| Det journalistiske mistaket - mediale dilemma i det sivile samfunn Av Martin Eide |
[print versjon] |
Spørsmålet som reises i denne artikkelen er om journalistikken i en viss forstand står i fare for å bli et offer for sin egen suksess. Det skal dreie seg om medielogikk og om journalistikk som ideologi, om journalisme. Det skal dels dreie seg om noen aktuelle journalistiske tendenser, dels om en journalistisk selvforståelse. Et sentralt spørsmål blir om journalistikken taper når journalismen vinner.
Inspirert av den norske sosial-filosofen Hans Skjervheims kritikk av hva han kaller “det instrumentalistiske mistaket” - det å se alle problem som teknisk-pragmatiske problem - skal jeg formulere noen problemstillinger og dilemmaer omkring moderne journalistikk. Disse fenomener skal her forsøksvis gis samlebetegnelsen det journalistiske mistaket.
Foreløpig skal det bare antydes at det med denne formuleringen siktes til problemer som oppstår når et håndverk blir til ideologi, og denne journalistiske ideologi får et hegemoni i og utenfor journalistikken. For alt nå vil jeg ha sagt at det slett ikke bare er journalister som kan begå det journalistiske mistaket.
Instrumentalismens grenser
Den norske sosialfilosofen Hans Skjervheim er mest kjent som positivismekritiker, med den nå klassiske magisteravhandlingen Objectivism and the Study of Man (1959) som det første sentrale bidraget. Det er denne avhandlingen Jürgen Habermas i Theorie des kommunikativen Handelns (1981) omtaler som en tidlig og viktig kritikk av positivisme innen samfunnsvitenskapene. Sin grunnleggende positivismekritikk og sin analyse av samfunnsvitenskapelige grunnlagsproblemer har Skjervheim senere videreført i klassiske essays som Det liberale dilemma (1968) og Deltakar og tilskodar (1976). I flere sammenhenger har han vært ute etter å påvise grensene for en instrumentell fornuft, enten det nå er i pedagogikken eller sosiologien eller i menneskelig samkvem i sin allminnelighet. Det instrumentalistiske mistaket er å se alle problem som teknisk-pragmatiske problem, noe Skjervheim mener representerer en ytterst problematisk grenseoverskridelse (Skjerv-heim 1992:177).
Det jeg - med en allusjon til Skjervheims betraktninger om “det objektivistiske mistaket” og “det instrumentalistiske mistaket” - vil betegne som det journalistiske mistaket, er en grenseoverskridelse. Det er en opphøying av et journalistisk verdensbilde til alt for mange tings målestokk, og av bestemte journalistiske formidlingsgrep og metoder til ideologi.
I et par artikler har Skjervheim eksplisitt tatt opp spørsmål knyttet til journalistikk og medieutvikling, til forholdet mellom det han kaller “den klassiske journalistikken” og “den nye medieideologien” (Skjervheim 1985,1987). Skjervheims mediekritiske kardinalgrep er å ta fatt i Platons kritikk av den sofistiske retorikken - forestillingen om at talekunsten er frittsvevende og ubunden av kjennskapet til saksforholdene det tales om. Platon mener at “den sofistiske talekunsten ikkje er nokon ekte kunst i det heile, men høyrer inn under omgrepet smigring” (Skjervheim 1987:13). Med støtte særlig i Jean-Marie Benoists Platon-fortolkning i Tyrannie du Logos (1975), utroper Skjervheim Platon til vår fremste medieteoretiker.
For alle som interesserer seg for moderne massemedia er Platon uomgjengeleg, grundige drøftingar av Platon sitt syn på retorikken og diktekunsten høyrer med til eitkvart seriøst studium i mediefag (Skjervheim 1987:14).
I kritikken av den frittsvevende talekunsten finnes et normativt grunnlag for en seriøs journalistikk, forpliktet på sannhet og på at journalisten “på same måte som granskaren skal ha best mogleg kjennskap til det emnet han skriv om. Dette må då setja sitt preg den måten han innhentar opplysningar, kontroller-er sine kjelder, og legg fram stoffet i avisa, radioen eller fjernsynet på” (Skjervheim 1987:14).
I sin konkrete og eksplisitte mediekritikk med utgangspunkt i et slikt klassisk ideal, framstår Hans Skjervheim som forfallsteo-retiker. Han er bekymret for “den nye medieideologien”, for “den triste utviklinga” i norske medier, “ei utvikling i retning av dill og demagogi” (Skjervheim 1985:85). Han målbærer et “ubehag ved journalistikken”, der Dagbladets populærjournalistiske utskeielser representerer forfallet og der Le Monde og Frankfurter Allgemeiner står for “dygdene til den klassiske journalistikken”. Etter min mening er det ikke denne (konvensjonelle) kritikken som først og fremst gjør Skjervheim interessant som medietenker.
I Skjervheims forfatterskap - og da særlig der det ikke omhandler medier og journalistikk - kan det hentes inspira-sjon til å reise flere aktuelle og presserende mediekritiske spørsmål.
Jeg skal reise fem slike spørsmål, som et bidrag til en analyse av hva jeg oppfatter som sentrale trekk ved det journalistiske mistaket. Det skal først dreie seg om en instrumentalistisk medielogikks ekspansjon. Dernest skal det, ganske kort, handle om en journalistikkens profesjonsideologiske synshemning. Det skal for det tredje dreie seg om journalistiske trender som jeg vil betegne som impressario-instrumentalisme og løssalgs-populisme. Dernest om hva jeg anser som journalismens vulgære og utilstrekkelige maktforståelse. Det femte dilemma jeg skal gi noen bemerkninger til, knytter seg til en bestemt service-ideologis frammarsj.
1. En instrumentalistisk medielogikks ekspansjon
En journalistisk inspirert tenkemåte og logikk kan synes å ha gode vekstvilkår ikke bare i næringsliv og i offentlig sektor, men også i organisasjonsliv og hverdagsliv. I staten, på markedet og i det sivile samfunn griper journalistiske forståelses- og formidlingsformer om seg. Det innebærer bl.a. at språk og “sättet att tänka och gestalta, färgas av medias speciella logik” (Petersson & Carlberg 1990:102). En journalistisk logikk gjennomtrenger andre sosiale felt og fører til endringer i “styrkefor-holdene innenfor disse andre feltene og påvirker hva en gjør der og hva en produserer der” (Bourdieu 1998:96).
Medienes formidlingsformer er instrumentelle for aktører som vil fange medienes oppmerksomhet, og kjennskap til medievrier og til mediedramaturgi åpner strategiske muligheter (Eide & Hernes 1987). “Å tenke journalistisk” er en ekspanderende kompetanse, nær sagt like mye utenfor som innenfor mediene.
Enhver som vil noe i denne verden skaffer seg en mediestra-tegi og kurser sine medarbeidere i mediebruk. “Å forholde seg til media” er blitt en forutsetning for å forholde seg til nærsagt hva det skulle være. Overalt i organisasjoner, forvaltning og næringsliv sitter dessuten formidlere som anstrenger seg selv og sine omgivelser for å tenke journalistisk.
På mediekurs har politikeren lært seg å ta ordet på motstanderens innpust og ikke å la seg distrahere av journalist-ens spørsmål. På mediekurs er teknikker for å fastholde egen dagsorden blitt dosert. På mediekurs har forbrukerombudet lært at pressemeldinger går rett i papirkurven. Nei, “budskapet må ha en stemning, en person-lig vinkling....[det er ikke] mulig å omtale et samfunnsspørsmål eller prinsipp uten at det kan henges på en person, et menneske av kjøtt og blod ...” (Dagspressen, 10/95). På mediekurs har organisasjonsmedlemmet lært å bruke journalistisk logikk mot journalisten. På medietreningsleir har biskopen innsett at også gudsord må vinkles journalistisk, han har kanskje latt seg smigre av forestillinger om at Paulus var verdenshistoriens første layoutmann da han skrev: Se, dette skriver jeg til dere med stor skrift!
På mediekurs har deltakerne fått trening i å slå journalisten på hjemmebane - i å være på høyde med - for ikke å si, overgå - journalisten i å skreddersy budskap for mediepresentasjon. Mediekursene er en viktig sosialiseringsarena, de er blant mediesamfunnets oversette politiske verksteder (Eide 1991).
Mediebevissthetens ekspansjon fører til at sakers og personers forhold til mediene, deres publisistiske potensiale, innkalkuleres på stadig tidligere tidspunkt i saksbehandling og beslutningsprosesser. Spørsmål om profil, image og mediestrategier kommer i fokus. Mediebevissthetens ekspansjon gir økt oppmerksomhet omkring instrumentelle forhold knyttet til lanseringen av saker og utspill.
Informasjon og mediekontakt blir forstått som instrumentelle spørsmål, og underlagt rene effektivitetsoverveielser. Det er ikke noe stort problem når dette skjer i det private næringsliv. Det er et større problem når det skjer i det politiske liv og i offentlig sektor. Det er kritisk når det skjer i det sivile samfunn. Forstått som en sfære mellom stat og marked skulle det sivile samfunn være en offentlig sfære, ideelt sett forpliktet på samtale og kommunikativ rasjonalitet. Dette er ideale fordringer også for den klassiske journalistikken, men det journalistiske mistaket kan snarere gjøre mediene til en trussel mot det sivile samfunn. Spørsmålet er om det sivile samfunns idealer er på vikende front i forhold til en en instrumentalisme som også er journalistisk promotert.
Når det gjelder offentlig sektor, har problemet i norsk sammenheng kommet klart til syne i forsøket på å utmynte en offentlig informasjonspolitikk. I en offentlig utredning av statlig informasjon mot år 2000 - “Ikke bare ord ...” heter den - understrekes det at statlig informasjon må bli et “ledelsesverktøy på linje med andre styringsmidler” (NOU 1992:21). For det handler om effektivitet, ledelse og styring. Det handler om informasjon som middel til å nå oppsatte mål. Det handler om statlig informasjon tilpasset den målstyringsideologi som er proklamert for offentlig virksomhet.
Tankegods fra den private bedrift møter det offentlige liv. Ordet som skal dempe inntrykket av næringslivsimport er her “deltakerdemokratiet”. Statlig informasjonsvirksomhet skal drives i deltakerdemokratiets ånd, heter det. Gjennom aktiv og åpen kommunikasjon mellom det offentlige og borgerne skal idealer om deltakelse, innflytelse og demokrati realiseres og utdypes.
På den ene siden skal informasjon altså være et styringsmiddel og et ledelsesverktøy. På den annen side skal statlig informasjon sikre deltakerdemokratiet. Det er dilemmaet. Det står mellom deltakerdemokratiet og det målstyrte demokrati.
For offentlige informasjonsmedarbeidere blir dilemmaet akutt. De skal samtidig være sanne demokrater og effektive styringsinstrumenter. De skal tjene dem de skal styre. De skal sikre demokratiet gjennom å sørge for folkelig deltakelse, samtidig som de skal bidra til rasjonell styring og dessuten helst kaste glans over egen etat og virksomhet. De skal selge medvirkning, styring og egenprofilering i en og samme pakke.
Den instrumentalistiske medielogikkens ekspansjon også i det sivile samfunn vil reise tilsvarende dilemmaer. Den intime sammenhengen mellom demokrati og informasjon blir ikke mindre viktig å fastholde. Her er Hans Skjervheims kritikk av det instrumentalistiske mistaket relevant.
2. En profesjonsideologisk synshemning i en forvandlingens tid
Samtidig som journalistikken - eller journalistisk logikk og journalistiske formidlingsformer - ekspanderer, så forvandles journalistikken. Journalistikken setter rammer for stadig flere menneskers handlinger, mens journalist-ikkens rammer utvides. Journalistiske genre og formater glir over i hverandre, og journalistidentiteten blir vanskeligere å fastholde (jf. f.eks. Dahlgren 1992, 1995; Hjarvard 1997). Det er f.eks. ikke enkelt å skille TV-journalistikk fra TV-produksjon (jf. Altheide & Snow 1991), de formidlingstekniske løsninger og framstillingsmessige grep og journalistikken blir ett. Eller sagt på en annen måte: Journalistikken reduseres til et instrumentelt spørsmål, til et teknisk spørsmål med rent praktisk-pragmatiske løsninger. Vi har å gjøre med et journalistisk mistak.
Dette mistaket er imidlertid ikke så totalt at vi kan gjøre som Altheide og Snow (1991), som like godt kunngjør den organiserte journalistikkens død. I deres perspektiv er journalistikk blitt til mediemekanikk (“Media Mechanics”) og vi sies å leve i en postjournalistisk tid. Det er mye i en diagnose om journalistikk som mediemekanikk, men jeg vil mene at ryktet om journalistikkens død er betydelig overdrevet.
Det store problemet, slik jeg ser det, er at en journalistisk instrumentalisme har en tendens til å gå sammen med en profesjonsideologisk synshemning for egen makt og til en dyrking av journalistikk som ideologi (jf. også punkt 4 nedenfor). Dette er problematisk i en tid der det foregår viktige endringer i journalistikken - ja til dels en redefinering av hva journalistikk er. Den overivrige journalistiske profesjonsbygger ser ikke dette dilemmaet - han ser bare en stadig mer selvstendig og mer uavhengig journalistikk. På et vis kan vi si at den økende instrumentalismen i journalistikken altfor lettvint ideologiseres som et uttrykk for en kritisk og aktiv journalistikk.
Journa-listikk kan i dag like godt ta form av showled-else, som det kan dreie seg om samvær, terapi og markedsfør-ing, like godt som det kan handle om nyhetsrapporter-ing. Nyhetsjour-nalist-ikkens priviligerte posisjon antar mer og mer karakter av profesjons-ide-ologi, mens tradi-sjonelle nyhetsbe-greper forvitrer og journa-listikk framstår som noe mye mer og som mye annet enn nyhets-rapportering.
Dette betyr ikke at nyhetsjournalistikken blir mindre viktig. Tvert imot. Men det betyr altså at den blir særlig viktig som et ideologisk arsenal for en legitimering av de store idealer, enten de går under betegnelsen “journalistikkens samfunnsoppdrag”, “avsløringsoppdraget”, eller det snakkes om journalistikkens mandat til å utfordre og avkle makten. Dette er idealer som med rette påberopes i såvel kritikk av journalistikk som i journalistisk selvkritikk, og som selvsagt spiller en sentral rolle i en løpende profesjonsideologisk opprustning.
I journalistikkkritikk, i journalistisk selvkritikk og i den profesjonsideologiske opprustningen har man vært opptatt av hvordan mektige kilder ofte overlister journalister. Man har i senere tider ikke minst vært opptatt av den makt over journalistikken en ekspanderende informasjons- og PR-bransje utøver gjennom sine forsøk på å styre nyhetsformidlingen (Allern 1997). Dette er en viktig debatt, som nok har gitt noen og enhver nyttige innsikter.
Men som ledd i en strategi for en faglig opprustning av journa-listikken har dette perspektivet en blind flekk. En opptatthet av hvordan journalister overtar fortolkningsrammer fra mektige kilder, fører til en tilsvarende blindhet for hvordan journalistisk inspirerte logikker og tenkemåter overtas av andre aktører. En mediekritikk som stirrer seg blind på kildenes manipulasjoner og makt, ser ikke journalistikkens makt. Den overser at det nettopp ofte er gjennom bruk av journalistiske grep og virkemidler at mektige kilder lykkes i å overliste journalister. Den overser lett den makt som ligger i den journalistiske dramaturgi og fortellermåte. Den får lett øye på at informasjonsrådgivning og PR er en trussel mot demokratiet, men ser ikke at journalistikk kan være en like stor fare. Paradoksalt nok ser ikke den journalistiske profesjonsbygger at vi her kan ha å gjøre med en journalistikkens seier som kan bli et stolt nederlag.
Den her antydede synshemningen skal jeg forsøke å avhjelpe ytterligere i det følgende.
3. Impressario-instrumentalisme og løssalgspopulisme
Etter mine begreper overdriver ofte journalister frykten for å kjede sitt publikum. Så avgjørende synes det å rigge til den friskeste konfrontasjon og den festligste meningsutveksling at det går ut over formidlingsansvaret, analyse- og nyhetsambisjonen. Journalisten nøyer seg for ofte med å opptre som impressario. Det betyr også at i de journalistiske valg og prioriteringer blir dramaturgi og iscenesetting gjerne viktigere enn saksspørsmål og innhold (jf. Ekström 1998).
Denne journalistiske rollefortolkningen gir ofte høy temperatur, men lav innsikt. Den blir også lett en journalistisk sovepute, for resultatet blir jo så friskt og greit - det funker. Når Kristelig Folkepartis Valgerd Svarstad Haugland beskylder Høyres Jan Petersen for løgn, og Høyre for å ha stjålet den politiske idé om såkalt kontantstøtte til småbarnsforeldre som ikke benytter seg av barnehager, byr Dagsrevyen i neste bilde på Jan Petersen som "slår tilbake": Valgerd må ha panikk (Dagsrevyen, valgkamp 1997). Journalisten nøyer seg med iscenesettelsen. Men: Var det løgn eller var det ikke? Hvordan forholdt det seg med eiendomsretten til det aktuelle forslaget? Begge politikerne kunne ikke ha rett samtidig. Men så snart konfrontasjonen er etablert oppfattes øyensynlig den journalistiske jobben som gjort. Ikke det at det her var så himmelropende viktig å få klarhet i hvordan saksfor-holdet hang sammen, men grunnpoenget er viktig: Impres-sariorollen kan aldri bli for enerådende i en politisk journalistikk verdt navnet.
Det vil være et instrumentalistisk mistak å opphøye en slik formidlerrolle, som det vil være et mistak å absolutere andre aktuelle journalistiske håndgrep. Jag skal her utdype ved å antyde en komplisert og interessant, men dårlig forstått, forbindelse mellom løssalgspopulisme og annen populisme. I løssalgspopulismens journalistiske repertoar ligger et sett av vinklinger som gjør politikk forståelig for folk flest. De snakker så vi forstår. Løssalgspopulismens demokratiske kvalitet ligger i at den kan åpne den politiske debatt for flere røster og for flere hverdagsnære problemstillinger - den kan bidra til å løsrive politikken fra ekspertene.
Samtidig innebærer dens forståelsesformer en misforståelse av politikk. For et moderne samfunn kan ikke forstås utelukkende gjennom allmenmenneskelige ryggmargsreflekser. Det trengs klare tanker og sakssvarende abstraksjoner. Det er åpenbart riktig at desto likere de politiske partiene blir desto viktigere blir personer i politikken, men det betyr ikke at all politikk kan gripes, formidles og forstås umiddelbart gjennom person-ligheter og private erfarin-ger. Som andre oppslagsvennlige forenklinger er dette noe annet enn å ta sitt publikum på alvor.
Det kan også tenkes at det er en logisk parallell mellom Carl I. Hagens partis, altså Fremskrittspartiets, evne til å holde seg med standpunkter over hele den politiske skala, og medienes og journalistikkens velutviklede evne til å snakke ut fra mange posisjoner og til å angripe et intervju-objekt fra en rekke ståsteder. Blir det skarpt nok så svinger og selger det. Det er ikke revolverjournalistikk, det er en slags krypskytterjournalistikk. Som når intervjueren spør den popularitetssøkende politikeren: “Hvorfor vil du ikke sette bensinprisen ned med mer enn 3 kroner?” Journalisten spiller den rollen Skjervheim gir skeptikeren i et essay om “mistankens hermeneutikk”. “..som skeptikar kan eg berre kasta inn argument i debatten; straks nokon stiller spørsmål ved desse argumenta, må eg dra meg attende, ...” (Skjervheim 1992:26). Som skeptiker, som sofistisk retoriker, blir journalisten en kommunikasjonstekniker. Han eller hun begår et instrumentalistisk mistak.
Journalisten som har yndet å avkreve politikeren budsjettdekning for hver minste antydning til en visjon, kan i neste omgang med stor bravur klandre politikeren for ikke å ha visjoner. Med manglende konsekvens og manglende alvor kan journalisten iscenesette de mest spektakulære show, uten annen forpliktelse enn den dagsaktuelle.
Men også av disse øyeblikkets mestere må vi kunne kreve et visst alvor - og gjerne en viss konsekvens fra den ene utgaven til den andre, fra den ene sendingen til den andre. Det må fastholdes at journalisten fremdeles må ha et formidlingsansvar - og ikke bare et regiansvar for stadig mer pikante mediedramatiske konfliktplot. Impressario-instrumentalismen fortrenger lett både formidlingsansvaret og en forsvarlig erkjennelsesinteresse. Kilder og medvirkende aktører blir til statister i en journalistkalkulert dramaturgi (Eide & Hernes 1987, Ekström & Eriksson 1996, Sand & Helland 1998).
Det hverdagslige journalistiske dilemma er å finne balansen mellom å være deltaker eller tilskuer. I henhold til egen yrkesideologi skal journalisten i hovedsak være tilskuer. Ifølge egen yrkeskodeks skal journalisten ikke være deltaker. Gjennom sin fortellende makt er journalisten noe mer enn og noe annet enn tilskuer, men ikke en forpliktende deltaker. Gjennom et profesjonelt kynisk blikk vil journalisten skape seg en distanse i forhold til aktører og begivenheter. Når kritikken setter inn vil han kunne søker tilflukt i en erklært tilskuerrolle.
En manglende forståelse for egen makt blir her et problem. Dette bringer meg over til det neste dilemmaet.
4. Den vulgære maktforståelse
I den profesjonelle opprustning som pågår i skandinavisk journalistikk er det lett å finne eksempler på at selvtil-fredsheten ekspanderer langt raskere enn kunnskapene og innsiktene. Et hovedproblem i denne sammenheng er, slik jeg ser det, at toneangivende deler av journalistikken lider under en utilstrekkelig og vulgær maktforståelse.
Moderne journalistikk holder seg, som kjent og som påpekt av de svenske mediemaktutredere, med en ideologi som er en egenartet blanding av populisme og elitisme (Petersson & Carlberg 1990). På den ene siden smigres folket og det folkelige engasjement hylles. Lesersmigeren er et uttrykk for det populistiske ansiktet til moderne journalistikk. Det elitistiske ansiktsdraget kommer til syne i betoningen av journa-listens lederrolle, det er når avisen “tar saken” det skjer noe. Det er en enkel samfunnsanalyse som ligger til grunn for denne ideologi-byggingen: Folket står på den ene siden mot makthaverne på den andre siden. Journalisten står midt imellom, klar til å hjelpe folket og til å utfordre makthaverne.
Dette er journalistikk som ideologi. Det er journalisme. I journalismens verdensbilde består samfunnet av tre grupper: makthavere, vanlige folk og journalister. Verden består av kilder, publikum og redaksjoner. Alle kilder som ikke er av folket er følgelig makthavere. Og det verste som kan skje i følge journalismen er at makthavere får snakke direkte til det uskyldige folket - får ha folket for seg selv (Petersson 1994).
I den profesjonsideologiske opprustning som har funnet sted i skandinavisk journalistikk, særlig de siste 20 årene eller så, er som kjent “uavhengighet” selve faneordet. Det er f.eks. en stund siden norske journalister kunne få seg til å skrive at “det skal i kveld avholdes et vellykket Venstre-møte”. Senere er løsrivelsen fra partiene er fulgt av en mer allmen parole om løsrivelse fra kildene. En framstående ideolog på norsk grunn er her tidligere rektor ved det som den gang het Norsk Journalisthøyskole, Per Olav Reinton (1984). Hans manifest mot hva han kalte 'kildenes tyranni' fikk mang en journalist til å rette ryggen, men dessverre knapt til å klarne hodet. Og det er problemet. Aktører som øker sin selvbevissthet - for ikke å si selvtilfredshet - uten samtidig å øke sin kunnskap og innsikt - skal vi være på vakt overfor. Og det er i slike sammenhenger et problem at det er så mye lettere å tilegne seg et inflatert profesjonshovmod enn virkelige kunnskaper. Det er problematisk når journalisters proklamerte kildeuavhengighet over-ordnes et kunnskapskrav.
“Lykken er å frigjøre seg fra kildene”, skriver Per Olav Reinton (1984:28). Lykken for journalisten er å “finne en yrkesmessig holdning til kildene som gjør journalistikken fri og våken - i stedet for å være medløper for den institusjonelle elite og dermed gi den institusjonelle elite mer makt” (1984:28). Som Hans Skjervheim påpekte umiddelbart etter at frigjøringen fra kildenes tyranni var proklamert: Det er dypt problematisk å betrakte all makt som tyrannisk - og å se forholdet mellom kilde og journalist først og fremst som en maktkamp.
Offentlege personar har all interesse av at deira synspunkt vert presenterte på ein så adekvat måte som mogleg i pressa. Men den same interessa har det lesande publikum, for berre på den måten kan ein få innsyn i det heile. Dersom journalisten løyser denne oppgåva på ein tilfredsstillande måte - og det held eg for det første kjenneteiknet på all god journalistikk -, så tyder ikkje det at han har gått inn i ein frivillig trældom, for journalisten kan sjølv føra ordet i kommentaravdelinga (Skjervheim 1985:86).
Problemet med den vulgære maktforståelse er at den overser at det kan finnes både legitim makt og legitim kompetanse. Dermed forskusles en åpenbar profesjonell holdning som ville gå ut på at journalisten er lojal mot sin kilde inntil kilden viser tegn til å forvandle seg til “tyrann” - da bør lojaliteten trekkes tilbake.
Utfordringen for journalisten er her at det er vanskelig å vite når en slik forvandling skjer - når kilden går over fra å være en legitim informant til å bli en "tyrannisk" mediestrateg. Og desto mer komplisert saksforhold det er snakk om, desto vanskeligere blir det å lokalisere en slik overgang. Journalismens representanter skygger unna dette problemet ved ganske enkelt å proklamere at all kildemakt er tyrannisk. Det er som Skjervheim sier det om de medieombruste franske nyfilosofene: “Den generelle kritikken som dei... rettar mot Makta og Herredømmet, er overdimensjonert, og denne kritikken fortrengjer spørsmålet om eit fornuftig herredømme” (Skjervheim 1992:30).
Her finnes det for den anstendige journalisten ingen annen løsning enn å skaffe seg kunnskap og innsikt. Det finnes ingen enkel uavhengighetspositur som kan kompensere for tungt, men nødvendig, kunnskapsstrev.
Da vil det også stå klart at avsløringer bør være avsløringer, ikke bare utvendige karakteristikker som plasserer journalisten i en helterolle og kaster mistankens lys på en kilde eller et intervjuobjekt. Det blir noe utilfredsstillende med den type “avsløringer” som den rutinerte journalisten tar på sparket - gjerne gjennom demonstrasjon av en kynisk fornuft som poserende virkemiddel.
På et møte i den norske valgkampen i 1997 slo Carl I. Hagen til lyd for mer kritisk og undersøkende journalistikk. Han mante også til en gjenreisning av skillet mellom reportasje og kommentar. Carl I. Hagen er hyklersk og feig, sa daværende TV2-journalist Anders Magnus. Begge de to talerne hadde selvsagt rett. Men begge synspunktene var ikke like interessante. Carl I. Hagens var åpenbart det viktigste. Han hadde rett, selv om han var hyklersk. Journalistens bidrag til debatten var en triviell dom - den demonstrerte en lissomuavhengighet og en lissomkritisk positur.
Denne lille tildragelse har en dypere mening. Det handler om hvilke debatter det er mulig å få til i en medieof-fent-lighet av vår type. Det handler om en kynisk fornuft som gjør det vanskelig å se viktige poenger for bare vikarierende argumenter. Så opphengt er vi i den journalistikkframdrevne liv-og-lære-logikk, at vi overser argumenters innhold så snart vi kan avsløre en hykler. For all del, jeg sier ikke at det ikke er en viktig journalistisk oppgave å avsløre avstander mellom politikeres liv og lære. Min tese er at en for enøyd opptatthet av denne virksomheten raskt fører til en journalistikk som fanges i egne klisjéer og som står i fare for å forskusle viktige innsikter fordi de kommer fra "feil" person. Undersøkende journalistikk kunne det faktisk godt vært mer av, selv om Carl I. Hagen har sagt det.
En annen ting er at liv-og-lære-logikken tidvis blir en lovlig enkel tilgang til politisk forståelse. Som omkvedet var i Mona Sahlins tilfelle: Hvordan kan en politiker som ikke har orden i sin egen økonomi styre landets økonomi? Vel, kanskje hun eller han kan. Kanskje det ikke er noen åpenbar og automatisk for-bindelse mellom de to egenskapene. Kanskje forestillingen om enhet mel-lom liv og lære lett kan degenerere til småborgerlig og journalis-tisk snusfornuft. “Små samvittighetsdirektører” kaller Pierre Bourdieu disse journalister som “uten å behøve å anstrenge seg gjør seg til talspersoner for en typisk småborgerlig moral” (1998:63).
Et ideal om å “kle av” aktørene og mistankens hermeneutikk er vel og bra som en metode, men mer problematisk når det blir til ideologi. Det går godt an å hevde (som jeg gjør) at det er for lite av kritisk undersøkende journalistikk, og samtidig insistere på problemer som oppstår når denne metoden blir opphøyd til ideologi.
Journalisten som vil være både lysets ridder og djevelens advokat (jf. Thurén 1988), har åpenbart en for tung rustning å bære. Og til hverdags duger da også lettere gevanter når journalisten melder seg til tjeneste. Dermed er vi over i det femte dilemma jeg vil nevne. Det handler om servicejournalistikk.
5. Serviceorienteringen
Et særlig tydelig tegn på at journalistikk er mye mer og mye annet enn nyhetsjournalistikk er den økte redaksjonelle satsingen på servicejournalistikk, eller nyttejournalistikk som det også heter i bransjen.
Journalisten varter opp med gode råd om alt fra neglerotbetennelse til hjernetrim, alt fra hvilke potetchips som smaker best til hvilke politikere som er spiselige. De gir til beste gode råd om hvordan vi kan leve det gode liv, med gode viner, gode venner og gode vaner. Medieredaksjoner opptrer i økende grad som universalkontorer for hverdags- og arbeidslivets små og store plager. Dertil bistår de med bruksanvisninger og beslutningsunderlag for liv og fritid (Eide & Hernes 1987).
En populærjournalistikkens oppdagelse av hverdagslivet har banet veien for servicejournalistikkens etter hvert iøynefallende posisjon i populære redaksjonelle produkt. Slik jeg ser det, kan servicejournalistikken betraktes som en journalistikk som hovedsakelig er rettet inn mot publikumsroller som konsumenter, klienter, rettighetsbrukere og privatpersoner. Denne journalistikken kan godt drives løsrevet fra medienes nyhets- og meningsstoff. Den har ofte et hverdagsfokus, og siktes gjerne inn mot å bidra til “en lettere og lysere hverdag” (Eide 1992).
Journalister har lenge yndet å framstille seg ikke som sine eieres og redaksjonsledelsens forlengede arm, men som publikums tjenere. Det er leserne som er våre oppdragsgivere, sier den moderne avisjournalisten. Og han får støtte fra redaksjonsledelsen. Enhver medieideolog er opptatt av å bygge en allianse med publikum. Det vil være min tese at service- og veiledningsjournalistikken er en særlig viktig arena for denne alliansebyggingen. Her legges et grunnlag som også kan spilles ut innenfor andre journalistiske genre. Varianter av en serviceideologi kan også komme til uttrykk i såvel menings- som nyhetsstoff. Etter mine begreper kan en vesentlig variant av såkalt kampanjejournalistikk ses som en særlig offensiv utgave av service- og veiledningsjournalistikk (“VG hjelper deg” og “Dagbladet tar saken”). Kampanjejournalistikk kan ha en forbrukervinkling, som i kampanjer for lavere priser eller når redaksjonen “tar saken” for en forbruker som føler seg lurt. Kampanjejournalistikk kan også ha et klientfokus, som når man “kjører en sak” - som det gjerne heter på stammespråket - for en pasient eller sosialklient som er rammet av systemsvikt, behandlingstabber eller dårlig skjønn.
Framveksten av den moderne servicejournalistikken kan knyttes til velferdsstatens og sosialdemokratiets historie. En ekspander-ende og stadig mer uoversiktlig velferds- og sosialstat skaper nye veiledningsbehov og en arena for en ny journalistikk. Skandinaviske populæraviser har visst å fange opp og profitere på dette. Expressen etablerte sågar sine egne “rådbyrån” (det første i 1948 og senere 10 nye i begynnelsen av 1960-årene), rådgivn-ingskontorer der lesere kunne få råd og vink fra f.eks. jurister og sosionomer (Gustafsson m.fl. 1984). Journa-listikk i allianse med velferdsstatens øvrige profesjoner er heller ikke i dag en ukjent foreteelse. Eksempler på dette kan møtes med spørsmål om journalisten blir en del av et omseggripende omsorgs- og hjelpeapparat som bidrar til å skape klienter like mye som myndige mennesker. Bidrar servicejournalistikken til en klientifisering? Vi kan bli ofre i et klientsamfunn der informasjonsformidlerne sammen med velferdsstatens øvrige profesjoner yter omsorg i form av overgrep. Som Trond Berg Eriksen formulerer det: “Det er ikke alltid lett å vite når man trenger hjelp, men det er farlig å overlate definisjonen av hvem som er trengende til dem som skal yte bistanden” (1988:42).
Gjennom betegnelsen “den fjerde servicemakt” har jeg i en annen sammenheng forsøkt å antyde en parallell mellom en ekspanderende service- og forbrukerorientering i stat og masse-media (Eide 1992). I begge institusjoner kan det påvises en sammenblanding mellom en statsborger- og en konsumentrolle. På statlig side kommer den til uttrykk i de såkalte “omstilingsprogrammene” for offentlig sektor, i alt babbelet omkring “brukermedvirkning”, ved at staten er dus med oss, gjennom den kjekke “hei-på-deg”-stilen. På svensk grunn er det likeså sporet en klar utvikling i retning en “informalisering av relationerna mellan medborgare och institutioner” (Petersson & Carlberg 1990:108, Löfgren 1988). I norske programmer for fornyelse av offentlig sektor, som f.eks. “Den nye staten” (1987), har stikkordene gjerne vært økt brukerorientering, mer vekt på service, omstilling og informasjon. Også politikken preges i økende grad av en serviceidologi. Som statsviteren Ole Berg har påpekt: “...i vårt konkurranse-orienterte demokrati ligger en innebygget fristelse til å begrense seg til å levere goder til publikum; altså å levere en bro, en tunnel, en skole, et sykehjem...” (Tidens Tegn 6/95).
Også i forhold til det offentlige er det å snakke om folk som kunder et uttrykk for at man er på parti med framtiden. Eller som en svensk forsker uttrykker det: Medborgeren som kunde er et interessant uttrykk for den offentlige sektorens forretningsidé (Abrahamsson 1984).
Denne utviklingen er selvsagt ikke naturnødvendig, like lite som den er tilfeldig. Og selvsagt legitimeres den med referanse til klassiske idealer, utøverne i både stat og presse vil ha interesse av å sette likhetstegn mellom nye tendenser og hederskronte idealer. Da handler det gjerne om folkeopplysning og demokrati.
Populæraviser feirer gjerne sine dåder med store ord, enten det er politikeren som måtte gå, pengene som forsvant eller ekstrabevilgningen som kom. Også servicejournalistikken har dådsappell, - om den slik journalister gjerne gjør, ses i forlengelsen av folkeopplysningsidealet. Dagbladets redaktør, Harald Stanghelle, sier det slik: “- Jo, vi kan godt vedkjenne oss inspirasjon fra A-pressas folkeopplysningstid, da østkantfolk fikk hjelp av Arbeider-bladet til å knekke luseplagen, og tub ble bekjempet både med avisartikler og tvangsmidler” (Inforum 5/96:6). Det må være kjekt å kunne slå en slik himmelvelving over sin iver etter å informere oss om at vi kan spare penger ved å legge plastkortene igjen hjemme eller at vi kan forbrenne dobbelt så mange kalorier ved å gå baklengs (Dagbladet 20.1.97).
Populistiske overtoner i påkallelsen av de klassiske og hederskronte idealer mer enn antyder tradisjonsbrudd under-veis i den fjerde servicemakt. I pressen kan lesersmigeren bli påtrengende, og i den offentlige forvaltning kan det myndige menneske forveksles med den bevisste for-bruker. Den fjerde servicemakt kan framstille demokratiet som et supermarked. Velgere blir kunder. Såvel medier som offentlige etater vender seg til oss i vår publikumsrolle som konsumenter, klienter og privatpersoner - snarere enn som statsborgere. Disse nye henvendelsesformene kan ha et samfunnsmessig grunnlag i at vår statsborgerrolle mister sin betydning. I en tid hvor politiske lojaliteter er løse, politiske partier blir likere og likere, hvor politikk blir administrasjon, betyr det ikke nødvendigvis så mye om vi engasjerer oss i tradisjonelt politisk arbeid. Det kan være en historisk sannhet i at vår rolle som konsu-mentinteressenter blir viktigere - i betydningen - mer framtredende - enn vår statsborgerrolle (Eide og Hernes 1987, Bruun Andersen 1991).
I en slik situasjon vil nettopp en journalistikk med hverdagslivsfokus, noe som er et viktig kjennetegn ved moderne populærjournalistikk, bli viktig. Dette er en journalistikk som retter seg mot publikums livsverden, mot forhold der informasjon nettopp betyr noe fra eller til, mot forhold det er mulig å gjøre noe med - alene eller sammen med andre.
Ekspansjonen i den fjerde servicemakt har altså en samfunnsmes-sig resonansbunn, og slik kan vi forstå dens framvekst, men ikke rettferdiggjøre dens omseggripende frammarsj. Mistaket i denne sammenheng tar form av at servicejournalistikkens betoning av vår konsument- og klientrolle kan gå på bekostning av vår statsborgerrolle. Det kan være ille nok å bli forulempet med alskens dillete råd og vink. Mer problematisk er det med servicejourna-listikkens ekspansjon over genregrensene, som når en norsk avis som gjerne vil være kjent for sine meninger får seg til å servere slanketips på lederplass.
Ingen behøver å holde seg strengt til hverdagens slankeoppskrifter i påsken. Det er hyggeligere å finne den riktige kombinasjon av mat og mosjon. Den mest effektive form for kaloribekjempelse er å la kroppen forbrenne kalorier på den naturlige måten, ved bevegelse... (Dagbladet 29.3.97).
Dette sto altså på lederplass i Dagbladet. Lederskri-benten har vært den som med størst sikkerhet har henvendt seg til oss som statsborgere. Med slankeråd på lederplass settes en ny standard. Dette er råd det er grunn til å betakke seg for.
En tilsvarende reservasjon må gjøres gjeldende mot at også politisk journalistikk tar form av servicejournalistikk. En lesersmigrende løssalgspopulisme med dårlig skjult politikerforakt har sine grenser, både som folkeopplysning og som maktkritikk.
*
Journalistikkens stolte nederlag?
De fem journalistiske tendensene jeg har påpekt - en instrumentell medielogikks ekspansjon, den profesjonsideologiske synshemning for journalistisk makt, impressarioinstrumentalismen og løssalgspopulisme, den utilstrekkelige maktforståelse og servicejournalistikkens framvekst - kan altså illustrere et journalistisk mistak. Og som alt antydet: Det er slett ikke bare journalister som begår journalistiske mistak. Det gjør også andre aktører, i ulike sosiale sfærer. Det kan f.eks. ta form av en aksept av journalistiske premisser, av å innordne seg det journalistiske feltets logikk, representert ved rådende journalistiske konvensjoner.
Det kan for det første dreie seg om å spille opp til journalistiske impressariers sceneanvisninger, om å innordne seg under rådende journalistisk logikk og forståelsesformer. Det kan for det annet handle om å utleve eller adoptere en banal maktforståelse, herunder en machiavellisk og instrumentell holdning til informasjon og debatt, der det fremst handler om å vise fram standpunkter, om å plugge dem inn der de kan gi best avkastning. Det kan for det tredje dreie seg om å operere med tilsvarende publikumsbilder som den enkleste servicejournalistikk.
Det journalistiske mistaket er altså et stykke på vei å forstå som et instrumentalistisk mistak. Som det instrumentalistiske mistaket er å betrakte alle problem som tekniske, er det journalistiske mistaket å se alle problem ut fra et hegemonisk journalistisk blikk. Det er å absolutere et perspektiv, det er historien om et håndverk som blir til ideologi, om journalistikk som blir til journalisme. “Dette er ikkje meint som eit åtak på psykologien, men på psykologismen”, skriver Hans Skjervheim i “Deltakar og tilskod-ar” (1976:78). Tilsvarende er mitt ærend mer å angripe journalismen, enn journalistikken.
Med psykologisme mener Skjervheim tendensen til å absolutera dei psykologiske synsmåtane, å setja dei i sentrum ved handsaminga av alle problem. Parallellt kan ein tala om sosiologisme, biologisme etc. Generelt skal eg tala om objektivisme når den objektiverande holdningen vert absolutert, det vil seia når ein berre vil sjå alt under synsvinkelen fakta og faktisitet. Eit anna namn for det same er positivisme.
Psykologismen, sosiologismen ligg i våre dagar i lufta, det er vanskeleg ikkje å falla inn i den... (Skjervheim 1976:78).
Vi kan snakke om et journalistisk mistak når en journalistisk virkelighetsforståelse får hegemoni... Den “ligg i lufta, det er vanskeleg ikkje å falla inn i den...”
Men, som Skjervheim så skarpsindig påpeker i et resonnement om det instrumentalistiske mistaket. Mon det ikke også gjelder for det journalistiske mistaket?
Så lenge denne strategien ikkje vert faktisk universalisert, fungerer den som ein herredømmeteknikk. I den augneblinken den vert universalisert, det vil seia i den augneblinken alle byrjar å handla ut frå machiavellistiske prinsipp, fungerer den ikkje lenger. I staden hamnar ein i alle sin kamp mot alle; ...[...]
I ein situasjon av denne typen hjelper det lite å prøva å “skapa tillit”, for tillit kan ikkje “skapast”, det er ikkje eit spørsmål med teknisk-pragmatisk løysing. Kantiansk sagt kan ein berre handla slik at ein er verdig tillit, men ein er berre verdig tillit dersom ein ikkje absoluterer det instrumentalistiske perspektivet. Machiavellistar er ikkje verdige tillit (Skjervheim 1992:176).
Analogt kan vi resonnere om rådende medielogikks ekspansjon. Den endres ved at den brukes og den mister mye av sin effekt når stadig flere bruker den, når den tenderer mot å bli universalisert. Og tillit som er misbrukt, kan ikke gjenreises med enkle grep. På et vis kan journalistikkens suksess også bli dens største nederlag.
Det kan også være tilfelle ved at det “å tenke journalistisk” blir en selvsagt kompetanse for enhver som vil noe her i verden, når fortroligheten med medienes logikk og arbeidsmåte ekspanderer - og lett kan kjøpes inn av ressurs-sterke aktører på påvirknings-markedet. Når politikere overtar medienes språk og formidlingsgrep kan resultatet bli et klart skille mellom den medieombruste og spektakulære del av politikken og øvrig politikk. Det er et problem om vi får to klart atskilte politiske kretsløp - et populærkretsløp i mediene og et annet kretsløp for de politiske beslutningstakerne (jf. Hjarvard 1997). Det er problematisk om det blir mulig på de to arenaene å operere med helt separate dagsordener. Hvis det som skjer i mediene blir “en annen sak” eller egentlig uvesentlig for de reelle politiske diskusjoner som foregår annetsteds, har vi et demokratisk problem. Da har elitestaten oppstått i en ny form, der det riktignok foregår mye karneval og “stor ståhei for ingenting” i mediene, men der beslutninger som betyr noe fattes i lukkede rom og der alle prinsipielle disku-sjoner foregår andre steder enn i mediene.
Jeg antyder ikke at dette skillet er etablert i Skandinavia. Men det er all mulig grunn til å se bak journalistikkens og medielogikkens tilsynelatende seiersgang. At en journalistisk logikk beherskes av stadig flere, at journalistiske forståelsesformer blir dominante, er selvsagt også problematisk av den enkle grunn at disse forståelsesformene så åpenbart kommer til kort i forhold til viktige problemer og saker. Et nærliggende eksempel er den 'intimisering' av politikken som en rekke kommentatorer har påpekt i forlengelsen av Richard Sennetts analyse av “the fall of public man” (1976). Filosofen Jon Hellesnes har her lansert betegnelsen “sentimentaliseringa av det offentlege rommet” og snakker om “kulten kring det å vera rørt”.
Til spørsmålet om denne - og andre - journalistpromoterte forståelsesformers ekspansjon, må det bemerkes at forekomsten av schizofrene medier gjør den skandinaviske situasjonen spesiell og ikke entydig avklart (jf. Eide 1995). Medier som byr på de største doser av sentimentalt dill kan samtidig også være journalistisk ledende når det gjelder såvel kommentar som avsløringer av åpenbart samfunns-relevante og viktige saksforhold. Her synes jeg forøvrig Skjervheims egen mediekritikk blir for endimensjonal, når han gir uttykk for sitt ubehag ved journalist-ikken gjennom en uforbehold-en parallel mellom Bild Zeitung og VG, og ser et Dag-blad i uforbeholdent fritt forfall.
*
Aktører som kommer til kort på markedet og i andre sosiale sfærer skal ideelt sett ha rettigheter til å uttrykke seg, og legitime krav på å bli tatt på alvor, i det sivile samfunn (der kommunikative institusjoner skal bidra til å realisere et slikt ideal) (Alexander 1998). Dette fordrer et grunnleggende tillitsforhold, en gjensidig respekt mellom såvel journalist og publikum som journalist og kilde.
Det må insisteres på at respekten for den andre må være grunnleggende. Dette er en posisjon i samklang med Hans Skjervheims filosofiske program. “Det finnes ingen annen nøkkel til Skjervheims filosofi enn forståelsen av hans forståelse for den annen”, skriver Asbjørn Aarnes i sin introduksjon til nyutgaven av Deltakar og tilskodar og andre essays (1996:24).
Objektivismekritikken og kritikken av instrumentalistiske mistak - kritikken mot å gjøre andre subjekter til objekter eller til midler i en strategi, treffer tonenagivende deler av moderne journalistikk. I vår sammenheng kan instrumentalismen vise seg innenfor servicejournalistikken, i maktforståelsen og i den antydede journalistiske impressariovirksomhet. I sistnevnte tilfelle blir problemet påtrengende desto mer framherskende regiansvaret blir, enten fra journalistens eller kildens side.
Det oppstår et problem om instrumentalismen fra den ene eller andre kant blir dominerende - om journalist eller kilde begår det som her er kalt et journalistisk mistak.
De vikarierende motiver og den instrumentelle holdning har sin naturlige plass - også i journalistikken, men den har sine grenser. Det Skjervheim har kalt det instrumentalistiske mistaket er er overskriding av slike grenser (Skjervheim 1992:177).
Det jeg har kalt det journalistiske mistaket er en grenseoverskridelse. Det er en opphøying av et journalistisk verdensbilde til alt for mange tings målestokk, og av bestemte journalistiske håndgrep til ideologi. De omtalte trekk ved det journalistiske mistaket aktualise-rer altså spørsmålet om vi står overfor et stolt nederlag for journa-listikken - om journalistikken taper når journalismen vinner.
En seriøs analyse og et nærmere studium av den journalistiske logikks ekspansjon og herredømmemekanismer i ulike sosiale felt må gjennomføres uten å falle i noen av de to grøfter Pierre Bourdieu har beskrevet i denne sammenheng: “illusjonen om at dette er noe en aldri har sett før og illusjonen om at det er noe som alltid har vært slik” (Bourdieu 1998:96).
Martin Eide er professor i medievitenskap ved UiB. Denne artikkelen er tidligere trykt i det svenske tidsskriftet Sociologisk Forskning nr. 3-4/98, samt i boken Det sivile samfunn, red. Møen og Slaattelid, Aschehoug, 1999.
LITTERATUR
Abrahamsson, K. (1984) “Medborgarkunskap, samhällsinforma-tion eller “bara” kundser-vice?” i temanummer om “Samhällsinforma-tion”, NORDICOM-nytt 2-3. Göteborg: NORDICOM-Sverige.
Alexander, J.C. (ed.)(1998): Real Civil Societies. Dilemmas of Institutionalization. London: Sage.
Allern, S. (1997) Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken. Oslo: Pax.
Altheide, D. & Snow R.P. (1991) Media Worlds in the Postjourna-lism Era. New York: Aldine De Gruyter.
Benoist, J.M. (1975) Tyrannie du Logos. Paris: Critique.
Berg Eriksen, T. (1988) “Velferdsstatens legitimitet og grense” i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1. Oslo: Universitetsforlaget.
Bourdieu, P. (1998) Om fjernsynet (norsk oversettelse av Sur la télévision. Suivi de L'emprise du journalisme). Oslo: Gyldendal.
Bruun Andersen, M. (1991) Omtale av seminar om TV-genre, Nordicom-information, nr. 1.
Dahlgren, P. (1992) “Introduction” i Dahlgren & Sparks (eds.) Journalism and Popular Culture. London: Sage.
(1995) Television and the Public Sphere. Citizenship, Democracy and the Media. London: Sage.
Den nye staten. Særskilt vedlegg til Stortingsmedling nr. 4 (1987-88). Perspektiver og reformer i den økonomiske politikken. Oslo: Forbruker og administrasjonsdepartementet.
Eide, M. (1991) Medievalgkamp. Oslo: Tano.
(1992) Den fjerde servicemakt. Noter til forståelse av norsk veilednings- og kampanjejournalistikk. Bergen: Institutt for massekommunikasjon.
(1995) “Populær-journalistikk på norsk. Historiske noter om avisschizofreni” i Norsk medietidsskrift, nr 1/1995. Oslo: Novus.
Eide, M. og Hernes, G. (1987) Død og pine! Om massemedia og helse-politikk. Oslo: FAFO.
Ekström, M (1998) “När verkligheten inte duger som den är: En studie av tv-journalistikens praktik”. Under utgivelse av Nordicom.
Ekström, M. & Eriksson, G (1996) Det iscensatta talet på tv. Aktualitetsprogram i det svenska tv-mediet. Rapport 1 fra prosjek-tet TV-journalistikkens giltighet. Högskolan i Örebro, skriftserie nr. 60.
Gripsrud, J (1992) “The Aesthetics and Politics of Melodrama” i Dahlgren & Sparks (eds.).
Gustafsson, Karl Erik, Sigge Ågren, Stig Alkhagen, Tore Falk, Kurt Hördahl, Sven Ericsson, Gösta Ollén, Bo Strömstedt og Åke An-dersson (1984) SVERIGE (Expressen). Berättelsen om hur Expressen blev Sveriges rikstidning. Stockholm: Förlags AB Marieberg.
Habermas, J. (1981) Theorie des kommunikativen Handelns. Frankfürt am Main: Suhrkamp.
Hjarvard, S. (1997) “Kendthed eller kendskab? Om infotainment og journalistik”, Reklame nr. 2: 12-15. København: DRB.
Löfgren, O. (1988)(red.) Hej, det är från försäkringskassan! Informaliseringen av Sverige. Stockholm: Natur och Kultur.
Petersson, O. & Carlberg, I. (1990) Makten över tanken. Stock-holm: Carlssons.
Petersson, O. (1994) “Journalistene som klass, Journalismen som ideologi”, s. 25-36 i Steen Edvardsen, T. (red.) Media og samfunns-styring. Bergen: Fagbokforlaget.
Reinton, P.O. (1984) “Kildenes tyranni”, Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4, 21-32. Oslo: Universitetsforlaget.
Sand, G. & Helland, K. (1998) Bak TV-nyhetene. Produksjon og presentasjon i NRK og TV2. Bergen: Fagbokforlaget.
Sennett, R. (1976) The Fall of Public Man. On the social psychology of capitalism. New York: Vintage Books, Random House.
Skjervheim, H. (1959) Objectivism and the study of man, Oslo: Uni-versitetsforlaget (Norsk utgave: Objektivismen og studiet av mennes-ket (1974). Oslo: Gyldendal.
(1968) Det liberale dilemma og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag.
(1976) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag.
(1985) “Den nye mediaideologien”, Nytt Norsk Tidsskrift nr 1: 85-87. Oslo: Universitetsforlaget.
(1987) “Den klassiske journalistikken og den nye medieideologi-en”, Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1: 13-20. Oslo: Universitetsfor-laget.
(1992) Filosofi og dømmekraft. Oslo: Universitetsforlaget.
Thurén, T (1988) Ljusets riddare och djävulens advokater: en bok om den journalist-iske yrkesrollen. Stockholm: Tiden
NOU 1992:21 Ikke bare ord... (utredning om offentlig informa-sjonspolitikk). Oslo: Norges Offentlige Utredninger.
Aarnes, A. (1996) “Hans Skjervheim og norsk filosofi”, innledning til nyutgave av Hans Skjervheims Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.