ORDENE OG TALLENE
Av Hans Marius Hansteen


«Ulysten ved sosialstatistikk, som er så utbredt, beror på at statistiske beskrivelser av samfunnsforhold betoner faktisiteten på bekostning av meningssammenhengene, prosjektene», skriver Dag Østerberg i essayet “Den deskriptive sosialstatistikkens gyldighetsområde” (1). Kjartan Fløgstad, som sammen med Østerberg hører til de mest markerte materialistiske tenkerne her i landet, har i boken Osloprosessen gitt seg den deskriptive sosialstatistikken i vold. Overfladisk sett mimer boken framstillingsformen i offentlige utgreiinger, med nummererte kapitler og underkapitler, illustert med plansjer og underbygget av tabeller. Men der offentlige “styringsdokumenter”, med Georg Johannesens ord består av eksakte tall omgitt av vage ord, gjør Fløgstad tallene til målestokken som han skriver sin fremstilling av endringsprosesser i hovedstaden opp imot: I møtet med tallenes tale er det ikke sterke meninger, men eksakte formuleringer som kreves.

Osloprosessen stiller spørsmål om og ved den såkalte avindustrialiseringen og dens virkninger for klassebevissthet, ideologiproduksjon og politisk orientering. Tallmaterialet får fram, på en overbevisende måte, det mange har ment: At “avindustrialisering” først og fremst er en flytting av industri, dels fra storbyene til andre landsdeler, men først og fremst fra de såkalte industrialiserte land til andre verdensdeler. Globalt har antallet industriarbeidere, absolutt og relativt aldri vært høyere enn i dag. Hvorfor dette avgjørende trekket ved globaliseringen er lite synlig i den “offentlige debatten”, blir også tatt opp: «Globaliseringa svekkar det materielle i grunnlaget for å forstå globaliseringa.» (10.3 Globaliseringsoffer.)

Av en bokanmeldelse forventes vanligvis en mer eller mindre begrunnet kvalitetsvurdering. En vurdering av statistikkens kvalitet, krever imidlertid både tilgang til bakgrunnsmaterialet og metodisk innsikt denne anmelder mangler. I likhet med Fløgstad, må jeg derfor stole på ekspertene, men når det er Statistisk sentralbyrå som på denne måten framstår som medforfatter, er det ingen grunn til å betvile tallmaterialet som sådant. Det bør også tilføyes at det vi har å gjøre med, nettopp er oversikter over tellbare størrelser, som folketall, sysselsetting, boligstørrelse og så videre. Mer problematiske anvendelser av statistiske metoder i samfunnsforskingen, som “meningsmålinger” og liknende, holdes klokelig utenfor. Denne nøkternheteten er i tråd med Østerbergs avsluttende synspunkt: «For så vidt som mennesker sosialiseres, eller er med i organisasjoner, eller tilhører en samfunnsklasse, er de ikke atskilt fra hverandre på en måte som deskriptiv statistikk forutsetter. Sosialstatistikkens gyldighetsområde forekommer meg å være beskrivelsen av liberale og disiplinerte individer, samt beskrivelsen av faktisitet.»

Fløgstads eget bidrag til boken, teksten som ledsager tabellene, avviker, ikke uventet, fra gjengse samfunnsvitenskaplige utlegninger av statistisk materiale. På denne måten understrekes indirekte et annet av Østerbergs poenger, at statistikken ikke er en nøytral metode: «[D]eskriptiv sosialstatistikk er en sosiologisk teori, enten en feilaktig teori om alle slags forhold mellom mennesker, eller en riktig teori om en del av dem. [...] Den er en teori om sider ved den sosiale virkelighet som er viktige i hvert fall i et samfunn som vårt, og derfor en viktig sosiologisk teori.» Slik sett er det velmotivert når Fløgstad unngår å legge andre sosiologiske teorier mellom statistikken og sine egne kommentarer. Også den gjengse samfunnsvitenskapens framstillinger av statistisk observerte forhold er fortolkninger av fortolkninger, og representerer ikke et priviligert perspektiv, selv om dens skriftpraksiser er mektigere enn litteraturens. Fløgstads selvbevisste skrift er et beskjedent mottiltak mot den administrativt innrettede samfunnsvitenskapens monopol på fortolkningen av den sosiale virkelighetens faktiske aspekter: «Tal er sikre data. Tale metadata. / Den viser skilnaden mellom fakta og røyndom, mellom datarøyndomen og den verkelege. / Orda kringset røyndomen. / Litteratur er beleiring.» (Punkt 1.0.2. Statistikk i strid.)

Når det gjelder den litterære kvalitetsvurderingen, er det vanligvis slik at genreforventinger angir målestokken. En bok er “god” hvis den innfrir anmelderens mer eller mindre begrunnede forventinger, og “viktig” i den grad den utfordrer disse: De beste bøkene — det være seg fag- eller skjønnlitterære — er de som innfrir forventninger leseren ikke visste om. Fløgstad hører til de forfattere som alltid legger listen høyt, både for seg selv og leserne, ikke minst ved sine bevisste utfordringer av genremessige og stilistiske konvensjoner. Osloprosessen er ikke noe unntak i så måte; hvis den skiller seg fra Fløgstads prosa for øvrig, er det ved å være mer ekstrem. Han har alltid blandet kunnskapsstoff inn i sine skjønnlitterære bøker, og diktningen inn i sin sakprosa. Nytt med denne boken, er på den ene siden mengden av harde fakta, presentert gjennom tall i tabeller; en motsats til den flytende fortellingen og meningsprosaens tankebaner. Og på den andre siden at teksten løses opp i nummererte fragmenter, i poetiske punktnedslag, løsrevne observasjoner og påstander. Bokens emne er et historisk forløp, men samles ikke i en fortelling, dens anliggende er samfunnsanalytisk, men samles ikke i en argumentasjon. Dens diskurs er påpekende og fremvisende: «Og det er det ikkje eg, men kjeldene som seier,» lyder omkvedet.

Vurderingen av bokens kvaliteter må utsettes. Før noe slikt er mulig, må vi innsirkle dens betydning. Denne anmelderen ser det som sin primære oppgave å skissere de sammenhenger boken kan inngå i. To av dem har vi allerede gått inn på, nemlig Osloprosessens plass i Fløgstads forfatterskap, og den samfunnsanalytiske sammenhengen, hvor den inngår i en underjordisk dialog med blant annet Østerbergs sosiomaterialisme. Den tredje gir ser ut fra bokens emne, nemlig drøftingen av Oslo som by og hovedstad spesielt, og av utviklingstrekk i urbane fortetninger generelt.

For en nærmere karakteristikk av Osloprosessen som del av Fløgstads forfatterskap, kan bokens motto være et utgangspunkt. Det er hentet fra Walter Benjamins Einbahnstrasse, som oppfordrer poetene til å lære seg å behandle den moderne billedskriftens fullbyrdede form: Det statistiske og tekniske diagrammet. Den som kjenner litt til Benjamins skrifter, vil ane at det her ligger mer enn den åpenbare interessen for statistikk og koblingen mellom tegn og tall. For nødvendigheten av å lære seg å lese statistiske tabeller, gir seg for Benjamin ut fra den samme erkjennelsesinteressen som Fløgstad forfølger, nemlig å sette litteraturen i stand til å fortolke det moderne livet på en forpliktende måte. Da nytter det ikke å dikte i vei ut fra subjektets indre, også dette er gjennompreget av faktisiteten: Forestillingen om et indre liv er uløselig knyttet til forekomsten av liberale og disiplinerte individer: “Reolbarna”, som Fløgstad kallar oss, middelklassebarna som har lært litteraturen å kjenne før vi gjør oss erfaringer med produksjonslivet. Men også den litterære teknikken til Fløgstad har et valgslektskap med Walter Benjamins: Fløgstads velkjente genreblanding, den ureine stilen, ordspillene og siteringen er kunstgrep som tilhører montasjeteknikken, som Benjamin både brukte og teoretiserte.

Montasjeformen skriver seg ikke fra litteraturen alene. Den ble særlig utforsket i dadaistiske kollasjer og i film og teater. I norsk sammenheng er Vår ære og vår makt et sentralt eksempel; Nordahl Griegs forbilder var Eisenstein og Brecht. For Benjamin var kjernen i montasjen det dialektiske bildet, som iscenesetter en kollisjon mellom motsatte betydninger av et fenomen: Stillbildet kan vise en prosess som et uttrykk for motstridende krefter. Statistiske tabeller og tallmateriale oppstilt i tidsserier, er i seg selv en form for stillbilder av samfunnsprosessen, og i Fløgstads bok monteres de sammen med tekstfragmenter som nettopp har til hensikt å vise hvilke konflikter som er i spill i tilsynelatende rettlinjede og nødvendige endringer.

Bak dette ligger en vilje til samfunnsanalyse, og det er dét som utgjør bokens politiske betydning. Bare konkrete analyser kan overvinne den motsetningen mellom voluntarisme og fatalisme som preger den såkalte samfunnsdebatten, der “verdier” settes opp mot “samfunnsøkonomiske nødvendigheter” i et evig speilekkoland. I forhold til dette er Fløgstad kyniker, i beste forstand. Som Machiavelli for fem hundre år siden, lever også vi i en tid hvor fatalismen er utbredt, «på grunn av de store omslag vi har sett og daglig ser, mot all menneskelig forventning, i den herskende tingenes orden» (2). Machiavelli valgte å tro at vi er herre over om lag halvdelen av våre handlinger; å stole på lykken og å gi seg over til skjebnen er like dårlige alternativ. Denne tankegangen har affinitet til den situasjonistiske handlingsteorien som Dag Østerberg bygger inn i sin sosiologi, og som ligger til grunn for hans vurdering av sosialstatistikkens betydning for samfunnsanalysen.

En handlingssituasjon kan bare forstås ut fra dialektikken mellom faktisitet og prosjekt; mellom de gitte, sosiomaterielle begrensninger og muligheten for overskridelse av disse. Fatalismen beror på en overvurdering av faktisiteten, men like tvilsom er den voluntaristiske undervurderingen av den: Våre prosjekter blir ikke mer meningsfulle om vi underspiller det faktiske, tvert om. Den som ser vekk fra disse aspektene ved situasjonen, flykter, med Østerbergs uttrykk, inn i det imaginære, til dagdrømmen og den frie fantasi. En motvekt mot dette er sansen for tall.

I Østerbergs mest politiske bøker, Makt og materiell og Samfunnsmotsetninger fra først på 1970-tallet, var framhevingen av det sosiomaterielle perspektivet en advarsel mot revolusjonsromantikk, mot troen på at det er viljen som er avgjørende for en sosialistisk samfunnsforandring. At den grunnleggende riktige troen på arbeiderklassens historiske betydning kunne få slike utslag nettopp på denne tiden, er ikke så merkelig: Andelen av industriarbeidere kulminerte i Norge i 1971. I våre dager framstår slike tendenser nærmest som kuriøse, ettersom alle revolusjonære retninger er blitt marginaliserte i takt med den allmenne svekkelsen av arbeiderbevegelsen i Norge og vesten for øvrig. Men, og dette er noe av det viktigste Fløgstad får frem i Osloprosessen: Den ideologiske svekkelsen av arbeiderbevegelsen, og marginaliseringen av den marxistisk orienterte samfunnsanalysen er ikke en matematisk funskjon av en nedgang i antall industriarbeidsplasser. Saken er nemlig den at i Oslo, som er sentret for ideologiproduskjon i Norge, har denne prosessen vært ulike mye sterkere enn ellers i landet. Hovedstadens næringsstruktur blir stadig mer ensidig:

«Midt på sekstitalet var dei fleste industribransjane framleis representerte i Oslo, og bransjefordelinga temmeleg jamn. I dag er dei klassiske industriane og dei store arbeidsplassane i tungindustrien så godt som forsvunne: Skipsbygging, stålverk, mekaniske verkstader. Industrisysselsettinga blir dermed konsentrert om nokre få bransjar, som får større relatvi betydning. I 1994 var såleis forlagsverksemd/grafisk industri (avisdrift medrekna) utan samanlikning den viktigaste industrigreina i Oslo. Av alle former for industriproduksjon er dette den mest typiske hovudstadsbransjen. Det dreiar seg verken om produktiv eller naudsynleg verksemd i klassisk forstand. Bransjen produserer kommunikasjon og ideologi, og i stadig stigande grad kommunikasjon som ideologi. [...] Samla kan vi slå fast at halvparten av Osloindustrien i dag driv ideologiproduksjon. Om lag 15 prosent forsyner hovudstadsinnbyggjarane med nærings- og nytingsmiddel. Ti prosent av Oslo-industrien produserer psykofarmaka for den delen av folket ideologiproduksjonen og nytingsmidla aleine ikkje klarer å tilfredsstilla.» (10.0. Forlag, nytingsmiddel, angstfordrivarar.)

Dette kan forklare hvorfor en annen tendens til virkeligheteflukt enn den revolusjonsromantiske gjør seg så sterkt gjeldende i dag, nemlig den radikale individualismen som Morgenbladet er et idealtypisk eksempel på. I den — ikke bare i sidetall — tynne boken Politisk manifest 2000, geberder Erling Fossen, Steen Inge Jørgensen og Morten Andreas Strøksnes seg opposisjonelt og avantgardistisk, uten å fremsette et eneste synspunkt som er i alvorlig motstrid til regjeringens politikk. (Overskriften “Avskaff verneplikten”, står for eksempel ikke for et antimilitaristisk program, men for en helhjertet oppslutning om NATOs nye strategikonsept og den aktuelle nedleggingen av det norske forsvaret til fordel for profesjonaliserte utrykningsstyrker.) Det mest radikale innsikten deres, er at “etisk forbruk” bare kan bli et slagkraftig “konsept” dersom staten, som de ellers ikke tror på, støtter forbrukerorganisasjonene med autoriserte merkeordninger. Forresten vil de at også statsformuen investeres moralsk: «Såkalt “etiske investeringer” er i ferd med å bli storidustri på internasjonalt plan — det viser seg at fond som stiller etiske krav kan gjøre det like godt som rent profittorienterte.» (3) — Setningen demonstrerer ikke bare en høyt utviklet evne til sirkelslutninger (vi har råd til å sette profitten i andre rekke fordi etikk lønner seg), og en mangelfullt utviklet evne til språklig presisjon (investeringer som storindustri), den er også et pregnant eksempel på det Fløgstad kaller postologier som ikke kommer ut av det ideologiproduserende sentrum: «I staden for å drøfta korleis kapitalen trenger gjennom alt, ser dei på korleis moralen og verdiane blir borte.» (10.1 Hovudstadsnæringar.)

Den såkalte “urbanismen” får sitt pass påskrevet i Osloprosessen, men dette er mindre viktig enn at tallmaterialet er med på å gjøre slike fenomener forståelige. Sammen med Østerbergs bok Arkitektur og sosiologi i Oslo fra 1998, viser Osloprosessen hvordan nærings- og materiellstrukturene i den norske hovedstaden på den ene siden produserer liberale og disiplinerte individer med manglende sans for faktisiteten, og på den andre siden en faktisitet som svekker forutsetningene for sosialisering, organisering og klassebevissthet: «Byens materiellstrukturar held fast dei industriskapte klasseforskjellane. Det etterindustrielle samfunnet fører vidare klasseskilnadene, men ikkje midla til å motarbeida dei.» (12.6 Byens materiellstrukturar.)

Både de konkrete og de prisipielle sidene av Fløgstads og Østerbergs bøker om Oslo er viktige også (og ikke minst?) for oss som lever andre steder enn i hovedstaden. For det første forholder vi oss til Oslo enten vi vil eller ikke, og det er godt å få hjelp til å forstå hva det er som foregår der. Samtidig har analysene betydelig overføringsverdi i forhold til parallelle, men ikke identiske, utviklingstrekk i andre fortetningsområder: Selv kunne jeg for eksempel ønske meg tilsvarende undersøkelser av den utviklingen som er i ferd med å omdanne Bergen til et veikryss mellom Mongstad og Leirvik. Og hva motarbeidelse av klasseforskjeller og byggingen av et annerledes samfunn angår, er muligheten for overskridelse også betinget av en realistisk situasjonsforståelse. Osloprosessen underbygger det mange av oss har en følelse av, nemlig at motstanden — ideologisk og praktisk — neppe er sterkest nær maktens sentrum. Men fraværende er motstanden ikke i Oslo heller. For bøker som disse kan bare skrives av ekte oslofolk. De undergraver dialektisk fordommene mot Oslo, og den flukten til det imaginære som vår hemmede og hemmende oslohets stundom representerer. Det er ikke sant at alle oslofolk er dumme; noen av dem — for eksempel Fløgstad og Østerberg — skriver skarpe og innsiktsfulle bøker.




Hans Marius Hansteen er stipendiat ved filosofisk institutt ved UiB. Han har tidligere gitt ut essaysamlingen Ordet fangar. E-post: hans.hansteen@fil.uib.no.

NOTER:

(1) Østerberg: Fortolkende sosiologi I, Oslo 1993
(2) Machiavelli: Fyrsten, norsk utg. v/ H. P. L’Orange, Oslo 1948
(3) Fossen m.fl. Politisk manifest 2000, Oslo 2000 s 34f.