MEDIEDINOSAURENE
Av Jostein Gripsrud


Like før påske døde en av den nynorske kulturens beste representanter i etterkrigstiden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, min gamle veileder, Bjarte Birkeland. Han skrev i sin tid standardverket om Per Sivle og var som professor en klok, vidsynt støttespiller for nyskapende litteratursosiologisk forskning, inkludert kritiske nytolkninger av nettopp nynorsk litteratur og kultur. Birkeland var rett og slett ”ein dana mann” – kunnskapsrik og reflektert på et bredt kulturelt og samfunnsmessig felt.

I tråd med dette var han, og det er hovedsaken her, også en uvanlig dyktig tidsskriftredaktør. Nærmere bestemt for Det Norske Samlagets nå 105 år gamle Syn og Segn. Tidsskrifter av denne typen er kanskje den grundige, generelle dannelsens viktigste medium. Birkeland ble knyttet til redaksjonen på 50-tallet, mens opplaget lå omkring 1500. I hans tid som redaktør på 60-tallet ble opplaget tidoblet i forhold til dette utgangspunktet, til 14-15000 eksemplarer per utgave.

Nå kommer Syn og Segn i omtrent 3500, mens det fem år eldre Samtiden går ut i ca 4500 eksemplarer. Redaktørenes kvalifikasjoner er imidlertid bare ett aspekt ved denne utviklingen. 60-tallet var et tiår med tidsskriftblomstring, parallelt med framveksten av debattbøker i paperback. Det var en tid med et stort dannelsessug. Tidsskriftredaktører med følelse for tidsånden kunne regne med mange lesere. Folk med langt hår og Bob Dylan som sjefsunderholder var interessert i det meste – zen-buddhisme, historie, jazz, imperialisme, filosofi, atomvåpen, nordnorske småbruk, poesi og marxisme. Studenttallet ble tredoblet i løpet av tiåret, og dette utvidet markedet for stoffmessig bredt anlagte tidsskrifter.

Gitt den nesten tilsvarende økningen i studenttallet de siste femten årene eller så, skulle man vente tilsvarende tidsskriftvekst på 90-tallet. Men dagens studenter ved universitet og høyskoler er i følge mine egne undersøkelser snarere flittige lesere av alminnelige ukeblad. Bare et mikroskopisk antall leser tidsskrifter – av enhver art. Medisinerstudentene leser legeforeningens blad, ellers går det stort sett i KK og Se og Hør. Verken Samtiden eller Syn og Segn er med på listen over de 50 mest leste blad, magasiner og tidsskrifter blant studenter. Det er heller ikke Gyldendals litterære tidsskrift Vinduet eller det politisk orienterte Nytt Norsk Tidsskrift.

Det kan virke som den vide interesse- og kunnskapshorisonten som kjennetegner ordentlig dannelse er gått i oppløsning. I mange år har spesialisering vært stikkordet for de deler av befolkningen tidsskriftleserne tradisjonelt har blitt rekruttert fra. Det synes stadig sjeldnere at en som er seriøst interessert i litteratur eller annen kunst også er seriøst opptatt av politikk - og omvendt. Det amerikanske begrepet ”nerd” er importert primært som betegnelse på tendensielt asosiale, teknologifikserte personer. Men det finnes også kunst-nerder, økonomi-nerder, sports-nerder og så videre. Medieutviklingen, inkludert digitaliseringen av radio og tv, følger og støtter denne tendensen gjennom oppdelingen av publikum i segmenter og spesialiserte tilbud til alskens særgrupper - med betalingsevne og annonsørappell. Før fantes det fagidioter og sportsidioter, nå er registeret av idiotvarianter tilsynelatende i ferd med å bli radikalt utvidet: Det greske begrepet ”idiot” betydde ”den som står alene”, utenfor bystaten, polis, altså politikken. En idiot er en som ikke har greie på politikk, i bred forstand.

En kan ikke skru tiden tilbake, og nostalgi er alltid suspekt. Men det som står på spill her, er realiteten i begreper som almendannelse og almenkunnskap - kunnskap og innsikt på flere felt, kombinert i en eller annen forståelse av sammenheng. De almenkulturelle tidsskriftene, med røtter tilbake til den europeiske ur-offentligheten på 1700-tallet, framstår med kombinasjonen av bredde og dybde i økende grad som mediedinosaurer blant kjappe journalistiske produkter, reklamesvulmende magasiner og spesialiserte underholdningskanaler.

Men dinosaurene opplevde en renessanse etter Spielbergs film Jurassic Park. Mediedinosaurene kan oppleve noe i denne retningen - om de på lignende oppfinnsomt vis kan komme i kontakt med underliggende behov og strømninger. Ønsker om forståelse og innsikt i sosiale og kulturelle sammenhenger finnes i rikt monn, åpent og latent. De kan ikke innfris for alle i tidsskriftenes relativt krevende form. Men når over en tredjedel av befolkningen har høyere utdannelse, og medietilbudet ellers er som det er, burde de i prinsippet ha et meget stort potensielt publikum.

Det trengs sannsynligvis nytenkning om form og innhold om en igjen skal oppleve noe som ligner den tidobling av opplaget Bjarte Birkeland i sin tid medvirket til for Syn og Segns vedkommende. Har deltidsredaktører, om de er aldri så dannede, tid til slikt? Tidsskriftene preges nå av tidsnød i mer enn en forstand. Folk må prioritere hardere, medietilbudet er mangedoblet. Da må tidsskriftene faktisk reflektere og foregripe samtiden, og skrives for en opplyst allmennhet, ikke for forfatternes fagfeller.




Jostein Gripsrud er professor I medievitenskap ved UiB. Han har hatt en rekke sentrale verv I medie-Norge de siste tiårene. Fast mediespaltist I Dagens Næringsliv. For tiden også leder av prosjektet Kulturell uorden.
E-mail: jostein.gripsrud@media.uib.no
Cultural Disorder Project Home Page: http://www.svf.uib.no/media/kulturell-uorden/