Intervju med Manuel Castells [print versjon] Manuel Castells skrev i perioden 1996-1998 ferdig sitt trebindsverk The Information Age: Economy, Society and Culture. Det foreligger ennå ikke på norsk. De to første bindene er imidlertid oversatt til svensk, og utkommet på Bokförlaget Daidalos (kundservice@daidalos.se). Det gjelder bindene Nätverkssamhällets framväxt og Identitetens makt. Det tredje, som på engelsk har tittelen End of Millenium, kommer til neste år. En bearbeidet versjon av kapittel 5 i sistnevnte er å finne oversatt i nr. 3/99 av tidsskriftet Bild & Ord (som det for anledningen kalte seg), sammen med en del annet stoff om Manuel Castells (www.tidskriftenOrdoBild.se). Mange har sammenlignet Castells verk med Marx Kapitalen. Men mens Marx håpet på klassekamp tror Castells på kulturkamp. Kunnskap, demokrati og solidaritet er sentrale verdier for Castells. Han er spansk-amerikansk sosiolog, professor i sosiologi og samfunnsplanlegging ved University of California, med en rekke utgivelser bak seg, ikke minst om by- og stedsutvikling. Du har skrevet at menneskeheten står på terskelen til en epoke som lik ingen annen i historien lover oppfyllelse av menneskenes drømmer. Profeterer du en kommende gullalder? Jeg profeterer overhodet ikke. Jeg betrakter bare hva som pågår, og forsøker å utskille konsekvensene. Hva vi allerede i dag kan se er en ny verden i vorden: teknologisk, økonomisk, kulturelt og politisk. Det er sterke krefter i bevegelse, like destruktive som skapende. Hvor dette leder oss er et åpent spørsmål. Å forutsi hendelsene er umulig. Hvorfor forsøker vi da hele tiden å gjøre nettopp det? Fordi vi vil stille vår uro og overbevise oss selv om at vi på den måten kan kontrollere framtiden. Alle de faktorene som må tas i betraktning når man skal si noe om framtiden er alltid langt flere enn hva noen modellberegning noensinne kan håndtere. Framtidsforskning er ingen vitenskap. Framtiden former vi gjennom hvordan vi handler i dag. Men du taler om en ny epoke …. … som allerede har begynt, ja. Det er overgangen til et nettverkssamfunn som hele tiden spinner tykkere og tykkere verdensomspennende tråder – elektronisk, kommunikasjonsteknisk og økonomisk. Det mest tydelige kjennetegnet er en produksjonsøking vi aldri tidligere har sett maken til. Det fører til en boom i tilveksten til verdensøkonomien. Ja, og det er til sjuende og sist grunnlaget for alt, det er bare slik velstand skapes. Men det løser ikke menneskehetens eller det menneskeliges problem. Alt mulig kan gå galt om vi håndterer velstanden på en lite gjennomtenkt måte. Men den muligheten for ny rikdom som foreligger er uansett en meget viktig faktor. Andy Grove, strategen hos datakonsernet Intel, sammenligner spranget inn i informasjons- og internetalderen med 1800-tallets industrielle revolusjon, og spår at hele sektorer av økonomien kommer til å bli radert ut. Deler du en slik tanke? Ja, datanettverkene frembringer en annen sosial og økonomisk struktur. Nettet kommer meget snart til å bestemme praktisk talt alle aspekt av våre liv, fra politikken til våre sosiale aktiviteter, fra konsumvaner til produksjonen. Seriøse prognoser anslår antallet internetbrukere til 2 milliarder i år 2007. Men hva er det som er så revolusjonært ved det? Teknologiske forandringer har vi alltid hatt. Nettet muliggjør direkte kontakt med kunder og leverandører over hele verden. Disse kan direkte og uten å gå omveier angi hva de behøver eller har å tilby. Produktene tilpasses, framstilles og distribueres umiddelbart, uten byråkrati. Det sparer masse tid, ressurser og personale. Denne vidunderlige nye teknologien kommer altså til å lede til en gullalder for oss alle? Nei. Det går ikke å se bort i fra at den materielle ulikheten øker, samfunn vil polariseres. De rike blir rikere, de fattige blir mer fattige. Det høres ut som Manchester-kapitalismens gjenkomst. Nei, mekanismene er andre. I stedet for utsuging av de svake, slik vi kjenner det fra den industrielle perioden, kommer en mye mer forskrekkelig form for utelukkelse: Mennesker som ikke råder over den nødvendige utdannelsen og teknologien blir ignorert, ettersom de verken er brukbare som produsenter eller konsumenter om de ikke er tilsluttet nettet. De faller ned i et sort hull. Driver teknologien oss videre inn i klassesamfunnet? Jeg sier ikke at det må fortsette slik. Men det er det som pågår nå. Vi har denne menneskehetens ytterst dynamiske kjerne, som er utrustet med kapital, teknologi og kunnskap, og som består av om lag en tredjedel av verdens befolkning, og så har vi resten som ikke er tilsluttet. Der formes nå en fjerde verden, helt isolert fra resten av verden. Hvordan avgjøres hvem som er verdiløs? Det er i første rekke mennesker i de regioner som har en mangelfull teknologi som i dag ikke er tilsluttet. Det er disse enorme regionene i Kina, India, Latin-Amerika og nesten hele Afrika. I våre utviklede land er derimot det avgjørende spørsmålet kvaliteten på utdannelsen. Fortsatt finnes det enkle virksomheter i enkelte jobber som ikke krever særlige kvalifikasjoner. Men vi er på vei inn i en verden der mulighetene til å leve et godt liv uten høy utdannelse er svært, svært liten … […] Hva vil skje med dem som ikke klarer å henge med? Reaksjonen ser vi allerede over hele verden. De som er stengt ute svarer med selv aktivt å stenge seg ute, med å avgrense seg. Det er det som gir næring til fundamentalismen i alle former: religiøse, etniske og nasjonalistiske. Til dette hører den islamske fundamentalismen i araberverdenen like vel som den kristne i Amerika. I Europa er vel ikke fundamentalismen så viktig…? Visst er den det. Det er jo derfor Europa må ha med personer som Haider å gjøre. Dette fremkommer jo ikke i den pågående debatten. Haider er overhodet ingen nynazist. Han samler bare sammen stemninger: fremmedredsel, rasisme, nasjonalisme. Ut av dette vokser det en sterk identitet hos dem som absolutt ikke vil miste kontrollen. Men dette er bare en av flere reaksjoner på nettverkssamfunnet. […] Vi står altså på terskelen til en epoke som både lover utrolig mye og til en tidsalder med enorme konflikter. Kan menneskeheten klare dette uten gigantiske katastrofer? Det er selvsagt mulig. Det vi mer enn noe annet trenger er nye institusjoner. Nasjonalstaten kan ikke lengre kontrollere situasjonen, men de kan slutte seg sammen i nettverk som er tilstrekkelig fleksible til at de sammen kan organisere tilpasningen til den revolusjonære forandringen. Hertil hører overnasjonale institusjoner som EU, like mye som nettverk av folkebevegelser og bedrifter. Vi beveger oss ubønnhørlig videre, selv om det bare skjer halvt bevisst. Nettverksstaten erstatter nasjonalstaten. Problemet er at vi gjennom dette helt mister den demokratiske representasjonen. Folk føler seg ikke representerte av disse utydelige, fleksible apparatene. Hva kan man gjøre? Vi må forsøke å organisere denne kulturelle forandringen og informasjonsflyten på en slik måte at mennesker får igjen følelsen av å kunne påvirke prosessen. Her har mediene en avgjørende betydning. Folk har jo tiltro til mediene, i hvert fall mer enn til sine regjeringer. Men mediene er jo selv deler av kommersielle nettverk og ikke uavhengige institusjoner. Er ikke sosiale bevegelser – som arbeider mot klimakatastrofer, genmanipulering eller sosial urettferdighet – betydelig mye mer viktige? Det er ikke nødvendig å uroe seg for mye. Vi kommer ikke til å mangle sosiale bevegelser. Det kommer til å oppstå mange, en del av dem svært sterke. Men det kommer ikke nødvendigvis til å være trivelige, rasjonelle, sosialt progressive grupper. De kan også komme til å få hatske, fremmedfiendtlige eller nasjonalistiske uttrykk. En skal ikke forvente at slike bevegelser kommer til å bistå med den nødvendige opplysningen eller lenke debatten i ordnede baner. Oppgaven løser seg ikke av seg selv. Hvordan løses den da? Vår intellektuelle kapasitet utvikles mye fortere enn vår evne til å leve sammen, til å skape sosiale institusjoner. Vårt problem er ikke at vi er altfor primitive, men at vårt samfunn fortsatt er altfor primitivt organisert i forhold til vårt intellekt og vår teknologi. Første gang trykket i Der Spiegel, april 2000. Oversatt av Jiri Stadløs. CASTELLS-lenker: http://www.ul.ie/~icse2000/castells.html (Personlige data) http://www.thechronicle.demon.co.uk/archive/castells.html (Kritisk artikkel om hans hovedverk) http://www.readingchair.com/manuelcastells.html http://sociology.berkeley.edu/faculty/castells/index.html http://www.tidec.org/geovisions/Castells.html