Fra Tre dialoger mellom Samuel Beckett og Georges Duthuit Oversatt av Jan Erik Vold [print versjon] OM BRAM VAN VELDE B. – Franskmann, skyt først. D. – Da vi snakket om Tal Coat og Masson påkalte du en kunst av et annet slag, ikke bare ulik deres kunst men all kunst opptil nå. Er det riktig å tro at du hadde van Velde i tankene da du lanserte denne voldsomme distinksjon? B. – Ja. Jeg tror han er den første som har akseptert en viss situasjon og gjort seg innforstått med en viss handling. D. – Er det meget forlangt å be deg formulere om igjen, så enkelt som mulig, den situasjon og den handling du mener er hans? B. – Det er situasjonen til den som er hjelpeløs og ute av stand til å handle, i dette tilfelle ute av stand til å male, fordi han er nødt til å male. Det er handlingen til den som er hjelpeløs og ute av stand til å handle og likevel handler, i dette tilfelle maler, fordi han er nødt til å male. D. – Hvorfor er han nødt til å male? B. – Jeg vet ikke. D. – Hvorfor er han ute av stand til å male? B. – Fordi det er ingenting å male og ingenting å male med. D. – Og resultatet, sier du, er en ny slags kunst? B. – Blant dem vi kaller store kunstnere, kan jeg ikke komme på en eneste en som ikke fremfor alt har vært opptatt av sine muligheter for uttrykk, av mediets muligheter, av menneskelighetens. Den forutsetning alt maleri bygger på, er at det doméne den skapende arbeider innenfor, er det gjennomførliges doméne. Hvor mye han har å uttrykke, hvor lite han har å uttrykke, evnen til å uttrykke mye, evnen til å uttrykke lite går alt sammen opp i den allmenne iver etter å uttrykke etter beste evne så mye som mulig, eller så sannferdig som mulig, eller så presist som mulig. Hva – D. – Et øyeblikk. Antyder du at van Veldes maleri er uten uttrykk? B. – (Fjorten dager senere) Ja. D. – Du innser det absurde i det du fremsetter? B. – Jeg håper det. D. – Det du sier er med andre ord følgende: Den uttrykksform vi kjenner som maleri, siden vi av dunkle grunner er nødt til å snakke om maleri, har måttet vente helt til van Velde for å bli av med den villfarelse den så lenge og så tålmodig har levd i, nemlig at dens funksjon var å uttrykke, ved hjelp av maling. B. – Andre har hatt en følelse av at kunst ikke nødvendigvis er uttrykk. Men de utallige forsøk som er gjort på å gjøre maleriet uavhengig av sin foranledning, har bare ført til at repertoaret er blitt stadig mer utvidet. Jeg mener at van Velde er den første hvis maleri er blitt berøvet – eller om du vil, er blitt av med – foranledning i enhver form og fremtoning, både idémessig og stofflig, og den første hvis hender ikke er blitt bundet av vissheten om at uttrykk er en umulig handling. D. – Men selv en som stilte seg velvillig til denne fantastiske teori, kunne vel nå foreslå at foranledningen til hans maleri er hans egen lodd som menneske, og at det nettopp er uttrykk for umuligheten av å uttrykke? B. – Det kunne neppe klekkes ut en mer snedig måte å bringe ham i havn igjen, dit man vil ha ham, sunn og frisk. Men la oss nå for en gangs skyld være tåpelige nok til ikke å vike unna. Alle har viselig veket unna for den ytterste armod og lusket tilbake til den alminnelige elendighet der fattige, brave mødre kan stjele gammelt brød til de sultende ungene. Det er mer enn en gradsforskjell mellom det å mangle ting, mangle verden, mangle et selv, og det å være uten disse velansette bekvemmeligheter. Det ene er ens lodd som menneske, det andre ikke. D. – Men du har allerede snakket om van Veldes lodd som menneske. B. – Det skulle jeg aldri ha gjort. D. – Du foretrekker det renere synspunkt at her er endelig en maler som ikke maler, som ikke later som han maler. Kom så, kjære venn, avlever nå et slags sammenhengende utsagn, så kan du gå. B. – Var det ikke nok om jeg bare gikk? D. – Nei. Du har begynt. Bli nå ferdig. Begynn på nytt og hold på til du er ferdig. Så kan du gå. Prøv å huske på at dagens tema ikke er deg, heller ikke sufisten Al-Haqq, men en viss hollender ved navn van Velde, opp til nå feilaktig benevnt som artiste peintre. B. – Hvordan ville det være om jeg først sa det jeg gjerne forestiller meg han er og gjør, og så sa at han høyst sannsynlig er og gjør noe helt annet? Ville ikke det være en utmerket løsning på alle våre fortredeligheter? Han lykkelig, du lykkelig, jeg lykkelig, alle tre ravende av lykke. D. – Gjør hva du vil. Men få det gjort. B. – Det fins mange måter som det jeg forgjeves prøver å si, forgjeves kan prøves å bli sagt på. Jeg har forsøkt meg, som du vet, offentlig og privat, under tvang, av svakt hjerte, av svakt hode, på et par-tre hundre forskjellige måter. Den patetiske antitesen besittelse – fattigdom var ikke så ueffen. Men vi begynner å bli nokså lei av den, gjør vi ikke? Den innsikt at kunsten alltid har vært borgerlig, er til syvende og sist lite interessant, selv om den nok vis-à-vis de sosialt progressives frembringelser kan lindre vår smerte. Analysen av forholdet mellom kunstneren og hans foranledning, et forhold som alltid er blitt betraktet som ufrakommelig, ser ikke ut til å ha kastet særlig mye av seg heller, grunnen til dette er kanskje at selve saken forsvant under alt snakket om hva denne foranledning egentlig var. Det er åpenbart at for en kunstner besatt av et kall om å uttrykke, er hva som helst og hver en ting dømt til å bli hans foranledning, da iberegnet oppsøkelsen av en foranledning, som tilfellet til en viss grad tydeligvis er med Masson, og den åndelige Kandinskys hver-mann-sin-egen-kone-eksperimenter. Intet maleri er mer fylt til randen enn Mondrians. Men om nå foranledningen viser seg som en ustabil faktor i dette forhold, gjelder det samme ikke mindre for den annen faktor, kunstneren, omgitt som han er av et virvar av metoder og attityder. Innvendingene mot dette dualistiske syn på den skapende prosess overbeviser ikke. To ting står fast, om enn på vaklende vilkår: føden, varierende fra frukt på tallerkener til lavere matematikk og selvmedlidenhet, og måten å bli av med denne føden på. Vi behøver ikke tenke på annet enn den spente og tiltagende uro i forholdet selv, liksom mer og mer hjemsøkt av en følelse av at det ikke gjelder, at det ikke duger, at det eksisterer på bekostning av alt annet som det utelukker, alt annet som det gjør blind for. Maleriets historie, nå er vi der igjen, er historien om dets forsøk på å slippe unna denne følelse av å mislykkes ved hjelp av stadig mer autentiske, mer romslige, mindre eksklusive forhold mellom fremstiller og det fremstilte, i en slags tropisme mot et lys av en art de klokeste hoder stadig strides om og med en slags pytagoreisk redsel, som om det at pi er irrasjonell var en fornærmelse mot selve guddommen, for ikke å snakke om hans skaperverk. Min påstand er nå den, siden jeg sitter på tiltalebenken, at van Velde er den første som har avstått fra denne estetiserende automatisme, den første som på nåde og unåde har gitt seg over til det uomtvistelige fravær av noe forhold, på grunn av faktorenes fravær eller, om du vil, på grunn av de utilgjengelige faktorers nærvær, den første som har innrømmet at det å være kunstner er å mislykkes som ingen våger å mislykkes, at det å mislykkes er hans verden, og en flukt fra det er desertering, vanlig håndverk, god husholdning, det å leve. Nei, la meg få holde på til jeg har åndet ut. Jeg vet at det som nå skal til for å få en ende selv på denne forferdelige affære er at man gjør denne overgivelse, denne innrømmelse, denne troskap mot det å mislykkes til en ny foranledning, et nytt uttrykk, og at handlingen som den handler som er ute av stand til å handle og nødt til å handle, må bli en handling som uttrykker, selv om det bare er seg selv, sin umulighet, sin nødvendighet den uttrykker. Jeg vet at min manglende evne til å makte dette plasserer meg, og med meg kanskje også en uskyldig, i det jeg fremdeles mener regnes for en lite misunnelsesverdig situasjon, velkjent for psykiatere. For hva er denne fargelagte flaten som ikke var der før. Jeg vet ikke hva den er for noe, jeg har aldri sett noe slikt før. Den ser iallfall ikke ut til å ha noe med kunst å gjøre, om mine erindringer om kunst er riktige. (Skal til å gå.) D. – Har du ikke glemt noe nå? B. – Dette må da være nok? D. – Jeg forstod det slik at ditt nummer skulle bestå av to avdelinger. I den første avdelingen skulle du fremsi hva du – eh – trodde. Det vil jeg gjerne tro du har gjort. I den andre avdelingen – B. – (Idet han minnes, varmt) Ja visst, jeg tar feil, jeg tar feil. Disse tre dialogene mellom Samuel Beckett og Georges Duthuit skal opprinnelig være fremført i radio og siden nedtegnet etter hukommelsen av Beckett, for publisering (på engelsk) i Duthuits tidsskrift Transition Forty-Nine, nr 5, des. 1949. I. bokform i Proust and Three Dialogues with Georges Duthuit, Calder, 1965, © 1949 by Samuel Beckett og Georges Duthuit. Copyright norsk utgave: Pax Forlag 2000. Copyrigt: The Samuel Beckett estate a.s. Linker om og til Bram van Veldes verk: http://vromansgallery.com/artists/BramVanVelde/index.html http://home.wanadoo.nl/bobvaneck/