagt oppå og etter hverandre, steiner ryddet vekk i meterhøye mønster, grensesteiner for det arketypiske livet i kulturlandskapet – bondens: Hold deg på hi sido. Og så fjellet, den steinharde naturen.
"I kvart sandkorn har eit fjell rasa saman", skrev Dulce María Loynaz. Cubas store kvinnelige dikter.
Eller Jæren er et øre mot havet. Fjellene er den høye pannen. Nederst på Jæren finner vi tennene, Hitlertennene på Brusand. Svære massive steiner langs stranda som tyskerne fikk lokalbefolkningen til å sette opp, for å unngå engelsk eller alliert landgang med militære kjøretøy i Norge etter okkupasjonen. Jæren er havlyd. Lyden av det internasjonale.
Det er her Odd Sama bor. Det har han gjort i tretti år. Han er oppvokst lenger nord, på Bryne. Likevel snakker han merkelig nok en form for østlandsdialekt. Foreldrene kom fra andre siden av fjellet. Han har tråkket mye rundt i Stavanger. Han studerte i Bergen. Han jobber med en type performativ samtidskunst, om det er installasjoner eller performance eller andre avarter. Men han jobber også med keramikk, og driver sammen med Kirsti Pröys et keramikkverksted med utsalg her på Brusand, hvor jeg tipper det kan være noe slikt som 500 innbyggere.Vi reiste ut til ham en solvarm vårsøndag og fikk servert gulrotkake og Margheritas på terrassen. En motorsyklist heldekket i sort skinn braste inn på terrassen midtveis i drinken med en svær pistol i neven. Han så forferdelig lykkelig ut. Han hadde lånt den av Odd og var nettopp kommet tilbake etter timevis med skuddserier. Slik Odd forrige helg hadde stått en hel dag på Rogaland Kunstmuseum og skutt på blink, nettopp som en blanding av en installasjon og en performance.
Han var i grunnen den første vi tenkte på til vår faste spalte om UTKANTFOLK, hvor vi vil gjøre intervjuer med folk som mener de bor i utkanten. Det være seg i utkanten av verden, landet, byen, seg selv, hovedstrømmen, døden, livet, fornuften, kroppen, eller bare i utkanten av noe uforklarlig. Da vi satte oss til for å stille ham spørsmål, spurte han først: Har dere lyst til å prøve pistolen før dere skyter løs?
REDAKSJONEN: Hva legger du i begrepet utkantfolk?
ODD SAMA: Det er jo ikke en geografisk ting. Du kan for eksempel like godt være et utkantmenneske om du bor i en by. I hvert fall rent psykologisk. I en mer kunstfaglig forstand vil jeg si at motsatsen til å være utkantfolk er å være mainstream-menneske. Jeg lurer på om ikke kunsten i bunn og grunn er utrolig konform. At kunsten ikke er fri men styrt, av kuratorer med begge beina midt ute i hovedstrømningene. Du er ikke gyldig om du befinner deg utenfor noen av stimene. Der har du noe som tydelig viser tilbake på utkantbegrepet, som noe som ikke snuser rundt etter moten.
Er forholdet mellom utkant og mainstream blitt mer aktuelt siste tiår? Hvem bestemmer hva som er innenfor?
Det er dem som deler ut anerkjennelse: Institusjonene, kritikerne, viterne – hele presteskapet.
Hvorfor valgte du dette stedet?
Situasjonen i Bergen før jeg flyttet var grei den. Vi hadde lite penger. Det var ikke kjøpers marked, og leie var usikkert. Da vi flyttet hadde vi et eneste hovedkrav: Det skulle være ved en vestkyst. Vi drev begge med keramikk, og trengte muligheten til å selge fra stedet. Vi rota faktisk rundt i Østfold en stund før valget falt på Brusand.
Hvordan har det gått med forholdet mellom samtidskunstpraksis og keramikkavhengig Brusandliv?
Det har vært et kjempeproblem. Du er spedalsk som kunstner dersom du arbeider med keramikk. Det er som om den såkalte samtidskunsten føler kraftig smittefare får vi inntrykk av, når keramikk nevnes. Det er håndens arbeid i motsetning til åndens arbeid, vet du. Kunstnere har jo tradisjonelt jobbet med flater, som med skriftspråket og pengeproduksjonen produseres todimensjonale flater. Keramikeren er definert som et utkantfolk allerede i Bibelen, hvor det står at han alltid er opptatt av hvor mange krukker han har solgt. Murstein, takstein og bygningsmateriale er keramikk, og det er liksom simple greier. Fordelen med keramikken er at du får en praktisk innsikt og en veldig god materialkunnskap.
Hva med forholdet mellom samtidskunsten og Brusand?
Jeg er i grunnen ikke interessert i livet som kunstner tenkt som en del av et urbant og mer og mer moteriktig miljø, men mer i selve kunstpraksisen. Men å flytte min kunstpraksis til Brusand har vært både utmattende og fruktbart, selvfølgelig. Det er selvsagt mye vanskeligere å bli anerkjent og få stille ut herfra. Det er verre å bli tatt på alvor av kolleger, kan du si. Å velge å stå utenfor er å velge en slags form for opposisjon mot det etablerte. Det er klart det. Og det tror jeg er svært fruktbart. Jeg slipper å bruke energi på å pisse meg inn i strømmen. Jeg slipper å følge med på trendene. Jeg slipper å søke strategiske venner. Og det hadde jeg ikke klart hadde det ikke vært for keramikken og galleriet, som gjør meg økonomisk uavhengig.
Du drev jo et samtidskunstgalleri i tillegg til keramikkgalleriet tidligere …
Ja, det var moro det også. Da var vi jo stimfisk vi også. Vi startet med å samle forskjellige uttrykk som vi mente ville komme til å treffe samtidskunstjegerne. Og det klarte vi faktisk. Folk kom helt til Brusand og syntes det var fint, selv om salget var elendig. Det var merkelig hvor fort vi fikk et positivt rykte i menigheten over hele landet. Det er overhodet ikke vanskelig å gjøre noe slikt. Det er bare et økonomisk dragsug. Og vi klarte ikke å bygge opp det nettverket som vi hadde håpet på. Det var greit mens kunstnerne bodde her, men jeg tror at kunstnere er plantet i sine nærmeste omgivelser. Også slik er kunsten ufri. Alle er i sine nettverk, og må holde fast ved disse.
Hvor mye skylder ditt kunstnerskap til stedet, til de lokale omgivelsene?
Det er et hypotetisk spørsmål egentlig: Hadde du gjort noe annet om du bodde et annet sted? Det kan ikke svares på. Også jeg må holde fast ved mine nettverk hvor jeg bor. I tillegg til en økonomisk frihet skaper kanskje stedet en enda større energi i meg til å skape – og altså uten at jeg trenger å forestille meg en kritiker eller kunstner som en idealleser av verkene mine.
Hva slags performance var det du hadde i Rogaland Kunstmuseum sist helg?
Det var en skyteøvelse. Jeg stilte meg opp med luftgeværet og skjøt blink i et av museets kamre, fem timer i strekk. Det var hardt. Det var lite folk, men det kom selvsagt en del venner og kolleger. Det skapes ikke verken nettverk eller bølger i formidlingsinstitusjonene.
Du ringte selv til museumsledelsen og ba om å få komme?
Jeg fikk plutselig lyst. Det var en ide jeg fikk som jeg ikke klarte å kvitte meg med. Slik er det alltid. Mye av det jeg gjør bunner nok i en slags protest mot maleriet. Jeg følte at dette trengte å gjøres i det offentlige rom, for det offentlige rom trengte det. Akkurat nå går jeg rundt og funderer på hvordan man kan lage noe spennende i forhold til reklamens vesen. Ideene jeg har fått så langt innebærer stort sett illegale handlinger. Vi får se. Jeg kunne også tenke meg å kle meg ut som en palestinsk bonde å gå i Stavanger Domkirke på første påskedag.
Provokasjonen er en nødvendig bestanddel av din kunst?
Det er viktig, men det må selvsagt være mer enn det. Det må være en historie. I forhold til et stunt i domkirken er det for eksempel relevant å spørre: Har kristendommen oppfylt de målsetningene som en gang ble formulert med læren? Samtidig har kirken vært den største kurator og mesen for kunsten gjennom alle tider. Jeg hadde selv besteforeldre som var misjonærer. I dag plasserer jeg meg selv som en slags buddhist.
Det virker som du er opptatt av de store usynlige tankemønstrene som ligger over enhver kulturform? Er disse kanskje enklere å få øye på fra utkanten?
Kanskje. Jeg er jo oppvokst på Bryne. Med østlandsdialekt der var man jo helt ute for førti år siden. Mange hadde ikke lov til å være med meg hjem engang. Det er klart at jeg så noe da som andre ikke så i det samfunnet. Kanskje har jeg slik sett alltid vært på utsiden. Men samtidig må det aspektet ikke overdrives. Jeg har aldri hatt problemer med det, og har alltid hatt mange venner. Samtidig er vi jo alle outsidere på et vis. Ingen er helt hundre prosent assimilert i verdier og kulturformer og naboens holdninger. Ingen går helt opp i samfunnet, eller i samfunnets mainstream, selv om mange gjør det mer enn andre. Alle har imidlertid utkantpunkter i seg.
Du nevnte at du hørte dårlig. Hva slags utkant er det?
Det er faktisk en vanskelig utkant. Det gjør at jeg ikke kan delta på samme måte når flere er samlet i godt lag. Alt blir bare surr og ulyd når jeg må forholde meg til flere stemmer samtidig. Det er en type utkant forårsaket av kroppen som virkelig kan gi en forstemmende sosial kontrakt. Jeg tror det var bestemora mi sine ørefiker i barndommen som gjorde kål på øret mitt.
Hvilke andre fordeler er det ved å bo i utkanten, i tillegg til å slippe unna mainstream?
Lav pris på bolig. Det er veldig viktig. Og så kan man vel si at man blir eksponert for noe etnisk ved å bo i utkanten. Når man ikke hele tiden er i sitt eget miljø har man bein i flere leire. Det er eksempelvis stor forskjell på mentaliteten her og i Stavanger, selv om det har forandret seg enormt de siste ti årene. Herregud! Det er blitt åpnere, ikke minst har de unge blitt åpnere. Den oppvoksende slekt er ikke lenger så forpliktet på stedets dogmatiske kjennetegn. Det er på mange måter blitt mindre avstand mellom Brusand og Stavanger, men også lokalt mellom idrett og misjon. Du vet, for tretti år siden kunne ikke en kristen spille for idrettslaget. I dag eksisterer heldigvis ikke den tradisjonen mere.
Brusand er vel en del av regionen Stavanger-Sandnes mer enn for eksempel Oslo?
Jeg tror det, ja. Personlig drar jeg likevel ofte til Oslo for å se på utstillinger. Jeg følger med, men jeg synes det er kjedelig mye av det som lages. Jeg synes altfor mange fortsatt holder seg til et slags maleri. Det er trist. Det er videre få ting som tar politisk stilling til forskjellene i verden i dag. Det politiske aspektet berøres verken på programmatiske eller andre måter. Det meste er tømt for et slikt innhold. Noe bra er der dog. Jeg likte for eksempel Kalle Grude sin utstilling, for øvrig sammen med Odd Nerdrum på Samtidskunstmuseet. Samtidig må jeg si at jeg mye heller reiser til Kassel eller Venezia om jeg kan, enn til Oslo. Men det er dyrt.
Har du noen gang vært helt drittlei av samtidskunsten?
Helt klart. For noen år siden var jeg på Cuba. Det fikk stor betydning for meg. Man må utenfor den vestlige andedammen også for å se samtidskunstens narsissisme. Cuba er som kjent et lukket sted, utelukket fra samarbeid med USA blant annet, og dermed også et sted hvor interessante ting kan oppstå fordi den amerikanske påvirkningen – markedsmessig, moteriktig, militært – er mangelfull. Motsatt oss, hvor påvirkningen er så total at den er blitt usynlig, hvor man har gitt opp å diskutere det kulturelle bakteppet. Og hva skal man snakke om da, dersom man ikke kan snakke om det? Jeg la for øvrig merke til at det var mange som arbeidet med installasjoner på en svært spennende måte da jeg var på Cuba. Båten var et særskilt tema og materiale for disse. At Cuba isoleres økonomisk uten gyldig grunn av USA er forresten knapt tema noen plass i verden.
Ser du en parallell mellom Cuba og Norge, bare at vi er i andre enden. At USA definerer Cuba og Norge, men med vidt forskjellig resultat?
Ja, kanskje. Cuba er jo et politisk diktatur med USA som negativ emneskaper. Vi har den amerikanske frihetens diktatur som emneskaper. Vår virkelighet er på mange måter mer endimensjonal og innelukket enn cubanernes, for vi antar at vi er totalt frie og on the top of the rocks. Jeg så nettopp serien om Nazi-Tyskland i farger på NRK. Den satte tanker i sving. Jeg kom til å tenke på norsk 17.mai da jeg så de tyske troppene marsjere i farger omgitt av barn og hakekors med blomster. Ta vekk våpnene og du har 17.mai, tenkte jeg. Tenk å manipulere sammen bilder av 17.mai-toget og de bildene fra Nazi-Tyskland – det kunne blitt sterkt. Vel sterkt kanskje. Man kunne endt opp som den nye Lindbergh, men … Kanskje ser jeg dette på en annen måte enn mange andre, på grunn av mitt yrkesvalg og/eller bosted, altså mine egne valg av hva jeg skal være avhengig av i livet. Ikke minst mine reiser, kanskje særlig den til Cuba, har gitt grobunn for å se en del sammenhenger som jeg tror andre ikke nødvendigvis ser. Selv om Cuba, nettopp som eksponent for det eksotisk flerkulturelle som markedet ønsker å suge saften ut av, har blitt en slags mote i musikken, så gir det å være der et annet blikk for verden enn avisene, tidsskriftene og utstillingene i mainstream-Norge gir.
Er mainstream en slags provinsialisme?
Mainstream er et upresist begrep, og jeg ser godt at hva jeg kaller mainstream likeså vel kan skape både kunstnerisk og politisk handling. Men i en større forstand kan globaliseringen av informasjonen også vise seg å være en smeltedigel som kan komme til å omforme – desublimere – alt til det samme. Dèt er provinsielt: å gjøre alt likt ens eget.
Hvordan kan mainstreamkreftene vinne når det nettopp er blitt et slikt mangfold, for eksempel gjennom nettet?
Det er en prosess. En side av saken er at alle deler den samme informasjon. Dersom du tenker bevisstheten som et ur kan vi si at for tretti år siden bestod den av 21 timer med selvopplevde hendelser, mens den i dag i mye større grad består av en form for refererte hendelser. Men viktigere er at nettet er et marked tross alt … og markedets vesen er strømmen. Det går å hente impulser derfra, men dersom for eksempel all kunst sluttet å forholde seg til de lokale særegenhetene, da ville den kunne bli et helt uinteressant felt for virksomhet å forholde seg til.
Det leder meg til spennet mellom den store globale informasjonsstrømmen og den bitte lille smale kunst- og kulturoffentligheten med lokalt utgangspunkt – hva slags spenn er dette? Og styrer ikke den lille lokale offentligheten vel så mye oppfatningen av hva kunst og kultur er?
Det verste med den lokale offentligheten er at den gjør oss alle så mye mindre. Den er forminskende i sin natur. Jeg får følelsen av en slags implosjon når jeg ser hva som blir skrevet om der. Kunstformidlingen både på TV og i de lokale mediene er orientert mot veldig tradisjonelle uttrykk. Stavanger Aftenblad har jo dessverre innenfor vårt fag blitt mye dårligere den siste tiden. Avisen er blitt mye mer tabloid i uttrykket, både i valg av stoff og måten stoffet omtales.
Kan kunstneren noen gang bli fornøyd med en anmeldelse eller omtale?
Det er vel gjerne slik at vi ønsker en sterk faglig vurdering som helst skal slå ut til vår fordel, mens realiteten ofte er mindre faglige omtaler av positiv art eller mer faglige vurderinger av negativ art. Kunstneren er ofte i et dilemma i forhold til for eksempel en anmeldelse. De fleste ønsker nok en sterk faglig, rent akademisk anmeldelse som gir anerkjennelse innenfor fagfeltet, og ikke en folkelig, tilgjengelig anmeldelse som hvermansen med letthet kan fordøye. Faglig anerkjennelse og utstillingsbesøk står ikke alltid i relasjon til hverandre. En annen ting er det at en avisredaksjon, som for eksempel den i Stavanger Aftenblad, bør ha en filosofi for anmelderkorpset sitt.
Hva mener du?
For det første bør det være noen som er flinke på forhåndsomtaler, som er i stand til å formulere hva kunstneren faktisk holder på med. Før hadde Stavanger Aftenblad for eksempel Fredrik Koch. Han var god til det, en svært ryddig journalist som gjorde alle ting nøye. Forhåndsomtalene er dårligere i dag. Og så må de ha noen som er kapable til den faglige anmeldelsen, og der har jo Stavanger Aftenblad Trond Borgen. Men også på den faglige delen bør en avis ha flere å plukke av, ikke minst med tanke på den lokale kunstnerstanden selv, som er differensiert, og hvor personlige relasjoner florerer. I tillegg til tabloidiseringen merker jeg også en økende magasin-følelse når jeg leser SA. Alt skal være en kort ukebladsfortelling nå om dagen. Dermed blir ikke utstillingen presentert med saksopplysninger, men heller med den merkelige livshistorien til den uvanlige kunstneren med den rare hunden. Alle kunstnere blir til Ferdinand Finne. Og aller mest interessant blir amatørmaleren som fikk en raptus, gjerne i et fyr på en holme. Det kan jo ikke være kunsten hans som er interessant i hvert fall.
Flere og bedre forhåndsomtaler og et variert anmelderkorps er dine råd til lokalavisene…?
Ja. Se på litteraturfeltet. Der er det ofte mange som skriver mye. Og ingen avis anmelder en bok som ingen forlag vil gi ut. Slik sett er det også bedre enn innenfor kunstfeltet, hvor det ikke formidles noen forskjell mellom amatørskap og profesjon. Redaksjonenes makt er stor. De burde ikke forlede publikum. Tenk om en forbrukerreportasje om bil hadde vært laget på samme måte som en kunstomtale, som ikke rører ved det faglige emnet i det hele tatt. Verken bileiere eller bilkjøpere hadde hatt mye nytte av det. Også kunstjournalisten må være en skikkelig undersøkende journalist. Det er også redaksjonens problem at når Trond Borgen er inhabil som anmelder fordi han er kurator ved enkelte av utstillingsinstitusjonene lokalt, ja så har de ingen andre å putte på den faglige anmeldelsen i denne perioden. I vår frilansverden burde dette være enkelt.
Hvor er den viktigste kunstoffentligheten i dag?
Jeg mener at både den lokale og den rikse kunstoffentligheten er blitt dårligere. Dagbladet har mindre kunststoff i dag enn noen gang. Det er Morgenbladet som i dag bringer mest og best stoff fra vårt felt, men de er igjen svært dårlige på Stavanger-Sandnes regionen.
Er det noe spesielt med Nord-Jæren? Hvorfor slipper ikke uttrykk herfra ut til en større offentlighet?
Av og til kan jeg tenke slik ja, men jeg har vanskelig for å finne ut hva det er snakk om i tilfelle. Kanskje er det kunstnerne selv sin feil, som altfor ofte går rundt med hodet i en sky av kollektiv skyldfølelse. Det gjør at den energien aldri skapes som trengs for å nå ut over eget atelier. Den energien må nemlig kunstnerne skape selv. Institusjonene gjør det i hvert fall ikke. Heller ikke avisene gjør det.
Hvordan er forholdet mellom ditt kunstnerskap og offentligheten?
Det er på mange måter dødt. Jeg har vært nødt til å trappe ned ambisjonen om offentlighet for mitt arbeid. Det er i grunnen heller ikke noe å strekke seg etter. Jeg arbeider som kunstner på pur faen, egentlig. Det er en egotrip. Jeg synes faktisk ikke det er så mange andre måter å gjøre kunst på heller jeg. Det blir kanskje en selvmotsigelse å etterlyse offentlighet og samtidig avstå – eller bli utestengt, alt etter som – fra den selv. Men det er forskjell på kunsten som erfaringsfelt for menneskene og mitt eget forhold til egen kunstpraksis.
Dersom kunsten er mainstream er det ikke da bedre å oppsøke steder for noe annet enn kunstens skyld?
Det kan godt være. Som sagt tror jeg min reise til Cuba var viktigere for meg enn noen reise til Kassel eller andre steder. Og jeg får veldig mye ut av mitt samvær med de lokale gutta i skytterlaget her på Brusand, som ikke er innvevd i en forutsigbar kunstdiskurs. Karateklubben jeg var medlem i var også fruktbar, følte jeg, for mitt estetikkbegrep. Det ga meg nye vinklinger og tanker. Jeg merker at jeg interesserer meg for det voldelige og aggressive i kunsten, siden den liksom skal være noe mildt og fint og sjelfullt. Kjønn er vel også en lokalitet. Kunsten trenger fortsatt å avfeminiseres. Det mener jeg, og det utover at mitt eget prosjekt er såpass macho som det sikkert er.
Snakker vi om en slags fortsettelse på avkunstingen av kunsten her?
Vel, jeg vet ikke. Det er viktigere at kunsten er uren enn at den er folkelig. Det er viktigere at kunsten er potent enn at den er original i sin omsnuing av det høye og lave. Kunsten må eksistere som begrep. Det må være en hylle å sitte på for menneskene, ellers forsvinner den helt ut i markedet, og blir en usynlig del av mainstream.
Bildet er hentet fra en performance i Rogaland Kunstmuseum 12.mars 2000 med tittelen Subtil.
Odd Sama er født rett før freden kom i 1945. Han har hatt et utall separat- og gruppeutstillinger over hele landet men særlig i Rogaland. Han er innkjøpt av flere institusjoner i perioden 72-90, og hatt flere utsmykningsoppdrag, de fleste på 80-tallet. Ti ganger har han fått stipend. I fra 1988 har han årlig mottatt garantert minsteinntekt.
Hans e-postadresse er: osama@online.no