Hvor skal vi gjøre av Fanny Holmin?
Av Gro Jørstad Nilsen

Kriteriom, foto:Thor Brødreskift

Fanny Holmin skriver tekster og jobber som renholder. I jobben holder hun det ryddig. Det motsatte er tilfelle med Fanny Holmin som forfatter. Varemerket hennes er det urene, hybriden. Holmin mikser sjangre, mikser tekst med musikk, mikser skrift med bilde, blander bilde med språk. Fanny Holmin er en forfatter som beveger seg mellom posisjoner.

Dette er også tenkt som et uryddig skriftstykke. På den ene siden er det et intervju med Fanny Holmin. Det er et møte mellom meg og en forfatter jeg finner interessant, som jeg er nysgjerrig på. På den andre siden er det et essay som tar opp problemer knyttet til sjanger. I samtalen mellom meg og Fanny dreier det seg om henne som kunstner, de ulike uttrykken hun jobber med, hvilke tanker som ligger bak. Essayiststemmen min spekulerer videre fra intervjuet. Spekulasjonene er tanker jeg har gjort meg i løpet av bokhøsten, i møte med noen av bøkene jeg har anmeldt. For til min store overraskelse har jeg oppdaget av det å krysse sjangre, slik Fanny Holmin gjør, skaper leseproblemer hos den etter hvert velutdannede kritikerstanden vi har å gjøre med i dag.


Tekst og bilde
-Fanny Holmin, du ga ut en samling med dikt i 1997, med tittelen Song for to stemmer og ei lukka munn. Den har fått sjangerbestemmelsen prosadikt. Du har også vært en svært sentral aktør under BergArt-festivalen her i Bergen, med performanceforestillinger på Torgallmenningen, stuntopptredener inne på Galleriet kjøpesenter, og flere opptredener sammen med Dj Barabass
(-Gunnar Innvær). Jeg er vant med å møte forfatterne gjennom bøkene deres eller på nøye regisserte opplesninger. Slik er det ikke med deg.

-Nei, jeg driver på med andre ting enn forfattere flest. Jeg synes det er spennende å arbeide med andre uttrykk. Det kler måten jeg jobber på.

-Hva vil det si?

-Jeg jobber intuitivt, ut fra innskytelser. Jeg får en ide, spinner videre på den, og trekker inn de tingene som er nødvendig for å få ideen realisert. Det er ikke så viktig for meg hva slags uttrykk jeg kler ideene mine med. På den andre siden, så er det selvsagt teksten og skrivingen som gjør at jeg kaller meg forfatter. Men jeg synes at det å samarbeide med andre kunstnere tilfører tingene mine noe nytt.

-Jeg er opptatt av at du krysser så mange sjangre i det du gjør. Har du flere prosjekter på gang der du blander uttrykk?

-Ja, jeg samarbeider med en hollandsk billedkunstner som heter Liesbeth de Jonge. Jeg fikk brev fra henne for noen år siden, der hun ba om lov til å bruke et dikt av meg i arbeidet sitt. Dette diktet hadde hun lest på tunnelbanen under et besøk i Oslo.Hun lager collager med bilde, tekst og kaligrafi. Hun lurte senere på om jeg ville dikte til kunstverkene hennes. Jeg fikk tilsendt bilder, og nå har jeg skrevet dikt med utgangpunkt i disse maleriene.

-Hva slags type bilder er dette?

-Det er svære abstrakte malerier, malt på tynt japansk papir som hun klipper eller river og setter sammen igjen. Noen er fargerike, noen spiller på kontrastene mellom lys og skygge. Det som nå skal skje, er at hun trykker tekstene mine direkte på maleriene. De blir tekst og bilde på en og samme gang.

-Disse diktene, eller tolkningene av bildene hennes, er det noen indre sammenheng mellom de?

-Nei, i hvert fall ikke bevisst. Det dreier seg etter hvert om 16 bilder, og jeg har skrevet om ett og ett av gangen. At tekstene i seg selv skal utgjøre en helhet har ikke vært målet. Det viktige har vært å fange det som hvert enkelt bilde sa meg.

-Men hvis du nå skulle gitt ut disse diktene, så ville jeg som leser søkt etter denne helheten. Som kritiker ville jeg blitt sur dersom jeg ikke fant noen innbyrdes sammenheng. Jeg ville sikkert kalt den springende.

-Jeg valgte å jobbe med disse maleriene fordi jeg syntes det var deilig at rammen ble satt av noen andre. Noe av det vanskeligste med å være forfatter er at man må ta alle avgjørelsene selv. Med disse maleriene var rammen satt, og det ble færre valg, mindre å ta stilling til. Og hvert enkelt bilde var et sluttet verk. Det er ut fra en slik tankegang diktene grodde fram. Det var en omvendt prosess.

La oss tenke oss at dette ble satt sammen til diktsamling, og jeg hadde fått den til anmeldelse nå i høst. La oss si at jeg ikke kjente forhistorien, hvordan diktene ble til. Jeg ville forutsatt at diktene kommuniserer et eller annet til meg om tilværelsen, om det å være menneske, om noe som jeg, leser, kan tolke meg frem til, i samspillet mellom del og helhet. Ville jeg klart det? Kanskje. Mest sannsynlig ville jeg kalt dette en rotete affære, sagt at dikteren ikke har maktet å skape et enhetlig uttrykk. Hva sier det om meg som leser? Det sier noe om at jeg forutsetter at dikt skal være “bilder”, enten harmoniske eller disharmoniske, brudd eller sammenheng. Men Fanny Holmins dikt er ikke bilder, de er tolkninger av bilder, som selv blir billedliggjort på kunstverket. Har jeg som leser begrepsapparat til å fange spenningen mellom dette? Eller er det nettopp ved å komme til kort diktene til Fanny Holmin blir interessante?

Jeg stiller spørsmålet, i det jeg mener Fanny Holmins merksnodige blanding av tekst, tolkning, bilde, konfronterer meg med mine forutsetninger for å lese dikt. Spørsmålet er hvordan diktene skulle evalueres. Jeg hadde sikkert kalt de dårlige, men ville det ikke vært på feil premisser? Jeg vil kreve noe av diktene som aldri har vært tenkt.

Litterære sjangre
- Du har skrevet en samling prosadikt, kalt Song for to stemmar og ei lukka munn. Hvorfor valgte du denne mellomformen?

- Jeg valgte ikke denne formen. Jeg trodde Song for to stemmar og ei lukka munn (Aschehoug 1997) var en lyrisk roman. Det trodde jeg helt til forlaget fortalte meg at så ikke var tilfelle. Det var de som puttet merkelappen prosadikt på tekstene.

-Jeg ble slått av samlingens tette komposisjon. Du er konsekvent i den dobbeltheten du skriver deg inn i. Så leste jeg et par anmeldelser, hvor du paradoksalt nok ble kritisert for å ikke være lyrisk og inderlig nok. Er ikke det litt rart?

-Tekstene i samlingen er skrevet over en lang periode. Jeg satt og skrev og tenkte at jo, dette er en roman. Jeg hadde til og med laga en undertittel. Det skulle stå “en tapt historie”. Jeg ser at det er en nokså upassende tittel for en roman. Sammenhengen mellom tekstene kom frem en dag, da jeg jaget samboeren min ut på tur. Da jeg var blitt alene, tok jeg alle tekstene og spredde de utover. Så plukka jeg; en her, en der. Jeg plukket og satte de sammen, for plutselig så jeg en helt tydelig sammenheng mellom de. Den er helt åpenbar for meg. Men jeg så den ikke før prosessen var avsluttet. Derfor ble jeg nokså overrasket over at sammenhengen ikke var like tydelig for alle andre.

-Det er kanskje jeg som er forutinntatt når jeg tror alle forfattere forholder seg til sjangrer på en eller annen måte?

-Nei, selvsagt er jeg bevisst på mange måter. Men i og med at jeg jobber slik jeg gjør; intuitivt, impulsivt, så har jeg rett og slett ikke kontroll på tingene jeg gjør. Når jeg skriver er det motstanden jeg griper fatt i. Jeg kjemper med stoffet, og først når jeg trenger gjennom har tekstene noe å by på.

-De intellektuelle savner forfattere med samfunnsengasjement. De vil ha dere til å skrive kritiske skjønnlitterære tekster. Føler du deg kallet til oppgaven?

- Det fordrer en kontroll og en gjennomtenkt holdning til det en holder på med, en bestemmelse i forkant av et prosjekt. Noen forfattertyper kan sikkert være klare for oppgaven, men som sagt, jeg skriver ut fra andre forutsetninger.

Mon tro det, Fanny. Av høstens mange debutanter finner vi tre romaner som eksperimenterer med sjangeren. Det er Aage Storm Borchgrevinks Arkivene, Henrik H. Langelands Requiem og Gunnstein Bakkes Kontoret. Felles for disse tre debutantene er at de alle er uhyre formbevisste. Alle tre er mine likesinnede; det er tre debutanter med litteraturvitenskap i fagkretsen. Det slo meg da jeg var ferdig med bøkene, at ja; flott, jeg kjenner igjen virkemidlene.

Jeg og de tre eksperimentelle forfatterne er skjønt enig om hvor grensen mellom en tradisjonell og en eksperimentell roman kan trekkes. Det er derfor de med sikker hånd kan skrive seg ut, - de vet hva de gjør. For de uten den trygge universitetsutdannelsen i bakhånd vil muligens lesningen av de tre romanene få dem til å føle seg dumme. Jeg, Langeland, Borchgrevink og Bakke er bestevenner sånn sett. Vi vet hva som skjer. Så ser jeg litt til siden. Der ser jeg en annen debutant med navn Steffen Sørum. Sørum sin roman heter Du elsker meg (Tiden 2000). Jeg leser den og tenker med meg selv; dette er da ingen roman. Hadde forlaget til Fanny fått bestemt, hadde den sikkert fått sjangerbetegnelsen kortprosa.

Sørums bok (- som vi velger å kalle den) består av korte små fragmenter. Litt romanaktig er den riktignok; den dreier seg på et plan om en konkret hendelse, nemlig en mor som tar livet av seg. Men det er på ett plan. Tekstene har ingen kronologi, de spiller temaer opp mot hverandre, bilder og hendelser vikles rundt i vakre speilinger, reflektert distanse og lyrisk inderlighet går hand i hand. Motiver gjentas, glir, forvandles, komplekse tema fremtrer sidelengs, bortover, i rytmiske pulseringer som er langt- langt vekke fra romansjangerens krav om historie, karakterer, og gjennomsiktig, “talende” språk. Hvorfor heter dette roman, spør jeg meg selv. Noe skal det hete, kan du som leser svare. Joda, sier jeg. Nå blir jeg litt spent da, jeg blar opp i avisene for å se hvordan kritikerne leser denne “romanen”.

Det første som slår meg er at ingen av kritikerne stiller spørsmålet om det faktisk er en roman de leser. De tar det for gitt. Boken vurderes og bedømmes i forhold hvordan kritikeren mener Sørum fikser det å skrive roman. Det er et ubehagelig faktum at i forhold til Du elsker meg fungerer sjangerenbetegnelsen roman ikke som en beskrivende kategori, men heller som et normativt, estetisk ideal som boken blir etter. Den er nesten en roman, -men ikke helt. Eksperimentguttene derimot, de har skrevet seg ut av idealet, og roses for det (-Når det gjelder Borchgrevink og Langeland så er det forfatterne selv som står for rosen). Spørsmålet mitt er om Sørums bok, denne nestenromanen som jeg nøler med å kalle roman, må leses på en annen måte enn den kontrollerte overskridelsen våre eksperimentelle kamerater representerer? Du elsker meg har et trøkk, en gnist, som mangler hos de tre forannevnte. For meg ser det ut som om sjangerbestemmelsen roman har skapt et blindpunkt hos kritikerne. Den låser rett og slett lesningen av boken.

Tekst og musikk
- Du og Dj Barabass samarbeider med teksten Det er dagar som tygg henne i seg. Det er en svært konkret tekst, med et sterkt budskap. Hva kom først, teksten eller musikken?

-Teksten kom først, jeg skrev teksten som et stykke som skulle leses fra scene. Men jeg ønsket å tilføre den noe mer, og tok derfor kontakt med Gunnar Innvær - Dj Barabass. Han fikk frie hender til å lage musikk rundt teksten. Etter hvert som vi har jobbet med dette, har jeg justert teksten noe i forhold til Gunnars musikk. Og vi er fremdeles ikke ferdige. Jeg har noen ideer jeg har lyst til å prøve ut.

-Dette er noe dere opptrer med her i Bergen. Hvordan er responsen?

-I Der er dagar som tygg henne i seg skildrer jeg en ekstrem situasjon, en ekstrem verden et menneske kan havne i. Budskapet er sterkt. Musikken fungerer som et redskap i denne tekstframsyninga, som vi har valgt å kalle det. Jeg vil ikke gi tilhørerne noen sjanse til å slippe unna. Siden teksten er så direkte, har det en sjokkeffekt på tilskuerne Jeg balanserer på en knivsegg, hvor tilhørerne hvert øyeblikk som helst kan slippe unna, ved å distansere seg. Jeg vil motvirke tilhørernes sjanse til å komme vekk, smette unna, få dem til å forholde seg. Og responsen så langt viser at det blir de også nødt til å gjøre. Musikken gir tilhørerne noe å henge tankene på, den hjelper folk med å ta ting inn. I forholdet mellom tekst og musikk legger vi like mye vekt på kontraster som likheter, det skaper dynamikk. Jeg har forresten videre planar med Der er dagar som tygg henne i seg.

-Hva da?

-Som sagt, så arbeider jeg impulsivt, jeg kicker på hva folk gjør, jeg finner noe hos andre, sånn rent intuitivt. Det var slik Gunnar kom inn i prosjektet. Nå har jeg sett en danser jeg vil ha med i dette. Han har noe jeg liker. Planen er å kombinere dans, musikk, og tekst.

-Fungerer teksten uten musikken?

-Det kommer an på leseren. Det er enklere å distansere seg i leseprosessen. Jeg vil si at musikk og tekst utfyller hverandre. Det er forresten rart det der med sjanger, om vi skal gå tilbake til det. I musikkens verden er det ikke lenger et interessant spørsmål. Det er ingen i dag som gidder å bruke noe energi på for eksempel å diskutere om et band spiller rock eller ikke. Ikke ekte rock! Hvem bryr seg?

Ja, hvem bryr seg i musikkens sampleunivers. Fanny samarbeider med en Dj. Det var Dj-ene som oppfant samplingen. Sampling handler om å stjele rått og uhemmet fra andre, for å sy det sammen slik man selv lyster. Jeg har også møtt en sampler denne bokhøsten. En sampler som stjeler rått og uhemmet fra andre og som, i likhet med DJ-en, syr det sammen etter eget forgodbefinnende. Det var ingen forfatter. Nei, jeg fant sampleren i kjelleren på Chateau Neuf, der han deltok i litteraturdebatt med tittelen; litteratur og politikk. Sampleren het Eivind Tjønneland, en ordjockey av de sjeldne. Vår mann er som kjent selverklært radikaler, den staute utfordrer av den unge forfattergenerasjonen. Tjønneland etterlyser samfunnsengasjement, kritikk, politikk hos Fanny og andre likesinnede. Tjønneland snakker slik Dj-en sampler.

Tjønneland har en låt han har laget, og som heter kulturradikalisme. Låten inneholder en uendelig mengde fragmenter fra idéhistorien, filosofien, fra litteraturteorien, fra vår nære og fjerne åndshistorie. Når Tjønneland snakker, så snakker han i referanser. Det strømmer en mengde samples ut av munnen hans. Det er svært fascinerende å lytte til. Jeg synes låten er fin fordi jeg kjenner igjen samplene. Jeg vet de er hentet fra gode steder, fine sammenhenger. Jeg kjenner igjen samplene fordi jeg og Tjønneland har samme referansebakgrunn, nemlig akademia. Feilen til Tjønneland er at han glemmer at vi liker låten på grunn av gjenkjennelsen. Jeg liker Tjønneland som sampler, -men hvorfor kan han ikke la bli med det? Plutselig vil ikke Tjønneland erkjenne seg DJ-statusen. Han vil heller være original dikter, og begynner å lage nye ord så som kulturmaschosisme. Men i det dikteren dukker frem, så forsvinner Dj-en.

Plutselig blir gjenkjennelsen borte. Det samme blir hybriden, den nye sammensetningen av gamle tanker, denne miksen som tiltaler enhver som interesserer seg for kritikk uten å selv bli dogmatisk. Tjønneland begynte å stulle med kategorier, han vasket seg rein gjennom begrepene sine. Men hvor ble det kritiske prosjektet av? Tjønneland forsvant langt inn i de akademiske krinkelkroker. Der står han og krangler med andre begrepsryttere. Vi stiller oss uforstående og likegyldig til det hele.

Poesi i praksis
-Under BergArt-festivalen var du å finne på Galleriet kjøpesenter og ute på Torgallmenningen. Hva holdt du på med?

- I utgangspunktet ville BergArt folkene at jeg skulle lese dikt for folk i heisen på Galleriet. En ide jeg ikke hadde særlig mye til overs for, ikke med mine type tekster. Det fristet ikke å stå der i heisen og trenge diktene mine på folk. Jeg hang i stedet små hemmelige lapper rundt om kring, slik at folk måtte bruke øynene sine litt. Jeg fant også ut at brua (-I sjette etasje er det en stor glassbru man kan gå over) egnet seg til diktverk. Jeg ordnet meg med noen fjellklatrere, slik at jeg kunne henge meg ned ved sida av brua og skrive en melding på fundamentet til brua..

-Hva skrev du da?

-Jeg skrev "Det er ikkje alle stader ho tør å gå". Jeg laget også dikt oppe på brua. Jeg limte en og en setning oppover, slik at de som var nysgjerrig på hva som sto måtte gå opp og over selve brua. Teksten stoppet midt på. Ideen min var å lokke de med høydeskrekk inn på brua. I bunnen av dette ligger en ide om at diktet kan lokke folk til å krysse grenser de før ikke har turt å utfordre? En kan se det som at dikt faktisk kan ha en konkret nytteverdi, dikt i praksis, hehe. For meg selv ble det også en grenseoverskridelse. Jeg hadde aldri hengt i en klatresele før. Og heller aldri hatt lyst til å gjøre det..

-Du holdt på utendørs med et performanceprosjekt?

-Jeg tegnet krittsirkler. Det vil si at jeg tegner en sirkel omkring meg selv og farger den hvit, helt inntil føttene mine. Så trør eg ut av den, og da står de mørke fotavtrykkene mine igjen. Deretter fortsetter fotsporene ut av sirkelen, med kritt. Sporene leder hit og dit, mye etter innfallsmetoden. Jeg kunne variere dem fra gang til gang.

-Leker du?

-Krittsirkelen er en figur jeg har hatt med meg en stund. Den dukket opp for noen år siden. Jeg hadde vært mye ute blant folk på den tiden. En dag sto jeg ute på plattingen i hagen og følte et enormt behov for beskyttelse. Da fant jeg fram et kritt og tegnet en sirkel rundt meg selv. Det hjalp, det gjorde det. Selvfølgelig er det mye lek. Og det er også en poetisk handling.
Det er forresten merkelig de reaksjonene jeg får av folk som går forbi meg der jeg står og tegner sirkel rundt meg selv. Det er egentlig bare to typer kommentarer folk gir. Enten er det; Se, der fanget du deg sjøl. Eller; Ja, der står du trygt. Det er fascinerende at den samme figuren rommer to så motsatte tolkninger.

-Kritt er ikke noe vanlig redskap for en forfatter?

-Jeg liker å jobbe med kritt på grunn av det umiddelbare i selve uttrykket. Jeg gjorde performancen på Torgallmenningen, et offentlig rom hvor folk hele tiden kommer og går. Krittet er et flyktig materiale, tegningene mine forsvinner ved første regnskyll. Det er en sammenheng der. På den andre siden, i overført betydning står krittstreken for en grense som ikke må brytes. Jeg synes i tillegg det er fint jeg kan gi noe tilbake til byen. Jeg bruker den mye, går og observerer folk, studerer detaljer. Krittprosjektet er ei liten gjenytelse. Så er det noe med sirkelen og grenser, å gå over, og samtidig fange inn.

Krittsirkelen til Fanny Holmin rommer mange fine tolkninger. Krittet, sirkelen, menneskets fotspor; alt kan leses som tekst; at det rommer en historie om grenser og forflytninger. Er Fanny Holmin forfatter når hun holder på slik? Det er jo ingen bokstaver med i bildet, ingen skrift vi kan lese. Hva skal vi kalle henne da? Hvis Fanny Holmin for eksempel skulle søke om midler, hvilken kategori skulle hun plasseres i? Hun ville i hvert fall ikke bli akseptert i Norsk forfatterforening.

Jeg finner det merkelig at de erkjennelsene for eksempel billedkunsten har tatt inn over seg, ikke ser ut til å ha trengt inn i litteraturen, forstått som kunstuttrykk. Det er en erkjennelse av at litteraturhistorien, det som gir oss redskaper til å se sammenhenger, plassere, sette i bås, ikke må bli styrende for hvordan en vurderer enhver litterær tekst. Sjanger må ikke brukes som en universell norm for vurdering av god versus dårlig, noe billedkunsten med sin mer eller mindre utradering av alle sjangere har vært tvunget til å forholde seg til.

Fanny Holmin jobber ut fra ide, og lar ideen styre valg av uttrykk og virkemidler. Hvis jeg skal vurdere det hun gjør, virker det nokså feilslått å trekke inn sjanger. Fordrer ikke den måten Fanny Holmin jobber på, at jeg møter det med en annen type tenkemåte, en annen logikk, for at jeg skal kunne møte verket på verkets premisser? Problemet, om en skal kalle det, er at det blir et slit å felle estetiske dommer. Det fordrer nærlesning i mye større grad, det utfordrer min evne til å ”se” ideer, vurdere om den er god/dårlig Sist men ikke minst; det fordrer at jeg som leser faktisk reflekterer over mitt eget ståsted, hvilke uutalte estetiske idealer jeg opererer med i min verdisetting.

Kanskje er det også i de type krysninger Fanny Holmin foretar, at vi ser kimen til en frigjøring fra den hegemoniske statusen romanen har hatt gjennom hele 1900-tallet.
Etter hvert kan det kanskje tilføre tenkningen rundt litteratur en kritisk dimensjon som selv forfatterne kan kjenne seg igjen i, og dermed også kunne delta i.

-Hvilke planer har du fremover?

-Nå skal jeg gå i gang med å jobbe tradisjonelt igjen. Skrive tekster slik forfattere pleier gjøre. Jeg skal samle noen tråder, tenker jeg. Vi får se hva som kommer ut av det. En gang.

Tusen takk til Fanny Holmin.




Gro Jørstad Nilsen er litteraturkritiker og medarbeider i www.kulturibergen.com. Hun er utdannet litteraturviter. Bosatt I Bergen.