Tettsteders form og deformasjon
- en sosiomateriell betraktning

Av Dag Østerberg
[print versjon]


1. Innledning
Form og stoff utgjør en enhet - det er gjenstanden, planten, verktøyet, bygningen, minnesmerket. Men formen kan også abstraheres fra stoffet: Samme stoff kan formes på mange måter, og samme form kan ha forskjellig stofflighet. Form og stoff faller fra hverandre. Stoffet kan være formløst eller uformelig, eller deformert, misdannet, beskadiget. Det gir en erfaring av det stygge eller heslige, av noe som skremmer eller truer, i alle fall vekker ubehag.

Motsatt gir det velformede en erfaring av noe riktig og godt - det er en bekreftelse av menneskets tilværelse, som er bestemt som handlingsliv. Vi mennesker handler, til forskjell fra de rent biologiske vesener - som vokser, visner, beveger seg, reagerer, men ikke utfører handlinger.

Handlingslivet er knyttet til formål og hensikter, til planer og prosjekter. En god del av denne virksomheten er rettet mot andre mennesker - den er sosial og sosialpsykologisk, eller politisk. Størstedelen av virksomheten er antagelig forbundet med forming av omgivelsene. Det skjer først og fremst gjennom det materielle arbeidet. Ikke lenger så mye som tyngre såkalt kroppsarbeid, for maskiner og redskap utfører tungarbeidet, slik f.eks. bygningssnekkerne skyter spikerne inn i plankene, i stedet for selv å hamre dem inn. Like fullt: Det pågår en stadig bearbeidelse av de materielle omgivelser i lys av planer og prosjekter, både i større og mindre målestokk - fra konstruksjon av Gardermobanen til installasjon av nytt kjøkken i en privatbolig.

Denne bearbeidelse og forming er mer eller mindre vellykket. Dels kan det bero på manglende dyktighet, men det kan også bero på at prosjektet motarbeides, slik at arbeid står mot arbeid, forming mot forming, hvilket medfører at det opprinnelige forsettet til en viss grad deformeres. Dessuten kommer at formingen av omgivelsene ofte skjer som videreføring og påbygg av materielle former som finnes fra før. Den nye form, det nye bygg kan stå i motsetning til de gamle, slik at helhetsinntrykket blir skjemmende. Det skal derfor mye til for at de bebygde omgivelser skal bli helt ut vellykte og velformede - "vakre", som vi sier. Men det trenges heller ikke. Det er nok at de oppebærer handlingslivet, at de muliggjør vår virksomhet og danner grunnlag for nye planer og prosjekter.

Formede omgivelser letter virksomheten, deformerte hindrer den. Enhver kjenner til hva det vil si å uttrykke seg gjennom et musikkinstrument, eller beherske et kjøretøy. Det oppstår en særegen enhet mellom utøver og instrument, hvor utøveren like meget bestemmes av instrumentet som det bestemmes av utøveren, de går likesom i ett. Det mange ønsker seg, er en bolig som de kan uttrykke seg gjennom, og som uttrykker seg gjennom dem. Og mange ønsker seg vel også at stedet der de bor, også kan muliggjøre lignende erfaringer av enhet. Hvordan ville det være å erfare det geografiske stedet man tilhører, som et digert, kollektivt instrument man var med å spille på?

Denne tankegang har et umiskjennelig preg av estetikk; derfor er det på sin plass å trekke et skille mellom en avstandens estetikk og en virksomhetens estetikk. Avstandens estetikk er betraktende; den som betrakter, er utenom den daglige dont eller stiller seg utenfor sin dagligdagse sammenheng. Vedkommende kan spørre seg hvordan en gjenstand, et boligområde eller et sted tar seg ut - vel å merke fra standpunktet til den som ikke selv skal leve og virke der.

Annerledes blir det for den som spør om hvordan gjenstandene, redskapene, bygningene, veiene er å bruke og omgås; estetikken blir her ikke et spørsmål om et behagelig synsinntrykk, men om den praktiske sanseerfaring - for det "estetiske" går jo opprinnelig på sansene, på aisthesis. (Iblant kan omgivelsene bent frem virke sløvende og bedøvende - altså anestetiske.)

Dette skillet henger nært sammen med forskjellen på å betrakte seg selv og sine omgivelser fra de Andres synspunkt, og å tenke på dem utfra ens egen virksomhet. Det første er opptatt av f.eks. byens "ansikt utad", hva tilreisende, gjester og turister vil synes, av hva byen eller stedet er for-de Andre. Mye av ordskiftet rundt det nye operabygget i Oslo har dreid seg om Oslo for-de-Andre, hva vil omverdenen tenke om oss, dersom et så rikt land ikke hadde en hovedsstadsopera? e.l. Vil ikke operaen ta seg flott ut om den legges ved fjorden? Å tenke i slike baner er ikke forkastelig, men det er noe annet enn å innta standpunktet til Oslos innbyggere og den norske befolkning i det hele tatt. Hvordan ser opera-saken ut fra dette standpunktet, Oslo for-oss-selv.

Å sammenblande disse to betraktningsmåter blir lett uheldig, særlig er det lett å bli andre-orientert, other-directed, altså å legge større vekt på hvordan Andre synes om en, enn hva man synes om seg selv, eller i for høy grad å se situasjonen med de Andres øyne. Den motsatte svakhet finnes også, men er mindre utbredt: Ute av stand til å se seg selv med de Andres øyne, men utelukkende forstå den utfra ens eget standpunkt, likesom egosentrisk. Dette skillet gjelder helt allment. Ett er Sandnes for de Andre, et annet er Sandnes for seg selv.

Den som betrakter situasjonen som en utenforstående, en Fremmed, inntar gjerne den avstandsestetiske holdningen. Den som befinner seg i situasjonene, inntar snarere en estetisk holdning som knytter seg til virksomheten, til en vurdering av hvordan det er å handle, virke, bevege seg, oppholde seg i omgivelsene.

2. Tettsteder - intense semiotiske felter
Denne sistnevnte estetiske innstilling er det som skal vies mest oppmerksomhet i det som følger. Hvordan erfares tettsteders form og deformasjon for innbyggerne selv, hvordan erfares de for mennesker som helhet av sinn og kropp?

Det er snakk om tettsteder eller steder med forholdsvis høy grad av fortetning. Jeg unngår å snakke om "by" og "urbanitet", selv om dette nå er aller høyeste mote, i hvert fall i hovedstadsområdet. "Urban" er blitt et rosende adjektiv, aviser og blader overgår hverandre i å utmale og forherlige den nye "urbane" livsstilen; urbaniseringen fremstår som en uavvendelig og høyst velkommen historisk tendens. Dette til tross for at det overleverte skillet mellom by og land er brutt sammen eller visket ut, tatt som et klart begrepsmessig skille.

"By" og "land", "urban" og "rustikk" gir nok assosiasjoner om forskjellige sosiale strukturer og væremåter, men det er ikke det samme som å kunne angi klart hva som er de begrepsmessige kjennetegn som skiller dem ad. En rekke samfunnsgeografer og sosiologer har derfor gått over til å drøfte forskjellige former for sosiale rom, mens jeg for min del har prøvd å ta et steg tilbake og tenke utfra steders ulike materialitet eller ulike materielle utforming.

De materielle omgivelser har mer eller mindre preg av tegn eller semiotikk. Alle tegn kommuniserer noe, mer eller mindre tydelig og entydig. Ens omgivelser utgjør derfor semiotiske felt. I stedet for skillet mellom "det urbane" og det "rustikke" kan det skilles mellom forskjellige slags semiotiske felter, slik at de "urbane" stort sett er bestemt som høyintensive semiotiske felt, mens det rustike er mindre intense semiotiske felter. Men ikke alt vi forbinder med "urbanitet" er intense semiotiske felter. De store tettsteder - agglomerasjonene med mange millioner innbyggere - lider under svære områder som er semiotisk lite intense, dvs. områder som nærmer seg det meningsløse og gjerne betegnes som "kjedsomme". Omvendt kan landlig bebyggelse, som et vel drevet gårdsbruk, ha et tydelig budskap, være semiotisk betraktet forholdsvis intenst.

Å innføre slike begreper kan ende med å si ting vi visste fra før, bare på en besynderlig måte. En slik risiko for å bli kunstlet og aparte foreligger alltid. Når jeg likevel bruker disse begrepene, er det for å lede tenkningen om tettstedene i bestemte retninger, som de sedvanlige begrepene om "urbanitet" og "urbanisering" vanskeliggjør.

De følgende betraktninger utgår fra erfaringer med og lesning om store sosio-materielle fortetninger som f.eks. Paris og London, og middels store som de nordiske hovedstedene. Forhåpentligvis kaster de "indirekte" også lys over situasjonen på steder som i Sandnes, som del av en større region.

3. To materielle tettstedsformer
Innen vår vestlige kulturkrets er to materielle former for tett bebyggelse særlig viktig: Den disiplinære og den borgerlige.
Den disiplinære materialiteten er den eldste og enkleste; den tok form under Renessansen og festnet seg på 1600-tallet - i Norge er Gamlebyen i Fredrikstad - grunnlagt i 1517 - et godt eksempel. Stedet er omgitt av murer og festningsvoller: både for å verne mot fiender, og for å ha innbyggerne under kontroll. Bevoktede porter må de bruke som skal ut eller inn. Sentralmakten befinner seg i midt i bebyggelsen, ved og i nærheten av Torget. Der er Rådhuset, Kirken, Brannkorpset, fengslet, hospitalet, de rikestes bygninger. Utfra sentrum går et rutenett av gater. Denne materielle form er lett å lese, den er forståelig for enhver, også for mindreårige. Den er en grunnform. I sin milde, barnlige utgave opptrer den hos Torbjørn Egner - og hans skuespill om folk og røvere slår an over hele verden.

Denne materielle form er et kommunikativt avtrykk av en bestemt politisk-økonomisk maktform, som forbindes med eneveldet og kameratismen. Den disiplinære materialiteten kan også være preget av monumentale bygninger og praktutfoldelse - fonteneanlegg, søyleganger, rik ornamentikk, skulpturer m.m. - med det vi forbinder med barokken. Men også barokken er en stilart som kommuniserer kirke- og fyrstemakt og legitimerer denne overfor undersåttene.

Når dette er en grunnform - en slags arketyp - kommer det av sentrums betydning. På den ene siden Øvrigheten, på den andre side undersåttene. Øvrigheten holder kustus, og sørger for ro og orden. Disiplinen er streng innenfor murene, samtidig som den gir trygghet. Det er tryggheten som betones hos diktere som Egner - da fremtrer denne materielle formen som en idyll. I dag går det an å bo idyllisk i slike gamle materielle former (det har jeg også selv gjort), men da danner de en scenografi for en annen politisk form, og utgjør for såvidt mer kulisser for et moderne liv.

Den andre materielle formen er den borgerlige, som i de fleste tilfeller oppstår ved å sprenge den forutgående, disiplinære formen og danne et nytt sentrum. Den nye sentralitet er et kommunikativt avtrykk av en ny politisk og økonomisk form; den kan leses som det arkitektoniske uttrykk for en ny offentlighet. Mens den forrige gikk ut på at Makten lot seg legitimere ved opptrinn, fester og offentlige avstraffelser, legitimerer den nye offentlighet seg ved offentlige debatter blant mennesker med ytringsfrihet. Parlamentsbygningen er det fremste uttrykk for denne offentligheten, og dertil pressens institusjoner og klubb- og partivesenet. I stedet for Øvrighetens forhold til undersåttene trer nå Myndighetenes forhold til statsborgerne, som er de som til syvende og sist begrunner myndighetenes makt. Dette er det liberale demokratiet: Politisk makt delegeres fra "folket".

Den nye sosio-materielle formen er ikke lenger først og fremst disiplinær, men frihetlig eller liberal. Politiet har nok en viktig oppgave, men skal ikke gripe inn på like mange områder som før. Nå rommer den politisk liberale formen en indre motsetning, som blir tydeligere etter hvert: Motsetningen mellom borgere og høyere embetsmenn på den ene side, lønnsarbeidere og lavere funksjonærer på den annen side. Den politiske stemmerett er forbeholdt dem med en viss eiendom, de eiendomsløse har ikke stemmerett. Det er oppstått en dyptgående klassemotsetning. Motsetningen mellom samfunnsklassene arter seg også som boligmessig adskilthet, området deler seg i to, i en vestkant og en østkant - et mønster som gjenfinnes over det meste av Europa. På østkanten industrianlegg og boligstrøk for de mindre velstående, på vestkanten fortrinnsvis administrasjonsbygg og boligstrøk for velstående.

Selve sentrum tar parti for vestkanten, eller er sterkt preget av de rike og innflytelsesrike samfunnslagene. De politiske institusjonene, domstolene, pressen, de offentlige kunstgallerier, teatre, konsert- og operahus ligger der, vegg i vegg med de fasjonable restaurantene og butikkene. Selve bygningsmassen kommuniserer vedvarende om enn lavmælt at den borgerlige samfunnsorden er den rette; dertil kommer de forretningsdrivende navneskilt, som pranger på bygningsfasadene og lyser opp i neonlys når det mørkner.
- Det oppstår hva vi kaller et "miljø", en "koloritt" eller "stemning", merkbart forskjellig fra den som er på østkanten.

Denne sosio-materielle form er også lett forståelig, fordi den er anskuelig. Den som tviler på om samfunnsklassene er noe virkelig, dvs. noe annet enn statistiske inndelinger, møter dem i deres håndgripelighet i og med inndelingen i øst- og vestkant, her har klassemotsetningene sitt åpenbare materielle avtrykk. Dessuten er motsetningen og kampen som sådan en sosiologisk grunnform: Man forstår at området er delt i to leire, som kjemper mot hverandre, med myndighetene som en ikke helt upartisk dommer i kampen.

Denne formen har også sin deformasjon - slumstrøkene, hvor de elendige holder til. Når tilværelsen blir elendig, makter ikke de som rammes å opprettholde en livsform. Kravene om å gjøre noe med elendigheten kommer fra den sosial-liberale bevegelse, et sterkt ønske om å sanere og skape sunnere levekår og boligforhold. Det begynner å bli tilløp til en sosial boligbygging, og en utbygging av offentlige tjenester og goder for de fattigere lag av befolkning, såsom offentlige badeanstalter og biblioteker. Det dannes en sosial-liberal bygningsmasse, som skal milde og tildekke den opprinnelige skarpe motsetning mellom de eiendomsbesittende og mektige på den ene side, og de øvrige samfunnslag på den annen side.

Denne fortetningsform er som sagt anskuelig, men den har også dybde, den har sin underverden, hvilket gjør den spennende. En forfatter som Dickens viser dette f.eks. i romanen Oliver Twist. Oliver er et fattighuslem, kommer inn i tyvenes verden, men viser seg til sist å være av god familie. Victor Hugo tar også leserne med gjennom alle lag av Paris, i romanen De elendige (1862) fra kloakksystemet til de herskapelige strøk; og enda tydeligere den tyve år tidligere romanen Paris´ mysterier (av Eugène Sue). Ad underjordisk vis henger alt sammen - de rike, de fattige, men anstendige, og det pakket som utgjør en egen forbryterverden med sin egen sjargong. Kriminalromanen har sin materielle bakgrunn i denne ugjennomsiktigheten.

*

Disse to bebyggelsesformer - den disiplinære og borgerlig-liberale - antar jeg stadig foresvever oss når vi befatter oss med tett befolkede områder eller tettsteder. Samtidig er det på det rene at de er utilstrekkelige når det gjelder å forstå nåtidens tettsteder. For fortidens disiplinære og borgerlig-liberale arkitektur er overdekket og påbygd på måter som gjør dem til avtrykk av nye politiske-økonomiske former. Fortidens arkitektur skifter dermed betydning, den kan f.eks. bli "pittoresk", "romantisk" og kalle på fortidslengselen, "nostalgien".

Den store fabrikkhallen til Akers mekaniske verksted er omgjort til et senter for butikker, kafeer samt en off-road teaterscene (Black box). Velbeslåtte mennesker, særlig yngre, rykker inn i gamle østkantstrøk og rehabiliterer dem, såkalt "gentrification". Fremfor alt er det skjedd en desentralisering eller bedre dekonsentrasjon av tettstedene: Det er oppstått regioner som ikke ligner på de disiplinære og borgerlige formene, regioner hinsides det urbane og rustikke. Er regionen en forståelig form, et semiotisk felt som kommuniserer med innbyggerne? Ledende samfunnsgeografer har betvilt dette - de klager over at de nye, digre regionale områdene er "vanskelig å lese", at de ikke har noen klar betydning og derved står i fare for å bli meningsløse.

4. En annen politisk-økonomisk form
Den regionale bebyggelsen kan i hvert fall delvis tolkes som et avtrykk av en forvandling av den liberale politisk-økonomiske formen.
- Først henimot en viss korporatisme, og siden i retning av et mer elitært samfunn.

Det korporatistiske beror på et øket samarbeid mellom de store organisasjoner og stat og kommune. Dette samarbeid fører til en svekkelse av det parlamentariske systemet, de politiske beslutninger tas i stigende grad uavhengig av de folkevalgte organer. Samtidig skjer det et kompromiss, en fredsslutning mellom samfunnsklassene - enhver oppfordres til å tenke på samfunnet som helhet, på den nasjonale solidariteten. Funksjonærenes gruppe øker sterkt i antall og innflytelse - og de står i en mellomstilling mellom kapitaleierne og lønnstakerne. Det er organisasjonsmennesker som tenker utfra karriere og forfremmelser, ikke på klassemotsetninger. Den overleverte østkant-vestkant-bebyggelsen blir et misvisende arkitektonisk uttrykk for funksjonærsamfunnet som er i sin vorden. Da stemmer de nye boligområdene bedre - rekkehus og boligblokker lagt i områder langt unna de tidligere kjerneområdene, spredt og med lett tilgang til naturen. Alle bor selvsagt ikke like bra eller dyrt, og det finnes fortsatt en viss geografisk inndeling av samfunnslagene. Men denne svekkes av regionens inndeling i kommuner.

Mellom- og etterkrigstidens urbanisme-bevegelse hadde tilknytning til denne politiske korporatisme, som antok mange former, fra den italienske fascia-bevegelse eller "fascisme", til velferdsstatlig sosialdemokrati etter "modell Skandinavia".

Denne modell begynte å blekne eller forvitre engang på 1970-tallet - over hele Vesten, ja, hele verden. Hva enten det stemte eller ikke, hellet den rådende politiske opinion til den oppfatning at det offentlige var blitt overbelastet, at stat og kommune hadde påtatt seg for mange oppgaver. Deregulering måtte til, og privatisering av en del offentlige tjenester og goder, samt mer utbredt prisfastsettelse utfra markedet.

Denne politikk er egnet til å skape større svingninger, "turbulens" i det økonomiske livet enn under mer regulerte forhold. Den er også egnet til å frembringe større sosiale forskjeller i livsstil og levekår enn tidligere, og til å frembringe en politisk, økonomisk og kulturell elite. Det er en god stund siden statsvitenskapen begynte å betrakte elitedemokratiet som den rådende form for demokrati i vestlige samfunn utenfor Skandinavia; elitedemokratiet vinner nå innpass også hos oss.

5. Materielle endringer
Dette påvirker bosetting og arkitektur. Det blir en tiltagende segregering, avlåsing og lukning av de tilgjengelige rom. Ønsket om mer monumental byggestil blir sterkere, mens det tidligere ble lagt vekt på en beskjeden, lite prangende arkitektur. De store konserner bygger tårnlignende administrasjonsbygg som ikke henger sammen med den øvrige gatebebyggelsen, og hvor adkomsten reguleres av magnetkort og vakter. Spredningen av de mange store konserner og institusjoner svekker det tidligere sentrum som politisk kjerneområde.

Sammen med den nye eliteliberalismen går et høyt masseforbruk av privat art. Boligstandarden bedres jevnt, og hjemmene fylles med husholdningsmaskiner, fjernsyns- og informasjonsteknologi. Fremfor alt har massebilismen forandret det regionale landskapet siden restriksjonene på bilkjøp ble opphevet rundt 1960. Massebilismen muliggjør spredt bosetting langt fra kollektivtransport, og den spredte bosettingen bestyrker i sin tur massebilismen. Denne danner i seg selv et semiotisk felt med ytterst fine inndelinger - fra Mercedes, Porsche, BMW til Lada og Mazda, samt veteranbiler, o.a.

Bruken av headphones på gaten og andre offentlige plasser er en avskjerming fra offentligheten, brukerne tilkjennegir at de er opptatt av sitt privatliv. Det samme gjelder bruken av mobiltelefon, privatsamtaler som føres på buss og bane, tilkjennegir at medpassasjerene like godt kunne vært fraværende.

*

Til sammen gjør disse trekkene at en annerledes materialitet har dannet seg, i gjensidig forhold til en annerledes samfunnsorden. Hvorfor er dens kjerneområder så tiltrekkende - rent bortsett fra at det er her så mange arbeidsplasser legges? Her skal pekes på to sider - på mulighetene, og på den imaginære urbanitet.


6. Mulighetsfelter
De regionale kjerneområdene fremstår som spennende, fordi de byr på så mange muligheter. Dette fremheves av mange når de blir spurt om grunnen til at de søker seg bort fra grisgrendte strøk og til tettstedene - mulighetene. Det intense semiotiske feltet antyder og henspiller på utallige muligheter for forskjellig livsstil og atferdsmønster. Til sammenligning fortoner livet i "distriktene" seg som enstonig og uavvendelig.

Men det er mange slags muligheter. Først har vi de mulighetene som helt sikkert lar seg virkeliggjøre, som å kjøpe melk i matvarebutikken, eller kjøpe en kinobillett. Så har vi de mulighetene som høyst sannsynlig virkeliggjøres, som at solen står opp hverdag, eller at det danner seg bilkøer etter middagstid. Så har vi alle mulighetene som andre mennesker kan virkeliggjøre, men som er utenfor ens egen rekkevidde. De er hva filosofen Sartre kalte "død-muligheter" for meg. Jeg kan ikke begynne med kampsport og ta sikte på svart belte i judo, jeg kan ikke begynne å spille på børsen, jeg kan ikke kjøpe meg et hus på vestkanten til 20 millioner kr. Men andre gjør det, og dette inngår derfor i mulighetsfeltet mitt.

Så er det de usannsynlige mulighetene, at noe utrolig, men storartet skal hende - slik mange kommer til tettstedene for å gjøre sin lykke. Lykken er tilfeldig, den er lunefull, den får tilværelsen til å arte seg som et lotteri eller et casino. Dette er forbindelsen mellom et intenst mulighetsfelt og ungdommen. Den som er ung, besitter i og med det likesom et utall lotterilodd - hvorav de aller fleste er blanke eller ikke kommer ut med gevinst. Men det er håpefullheten som preger situasjonen og får den til å se lys ut, det kan bli et lykketreff - hvem vet? De fleste unge ser derfor lyst på livet, i kraft av at de har så mye ulevd og uprøvd. Et semiotisk felt med mange muligheter tiltrekker derfor, feltet er rett og slett ungdommelig.

Videre har vi de ubestemte mulighetene, muligheten for at noe ingen aner hva er, skal inntre, altså muligheten for forandring som sådan, for noe helt nytt. På nytt er det affinitet mellom mulighetsfeltet og ungdommen. For ungdomstiden er selv en ubestemt tid, de unge er hele tiden under forandring.

Eldre mennesker er ikke like tiltrukket av forandring. De ønsker gjerne sammenheng i sitt liv, og savner de kjente og kjære butikkene og restaurantene, som forsvinner under den nye turbulente økonomien, hvor det dukker opp og forsvinner stadig nye eksperimenter i salgsbransjen og i restaurantbransjen. Hukommelsen har et materielt feste i bygninger og interiører. Alle skiftningene gjør derfor at de som har levd en stund, mister noe av sin fortid, mens ungdommen satser på fremtiden og ser seg lite tilbake, og derfor bejaer alt det nye, selv om det er kortvarig og flyktig.

Så har vi de skremmende mulighetene, som blir enda mer skremmende når de slås opp i massemedia, og særlig for eldre mennesker. Grunnen er legemlig: For såvidt som kroppen svekkes med årene, fremtrer omverdenen som mer og mer uvennlig og vanskelig. Ikke bare begynner trapper og stigninger å bli et ork, og bruksgjenstandene rundt en å bli tyngre - hele den sosio-materielle situasjonen begynner å gi grunn til bekymring - bekymring for tyver, ransmenn, innbrudd, for fremmede overhodet, for et allment truende mulighetsfelt.

Mulighetsfeltet kan besnære - de fleste muligheter blir det ikke noe av. Hvorfor ikke heller holde seg til det som nokså sikkert lar seg virkeliggjøre? Hvorfor ikke heller fordype seg i virkelige muligheter? Det intense felt av muligheter innbyr til virkelighetsflukt, med mindre man lykkes i skjelne de forskjellige mulighetene fra hverandre, og ikke oppfatter dem som annet enn de er.

7. Rus og fantasi
Ledende sosiologer som tyskerne Simmel og Weber skrev rundt år 1900 om det rusaktige ved de nye, store tettstedene, og bemerket bombardementet på alle sanser, en stadig overstimulering av inntrykk og muligheter. Franskmannen Charles Baudelaire hadde allerede skrevet dikt om Paris, "det 19.århundres hovedstad" i samme ånd. En fransk sosiolog, Ledrut, betegnet i 1980-årene livet i de store tettsteder som "samfunnslivets alkohol". Han var neppe avholdsmann, han mente nok at alkoholen har en gunstig virkning, som stimulans.
- Nå er det mulighetsfeltet som fremkalles av alkohol, fantasipreget eller imaginært. Verden fremtrer med imaginære muligheter, til forskjell fra de virkelige eller reelle mulighetene. Det imaginære er nettopp det som ikke kan realiseres.

Tydeligst viser dette seg i drømmene, hvor det som hender, er hinsides årsakslov og klokketid. Mens vi drømmer, hengir vi oss til en imaginær væremåte; når vi våkner opp, er vi med et rykk tilbake til virkeligheten med sin årsakslov og klokketid. Drømmen fortoner seg som meningsløs, og er vanligvis umulig å gjenfortelle.

Rusen er med å gi virkeligheten et snev av det imaginære, og atskillig mer enn det dersom den blir sterk og gir hallusinasjoner. Under den lystbetonte rusen fremtrer situasjonen som fulle av realiserbare muligheter, dvs. muligheter som i nøktern tilstand ble oppfattet som umulig å virkeliggjøre, oppleves nå som reelle. I den ulystbetonte rusen fremtrer også nøkternt betraktet urealiserbare muligheter som realiserbare, men nå som mareritt, skrekkelige dyr og insekter angriper, mordere ligger på lur o.l.

De imaginære muligheter er dermed en viktig art av muligheten som allmenbegrep. Dagdrømmen og fantasiene er slike imaginære muligheter. Mennesker uten fantasi er innesperret i det som er, det bestående virker for dem som uavvendelig og for bestandig. Fantasifulle mennesker higer utover det som består, og er avgjort å foretrekke. Men det er også viktig å kunne skille det imaginære fra det virkelige. Handlingslivet skjer i virkeligheten, i det imaginære liv skjer ikke handlinger, i høyden skinnhandlinger.

Det finnes også imaginær materialitet, altså fantasi som er blitt virkeliggjort, og likefullt er imaginær. Skulpturer av drager, enhjørninger og andre fabeldyr er imaginær materialitet, det er også løvene utenfor Stortinget, og alle masker og eventyrlige skikkelser som finnes på og utenfor bygninger. På Tynset står Ludvig og Solan på et sentralt sted, et imaginært innslag i stedets liv, og minner om et fantasiens rom hinsides virkeligheten.

8. Den nye imaginære urbanitet
Dagens regionale sentrumsområder har et tydelig preg av det imaginære. Slike sentrale strøk har alltid hatt en del imaginær materialitet, og dannet rammen for imaginære opplevelser. Men gradsforskjellen er blitt til en vesensforskjell. Over hele vesten er sentrum avpolitisert, det finnes knapt et politisk oppslag å se i de offentlige rom. De politiske massepartiene har mistet mye av sin medlemsmasse; de forandrer seg og blir til apparater som trener og utvelger ledere for den elitedemokratiske politiske ordningen. Store politiske diskusjonsmøter er det lite av, og likeså er de små politiske arbeidsgruppene stort sett forsvunnet. Politisk teater spilles sjelden, og da helst vellagrede stykker som ikke lenger forarger, fordi de inngår i en kanon som klassikere - som Brechts stykker. Det offisielle teatret er en høyere form for underholdning. Underholdning preger overhodet kjerneområdene, og festlokaler av forskjellig slag.

Festingen dyrker det imaginære. Det behøver ikke være slik: En fest er opprinnelig et ritual hvor en sosial gruppe, et fellesskap feirer og styrker sin samhørighet. Noe gledelig samler gruppens medlemmer. Dagens festing har et mer privat preg, og er forbundet med rusmidler. Når discomusikkens rytmer og sound om kvelden strømmer ut av dansestedenes åpne vinduer og ut på gaten hvor fortausrestaurantene er fylt av gjester, bordene fulle av glass og askebegre, parfyme og sigarettrøk fyller luften, menneskene selv har pyntet seg mer eller mindre oppsiktsvekkende og utfordrende - da er det en imaginær situasjon som bryter med arbeidslivets og dagens virkelighet.

Det imaginære ved kjerneområdene forsterkes ved det økende innslaget av andre nasjoner og kulturer. Overalt en Irish pub, et gresk, et kinesisk, et indonesisk, et kurdisk eller et indisk spisested, ved siden av de gamle franske spisestedene, overalt kebab, MacDonald og Burger King. Slikt innbyr til å hensette seg i fantasien til en annen kultur, et annet land. De som elsker disse kjerneområdene sier det iblant rett ut - de leker at de er et annet sted, f.eks. leker mange på Grünerløkka i Oslo at de er i New Yorks Greenwich village.

Gatemusikantene og gateselgerne fra Afrika og Latin-Amerika gjør stemningen enda mer fantasifull - de er de samme overalt i Vesten, ved T-banestasjoner, på hovedgater. Det dannes en underholdningskultur felles for hele kloden. Det er en kultur for fritiden. Innen den moderne liberale kultur har enhver rett til å være seg selv, ikke forstille seg for herskerne, men kunne tale og tenke fritt. Det vernes om individets integritet og identitet. Men den globaliserte underholdnings- og festkulturen er postmoderne, for såvidt som deltakerne leker med sin identitet.

Men denne postmodernitet er imaginær, arbeids- og familielivet for øvrig er avgjort moderne - bestemt ved effektivitet, selvdisiplin og forventning om at individene er identiske med seg selv - bankene finner seg ikke i at låntakerne skifter identitet og hevder at de ikke lenger er de samme; hverdagen er stadig moderne, den står i identitetskortets og personnummerets tegn.

Hva en slik kulturfilosofisk refleksjon tilsikter, er ikke å angripe det imaginære ved sentrumsområdene, men bare å hindre at det forveksles med noe reelt. Dersom dette er en ny "urbanitet", er det viktig å være klar over at dette er annen urbanitet enn den som fantes i disiplinens og den borgerlige tidsalder.

9. Tyngsel
Mulighetene og det imaginære får altså det høyintensive semiotiske feltet, de store tettsteders og regioners kjerneområder til å virke forlokkende, særlig når de forbindes med informasjonsteknologien. Omrisset av en ny samfunnsform skimtes - hvor det summer av informasjonsutveksling i utallige nettverk, PC-skjermen blir et sinnbilde på samfunnslivet selv - den står på dag og natt, og har en lett materialitet, teksten på skjermen er bare elektriske impulser. Likevel er tyngselen de store tettstedenes plage og fare, tyngende materialitet, semiotikk som kommuniserer tyngde og tyngsel.

Urbanismebevegelsen fra 1920-30-tallet tok sikte på letthet, funkis-arkitekturen var et løfte om letthet. Den nye urbaniteten skulle befri menneskekroppen, befri den fra tunge klær, tunge møbler, tunge løft og medvirke til en lett og ungdommelig livsstil. Nettopp ved å være mange, et høyt antall, skulle det daglige liv bli lett. De kollektive goder og tjeneste skulle avlaste den enkelte fra strevet, til forskjell fra livet i de grisgrendte strøkene, hvor den enkelte strever og basker med sitt.
-Urbanisme-bevegelsens løfte om letthet ble brutt, eller bevegelsen stanset opp eller ble avsporet. De store agglomerasjoner har en tyngende materialitet.

En slik påstand kan synes å falle på sin egen urimelighet - de nye gågatene og handlestrøkene, de nye og fine shoppingmalls - hvor er tyngselen? Likevel taler de enkleste materielle kjensgjerninger for at det blir tyngre. Levealderen er lavere i tettsteder enn i grisgrendte strøk; den almene, stadige påkjenning forkorter livet. Lydnivået har steget - i Paris, f.eks., er det blitt merkbart vanskeligere å snakke med hverandre på gaten. Lyden kommuniserer ikke noe bestemt, den er støy, som er en helsefare, og i alle fall en deformering. Transporten er slitsom, både for bilister og dem som reiser kollektivt. Å reise T-bane en time dagen eller mer er en belastning for millioner av mennesker i de store agglomerasjonene; bilkjøringen går langsomt, den nærmer seg hestedrosjenes tempo, trengselen og mangelen på parkeringsplasser kommuniserer til den enkelte at han eller hun er til overs, én for mange, og helst ikke skulle vært der.

Et semiotisk felt som formidler overflødighet, er et deformert felt. Humanismen hevder at enhver er like mye i sin rett til å være til som enhver annen; de overbelastede kjerneområder kommuniserer det motsatte, et anti-humanistisk budskap - at hver enkelt med fordel skulle vært et annet sted. Transportens tyngsel deformerer også tidserfaringen. Å ha god tid vil si å være i en situasjon hvor det som skjer, og det som beveger seg rundt en, har en passe eller riktig hastighet, hverken for fort eller langsomt. Man kan "skynde seg langsomt", festina lente, som de gamle romere sa. Det hender nok at tingene går ulidelig langsomt, eller at tiden sleper seg av sted, som når man venter i et venteværelse eller på en ødslig jernbanestasjon hvor det er tre timer til neste tog. Vanligere er det at "filmen går for fort", det er travelt. Travelheten er beskadiget tidserfaring, og fører etterhvert til stress og muskelspenninger, på grunn av et misbruk av kroppen. Man tar seg ikke tid til å bevege og føre seg riktig.
- Luftforurensningen deformerer luften; god luft skal ikke merkes, dårlig luft er ubehagelig og plagsom. Selv flere norske tettsteder har fått luft som skader innbyggerne, noe som er det vanlige i de store agglomerasjoner.

Dette er enkle erfaringer av tyngsel. Men det finnes også tyngselserfaringer som ikke er så lette å tolke, men likevel viktige. Det gjelder forholdet mellom bygningsmassen og trafikkanleggene som sådanne - en materialitet som er knusende overmektig i forhold til den enkelte innbygger. Den enkelte innbygger kan derfor kjenne seg beklemt og kuet, materialiteten er underkuende.

Bare ved å kjenne seg som del av et digert fellesskap av titusener innbyggere er det mulig å være på høyde med de veldige materiellstrukturer. Et eksempel jeg ga for ti år siden, er som følger:
"Jeg satt på bussen i Paris, og idet den kjørte over en av broene innså jeg hvor flott der er med alle bilene som suser avgårde i flere felter og på to plan - det ene langs elvebredden, det andre i høyde med broene. Alle proporsjonene var veldige, det var et brus av et kjempeorkester som spilte på broene og de brede gatene; en fremvisning av kraft, evne og dyktighet. De store fossefall er opphøyde, sier Kant; men denne kjempetrafikken var mer enn det, fordi det var menneskelig forstand og gjensidig oppmerksomhet som bestemte det hele: Gleden ved velde, ved å være med i en navnløs mengde av tusener av trafikanter, som sammen fikk denne mektige elven og bebyggelsen rundt til å tone fullt ." ("Byens form og materie", i Sosiologi og arkitektur i Oslo, Pax forlag, 1998, s.11)

Det gjelder altså å gjøre kollektive erfaringer med denne digre sosio-materien, såfremt den ikke skal tynge. Men i hvilken grad og når er dette mulig? Oppsplittelsen av befolkningen er kommet langt, således er ensomheten den hyppigste plage hos dem som oppsøker Oslo-sykehusenes akuttavdeling.

Å være omgitt av bygningsmasser som forteller deg at du er overflødig og uvedkommende, det er i seg selv en tyngende erfaring.
Lignende tolkninger kan gjøres av det semiotiske feltets overflate - av alle boarders og tekster som maser på innbyggerne.

Utenfor kjerneområdene lider de tett befolkede regionene av lite intens semiotikk - av bebyggelse hulter til bulter, spwal, eller enstonige industri- eller boligområder som sier lite og virker uformelige. Til overbelastningen i sentrumsområdene svarer utkantområdenes svake semiotikk. De trenger en tydeligere form, å kommunisere tydeligere med innbyggerne. På denne skjevhet er det forlengst lagt frem en løsning - den polysentriske utforming av de store regionene.

10. Avslutning
De bebygde omgivelser, kulturlandskapet, har sprengt grensene for de tidligere byene i Vesten - middelalderbyen, renessansens bystater, barokkens og klassisismens byer, den borgerlige byen. Det som finnes, er bygningsmasse og materiellstrukturer som brer seg utover i landskapet til uensartede og uoverskuelige regioner, hvor noen betegnes som urbane regioner, andre ikke.

Det er mitt utgangspunkt at å tolke disse regioner ved de tidligere begreper om by og land og det urbane, fører tanken galt av sted. I stedet har jeg her foreslått å tenke på regionene som semiotiske felter med ulik intensitet, og som kommuniserer gjennom skiftende materialitet. Jeg peker så på to viktige trekk ved de store tettsteder - de er mulighetsfelter, og de har sterkt imaginære kjerneområder. Dette - antar jeg - er så å si kjernen i det som misvisende betegnes som den "nye urbanitet".

Denne siden ved de store tettstedene er tiltrekkende, kanskje særlig for unge mennesker. Mot dette tar jeg opp en lite tillokkende side - tyngselen. Mens det materielle fremsteg i vår tid har vært forbundet med et lettere liv, som avlaster fra det kroppslige slitet, går det mot det tyngre i de tett befolkede og bebygde regionene. Mens letthet forbindes med frihet, er tyngselen en form for ufrihet.

Dette er særlig merkbart i de store agglomerasjoner, men begynner å bli det også hos oss, i mindre målestokk. Den regionale økonomiske og kulturelle politikkens fornuftige ledetråd blir dermed å tilstrebe avlastning og forebygge tyngende materialitet, frembringe semiotiske felter som ikke overbelaster innbyggerne og kuer dem - og samtidig gi rom for imaginære delområder, uten å la seg blende av dem, men ta dem for hva de er, fantasi- og lekerom i en ellers nøktern tilværelse.




Dag Østerberg har sist utgitt Det moderne – et essay om Vestens kultur 1740 – 2000. Han er filosof og forfatter, professor i sosiologi, nå tilknyttet Institutt for musikkvitenskap i Oslo. Han oversatte i sin tid Dr. Faustus, av Thomas Mann, til norsk. Av andre utgivelser nevnes: Forståelsesformer, Fortolkende sosiologi I og II, Jean Paul Sartre og Arkitektur og sosiologi i Oslo.