Tidsskriftenes ånd er budskapet
Av Jan Inge Reilstad


Da jeg var 14 år gammel sa jeg til min mor at jeg hadde et mål om å lære meg å snakke slik at alle alltid skjønte hva jeg sa. Jeg hadde allerede sett så mange håpløse problemer oppstå som følge av at folk misforstod hverandre med og uten vilje. Jeg godtok det rett og slett ikke. Jeg var overbevist om at full kommunikasjon var mulig, og et betydelig mål for et godt menneske.

Med full klaff ville dét selvsagt ha vært en fabelaktig lære å utbre. Men hvordan skulle jeg i så fall ha gjort det? Sørget for utbredelsen, mener jeg. Gått som Jesus gjennom gatene i Stavanger sentrum med 40 fanatiske disipler fra Kongsgård videregående skole på slep? Blitt politisk aktiv i det minimale lokallaget av SV? Skrevet en kronikk i Dagbladet og/eller The Sun? Latt meg intervjue i lokalradioen av NRK Rogaland? Ringt Claus Wiese eller Jon Almaas om mine innsikter og oppdagelser? Skrevet en lang og omstendelig artikkel i Samtiden? Eller kanskje sende e-mail på alle mulige norske og utenlandske mailinglister jeg kunne oppdrive? Skrive et høflig brev til Jürgen Habermas om hjelp til formidlingen?

Jeg hadde sannsynligvis bare holdt kjeft og gått på kafe, tenker jeg. Fordi jeg ville innsett at jeg bare var ung og gal. At det viktige ikke er å få verden til å gå opp, men å forstå og fastholde at verden ikke går opp. Syntesen er mindre viktig enn antitesen. For offentlighetens dypeste rolle er individ- og samfunnsdannelse i mange og gode nok kunnskapsnivå og verdilag. Alle burde i dag vite at det menneskelige individet først og fremst kommer av samfunnet, og ikke er gitt av Gud, naturen, verdenshistorien, barndommen eller det indre eller ytre kosmos’ stadige fusjoner og fisjoner. Men i dag kan vi i stor grad si at mediene er dette samfunnet, at samfunnet igjen kommer av mediene. Mediene er ikke bare den fjerde statsmakt, men den første samfunnsmakt. Mediene er budskapet?

Marshall McLuhan
Det er merkverdig. Å gjenlese Marshall McLuhans banebrytende medieskriverier fra 60-tallet gir en følelse av at tiden har stått stille. At ingenting har hendt – på 40 år. Det er som alt han sa om virkningene av den tidens analoge medier egentlig var ord beregnet på virkningene av vår tids digitale medier:

Electric circuitry has overthrown the regime of 'time' and 'space' and pours upon us instantly and continuously the concerns of all other men. It has reconstituted dialogue on a global scale. Its message is Total Change...

Når sosialfilosofen Paul Virilio 20 år etter utvikler sitt begrep om ”dromologi” – læren om farten som den kanskje viktigste samfunnsformaterende kraft, og når samme Virilio 40 år etter skriver boken The Information Bomb, hvor han lanserer informasjonsbomben som farligere enn atombomben, ja så skriver han i ett av McLuhans mange kjølvann.

Marshall McLuhan var en teknofil filosof med stor antropologisk dybde i sin tenkning. Han forstod sammenhengen mellom menneskene, språket og de mediene vi til enhver tid lar språket strømme gjennom på en fundamental måte – som konkret, taktil og materiell åndsdannelse. Hans tenkning var historie-filosofisk og politisk-økonomisk av den peptimistiske sorten, altså med en grunntone som var både pessimistisk og optimistisk – samtidig.

Once we surrendered our senses and nervous systems to the private manipulation of those who would try to benefit from taking a lease on our eyes and ears and nerves, we don't really have any rights left. Leasing our eyes and ears and nerves to commercial interests is like handing over the common speech to a private corporation, or like giving the earth's atmosphere to a company as a monopoly.

Ja, hva skjer når mediene kun tenker på seg selv som private og kommersielle aktører i et marked? Slike spørsmål fikk frem pessimisten i McLuhan. Mennesket og media er den norske tittelen på en av McLuhans mer berømte bøker. Her formulerer han nettopp ordspillet om at ”Mediet er budskapet”, som han siden skal vri i det uendelige til nye aktuelle medieforståelser: The Medium is the mess age, The Medium is the mass age, The Medium is the massage, for å nevne noen. McLuhan er uten tvil opptatt av å gjøre synlig medienes betydning for måten vi sanser verden, virkeligheten og oss selv på. På mange måter er det heller ikke mediet, men en overordnet og totalisert ”følesans” som er McLuhans eget budskap, hvor ikke minst de utvendige taktile sanser er viktige for selv- og samfunnsdannelse.

Hans aforistiske budskap kan vi derfor moderere til at (for eksempel) komposisjonen, stilen, bildet i mediet er budskapet. Det som blir synlig i mediet er budskapet. Men ifølge McLuhan er det nettopp selve mediet som oftest blir synlig i mediet. Derfor: Mediet er budskapet. Sagt på en annen og positiv måte: Bare ved å følge bildeklippene i dagsrevyreportasjen og sprangene i ordstrømmen fra reporterens munn, får vi avstand nok til å kunne bruke Dagsrevyen til noe som helst annet enn nivellering av eget tanke- og følelsesliv. Det gir oss nærhet nok til selv fysisk å kunne ”anvende” mediet. Når vi skjønner at teve-nyhetene er mer kunstige enn kunsten, for nyhetene skjuler sin kunstferdighet, ja da har vi tatt det første steget opp fra den ufriheten som skjuler seg i bunn av fjernsynets mediekvalitet. Den ufriheten som på ulikt vis selvsagt finnes i bunn av ethvert medium. Men det nytter ikke å stanse der, slik pessimisten vil ha en tendens til.

Den norske dannelsens største medier
Hos oss i Norge er det vel først og fremst et fåtall akademikere og forfattere som tør lufte egen pessimisme over medieutviklingen. De blir gjerne oppfattet som snåle, rare og anakronistiske mennesker – klovner og narrer mer enn profeter – uten sømmelig redsel for medienes norsk-amerikanske gapestokk. De aller fleste andre slåss om å formulere en kritisk optimisme med brodd både mot pessimistene og kommersialiseringen, gjerne med ironisk snert, hvor de selv tilsynelatende ”bruker” mediene. Mediene elsker begge leire like mye.

"Television is teaching all the time. It does more educating than all the schools and all the institutions of higher learning”. Også disse McLuhans ord er sannsynligvis sanne, og burde legge store moralske, etiske og estetiske føringer på disse mediene. De sterkeste aktørene i den fjerde norske stasmakt er selvsagt fortsatt produsentene av tevebilder: NRK, TV2, TV-Norge, TV3, osv. Særlig de to førstnevnte må betraktes som de mest avgjørende medier for hvordan dannelsen av norske mennesker og vårt eget samfunn utvikler seg. Disse medienes betydning for den generelle allmenndannelsen er sannsynligvis større enn skolenes utdaterte undervisning, politikernes opportunistiske avgjørelser, faglitteraturens opplysningsnivå, skjønnlitteraturen og filmens etiske og estetiske bragder, ja, mer enn vibrasjonene fra nærmiljøets fellesskap. Men hva skjer? Det norske Teve er i dag ikke annet enn business og underholdning. Det norske samfunnet har godtatt denne definisjonen over hele linja, fra medieforskeren til politikeren til hvermansen. Kringkastingssjefen må være økonom. Mangfoldet og den alternative kvaliteten bygges systematisk ned med færre midler og mindre sendeflate. Det blir mindre og mindre å hente i tevemediet, hvis innhold mer og mer blir en form for allment akseptert dop. Det er: Mediet er budskapet.

Riktignok leser nordmenn flest aviser i verden. Det er ingenting som mer er en tids skrift enn avisskriften. De norske avisene er ikke dårligst i verden, men dårlige på en ideologisk måte: De tror alle at de har det best tenkelige oversyn over verden. Ifølge verdensborgeren Johan Galtung er det egentlig omvendt. Norske medier er en form for puddelpresse hvor bare det kan komme på trykk som kan trykkes I amerikanske aviser, eller omvendt. Det finnes knapt alternative verdensanskuelser I norsk presse, slik de finnes I de fleste andre siviliserte land. Man blir ikke vis av norske aviser lengre. Det er sagt og det er snart sant. Det ligger litt i sakens natur. Man blir stort sett informert og konfirmert av norske aviser. Blant dagsavisene har VG og Dagbladet samme funksjon som NRK og TV2 blant tevemediene. I NRK siterer de riksavisene og i riksavisene siterer de NRK. De fire store er av en annen dimensjon: Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa. De har i hvert fall fortsatt noen journalister som ikke bare sitter på kontor, selv om også de blir færre, og de siterer gjerne fra andre kilder enn NRK og riksavisene, for eksempel fra NTB og danske aviser. Men også disse mangler mot i forhold til dybde, ved å publisere et utvidet kronikk- og artikkelstoff. De vaker stort sett i nyhetens tomme overflate. Et essay forekommer nesten aldri i en slik norsk avis. Det blir sikkert for lite lokalt og for kunstferdig! Derfor: Mediet er budskapet.

Den norske dannelsens viktigste medier
På den annen side har vi enkelte kultur- og ukeaviser i landet med et betydelig potensiale. På den ene siden Morgenbladet. På den andre siden venstreavisene Dag og Tid og Ny Tid, og ja vi bør absolutt ta med dagsavisen Klassekampen i den oppregningen. Her er det ikke mediet men innholdet som er budskapet. Samtidig har Dagens Næringsliv hevet standarden på eget produkt gjennom de siste årene, ikke minst i mediespørsmål, slik at de i dag fremstår med en nesten troverdig kritisk holdning, så vel til medier som til næringslivet. Avislesningen i Norge er imidlertid preget av innavl når vi i så liten grad leser utenlandske aviser, først og fremst de viktigste danske og svenske, som Information og Dagens Nyheter, men også tyske, franske, engelske og andre. Her finner vi den typen dagsaviser som ivaretar både nyhets- og dybdekravet til en dannet offentlighet. Mennesker som vokser opp I strøk med slike aviser vender seg til en annen forståelse av medienes nytte, en annen forståelse av hva som kreves for å bli til et dannet menneske.

Jeg tror at vi som språkfellesskap hadde vunnet på å innføre EN avisdag i uka, hvor vi leste minst 5 aviser hver: Lokalavisa, en venstreavis, en liberal avis, en skandinavisk og en annen europeisk/global. Lørdag er utvilsomt den beste dagen til slikt, som en ukeoppsummerende festdag. For meg ville det for eksempel bli Stavanger Aftenblad, Klassekampen, Morgenbladet, Information, Die Zeit, e.l. Fordelen ville være at vi ikke trengte å lese aviser midt i uka. Da kunne vi til gjengjeld surfe en halvtime hver dag gjennom de viktigtse avisene på nettet, gjerne på jobben. Det ville være å betrakte som en svært viktig del av den pågående etterutdanningen av oss som oppdaterte og aktuelle arbeidstagere. På ukekveldene kunne vi lese et essay eller en artikkel om de sakene/temaene som vi virkelig var interesserte I. Der kommer tidsskriftene inn.

Likevel er det tydeleg for ein lesar I dag at den offentlege samtalen har endra seg. Den gode tid og det armslag Garborg tar seg I sine skrivestykke, finst knapt rom for I tidsskrift I dag. Samtalen då ga tid til stilistiske utformingar som skapte kunstprosa. Garborgs resonnement går alle trinn og innbyr til heit, ryddig debatt. Ein kan undra kva for strategi Garborg ville valt I dag, med informasjonskvantum som spreidd basis for ein atomisert offentleg samtale.

Det skriver Karin Moe I sitt etterord til en samling av Arne Garborgs viktigste essays og artikler, som kom ut I 1998. I dette nummeret av KULTURSKRIFT bidrar Dag og Tid redaktør Audun Skjervøy med en artikkel med tittelen ”Då Arne Garborg vart mållaus”. Han antyder at selv kunstnerne og kulturfolket I dag er mer opptatt av rolexen enn samfunnet deres kunst og kultur inngår i. Samtidig signaliserer medieviter Jostein Gripsrud I sine to artikler, en om tidsskriftenes nerdifisering og en om neanderthaliseringen av kulturstoffet I dagsavisene, det samme synspunkt som Moe over: Tidsskriftene fins, men tidsskriftenes ånd mangler. Det er de mediene som sniker seg inn mellom det moderne fagtidsskriftets altfor dype fellesskap og de tabloide dagsavisenes overfladiske fordumming som vil kunne bli til de viktigste fremtidige mediene for dannelse I Norge.

De norske kultur- og ukeavisene er allerede nevnt som en slik god kilde. Tilvendingen til Internett som et stort bibliotek både for historie og dagsaktuell samtid vil også kunne riste oss løs fra steingamle og utslitte medievaner. Så lenge ATTAC finnes kan det selvsagt også oppstå store folkelige bevegelser som protest mot mediekonsernenes pengepolitikk. Ja, journalistene kan på sikt komme til å aksjonere mot sine egne arbeidsgivere. De vet at de som journalister I dag er bedre utdannet enn noen journalist noen gang har vært, men at avisproduktene de supplerer med skrift blir stadig dårligere, I den forstand at den blir mer og mer tilpasset middelmådigheten I samfunnet, altså tilpasset dem makten til enhver tid ønsker skal ha motmakten – nemlig dem som ikke bruker motmakten. Alle dem I den enorme norske middelklassen som synes det er stas med enhver form for fremmedgjøring og tingliggjøring – bare det betaler seg I kroner og øre. Altså dem som tenker likt mediekonsernene selv. Repolitiseringen av samfunnet er likevel ingen umulighet, men en nødvendighet. Tidsskriftenes ånd er derfor budskapet. Til alle mediene.

Ekskurs om en kommende artikkels skjebne
I 1980 holdt den norske fredsforskeren Johan Galtung et foredrag under et seminar i Danmark, om hvordan han mente at de viktigste dypkulturelle problemene i Sovjetunionen – fem I tallet – i løpet av en 10-års periode ville komme samlet opp til overflaten. Han mente at dette ville føre til unionens umiddelbare fall. Året etter ble foredraget til et skriftstykke i artikkelform, med den engelske teksten ”The Fall and Decline of the Soviet Empire”. Verken foredraget eller artikkelen ble kommentert i norsk presse, verken I 1980, 1981 eller I 1989.

Sent i januar 2001 sitter jeg så igjen foran husalteret og ber om at Knut Olsen må finne tilbake til den tapte reportasjestien. Mannen som nå leder Redaksjon21 I NRK var en gang Norges beste på levende og aktuell reportasje. Nå arbeider han hardt for å bli husket som Norges dårligste programleder. Jeg tenker at gårsdagens Knut Olsen umulig kan kjenne dagens Knut Olsen. Som det heter I NRK-reklamen: Du blir hva du ser. Knut Olsen ser hver dag inn I NRKs kameraer. Vel, denne kvelden hadde han besøk av talsmannen for de 40 viktigste offiserene I det norske militæret. De var på offensiven, for de visste at forsvarsdepartementet nå utredet forsvarets fremtid. Det er gutter som vet at angrep er det beste forsvar. Talsmannen slår med en gang til med at I og med den kalde krigen er truslene mot nasjonen blitt betydelig flere. Han utbroderer det ikke, bare slår det fast. Knut Olsen bukker ham ivrig videre. Et slags argument fremfører han dog til sist, når han på denne måten argumenterer for at fremtiden er uviss: Ingen kunne ha forutsett sammenbruddet I Sovjetunionen I 1989. Jeg er en sedat siddis bosatt I Sandnes med samboer og tre unger, en som oftere ser barne-TV enn dagsrevyen. Jeg vet imidlertid om ganske mange etter hvert, som foutså det sovjetiske fallet, men de finnes ikke I den militære ledelsen eller I NRK.

Våren 2001, nettopp i disse tider, holder Johan Galtung visstnok på med en ny artikkel. Innimellom alle sine andre gjøremål – de uavlatelige forsøk på å lære konfliktparter verden rundt å finne core issue i de dypkulturelle eller dypstrukturelle motsetningene, på sine mange flyreiser rundt og rundt globusen for å ivareta forskningens plikter og etterspørselen etter systemkritiske foredrag – skriver Galtung på en artikkel med arbeidstittelen ”The Fall and Decline of the American Empire”. Her vil han etter eget utsagn, under et foredrag på Den Sosialpedagogiske Høgskolen I Sandnes januar 2001, signalisere 14 dypkulturelle konflikter i det amerikanske samfunnet, som med stor sannsynlighet vil komme samlet til overflaten i løpet av de neste 20-25 årene.

Vi vet at norske dagsaviser sjelden trykker artikler eller kronikker over 8.000 tegn, jfr. Dagbladet og resten av det som Galtung selv kaller puddelpressen. Hans kommende artikkel vil derfor neppe bli kommentert av Teve eller norsk dagspresse – den heller. Norske ukeaviser som Morgenbladet og Dag og Tid vil etter all sannsynlighet kommentere Galtungs kommende artikkel uavhengig av at den er nevnt I dette skriftet, men selvsagt avhengig av at artikkelen er godt skrevet, poengtert og troverdig, med ”resonnement som går alle trinn og innbyr til heit, ryddig debatt”, for å holde oss til Karin Moes Garborg. Det er likevel bare norske tidsskrifter, foruten bokutgivelser, som vil kunne trykke hele Galtungs neste artikkel. Og det er bare nettmagasiner som vil kunne trykke artikkelen umiddelbart etter at den foreligger. Det er bare nettmagasiner som kan etablere skriftlige (og muntlige) debatter som tåler lange motinnlegg. Det er bare nettet som kan spre et viktig budskap (fort nok) over alle mulige grenser.

Vi må innse: Mediet er mer og mer nettet.
Vi må innse: Full kommunikasjon er umulig, en fordummende tanke, bare mulig innenfor en ubevisst eller totalitær samfunnsformasjon. Men god kommunikasjon er mulig. Tidsskriftenes ånd er budskapet.




Jan Inge Reilstad er redaktør og daglig leder av nettmagasinet LOCALMOTIVES.
Han er frilansskribent og litteraturkritiker I noen gode norske aviser.
E-post: janinge@localmotives.com