Lydens alkymister Eivind Buene i samtale med Jøran Rudi, leder av NoTAM. [print versjon] I utkanten av Majorstua i Oslo holder menighetsfakultetet til, i et grått betongbygg i umiskjennelig 70-talls arkitektur. I noen rom i øverste etasje er det imidlertid andre ting enn salmesang som gjelder. Her arbeider en håndfull mennesker under den mystiske tittelen Norsk nettverk for Teknologi, Akustikk og Musikk, forkortet til NoTAM. Et par kontorer, maskinrom, et par studioer og noen store rom med krittavler og computere på rekke og rad. Ved første øyekast ser det ut som en liten avdeling av et hvilketsomhelst akademisk institutt, men ved nærmere ettersyn ser man at det ligger headsets ved alle maskinene, og det finnes lydanlegg og høyttalere i alle rom. Det er stille i rommene, men ved maskinene sitter det mennesker og lager lyd. Det vil si, de prosesserer lydsignaler i computeren for å lage musikk av det. Musikk som absolutt må sees i lys av definisjonen til Edgard Varese, en av pionerene innenfor elektronisk musikk: "Musikk er organisert lyd." Kort fortalt er det det som foregår på NoTAM. Komponister, musikere og andre samles her for å organisere lyd. NoTAM ble grunnlagt av en helt spesiell subkultur innenfor computernerdeverdenen, nemlig de som er interessert i elektroakustisk musikk, såkalt EA-musikk. Jeg spør Jøran Rudi, daglig leder siden oppstarten i 1994, om han kan definere hva elektroakustisk musikk egentlig er? Begrepet er egentlig sjangeroverskridende, men dreier seg stort sett om teknologisk basert kunstmusikk. Det begynte i Paris på 50-tallet, med såkalt "konkret musikk". Der arbeidet man med innspilte lyder fra det samfunnet som omgir oss. Biler, tog, huslige aktiviteter etc. Denne tidlige formen for sampling ble videre bearbeidet i studio til musikkstykker for høyttalere. I Köln arbeidet man på samme tid med analoge elektroniske apparater for å frembringe nye klanger. Dette ble kalt elektronisk musikk. Skillet mellom konkret og elektronisk musikk ble etterhvert utvisket, komponistene benyttet seg av begge metoder. Og alt samles etterhvert i computeren, som overtar fokuset. Da blir computermusikk en riktigere betegnelse. Alt foregår i datamaskinen, og vi har fått en mengde muligheter for å gjøre ting som ikke var mulige før. Elektroakustisk musikk omfatter alt dette. Og i teknisk forstand omfatter det all musikk som bruker strøm for å produsere lyd. Og hva er NoTAMs oppgaver i dette feltet? NoTAM er blitt en del av institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo, etter en litt rotløs tilværelse i noen år. Det ble opprettet for å være et knutepunkt som kunne være til nytte for forskere, studenter, kunstnere og det profesjonelle musikklivet. Vi driver undervisning og kursing, bla. for universitetet, og vi driver forknings- og utviklingsarbeid, utarbeider programvare til bruk for komponister og forskere som kommer hit for å arbeide, og vi driver med formidling. Kan du gi noen eksempler på hva som blir utviklet på NoTAM? Vi får for eksempel akademisk ansatte, professorer og studenter hit. De har gjerne oppgaver å løse hvor de skal ha svar på bestemte spørsmål. De må ofte over i kunnskap som de ikke har selv, og da kommer de hit for å få hjelp til å trekke informasjon ut av lyd. Dette ligner ofte svært på problemstillinger som kunstnere kommer opp i - kunstneriske spørsmålstillinger de ikke får løst. Det er en forskningsoppgave på lik linje med de akademiske. Vår del oppi dette blir å legge til rette verktøy for å løse disse problemene. For det meste er dette programmering, men vi lager også litt maskinvare der det finnes "missing links". Og de problemstillingene som kommer inn kan være alt fra folkemusikkforskere fra Telemark til billedkunstnere fra Tromsø. Men det er klart at vi har en egentendens også: Musikkprogramvare for lydbehandling. Nå begynner vi også å se nærmere på programvare hvor komposisjon med lyd og komposisjon med noter er integrert, og hvor begge arbeidsmåtene finnes i samme verktøy. Å arbeide med noter og direkte i lyden er jo tradisjonelt to svært ulike metoder, men både i Paris (IRCAM) og San Fransisco (CCRMA) er det utviklet programvare vi er interessert i å arbeide videre med. Pionerer innen elektronisk musikk, slik som Karlheinz Stockhausen, arbeidet jo både med notekomponering (for instrumenter) og ren elektroakustisk musikk. Etterhvert synes det å ha blitt et mye sterkere skille hvor komponistene enten gjør det ene eller det andre. I et slikt perspektiv høres denne integreringen interessant ut… Dette skillet er vel ikke ønsket, det er bare blitt sånn. Og det henger også sammen med komponistenes valg av hva de synes er morsomst å arbeide med. Noen følte at de satt fast i instrumentmusikken, og da ble det veldig fristende å arbeide med elektronisk lyd. Men den viktigste grunnen til denne segregeringen er nok at verktøyutviklerne har fått holde på litt for mye for seg selv. Ingeniørene som har utviklet programvaren har vært de dominerende innenfor computermusikken. Nettop fordi at det å lage de fysiske tingene, hardware og programmer, har en høyere status enn det å arbeide med estetikk. Det ser du overalt hvor det deles ut midler til forskning ,og hvor universitetsprogrammer skal legitimeres. Det er ofte det som fører til konkrete, håndgripelige resultater som vinner frem. En annen ting er at 70-tallets kulturelle teknologiskepsis har veket for 90-tallets hemningsløse omfavnelse av teknologien. Og da er det teknologien man omfavner, ikke estetikken. Når man snakker om musikkteknologi fokuseres det ofte på teknologien, og det er ikke nødvendigvis det mest interessante. Man bør i større grad fokusere på estetikken. Så dette skillet har ikke sprunget ut av et legitimeringsbehov hos computermusikk-komponistene? Ikke et legitimeringsbehov på den måten, men det går vel an å se at det alltid foregår en rivning mellom gammelt og nytt. De som holder på med EA-musikk har alltid følt at de står for noe nytt. Og Kulturdepartementet i Norge bruker heller noen millioner ekstra på at Oslofilharmonien skal få reise til Tyskland for å spille verker av døde tyske komponister enn å bruke pengene på utvikling av nye ting i Norge. Det er en klassisk situasjon, hvor det selvsagt blir polariseringer mellom ulike uttrykk. Mange av de yngre komponistene ser ut til å bevege seg sømløst mellom instrumentalmusikk og computermusikk, og ser ikke ut til å velge bort det ene til fordel for det andre. Teknologifetisjismen er heller ikke så fremtredende, man har et pragmatisk forhold til computeren som en mulighet for å virkeliggjøre kunstneriske ideer. Det har jeg sett at ville komme. Det er også i den forbindelsen jeg ser det som viktig at vi lager verktøy som favner begge disse områdene. Forskjellen mellom arbeidsmetodene er i ferd med å utviskes. Hvordan organiseres den kunstproduksjonen som foregår på NoTAM? NoTAM har ingen selvstendig kunstnerisk profil, vi betaler ikke kunstnere for å lage musikk eller installasjoner. Det vi gjør er å legge til rette og hjelpe, vi driver ikke musikkpolitivirksomhet og sier at her er det bare virksomhet av den og den typen som foregår. Vi er opptatt av en åpenhet på tvers av sjangre og kunstfelt. Men når det er sagt, så er det klart at utrustningen vi har her legger til rette for en type arbeid. Du finner mye musikk her som er basert på elektronisk signalprosessering, og i og med at vi ikke har så mye samplere og keyboards og sånt, finner du mindre populærmusikk enn man kanskje kunne forvente. NoTAM er et sted med fokus på teknologibasert kunstmusikk. Men det betyr jo ikke at det er bare det som foregår her. Vi har en åpen profil, hvor prosjekter blir vurdert uavhengig av hvem det kommer fra. Vi ser på prosjektets egenart og hvor interessant det ser ut til å være. Dette er ikke fordi vi skal være så veldig snille, men fordi vi har ikke noen stor tro på at kunst utvikles godt under for mye målstyring. Hvor står NoTAM i et internasjonalt bilde? Norge står i særklasse i utkanten av verden. Jeg har ikke vært i noe land som finansierer denne typen teknologiutviklingssenter for allmenhetens beste dårligere enn det gjøres i Norge. Vi befinner oss på et nivå hvor vi hele tiden blir forsøkt presset inn i amatørisme. Det estetiske fokuset i den elektroakustiske musikken er vel ikke noe dårligere i Norge enn i andre land, for det er dårlig jevnt over. Men andre land har tross alt opprettholdt en respekt for at det må brukes penger på nyskapning. I Norge brukes det veldig lite penger på nyskapning innen kunstfagene, til tross for kulturdepartementets beskrivelser i sine programerklæringer om at det skal brukes penger innenfor IT og kunst. De gjør det jo nesten ikke. Og utdanningsinstitusjoner som Musikkhøgskolen i Oslo har jo ikke noe ordentlig utdanningstilbud innen dette feltet i det hele tatt. Utdanningsinstitusjonene klarer ikke å forholde seg konstruktivt til utviklingen i samfunnet. Og når disse institusjonene feiler, hva får vi da? Da får vi behov for etterutdanning før utdannelsen er slutt. Tror du at ulike elektroniske musikkformer som elektroakustisk musikk og mere techno-orientert musikk vil nærme seg hverandre, eller er det for store estetiske avstander? Jeg tror ikke avstandene er for store. Om dette er fruktbart får tiden vise, det er jeg ikke så interessert i å spå om. Men vi skal legge til rette for denne tilnærmingen også. Jeg tror ikke de forskjellige sjangrene vil forsvinne, det er forskjellige prosesser som ligger til grunn for ulike stilarter. Men det vil bare bli flere og flere blandingsformer. Det er alltid en viss fare for forflatning, men det viktigste er at det åpner for en helt ny kunstnerrolle. Vi har for eksempel en komponist her som er utdannet ved Norges Musikkhøgskole. Han lever delvis av å lage sin egen musikk, delvis av å gjøre oppdrag for andre. Da leier han ut sine egenskaper og kunnskaper som programmerer. Og han lager musikk sammen med andre, lager lydcollager og mixer popmusikk. Det er stor forskjell på en sånn mann og den foregående komponistgenerasjonen som stort sett sitter på sitt kontor og komponerer. Og mange finner en vei inn i samarbeidsprosjekter - vi har nettop vært engasjert i et prosjekt som samler komponister, billedkunstnere og folk som lager computeranimasjoner. Husk at dette er nye roller. Hvor mange hundre år har det tatt å lage den tradisjonelle komponistrollen? Gi det nye en 5-6 års tid til, så tenker jeg vi vil få se at rollene har forandret seg mye. Det er et stort gap mellom den tilgjengeligheten computerteknologien etterhvert har fått, og den elektroakustiske musikkens utbredelse. Annenhver 14-åring sitter på rommet sitt og lager musikk på computeren, mens den elektroakustiske musikken er marginal selv innenfor en marginal samtidsmusikk… Jeg skjønner godt hva du mener, men se litt grundigere på det: For eksempel innenfor computerspill finner du lyder og musikk som er EA-musikk, det er bare det at det heter soundtracks isteden. Verden endrer seg så raskt, informasjonstilgangen er så mye bedre at sentrenes betydning som informasjonssamlinger detter litt sammen. Det er lettere å skaffe seg kunnskap, musikkproduksjonen av elektroniske klanger er mye mer demokratisk fordelt enn før, og jeg ønsker det velkommen. Du hører det overalt, på TV, radio, web, konsertscener. Elektroakustiske klanger har aldri hatt en større utbredelse enn nå! Vi må bare huske på er at ikke alt dette nødvendigvis skjer i tilknytning til institusjonene. Og det er jo egentlig bare bra. Lenke til NoTAM: www.notam.uio.no