I samme tidsrom arrangeres litteraturfestivalen Kapittel, som oftest med internasjonale kanoner, og alltid med et spesifikt og ansvarlig fokus på ytringsfrihet. Stavanger er ytringsfrihetsby nummer en, og huser til enhver tid en forfulgt forfatter. Etter Araz Elsas og Mansur Rajih er det nå iranske Mansour Koushan sin tur fra og med våren 2000. Vi vet videre at det for tiden arbeides med en større rockefestival i Stavanger på sommertid. Senest har det her som andre steder dukket opp flere festivaler med mat- og drikkekultur som basis, som et tilsvar til eller en reaksjon på vårt materielle eller vulgærmaterielle levesett – alt etter som.

I Sandnes, ett av to kvartaler av byen Stavanger-Sandnes, er det tredje året Sykkelbluesfestivalen går av stabelen i juni i år. På Sting er det tilsynelatende festivalarrangement uavlatelig, fra litteraturuka sent på høsten, for å ta oss inn i den mørke vinteren, til hvitløksuka tidlig på våren – og gud vet ellers hva. Færre vet at Stavanger også er humorbyen. Og det var selvsagt på Sting at Humorfestivalen første gang lo fra seg for åtte år siden, med god hjelp fra Terje Vallestad selv og Per Inge Torkelsen og andre nestorer i det humorøse feltet.

Mange andre steder i landet finner vi litteraturfestivaler, matfestivaler og forskjellige typer musikkfestivaler, men ingen andre steder i Norge eller Skandinavia finnes det en egen humorfestival. En beslektet festival finner vi dog på Høylandet, men der er det revynummeret som er det eneste sentrale. Humorfestivalen i Stavanger er derfor den mest særegne festivalen i smaabyen Stavanger, del av storbyen Stavanger-Sandnes. Nyansatt leder Hans Petter Jørgensen er selv komiker. I år har festivalen slitt med finansieringen mer enn noen gang. For første gang går derfor ikke festivalen av stabelen i slutten av april, men er flyttet til slutten av juni. Det gjør den også mer tilgjengelig for folk utenfra distriktet. Vi har snakket med festivalsjefen om festivalens profil og om humor generelt.

REDAKSJONEN: Hvor kom ideen til humorfestival fra?
H. P. JØRGENSEN: Si det. Festivalen ble stiftet av Terje Vallestad og noen andre. De arrangerte festivalen i februar, og festivalen hadde vel den gang mest av alt funksjon som et lys i mørket. Være på Sting og ha det kjekt var det grunnleggende. Vi har dog hatt kontakt med to festivaler over fjorden, Newcastle Comedy Festival og en teaterfestival i Edinburgh, som vi i noen grad utveksler artister med, særlig stand-up artister. Men Humorfestivalen i Stavanger er ikke og vil ikke være noen ren stand-up festival. I noen grad skulle jeg riktignok ønske at vi fikk til noe av det som de har fått til i Newcastle. Her i Norge er vi så jævli velfødde. Folk har det bra. Artistene har det bra. I Newcastle står de unge nye gode komikerne i kø for å opptre under festivalen. De gjør hva som helst for å få være med. De leier gjerne sine egne lokaler og setter opp showene sine. En komiker i Norge med 14 dagers erfaring skal gjerne ha 5.000 kr i honorar pluss reise og opphold. Det blir for mye butikk og for lite power. Det bidrar til at det blir mye vanskeligere økonomisk. Vi må selvsagt igjen bli flinkere som arrangører til å tilrettelegge for godt miljø og sosiale opplevelser for artistene under festivalen, slik som for eksempel Quartfestivalen er så flinke til. Vi må lage pakka rundt festivalen i Stavanger så spennende at folk bare vil være med, uansett om de blir rike eller ei. Skape en glød for faget og for festivalen. Blur og Beastie Boys hadde neppe kommet til Kristiansand uten at arrangøren hadde kunnet tilby et annerledes konsept til artistene, med hytte i skjærgården og speedbåt og havfiske. Noe lignende i mindre format burde vi også få til. Festivalen må være spennende for artistene også. Det er jo tross alt en ensom jobb å være komiker. Derfor må festivalen tilby artistene å kunne utveksle erfaringer; og drikke seg fulle sammen med andre komikere på båttur i Ryfylke eller på Hellestøstranda.

Det er mye arbeid?
Det er utvilsomt det vanskeligste for meg med denne jobben. Jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye på det kunstneriske konseptet som jeg ønsker. Jeg er jo selv komiker. Det blir mest å tenke penger og aller helst: Hvordan spare penger? I år mer enn noen gang har vi hatt et helvete med økonomien. Vi har brukt enorme ressurser på i det hele tatt å få festivalen til å gå videre. Min jobb som festivalsjef består for tiden nesten bare i dette: å slåss mot bankerott.

Hva er årets hovedattraksjon under Humorfestivalen?
I år er det Cirkus Cirkör som er hovedattraksjon. Det har blitt muliggjort ved et samarbeid med Stavanger 2000. Det var min forgjenger Ingrid Milde og Helleik Kvinnesland i MaiJazz som sammen søkte om støtte. Cirkus Cirkör kommer med en stor produksjon som det hadde vært umulig å sette opp av oss alene. Vi fikk 400.000 kr fra Stavanger 2000, og dermed har vi kunnet jobbe mot folka i Cirkus Cirkör i snart halvannet år. Det har imidlertid vært en vanskelig prosess, som endte med at de kansellerte sin opptreden til den opprinnelige festivalperioden.

Når fikk dere beskjed om avbudet?
Det er ikke lenge siden vi fikk den meldingen i trynet. Vi vurderte selvsagt erstatningssak og hele pakka, men så for oss veldig mye negativ omtale, og valgte dermed å prøve å finne frem til et annet tidspunkt. Vi ble til slutt enige om slutten av juni – 27.juni til 01.juli går festivalen av stabelen. Kanskje kan det bli et lykketreff? Vi får i hvert fall prøvd ut et helt nytt tidspunkt.

Hvor skal det foregå?
Vi har leid et stort sirkustelt som settes opp på parkeringsplassen rett utenfor det nye oljemuseet i Stavanger. Mer sentralt kan det ikke bli. Først lette vi etter gamle industribygninger, men de lå gjerne på mindre sentrale steder. Det er en så pass stor økonomisk risiko for oss å kjøre dette prosjektet, at vi følte det måtte foregå midt i byen. Heldigvis fikk vi overtalt oljemuseet, som nok var noe skeptiske innledningsvis. Det er klart lettere å selge billetter til en happening midt i bykjernen.

Hvor mange opptredener blir det?
De skal ha seks i utgangspunktet, og så har vi opsjon på en til. Vi må selge minst 2000 billetter for at prosjektet ikke skal gå med underskudd. Det hadde altså vært umulig å gjennomføre uten hjelpen fra Stavanger 2000 i bunn. Hvis vi gjør en skikkelig innsats på salgssiden kan det selvfølgelig også bli en økonomisk opptur. Vi håper og ser, eller omvendt.

Hvorfor Nysirkus under Humorfestivalen?
Nysirkus er store greier i andre deler av verden. Frankrike, Canada og Australia er de ledende nysirkuslandene. Men Sverige er på gang, og da særlig i og med Cirkus Cirkör. Du vet i Norge har vi skigymnas, mens i Sverige har de nå fått eget sirkusgymnas. Nysirkus er både en kunstnerisk nyskaping og en sosial og kulturell nyvinning. Cirkus Cirkör har for eksempel innledet et tett samarbeid med en kommune rett utenfor Stockholm om å bidra til deres ungdomsarbeid. De tar den mest livstrøtte ungdommen med som personell på sine produksjoner, og fyller dem opp med både et fysisk og mentalt innhold gjennom kunstnerisk arbeid. I retur får de gode rammevilkår av kommunen til å drive den kunstneriske delen av nysirkuset videre. Et eksemplarisk samarbeid.

Tror du nysirkus vil fenge her borte hos oss da?
Jeg gleder meg virkelig til å kunne vise frem deres siste produksjon. Det er klart at vi må gjøre en skikkelig infojobb overfor publikum på forhånd. Nysirkus er spennende saker som jeg tror veldig mange vil kunne falle pladask for. Men vi må nå utover de som har sett det før, de som gjerne er ihuga fans, og formidle en allmenn forventning til dette nye. Vi må få frem at dette er annerledes uten å si at det er annerledes. Vi skal ikke lure folk til å tro at dette er sirkus. Nysirkus er kanskje spesielt rettet mot dem mellom 15 og 40, men absolutt også for familier. Heldigvis har vi fått en avtale med TV-Vest som vil vise noen snutter i forkant. Dermed kan folk få sett litt av hva det er på forhånd. Da slipper vi å forklare at nysirkus det er sirkus uten dyr. So what, liksom.

Hva tilbyr dere i tillegg til nysirkus under årets humorfestival?
Styret har vært nødt til å sette lokk på booking av andre aktører foreløpig på grunn av den økonomiske ståa. Vi prøver derfor å få til et samarbeid med scenene i byen. Vi satser nok safe: En stand-up galla, Hildegunn kanskje, muligens prøver vi å få til en "pakkis-aften" med alle de nye tøffeste flerkulturelle artistene. Shobana er jo flaggskipet, men Sahid Ali er kanskje enda flinkere. Begge disse er i stand til brette ut fordommene i det flerkulturelle, som selvsagt går begge veier. De bruker det urgamle humortrikset med først å drite seg selv ut før de går løs på de andre. I tillegg vil vi lokke frem de beste lokale aktørene med nye ting, som alltid under festivalen. Forhåpentligvis få vi med både generasjonen med Løgnaslaget og den nye generasjonen med utgangspunkt i studentmiljøet: Dozerne, Skamteateret og andre. Den økonomiske totalsituasjonen for festivalen er uansett et resultat av to dårlige år på rad. Internasjonale kunstneriske høydepunkt har gitt oss en økonomi på frysepunktet.

Har dere satset for seriøst i forhold til det lette revyfolket der ute?
Vel, 99-festivalen gikk bra den med nesten bare utsolgte hus. Det var heller sponsordelen som sprakk i fjor. Det var altfor mange om beinet her i distriktet i 98-99, med minst tre nye store kulturaktører: Kielland-jubileet, Standvolleyballen og tusenårsmarkeringene. Vi har i snitt et budsjett på 900.000 kr for humorfestivalen, og av disse får vi kun ca. 100.000 kr i offentlig støtte. Resten må vi skaffe selv, og det har vært blytungt de siste årene. Samtidig har nok festivalen sprikt for mye kunstnerisk de siste årene. På den ene siden har vi hatt mimekunstnere som Paolo Nani, som er fantastisk flink, men tilnærmet umulig å selge har det dessverre vist seg. Festivalen må nå bestemme seg for om den skal satse på slike alternative og kunstnerisk eksperimentelle uttrykk, eller om den skal velge profil etter det som er mer velkjent og også mer kommersielt. Satser vi på en profil hvor det nye og spennende er dominant får vi nok også mer offentlig støtte. I dag er det kun Stavanger kommune som støtter oss. Du vet HUMOR det faller liksom mellom alle de statlige støtteordningene som finnes. Humor ses nok fortsatt på som en frynsete form for kultur. Man forestiller seg noe lett og ultrakommersielt revyaktig uten tyngde. På kontoret innenfor her sitter administrasjonen til jazz- og kammermusikkfestivalen. De har begge en drøss av støtteordninger som de nyter godt av. Driver du med neosibirsk skyggeteater så fins det helt sikkert flere støtteordninger tilgjengelig, og det er jo bra nok det, men …det blir fort for skjevt hele støttesystemet. I Stavanger er det et stort og seriøst humormiljø. Det er klart at enkelte aktører som Løgnaslaget er millionbedrifter, og klarer seg godt uten støtte. Det er ingen komikere som går rundt og forventer offentlig støtte, tvert i mot er de fleste knallharde arbeidsfolk, men det burde være rom for innsprøytning i et tiltak som humorfestivalen, som igjen kunne yte noe overfor seriøst arbeidende kunstnere. Den andre veien å gå for festivalen er å lage et gjennomkommersielt produkt med bare kjære, kjente store navn som trekker folk ut av stua og inn til byen.

Heller du da mest til å satse på den kunstnerisk eksperimentelle humoren og håpe på mer offentlig støtte, eller tror du mer på et kommersielt program med større billettinntekter?
Faktisk så velger jeg da heller å satse kommersielt. Sett med festivalens øyne må vi først og fremst lage et program som selger bra for at den skal overleve, og dermed igjen kunne generere penger og oppdrag til humorarbeidere.

Ja takk, begge deler, sa Ole Brumm?
Det burde jo være mulig med brummske holdninger, men akkurat nå er problemet det manglende økonomiske rommet. Vi må først snu situasjonen og få en sunnere økonomi. Da kunne vi satset på et mainstream hovedprogram som et økonomisk lokomotiv for nye eksperimentelle ting. Samtidig føler jeg for så vidt at det er en holdningsendring på gang i forhold til humor. Humor blir tatt mer på alvor, for å si det slik. Ikke bare har vi denne klisjeen med helse som de fleste bekjenner seg til, men jeg føler på mange måter at den gode gamle narrens rolle kommer igjen. I næringslivet er det nå de menneskelige ressursene som teller, de ansatte skal pleies og utvikles for de besitter hjernekapitalen. Det sier i hvert fall stand-up økonomene. Men jeg merker at komikere i dag oftere inviteres til bedrifter bare for å være til stede, gjøre ablegøyer og gå rundt og kommentere det som skjer. Det kan komme til å lønne seg å satse på humor for mange vidt forskjellige aktører.

Hva slags humor får vi da? Det blir jo en slags føydal situasjon, med rik arbeidsgiver som ønsker mild og nyttig selvkritikk? De gode narrene døde ofte unge…
Vi ønsker å være både kritiske og politiske. På en tidligere festival hadde vi en debatt med bl.a. Torkelsen, Paus, en prest og andre om humor og tabuene i samfunnet: Hvor går grensene for humoren? Det var stor underholdning, men også enighet om at grensemurene ikke var så sterke som før, heller at kvalitetsforskjellene er det eneste avgjørende for hva som er tillatt. Det er likevel slik at Norge fortsatt henger etter mange andre land i forhold til hva du kan si. Dennis Leary er en amerikansk komiker jeg personlig setter høyt. Han går rett i strupa på alle fenomenene i kjølvannet av den velfødde vulgærmaterialismen, slik som helsefanatismen og sykdomsredselen. Det hadde ikke gått i Norge å gjøre det slik som han gjør. Den kanskje tøffeste komikeren her til lands i dette feltet er Per Inge Torkelsen. Han er en av de få som har sprengt litt grenser for hva du kan bruke humor på. Han har hatt stand-up for kreftsyke og aidssyke, gått løs på dem nærmest, men dermed klart å vise dem seg selv på en ny måte. Men det ligger respekt og varme i bunn, naturligvis. Det er måten du gjør det på – som i all kunst.

Samtidig føler jeg at det har skjedd mye hos oss også de siste tiårene?
Ja, for all del. Det er ikke så lenge siden Leif Juster og gjengen. De gode trygge historiene fra fortida liksom, som alle kjente igjen. Edderkoppen og krigen.

Er humor forresten et lokalt fenomen?
Mange mener jo det finnes en egen Stavangerhumor, og det gjør det kanskje. Sammenlignet med for eksempel Oslo på 90-tallet, med Mandagsklubben og det der, så gjør det jo det. Og på en fordelaktig måte synes jeg. Den nye såkalte oslohumoren er ofte en type flåsete kjekkashumor. De sparker altfor ofte mennesker som allerede ligger nede. De tar helst folk som tabloidavisene allerede har tatt en gang før, som i tilfellet med han Rodaltreneren, Husby, og de gjør det gjerne igjen og igjen. Det er humor for ung kjekk osloungdom, som gjerne vil le av alt. Nå skal vi le av feite folk dere. Det er humor som mobbing.

Ja, er det ikke en fare også med denne grensebrytingen hele tiden, at den lett ender med overskridelse for overskridelsens skyld. Bunnløst tom som enda en fisherman? Hvor poenget kun er å kjøre over folk, og det helst i beste sendetid, selv på NRK med Åslein & co?
Det er jo litt annerledes da, men kanskje i samme gate ja. Jeg var nylig på et show med Herodes Falsk. Det opplevde jeg som et grotesk eksempel på dårlig humor. Jeg tror ikke jeg lo en gang. Det går ikke på fisehumoren. Det er greit nok. Men showet manglet totalt en form for varme. Han stod bare der og slang dritt i halvannen time. Det er ikke nok for meg i hvert fall. Det må være varme i bunn. Jeg ler personlig godt av den helt absurde humoren jeg, eller av den type gjenkjennelseshumor som på strak hånd tar opp de hverdagslige tingene. Den humoren som klarer å sette hverdagen på hodet, og vise oss selv her og nå. Det er det typiske og trivielle som dominerer oss og som trenger å snus på.

Men hvor blir det politiske av da?
Jeg ser at vi fortsatt sliter med 70-åra. Folk får lett piggene ut i forhold til politisk humor. Det finnes jo alltid satire, men i anmeldelser av egne oppsetninger med brodd blir vi ofte bedt om å spare oss for å synse om samfunnet. Men det er altså media sin kritikk av oss. Det er når alt kommer til alt formen budskapet fremstilles i som er avgjørende for om humor er et bra valg for meningsytring.

Ta nå Hallo i uken som har holdt på lenge. De hylles jo av de samme politikerne som de driter ut. Er det en styrke eller en svakhet? Humor er vel også et rimelig upresist begrep?
Som det finnes mange genre og undergenre innenfor litteraturen finnes det mange former for humor. Fra Billy til Don Quijote. Fra ren og skjær og ærlig underbuksehumor, som kan være befriende nok, til tunge underfundige innlegg i samfunnsdebatten. Enkelte humorister legger vekt på det fysiske, bare tenk på Chaplin, mens andre legger større vekt på teksten som det bærende. På show med Jonas Gardell for eksempel har du det sykt morsomt, men du får en ekstra dimensjon av selvinnsikt og selvforståelse. Hans humor har en ren sårhet. Det er humorens store force at den gjennom latteren tar ned barrierer hos folk og åpner opp for en større kommunikasjon, hvor det er mulig å nå inn med andre budskap enn ellers. Frø kan plantes for å være litt banal. Hallo i uken er over Sturm & Drang humoren og langt inne i en posisjonell satire. Det er et stort og profesjonelt team som har holdt på lenge, og som anerkjennes også av makten. De trengs. Andre igjen må jobbe mellom deres posisjon og den ytterste kritiske posisjonen, som samfunnet enda ikke skjønner eller aksepterer. En mann som Lasse Lindroth fikk oss til å le av våre egne fordommer og egen umoral, men beriket oss med å sette latteren fast i halsen på oss, når han vendte oss ut mot samfunnet igjen. Han er på mange måter også en forfader til de nye flerkulturelle – om det ordet har noen mening da – artistene i Oslo.

Han er ikke en del av det omtalte oslofenomenet innenfor humor, han da? Vi har nevnt noen, og jeg kommer også på de selvsentrerte Bård & Harald. Ethvert program Bård Tufte er involvert i slutter jo automatisk å handle om noe annet enn ham selv?
Jeg er som de fleste fan av Bård og Harald. Det de to skjønte var jo at de satt i NRK og lagde humorprogram. De rusla rundt i en gullgruve rett og slett. Det er en medial nostalgihumor de bringer til torgs. I korridorene på Marienlyst fant de kjente fjernsynsfjes som ikke hadde vært sett på 10-20 år, og brukte dem for det de var verdt. De har også dette absurde elementet som jeg personlig verdsetter høyt. Det kan selvsagt bli vel mye, jeg er enig i det. Når det gjelder Oslo er jeg kanskje mest lei av at arrangement i Oslo så mye lettere får offentlig støtte, og ikke minst av at Oslo synes å være det eneste relevante reisemålet innenlands for folk som bor andre steder, mens det finnes et vell av bedre tilbud i andre byer og på andre steder. Nå er det vel slik at humorfestivalen ikke får støtte fordi den er for regional, og i noen grad stemmer det at både artistene og publikum kommer fra de nærmeste deler av landet. Men vi er den eneste aktøren i landet på dette, og har hatt utrolig gode programmer uten at riksmediene har støttet oss ved å være interesserte.

Hvorfor når dere ikke frem i riksmediene?
Fordi de til dels med rette ser på det som et lokalt arrangement. Men alt burde være lokalt for riksmediene, også det som skjer i Oslo. Det er et mareritt å få riksmediene til å dekke noe utenfor Oslo. Lager du et vilkårlig arrangement på et hipt utested i Oslo en kveld så få du to sider i Dagbladet med en gang. Det er mulig at det er å slåss mot vindmøller, men…

Don Quijote er morsom han!
Ja, visst. Riksmediene er et generelt irritasjonsmoment som det er vanskelig å unngå og se, på samme måten som Don Quijote ikke kunne unngå å se fiender i vindmøllene på La Mancha. Jeg skal ikke overdrive det der mer, men det betyr en del for oss og mange andre å kunne bli sett utenfor hjemstedet, og det er riksmedienes ansvar. Samtidig er vår jobb enkel nok: å bestrebe oss på å lage bedre festivaler.

Hvordan er privatøkonomien til en fulltids komiker?
For meg personlig har det gått greit. Man er utvilsomt nødt til å være et ja-menneske for å overleve. Det nytter ikke å si nei fordi at man ikke liker oppdraget. Selv har jeg spedd på med å lage humorinnslag for radio i eget studio. Jeg er med i flere forskjellige frigrupper og driver stand-up på egen hånd. Og nå er jeg blitt administrator i tillegg. Det nytter ikke å si som Jack Nicholson i The Shining: All work and no play makes Jack a dull boy. Da går det ikke. Det gikk i hvert fall ikke for Jack.

Hvem lager du egentlig humorfestivalen for?
Det er nødvendig å lage et totalprogram som frister mange forskjellige mennesker. En person i Trondheim drar ikke til Stavanger for å se Jon Eikemo opptre når han har sett ham på TV for 14 dager siden og på Trøndelag teater for to år siden. Kjente tryner bør mikses med nye regionale, nasjonale og internasjonale stjerneskudd.

Til slutt: Cirkus Cirkör, er de valgt ut på grunn av det kunstneriske eller det kommersielle potensialet?
De gir jo forhåpentligvis både i pose og sekk. Men det er klart at det kommersielle potensialet har betydd mye. Humorelementet i nysirkus er der jo, men er kanskje ikke det aller viktigste. Men det er viktig for oss å vise humorens mangfold; at humor er en naturlig del av veldig mange uttrykk som vi kanskje ikke forbinder med humor i utgangspunktet.




Hans Petter Jørgensen er foruten å være leder for Humorfestivalen også medlem i flere lokale frigrupper, som Dozerne og Skamteateret. Han bedriver stand-up på fritiden. Bosatt i Stavanger.