Hans Skjervheim og det kommunikative mistaket
Av Georg Johannesen
[print versjon]



Tanker før og etter Skjervheim-seminaret,
Stalheim Turisthotell, 8. - 10. september 2000


Jeg har skrevet en innledning til hva
jeg skulle ha sagt
men jeg har strøket den - Likevel ønsker jeg
at før mørket slår sammen over meg
det siste synlige av meg
skal være en knyttet neve blant nøkkroser
og det siste som høres: et ord av bobler
fra bunnen
Gunnar Ekelöf, 1951


Motto
Talelæraren kan rette ein tankefeil. I virkeligheten trengs ein total ombygging av byane.
Hans Marius Hansteen (1991:19)



DEL I
ORD OG VERDI


Filosofen Hans Skjervheim (1926 - 1999) fryktet rundt 1990 en nynorsk språkutvikling frem mot (sitat): "'... bare to diskurser: den bedriftsøkonomiske diskurs for den produktive sektor, den litteraturvitenskapelige diskurs for 'trivselslivet' [...] dvs. den metaforiske tale som er igjen når sannhetsfordringen er falt bort" (1). Mot læren om de to diskurser setter jeg frem min antitese: Det fins alltid en annen, tredje, første og siste bruk av språket - over og under, før og etter eksakte bedriftsøkonomiske tall og tom litteraturvitenskapelig retorikk, nemlig taushet, minst tre slags taushet: "Fødselen ga oss alle en dødelig gift" (Epikur). Alfa og omega i alle språkhandlinger er tausheten, som også er øvre og nedre nivå i en litterær kanon. Vi tier før vi taler og vi tier når vi har talt. Til slutt tier vi for godt slik vi gjorde før vi ble født. Samtalens samtid og metatalens fremtid og fortid er taushet. Maktdiskurser er ikke kritikerroste romaner for "trivselslivet" eller elektroniske kassabøker der to og to er blitt fire. Retorikkens stilltiende sannhetsfordring er troverdighet i ethos og sannsynlighet i logos. Hans Skjervheim tok mangedobbelt feil - som om han ikke kjente til Aristoteles' Retorikk eller den staselige rekken av verdikonservative retorikkforskere i Tyskland etter 1945: Ernst Robert Curtius, Ernesto Grassi, Walter Jens, Heinrich Lausberg m. fl. Taushet er en poetisk vits av Rolf Jacobsen: Fiskens tegn er siste skrik.

Piscator Animorum
Sjelefiskeren - Piscator Animorum - var ett av mange utnavn på den forhatte jesuitten Laurentius Nicolai Norvegus (1539/40 - 1622), også kalt Kloster-Lasse. En sjelefisker er både sofist og anagog, det vil si at han er en opp-drager med agn på kroken som vi svelger. Vi er stumme fisk i retorikkens hav. Retorikken er en total institusjon. Ingen kan melde seg inn eller ut av retorikken, aller minst ved (talende) taushet. Retorikken overskrider ved sin taushet grammatikkens former og underskrider logikken ved sitt innhold. Logikk er tomme regler som i aritmetikken. Grammatikk består av grafemer eller tegn uten fastlagt verdi. Ord er både talens agn og talens krok. Ordene har eller er verdi. Min selvvalgte foredragstittel "Ord og verdi" kan greit oversettes slik: Jeg har ordet. Jeg taler nå. Stedet er Stalheim Turisthotell. Datoen er 8. september år 2000. Tid og rom utgjør min situasjon. Jeg tier ikke av sykdom som Hans Skjervhein måtte i sitt siste tiår. Jeg taler lengst mulig for å si minst mulig. Det betyr: Ord plukkes fra hverandre for å settes sammen på eldre måter. Dekonstruksjon er rekonstruksjon. En filosof som i oldtiden ikke fant etymologien (= opphavet) til ordet "physis" (gresk for fysikk eller "natur") skal av den grunn ha sluttet å tale. Han tidde sterkt og frivillig. Han pekte på ting og levde - eller overlevde - ved hjelp av paralingvistikk, altså i en ordløs, meningsfull og effektiv retorikk, som han fortsatt huskes for. Retorikk fins med andre ord uten ord. Grammatikk, retorikk og logikk er trivium: de tre uunngåelige og uunnværlige fag. Trivium er i norsk språkpraksis en lingvistisk antropologi, en både bevisst og ubevisst menneskelære.

Vi er i Hordaland
Menneskene her i Hordaland i Vest-Norge i Nord-Europa er samfunnsdyr, det vil si retorikere mellom fars grammatikk og mors logikk eller omvendt. Mennesker er - igjen med andre ord - nødt til å ta ordet mellom to tausheter: i moren og i jorden. Munker og eneboere har utenfor skrift og tale tidlig (av-)hørt stillheten og lenge (inn-)sett tausheten som kanons lengste målestokk: Sum ergo non sum. Jeg fins, altså fins jeg ikke. Res cogitans er ord. Res extansa er tall. Jeg er andre. Ingen er begge. Thomas de Quincey (1785-1859) lanserte forut for tyske romantikere som Henrik Ibsen, Sigmund Freud og Hans Skjervheim - en musikalsk teori om "varig styrkede sjelsevner". Når Thomas de Quincey var "tilskodar" til nøden i Londons slumstrøk, skrev han som "deltakar" et prosadikt til ære for opiumrusen, den muliggjorde at et dannet menneske kunne utholde sine medmenneskers sorg og smerte. Edru mennesker måtte være onde. Folk burde ikke bo i en nekropol uten å ty til et så lettvint fluktmiddel som opium, i dag fortettet til heroin. Thomas de Quincey skrev Suspiria de Profundis (1845) i Henrik Wergelands dødsår. Han begynte sin nye pedagogikk hos den romerske fødselsgudinnen Levana, som var gudinne for nyfødte barn: de ble lagt på jorden, deres egentlige mor - Tellus Mater eller Mor Jord. Barnet skulle bare se ting som var over det. Barnet ble bokstavelig talt opp-dradd av jorden ("levat de terra"). Levana rår for enhver menneskelig opp-dragelse til mermenneskelighet (humaniora). Humaniora er omgitt av tre fantomer, som de Quincey kalte "Our Ladies of Sorrow", norsk: de tre Søstrene Sorg for tårer, sukk og mørke.

Opp-dragelse
Humaniora er å bli opp-dradd til mer-menneskelighet. Humaniora er et livslangt sorgarbeid, for å styrke og øke evnen til sorg. Humaniora er motsatt krisepsykiatri som er ærlige manipulasjoner med falsk trøst til folk som heller vil sørge enn å bli lurt av et profesjonelt støtteapparat. Mobbe-forskere og krisepsykiatere begår det instrumentalistiske mistaket. De har mer makt enn kunnskap. Thomas de Quincey skilte kunnskapstekster fra makttekster. Makttekster er kanon. Kanon er ordrer, som i nytale omtales som signaler. Signaler er tydelige og tause. Signaler hefter prislapper på tanker: "Og med hva betaler man for tanker? Med mot, tror jeg" (Ludwig Wittgenstein). Humaniora er selvomsorg mot økt dygd, som er virtus (gr. andreia), og kan oversettes med manndom og mannsmot. De tre Ladies of Sorrow i Thomas de Quincey's fabel var taust hevet over språkets feil og mangler, men hørtes i visse strengeinstrumenter. Musikken er i en slik forstand taus. Taushet har egne institusjoner: Rundt Frankrike eksisterte det før 1930 ifølge Peter Rokseth rundt 160 trappistklostre: "Munkene har absolutt taushetspåbud og gjør seg forstått ved tegnspråk..." (2). Det motsatte av kommunikativistisk estetikk er instrumentalistisk anestesi. Anestesilegen kommuniserer ved å bedøve og nullstille pasienten. Pasienten skal ikke kjenne-seg-selv under operasjonen. Ingen skal gå rundt med sin egen amputerte fot under armen. Det ville vært en filosofistisk sannhetsfordring: "Enhver æstetisk Livs-Anskuelse er Fortvilelse" (Søren Kierkegaard). Esteten vil ha i pose og sekk, han vil ville alt som ikke kan villes, og han krever at alt umulig skal være mulig.

Diktinga mellom politikk og filosofi?
Gråt og sukk fantes ikke i Hans Skjervheims estetikk, av og til et mørke som medførte horisont-innsnevring, som om han med et gløgt smil sa: "Verda er vid, men Voss er vidare". Hans Skjervheim var før 1990 mot noe han kalte A/S Hermeneutikk, som for ham var retorikk uten forpliktelse på sannhet. Han kunne sitert seg selv før 1970: "Det mest karakteristiske ved moderne dikting er [...] metarefleksjonen"(3) (1968:78). Hans Skjervheim skrev i stedet dessverre et litteraturvitenskapelig essay: "Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien", trykt flere ganger, blant annet i Deltakar og tilskodar (1976:329-346). Essayet er uten metarefleksjon og dermed på Skjervheims egne premisser premoderne dikting. Velskrevne sentenser gir Over-Tale, som her i en tvilsom maksime: "Schiller, Ibsen og Brecht er ikkje ei komisk samansetjing, det er derimot Marx, Engels og Brecht" (s. 342). Skjervheim klipper av den parallelle filosofihistoriske linjen Demokrit-Epikur-Lukrets. Lukrets (95-55 f. Kr.) skrev De rerum natura, Om tingenes natur (engelsk oversettelse How Things Are), seks bøker i 7400 heksametre, der han fremstiller og lovpriser Demokrit-Epikurs materialisme som et revolusjonært frigjøringsverk. Var Lukrets "komisk"? Hvorfor ikke? St. Jeronimus diktet rundt år 400 Vulgata, som er Bibelen på latin, men spredte også kristne rykter om Lukrets som sinnsyk og selvmorder. Hvordan visste Hans Skjervheim at Bertolt Brechts "kommunisme var vesentleg estetisk" - med det tillegg at det "var alvorleg meint" - i en sirkelslutning - fordi "det estetiske var for han alvorleg nok" (s. 341)? Herfra skal jeg nøste opp Hans Skjervheim som "vesentleg estetisk" ordkunstner.

Arbeidshypotese:
Hans Skjervheim var en stor moralfilosofisk essayist i den prekantianske tradisjonen, men av og til begrenset av manglende historiske og estetiske kunnskaper eller svakt utviklet sans for det svunne i tid og rom. Eksempel: Hans Skjervheim drøftet stadig "marxismen", men ikke hvorfor Karl Marx doktorerte på Demokrit og livet gjennom leste to filosofiske diktere: Aiskylos og Dante. Var gravskriften over Aiskylos "komisk" fordi det der bare stod at Aiskylos kjempet ved Maraton? Var Dante "vesentleg estetisk" fordi han i tiårs eksil som Brecht "alvorleg nok" - som Brecht - gikk inn for et verdensomfattende fredsdiktatur? George Santayana (1863-1952) skrev i 1910 at dersom vi ønsket et syn på naturen ("a vision of nature") som ikke var fundamentalt falsk, så måtte vi gå bak Dante til Lukrets (4). Fra Hans Skjervheims "Schiller, Ibsen" måtte vi først fjernlest oss bakover fra Goethe til Dante, så fra Lukrets til Epikur og Demokrit - og så frem igjen til Karl Marx - og til slutt via Hans Skjervheim ned til en "komisk" Bertolt Brecht, som "vesentleg estetisk" i årevis arbeidet på å oversette Det kommunistiske manifest til heksametre. Mellom Karl Marx' yndlingsforfattere - fra Aiskylos og Demokrit til Dante og Adam Smith - blir Hans Skjervheim en dr. Pangloss bak Slottet i Oslo. Med et snudd sitat: Ein kan "verta glad i" Hans Skjervheim "si dikting sjølv når ein held hans politiske tru og hans forenkla tendens for ein naivitet" (Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar, 1976:342). Men Hans Skjerv-heims altomfattende essay om "Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien" er et høyrepolitisk smedeskrift, skrevet i Oslo i 1965 av en Jeronimus uten Vulgata.

Norsklærerråd
En Skjervheim-kanon må fjerne Hans Skjervheims atomkrig - som likevel er av drepende interesse - og derpå komme ut med ett, to, tre, fire - opp til ti-tolv nyttige og behagelige essays, med utgangspunkt i de to tittelessayene "Det liberale dilemma" og "Deltaker og tilskodar". Som en øvelse i kanonbestemmelse kunne deltakerne på Skjervheimseminaret år 2000 hver for seg, taust og privat, valgt ut de to beste og de to dårligste Skjervheim-tekstene, som de så halverer til 1 askeladd eller 1 svarteper, som jeg her har gjort og fortsatt demonstrativt vil gjøre med "Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien". Dette er mitt norsklærerråd. Da jeg som ung norsklektor etter 1960, skulle rette en stilbunke, leste jeg først to overmåls og så to undermåls elever for å finne nivået i stilbunken, som jo er en slags essaysamling. Metoden kan brukes på verdenslitteraturen som på dagens norske filosofer, fjernsyns- og radioprogrammer. Alt språk er stilbunker for en norsklærer, og norsklærere er vi alle. Hans Skjervheims dogmatiske antikommunisme var - med hans egne ord i retur - "alvorleg meint", men ble ofte "komisk". Hans Skjervheim kunne plutselig på gaten si noe sånt som dette: - Du, har du lese memoarane te Stalins dotter? Dat skulle du gjera, dat er - Sofokles! Meinte Skjervheim at Stalins "dotter" var ei Antigone? At Stalin som kong Oidipus var den greske Moses? Ble den incestuøse fadermorderen Stalin mirakuløst gravlagt av gudene til vern av Athen i en heroisk og hemmelig grav? Neppe. Resultat: talende taushet, rettet vannrett ut mot nykristne massakrer. I Sofokles' Theben-tragedier er dans og korsang rettet loddrett opp mot aldri sovende og (nesten) alltid tause guder.

Øynene og ørene?
Gresk tragedie skal ha vært oppfunnet for å uttrykke taushet. Men som M. Finley sier: den greske tragedien er blitt nesten utilgjengelig, fordi den er overdøvd at 2000 års støy fra kristendommen. Tragedien tok slutt med den antikke myteverden. Den store Pan er død. I Evripides' Bakkantinnene er øynene og ørene vilt uenige. Alle ser at gudene er onde. Alle hører at de er gode. Hans Skjervheim trodde sine egne øyne, dermed og derfor leste han avisene naivt. Katolsk middelalderfilosofi - thomismen - holdt med ørene, ikke med øynene. Guds ord er sannere enn den Gud vi verken ser eller sanser:

Det som seg for augo godt og fagert tér,
er for sjeli inkje. Dust er alt eg ser,
når for øyro mine kling det livsens ord,
som for tru og tanke sanning er på jord.

Thomas av Aquino: "Adore te" (5)

Lyd ble lys. Musikalske tallforhold ble overført til bygninger og legemer. W. B. Yeats mente at Dionysos og Kristus engang var halvbrødre - i hvert fall i Irland rundt år 500. Kanoniske skrifter er åpne i tid og rom. Ordlyder kan ikke fastlegges i begreper, de er flyktige og metaforiske. Et retorisk skriftarbeid står og faller med sitt aktuelle innhold: "Tenkningen kan ikke ha en gjenstand, som ikke gjennom det at den tenkes samtidig er noe produsert" (Th. W. Adorno). Kong Oidipus var ingen Mother Fucker. I Athen fant Oidipus asyl fordi han var en dionysisk halvgud. Sigmund Freud kan ikke ha lest mer av Sofokles enn Hans Skjervheim. Privat uvitenhet er ingen kanoniserende kraft.

Privat kanon?
Hver av oss har en indre liste over de få ting som betyr noe for oss. Privat kanon kan dreie seg om et knapt mer enn tosifret antall tekster, som leses med lange og korte mellomrom. En kanonisk liste over diktverk og kunstverk bør holdes privat som bord og seng. Kanoniske verker kan navngis for utvalgte venner og slektninger og ved utvalgte anledninger. Min private kanon er det skjulte grunnlaget for min åpne polemikk mot en rådende kanon. Deloffentlig eksempel: Jeg fikk som universitetslærer i nordisk litteratur med milde midler erstattet Henrik Ibsens historiske skuespill Kongsemnerne (1863) med Nordahl Griegs like historiske Vår ære og vår makt (1935). Da flertallet av mine ærede kolleger var ihuga målfolk, argumenterte jeg med at Nordahl Griegs skuespill ga en bergensk lokalhistorie på folkemåls grunn med fonetisk korrekte replikker på bergensk dialekt. Min private grunn var at Nordahl Grieg var "kommunist" slik at jeg ("vesentleg estetisk") foretrakk menneskeskildringen i Henrik Ibsens hovedkilde: Sturla Tordarssons Håkon Håkonsson saga (før 1284). Kanon er tradert. Tradisjonen er ubrutt, men beveger seg i brå vinkler som springeren i sjakk. Kanon arves fra far til datter, og kjettersk som til morbror fra nevø. Endringene i kanon skjer ved kamp (agon). Kanon er et våpenlager, både som mikroretorisk inventar og som et arsenal av kulturpolitiske kampmidler. Kanon i privatform er et kjettersk overjeg. Kanon er ifølge Bertolt Brecht en bruksanvisning. I kanon står hva man må ha for å bli brukelig. De stolte har en kort liste. Kanon = 1 bok, 2 bøker? Eller flere? Bibliotek, børs eller katedral? Børs er katedral? Eller omvendt?

Kanon som kulturkapital
1. eksempel: To sosialdemokratiske stortingskvinner fra mitt hjemfylke Hordaland spekulerer i år 2000 offentlig i å få økt kulturkapital ved kjetterske taler mot statskirkens kanoniske syn på lesbiske prester og homofile teologer. Heinrich Bölls Dr. Morkes samlede taushet (1958) er en novelle om kunstpauser, klippet ut fra radiodebatter om religion og filosofi. Dr. Morke samlet på slike tause lydbåndstrimler som han spilte mens han så tomt ut vinduet. Han kunne heller klippet ut lydbåndstrimler fra Grethe Knudsen og andre av DNAs mest religiøst engasjerte statsråder. Jeg har i årevis samlet på slike strimler og gjemt dem i min sang. De er rammer uten bilder. De er speil som er bebodd. De er naboværelser. Kanon er "Ingentings bjeller". Kanon kan være en eneste bok. Min gamle mor leste på sine eldre dager i Bibelen en time om morgenen, ikke mer. Epos: Muslimske servitører på Akers Brygge fortier Koranen når de nykristne og nyserverte gjestene på nett og skjerm leser i en poetisk og dramatiske bankbok med skjønne, sanne og gode kontoutskrifter. Tre litterære diskurser fantes i min barndoms og ungdoms tysknorske Norge: epos, drama, lyrikk. Siden har jeg - hittil forgjeves - foreslått en fjerde diskurs eller hovedgenre: sakprosa, det vil si kunstprosa som normalprosa, som her i mitt eget skriftfestede Skjervheimforedrag eller i Hans Skjervheims essayistikk, muntlig i fjernsynsreportasjer fra utenlandske katastrofeområder, FNs sports- og utenrikskommentarer fra UD via Pentagon i Vardø, videre i bankannonser, matoppskrifter, avhandlinger, mange slags brev: trusselbrev, kjærlighetsbrev, leserbrev, kjedebrev og reisebrev.

Norge har enten skandinavisk eller vestlig kanon
Bok-Norge er en for løs og svak enhet til å ha en historisk selvstendig og drivverdig kultur som Cuba, Island og Israel. Norge har i år 2000 en imperial kanon, ikke en nordisk som i år 950 eller 1950. Kanon er signaler fra USAs satelitter i verdensrommet, avisblader, bladbøker, tegneserier, fargebilder, toner, videonyheter, filmer, kort sagt et babelsk bibliotek av teknisk-militære håndbøker og blodferske datavarer. USAs kanon er Norges Over-Tale. Jeg kan høre den like høyt og sterkt som Sokrates i siste avsnitt av Kriton hørte lovene i dødsriket som rå musikk fra korybantene. Over-Talen fra USA er et orgiastisk rockeband for et uhørt fellesprogram i to norske partier, demokratene i Oslo og republikanerne i Norge. Kanon før 1950 var nordisk. Norge trengte Islands saga, Edda og Snorre, som Norge etter 1660 trengte danske salmer fra Kingo til Grundtvig og fortsatt trenger svenske viser fra Bellman til Cornelius Vreeswijk. Arnold Toynbee skrev i A Study of History, forkortet dansk utgave: "... den abortive skandinaviske kultur, der var begyndt at udfolde sig paa Island [...] dens kølige skønhed smeltedes [...] af Kristendommens varme Aande" (6). Den norske poesien står for alltid ved sin begynnelse: Eggjasteinen i lys, Voluspå i lyd. Siden ble kanon importerte bibler (= biler), gregorianske hymner (= homser), homilier og helgenvita i år 1000 som i år 2000. Preken = Nyhet. Kjendis = Helgen. Språk er forbruksspråk og gjenbruksspråk (H. Lausberg). Kanon fins i gjenbruksspråket, hvis minste enhet er troper og figurer. Gjenbruksspråket er en omfattende kanon i formler som "god dag", "takk for maten", "ha det!"

Kargokultur = SV-fag minus HF-fag?
Norsk språkbruk er 1. form, 2. innhold, 3. form, det vil si: 1. grammatikk, 2. retorikk og 3. logikk. Som Karl Kraus sa: Det fins ikke annet ondt enn i ord. Folk som er mot retorikk er retorikere som biter seg selv i halen i et Kreta-paradoks: Trodd antiretorikk er vellykt retorikk. Trivium lar seg ikke avskaffe. (Men all språkbruk kan bli bedre.) Retorikk lar seg ikke engang avskaffe ved taushet. Hans Skjervheims nestmest fryktede diskurs var en retorisk litteraturvitenskap, løsrevet fra det historiske, men det er umulig. Jeg viser til Lionel Trilling: The Sense of the Past. Sansen for Det Svunne er et overbegrep for summen av historisk sans og skjønnhetssans. Som en kunstmaler oppgitt sa da det ble bemerket at de galleri-innkjøpte maleriene hans ikke var av hans beste: Ja, kunstgalleridirektørene er utmerkede mennesker som kan mye kunsthistorie og i det hele tatt kan mye, men de mangler skjønnhetssans. Med Aksel Sandemoses boktittel: Det svunne er en drøm. Estetiske former er (livs-)historiens former. Epokene har ulike blikk for de selvsamme tingene. Tidløs psykologi og sosiologi er kargokultur, feilaktig stemplet som positivisme. Kargokultur er et begrep i kulturantropologien (7). Kargokulturer vil ha tak i andres "cargo", det vil si varer og goder. Kargokulturer driver aksjonsforskning ved ordmagi, eder, riter, besvergelser og offerhandlinger. Den treenige guden Samfunn, Sjel og Vitenskap tilbes med rituell ofring av eget intellekt. Amerikansknorsk samfunnsforskning er antropologisk sett en flytende øy i et innbilt hav av tid. Samfunnsfag som katastrofepsykiatri og praktisk mobbeforskning er greie eksempler på nynorske kargokulturer.

Kargokultur 2
Melanesiske sekter bygde rundt 1950 store fly av bambus, ryddet flystriper på åser i jungelen og satte opp lykter av blikkbokser i håp om at deres fedres ånder i ruteflyene ville lande med all slags fine saker fra sin himmel i stedet for å fly til flyplassene i storbyene. Georg Brandes skrev i 1890: "Begrebet Fremskridt [...] har sin fulde Gyldighed paa alle tekniske og videnskabelige Omraader [...] Kunsternes Historie kender Stignings- og Forfalds-Tider, men intet stadigt Fremskridt"(8). Ordenes verdi fins i det svunne som i en "mønsterskapende rytmikk"(9).

Fortiden forandrer seg i samtiden
Primitive folk - som norskingene - endrer åpenbart fortiden etter dagsbehov, ved leirbål, fjernsyn, bestilte kulturdebatter, værmeldinger, skole- og universitetspolitikk. Samfunnsforskere er dagliljer, deres teorier visner hver kveld og nye blomstrer i neste forelesning eller semester, gjerne med dropping av nye amerikanske navn som blomsterløker i hønsemøkk. Semestrene er som de fire årstidene. Sommeren er amerikansk. Vinteren er tysk. Våren er svensk eller engelsk. Høsten blir aldri norsk nok. Om Ibsen har det vært sagt i Oslo av en kvinnelig statsråd i en norsk arbeiderregjering: "Vi må få den nasjonale kulturarven under huden [...] barna er ikke stolte av at de kommer fra samme land som Ibsen"(10) (Turid Birkeland). Consensus-Norges kulturelle hovedproblem oppstår hver høst under behandling av statsbudsjettet: Hvorfor, hvordan, når og ved hvilke midler skal norske barn bli stolte av å komme fra samme land som Ibsen?

Kanon i Norge?
De fire store, Ibsen, Bjørnson, Lie og Kielland, oppstod i 1925 da Harald Grieg grunnla Gyldendal Norsk Forlag. De fire store er et reklame(be-)grep. De fire store ligger i siste opplag sommeren år 2000 til salgs på tilbud i Risørs eneste bokhandel til den ringe pris av kr. 360.- i 18 solide og store bind, sterkt innbundet og pent trykt på godt papir, kr. 20 pr. bind til varig deponering på hytter og landsteder. Jeg foreslår til år 2025 to essays av Hans Skjervheim i stedet for 20 familieromaner av Jonas Lie, da for eksempel "Deltakar og tilskodar" (1957, 1960, 1976, 1996) og "Det instrumentalistiske mistaket" (1972, 1976, 1996). Hans Skjervheim var med Gunnar Skirbekks ord "retta inn mot 'negasjon' [...] av moteriktige synspunkt" (11).

Profesjonsindeologi kan gi en variant av det instrumentalistiske mistaket ved at et nøytralt håndverk blir gjort til et krigersk livssyn. I filosofisk sjargong: Techne blir doxa og doxa episteme. Retorisk sagt: Rom- og tidsfaktorer danner situasjon (= kairos). Mangel på situasjonsforståelse forvandler kommunikativ filosofi til instrumentalistisk filosofisme. Hans Skjervheims instrumentalistiske mistak ble likt det han kalte bjelken i øyet: å sette sitt eget håndverk absolutt, i hans tilfelle stor skriveferdighet, basert på en oralkultur fra Krølle og München til seminarrom 300 på HF i Bergen. Hans Skjervheim skrev alltid lesverdig, han var en utlært og selvlært ordkunstner, en dikter i utvalgt (= elegant) sakprosa, kalt filosof - eller filosofiprofessor - hva nå det er eller betyr? Kantianeren Hans Skjervheim er som essayist prekantiansk - og det er her positivt ment.

Hans Skjervheim var en sannhetstro lærer, som i en mørk tid gikk løs på vantro og overtro blant moralfilosofer som kalte seg psykologer og samfunnsvitere. Det var lettere gjort enn sagt. Harald Griegs reklame for De fire Store økte til en tidobling: 40 bind, under slagordet: La Francis Bull velge stammen i Deres boksamling. Vi kunne foretrukket andre trær, andre greiner, gjerne mange stammer, for eksempel en stor hasselbusk med reirplass på bakken for rødstruper med og uten nøtter. Fritt etter Bertrand Russell: Blandingen av (tom) matematikk (= tall) og (råtten) teologi (= ord) er karakteristisk for vestlig tenkemåte. Hva skulle ingeniørstudent Sigbjørn Obstfelder levd av etter å ha skrevet "Jeg ser"? Norge trenger ikke mer enn ti eller femten gode dikt? Hvilke? Homer var kanonisk før Koranen: "Homer-forskningen har bevist at Homer egentlig er en eller flere personer av samme navn og det er alt man vet om dem" (Amund Børdahl, Retorisk årbok 1998:284).

Oppsummering
Hans Skjervheim var professor av yrke. Hans profesjon var å undervise, administrere og skrive avhandlinger i form av bøker med essays som kapitler. Hans Skjervheim ble i stedet en folkedikter i Akademia. Hans essays ble tradert i ord og vendinger på seminarer og i ølstuer. Slik skapte Hans Skjervheim essays og snakk. "Snakk" er en folkekunst, som Hans Skjervheim behersket. Som karismatisk pratekonge var Hans Skjervheim ingen Sokrates, mer en abortør enn en jordmor for folk som enten var enige eller uenige med ham, men manglet både hans praktiske og estetiske ordleggingsevne, og hans plumpe eller kloke talekunst.

Deltakar er lik tilskodar?
Hans Skjervheims kunne som "tilskodar" bli "deltakar" når det la seg et politisk rusk på hans ellers gløgge øye. Som han selv sa: Bjelken i øyet ser eg med. Det instrumentalistiske mistaket snur seg til kommunikative mistak. Deltaker og Tilskodar bytter plass ut fra situasjon og situasjons-vurdering. En deltaker i en fotballkamp har ikke tid til å diskutere med en tilskuer. Han skal ta ballen, ikke ordet. Han skal beseire motspillerne, ikke et fiendlig bortepublikum. Den som tar mannen, tar heller ikke ballen. Han begår det kommunikative mistaket ved å bli sint i stedet for å innse sin instrumentalistiske (kamp-)situasjon: det gjelder å vinne, ikke å delta. Hans Skjervheim innførte i norskspråklig samfunnsfilosofi det antropologiske grepet eller begrepet: "participating observer" (= deltakende observatør). Hans Skjervheim var her en askeladd med stor evne til inventio både som våken evighetsstudent og pratsom avfolkingsungkar fra Voss. Situasjonen er en sak. Et fly styrter av og til på grunn av kommunikasjonssvikt. Like ofte eller oftere er det instrumentsvikt. Under en hotellbrann lager ikke brannfolkene seminar om ildens vesen i peisestuen. Skrivekunst er et innlært håndverk, ikke en skriftlig avsløring av pinseåndenes tungetale. Som C. K. Chesterton skrev i 1901: "Det fins ingen brostein eller murstein som ikke er et er klart budskap fra et annet menneske like mye som om den var et telegram eller brevkort". Sitatet er allerede brukt og derfor en form for taushet. Formel: jeg gjentar det jeg gjentar. Jeg skrev i år 2000 hva jeg i år 1995 skrev at C. G. Chesterton skrev i år 1901. Jeg gjentar: Det kommunikative mistak er antistrofen til det instrumentalistiske mistaket.

Hans Skjervheim oppfant ikke, men fant frem i "Det liberale dilemma" (be-)grepet "dobbelbind" (= double bind) fra antipsykiatrien og gjorde det behagelig og nyttig i norsk moralfilosofi og vitenskapskritikk. Sosiologi ble antropologi. Da jeg kom til Bergen ca. 1973, fant Hans Skjervheim og jeg hverandre begge opptatt av antropologen Claude Lévi-Strauss' Tristes Tropiques (1955), norsk tittel: Tropisk elegi (1973). Jeg skal belyse kanonbegrepets store spennvidde med tre sitater fra sluttkapitlet av denne selvbiografien, som bidro til at strukturalismen ble en intellektuell massebevegelse. Claude Lévi-Strauss besøkte, som enkelte vil vite urfolk, i det indre av Brazil før 1940 og gjenså dem etter 1950. Uten å si det rett ut - og derfor sies det hele tiden - fascismens seks millioner drepte jøder og tyve millioner drepte russere var ikke unntak, men regel. Av fem millioner indianere da de kristne portugiserne kom i år 1500 var det i år 2000 igjen rundt 300 000. Av femogtyve millioner innbyggere i det meksikanske aztekerriket var 20 millioner forsvunnet etter to generasjoner med kristne kors uten haker. Tasmania ble i 1799 oppfunnet av de kristne. I 1901 var 101 ute. Alt som var igjen av tasmanierne var et tosifret antall halvblods voldtektprodukter. De tre Lévi-Strauss-sitatene er mitt bidrag til en drøfting av "Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien", med Sosialistinternasjonalens utkast til den endelige løsning på menneskespørsmålet:

1. sitat (side 349):
"Ikke så å forstå at vårt samfunn er absolutt dårlig eller det eneste dårlige, det er bare det eneste vi behøver å frigjøre oss fra, fra de andre er vi pr. definisjon frigjort"

2. sitat (s. 341):
"... den Nye Verden har dette å lære oss [...] at den Nye Verden ikke var vår og at vi bærer det forbryteriske ansvar for at den ble ødelagt, og dermed at det aldri mer vil bli noen Ny Verden" (s. 341).

Under de to sitatene kan vi utopisk lese to engelske forfattere i det svunne som historisk-estetisk felt:
1.
Thomas More's Utopia (1516) - han beskrev utopiske offersamfunn akkurat da de ble funnet, det vil si oppfunnet og massakrert av kristne massakresamfunn.
2.
Shakespeare's antatt epilogiske drama The Tempest eller Stormen (1611), som Guri Johns (og jeg) brukte som epilog i Romanen om Mongstad (1989):

Våre reveljer er nå slutt. Disse våre romanfigurer var - som jeg sa dere på forhånd - alle ånder, og er blitt molekylknust til luft med høyt flytepunkt / til tynn og edel gass av mange sjelers summing / uten sang, uten duft, uten ord / bare støy, stank og smell [...] / Og som den baseløse fabrikk av denne visjon / skal tåkeskytoppete templer og geologiske palasser, alvorlige oljetårn, vårt Fastlands-Norge, ja, det havrunde Norge selv, vår Grobus' globus: DNA, Det norske Alt, Det norske Arbeiderparti, Det norske Arr, forsvinne, fordampe og fordufte i hule kulespeil og som i et ombygd oljeraffineri bli til kompakte tomrom.

En engelsk Shakespeare-forsker siterer disse linjene i originalen - som på norsk bare kan parodieres - og sier at slik kommer det nok til å gå: en gang er England blitt et kompakt tomrom av luft i fast form, men før det er The Tempest det beste som er skrevet eller kan bli skrevet på det språk som fortsatt kalles engelsk. Hvilken norsk tekst tåler en slik profeti?

3. sitat (side 354):
"Menneskene har gjort tre store fremstøt på det religiøse område for å fri seg fra forfølgelsen fra de døde, fra onde krefter i det hinsidige og fra magiens redsler. Omtrent med et halvt årtusens mellomrom har de [...] unnfanget buddhismen, kristendommen og Islam. Frapperende er det at hver av disse etappene [...] vitner om en tilbakegang [...] Den store religionen viet ikke-viten [...] oppdager sannheten i form av en gjensidig eksklusjon av det å være og det å kjenne. Og ved en dristighet som går enda lenger - her er det bare marxismen som holder følge - har buddhismen forent det metafysiske problem med problemet om menneskets atferd."

Kanon kan bli en fiskestim av talende taushet, i "stank, støy og smell" under velferds-trianglet USA-EU-Japan. Mor Norges norvagisme eller bærekraftige pseudoreligion godtok ikke precolombianske menneskeofringer for at solen ikke skulle slokne, heller ikke Stalins Moskva-prosesser for å hindre Hitlers endelige løsning på russerspørsmålet.

Offersamfunn eller massakresamfunn?
Consensus-Norge var mot kannibalisme i Mexico som i Leningrad, men la ikke merke til at Vestens kultur har massakrert - eller moralisert som det heter på norsk - i minst fem hundre år, fra folkemord i Amerika, med Holocaust og Hiroshima frem til nykristen Jugoslavia-krig med naturødeleggelser i land som rammes av den kristne morals totalitære og frelsende vrede - av hensyn til benzinprisene! Menneskeretter er kannibalsk offermat eller uspiselige massakrer. Kanon = kanon. Jeg skal derfor heller se på kanon ved hjelp av en velbrukt metafor: et isfjell i havet. De litterære hovedgenrene og deres undergenrer har forskjellig egenvekt. De flyter lett, tungt eller synker. De tunge kunstverkene er som André Bjerkes råtne lyrikkmadrass, de flyter, såvidt synlige i vannskorpen. Susan Sontag mener at i pornografiens råtne madrass rager det opp to isfjell: Marki de Sades 120 dager i Sodoma fra før 1789 og L'Histoire d'O (1954), begge franske. Schund og Kitch er et nyttig skille. Her også er min kanon privat ut fra et yrkesliv som lærer i mange slags skoler. Jeg forkynner fortsatt kanon etter adjunkt Aalbom: flere bøker i Belgia? En ny kanon krever kamp mot vitenskapsmimetiske småord som "kanskje", "ofte", "vi", "vanlig", "de fleste", "som kjent", og ikke minst: "forskning". Slike ord tilhører tausheten. Usaklig sakprosa krever det Johan Galtung (etter C. W. Mills) kalte invarianssprengning, for eksempel ved ironisk eller systematisk å bruke gamle og nye ord, lage begreper og metaforer eller ordspill på historiske begivenheter. Man kunne kalle første verdenskrig den såkalte første verdenskrig, den første Europa-krigen eller den moderne Jesus-massakren 1914-1918.

Og ordet ble ord?
Kristne unge menn ble fra 1914 til år 2000 ofret til Kristus i et kristent friluftstempel som ble kalt Vestfronten? Deretter "Gott mit uns" på Østfronten fra 1933? Har ikke Nidarosdomen også en vestfront? Symboliserer de to vestfrontene hverandre? I en mannsalder har dårlige norske lyrikerne som Jan Erik Vold og jeg selv diktet smakløse navn på Norge: Gnore, Nork, Noreg, Norvai, Enn, Ennenn, Nordveien, styrt av keiser Rattus Norvegicus. Bønnehjul kverner med bønnestrimler i regimets religionslabyrint. Oslo er "verdens moralske hovedstad". Norge er "en geopolitisk stormakt". Ezra Pound sa det bedre: Vurdering krever et skarpest mulig skille mellom meget god litteratur og den aller beste. Mitt undervisningsknep er her å sette Peer Gynt på øverste hylle og alt Ibsen ellers skrev nedenfor som vel og bra. På samme måte: Hans Skjervheim var en stor essayist. Men når var han best? Mennesker er diktere, kunstnere og filosofer eller intellektuelle når de bruker gjenbruksspråk i et kompetansegivende miljø med interessante samtaler. Slik sett var filosofiprofessoren Hans Skjervheim amatørfilosof: pratmaker, seminarleder, lærer, venn og foreleser. Jeg tar beskjedent med et ubeskjedent sitat fra en Skjervheim-student som ble litteraturprofessor: "Det er betegnende at begge de to fremste norske essayister i etterkrigstiden - Hans Skjervheim, den som kommer nærmest en genuin essyistisk tenkning, og Georg Johannesen - har hatt sine beste fora andre steder: i seminarrommet og ved kateteret" (Erling Aadland, Dag Larsen/Arne Ruste (red.): Og ordet ble ord, 1998:20). Analfabetiske bondekoner ble under den kinesiske kulturrevolusjonen utnevnt til historikere.

Essayisten Hans Skjervheim ble utnvent til professor i filosofi. Slikt har knapt hendt etter Immanuel Kants tid da filosofi ble en akademisk disiplin her som i Tyskland. Derfor som begynnelse på en avsluttende innledning: Jeg synes at jeg ikke skal fortie, men sitere og vedkjenne meg en brutal helside for og mot Hans Skjervheim i min bok Rhetorica Norvegica (1987:276), under overskriften: SYNONYMIA MAGNA, der het det bl. a. at Hans Skjervheim ser: "ein indre samanheng mellom faktualisering, objektivering, Entfremdung, depersonalisering og eliminering av det etiske" (12). Kommentar: Synonymordboka har tatt vettet fra ham. Ord som 'sanning', 'metafysikk' og 'meining' flytter seg fram og tilbake midt i skillet mellom kommunikasjon og skriftarbeid. På sitt beste var HS en god t-o-filosof, på språkets side mot scientismen. Men som de fleste kantianere har han uendelige mengder av god tid.

FILOSOFISME = Evig Voss 1944. Psykologisme = biologisme = objektivisme = positivisme = faktisisme. Osv. Osv. HS driv ikkje seminarisme, men filosofisme. Han er alltid på same tidlause seminar med Vossakorv. Filosofisme er å fjerne empiri og historisk kontekst fra enhver sak, som dermed i et sirkelbevis blir absolutt tautologi (ånd). Filosofi uten Aptum er filosofisme.

13 år seinere, 8. september 2000 vil jeg si på godt nynorsk: I honour the man on this side of idolatry = Jeg ærer Hans Skjervheim, men forguder ham ikke! Med et passende Brecht-sitat: En viss komikk gjør det mulig å ære den grå elefanten. Til taushetens kanon hører Odyssevs navn mellom troll. Han sa at han het Ingen.

Ord og verdi?
Ca. 1970 deltok jeg som lyrisk oppleser og lektor-debattant på en litteraturkveld i et hangarlignende universitetslokale på Blindern i Oslo 3. Hundrevis av studenter virket begeistret ved synet av fem-seks levende norske forfattere i muntlig aksjon.
En av de mest euforiske norskstudentene spurte litteraturinteressert om jeg vennligst ville fortelle hvem jeg anså for de beste norske samtidsforfatterne. Jeg svarte med et motspørsmål: Vil du at jeg skal oppgi en kort liste over mine stadig færre venner i vernet sysselsetting? En litterær kanon er privatpolitisk, offentlig bare hvis det ble mulig i et så totalt demokrati som Norge. Som kulturliv i Oslo var kanondebatten et mediaprodukt av kanondebatten i USA fem år før. USA er det stedet der kanon endres. USA er norsk kanon eller målestav, i likhet med meterstaven i platina som oppbevares i Paris. Det kanoniske språket er taust eller engelsk, ikke nynorsk, landsmål, bokmål, dansk eller dialekter fra Hordaland og sosiolekter fra Oslo 2 og 3. Kanon er heller ikke hebraiske, greske eller latinske tekster, men heller ikke engelske teorier i engelsk sakprosa, i popsanger og andre kjensgjerninger og saksopplysninger. Grekeren Platons greske Ion leste grekeren Homer på gresk. En klassiserende holdning ville vist seg i holdningen til eget morsmål eller de nære nabospråkene svensk og dansk. Norske samfunnsforskere siterer tyske og franske forfattere på engelsk uten å bruke de norske og nordiske oversettelsene som fins. USA fins i Oslo som homo-mensura-regel. Det er vanskelig - ikke umulig - for knekten å skrive sitt nye norsk på herrespråkets pastorale premisser.

Nynorsk som ordspråk?
Med DNA-teknokrater som vegsjef Josef Martinsen fra Hordaland og samferdselsminister Kjell Opseth fra Sogn mistet nynorsk skriftspråk den bukoliske uskyld, fra dengang ordfører Torstein Skjervheim før 1950 gjekk inn for køyreveg over Vikafjellet millom Voss og Sogn. Etter 1950 vart nynorsk dialektologisk skamrost av kulturdemokratiet i Oslo via idylliske figurar som ønskediktaren Hartvig Kiran (NRK) og vagantdiktaren Sigmund Skard (DNA), den siste var stilreint nok professor i amerikansk litteratur. I vestnorsk turistindustri fans framleis før år 2000 ein 17. mai-kanon frå Ivar Aasens dagar. Bunad-Høgre fylka seg bak fylkesmann Randal (H) på søkkvåte sogespel for å sjå og høyra Johannes Hegglands forvitnelege og dramatiske lesnad av islendingen Snorre Sturlason. Ved en tidligere anledning erstattet jeg De Fire store fra 1925 først med Bull, Paasche, Winsnes, Houm, så med P. A. Munch, Ernst Sars, Halvdan Koht og Jens Arup Seip, deretter med Gro Brundtland, Einar Gerhardsen, Håkon og Trygve Lie. Endelig og til slutt erstattet jeg de seksten norskingene med Platon, Aristoteles, Quintilian og Cicero. Harold Bloom forstod i Yale i 1990 at alle Bibelens Jahve-bøker (i GT) var skrevet av den hettitiske litteraturforskeren Batseba som seksuelt misbrukt enke ved kong Davids paternalistiske hoff. Batseba led mer enn hun skrev, men hun skrev best. Batsebas bibelske forfatterskap ble fortidd i tre tusen år av mannssamfunnets homofobe presteskap - helt til Gud på østkysten av USA som takk til sin skaperinne bevilget 666 professorater i kjønnet romanvitenskap.

Den som ikke har lest Platon, Aristoteles, Cicero og Quintlian har lest dem likevel. Disse fire er taust og usynlig til stede i enhver europeisk kanon. I en norsk idyll var Hans Skjervheim bofast i tre kulturlandskap:
1. Helgelandstunet i den fyllittrike Myrkdalen,
2. Studentrestauranten Krølle i Oslo og
3. Holbergstuen i Bergen
.
Idyllen forsvant med sommerlige lynnedslag i Roskilde. Hjemlengsel er nissen på lasset hos lesende og beleste landsfolk som Hans Skjervheim, Ivar Aasen, Åsmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. Hans Skjervheim ble ikke episk heimstaddiktar, som Duun, Uppdal, Krokann, Vesaas med flere, men en nostalgisk idylliker. Hans essays gikk topologisk inn for økt samtale mellom gode venner under et tuntre.

Derfor her litt om meg selv: Arthur Schopenhauer holdt etter en bedre middag en tale der han lovpriste selvmordet. Jeg har her og nå talt og skrevet gjerne og altfor lenge om taushetens allmektige ører. Nei, "The Rest is not silence" og "We are not such stuff as dreams are made of / but our little life is rounded by a sleep". Slikt sa Shakespeare i sluttord og konklusjon, henholdsvis i Hamlet og i The Tempest. Tausheten er begynnelsen på slutten. En "tilskodar" er "deltakar" som hovedperson i sin egen begravelse, som i rå folkeviser om skinndøde folk som må legge seg ned igjen "for doktaren skjønar det bedre enn du!" Det har vært sagt at jorden først ble rund da Cortes i 1519 møtte Moctezuma. Lingvisten T. Todorov beskrev aztekenes undergang som en kollektiv taushet (13). Aztekene begikk selvmord fordi gudene ikke lenger sa dem noe. I offentlige debatter om (andres) ytringsfrihet tales det lite om frivillig taushet og dens velsignelser.

Terskelprisen som ytringsfrihetens pris?
Terskelprisen ble etter EU-avstemningen i 1994 opprettet i Oslo, for idealtypisk å bli delt ut til en mentalt utviklingshemmet samedame eller farget og omskåret innvandrerkvinne, som med forfatterstipend og profesjonell hjelp har oppnådd å få ut en nynorsk diktsamling om sitt sørgelige liv og stadig gladere erfaringer. (Nei ble hjulpet til Ja.) Trappistmunker har eksistert her i Hordaland. Slik taushet vitner om dette Nei-fylkets europeiske nivå. Yngve Finslo skrev i Oslo 15 år etter AKP om de klokes nye retorikk: taushetens. Taushet ble manges listige svar da Hans Skjervheims flere ganger trykte opp en insinuasjon om at norske radikalere var fascister: "Det er opp til radikalarane sjølve å definera sin eigen posisjon her". Det var Hans Skjervheims insinuasjon i en kronikk i Arbeiderbladet 17. februar 1968, trykt om igjen i minst to essaysamlinger. Hans Skjervheim insinuerte i dette essayet at han ikke mente å si at det han kalte (sitat:) "våre venstreradikalarar er venstre-fascister, det er eit moment som er til stades". Hans Skjervheim tok her min litterære ballongpris, som idealtypisk går til den som har glemt mest i den store glemsel. Annen verdenskrig er ikke begynt. Moskvaprosessene tok aldri slutt i Myrkdalen. Terrorbalanse og atomparaply fins ikke på på seminarrom 300. Jeg svarte på Skjervheims kronikk muntlig - og derfor vennlig - da jeg etter hans siste opptrykk av insinuasjonen, bad Hans Skjervheim "sjølve å definera" om han enten som ung var uniformert medlem av NS eller langsomt var blitt høyrefascist, fordi "det er eit moment som er til stades". Det var da "opp til" Hans Skjervheim "sjølve å definera sin eigen posisjon her".

Kommunikativ ironi
Den valgte debattformen kaller jeg speilekkometoden og ser den som en rimelig betingelse for symmetri mellom dypt uenige personer. Sagt som i livets barnehage: - Du er dum! - Du er dum, du også! - Fascist kan du selv være. - Nei, jeg står ikke skolerett for deg. Hans Skjervheim svarte elegant da jeg spurte om det var like mye i agrarfascisme i Myrkdalen som i Valdres, Setesdal og øvre Gudbrandsdal: - "Me snakkar ikkje slik". Og det var både sant og visst: Hos Skjervheim fantes ingen muntlige eller skriftlige spor av rosemalt rømmekollenorsk med lyriske anlegg for kulakkfascisme. Vossestrand var ikke Ditmarsken. Hans Skjervheim skrev ikke nynorsk teknokratspråk som er maktlitteraturen til dei gluge ovaringeniørane attom arbeidertunnellenes verdensmester Kjell Opseth (A). En myrkdøl som Hans Skjervheim kan takke sin dialekt for sitt gangsyn. Dialekten er bjelken i auga, det kollektive øret, som Hans Skjervheim brukte til å se med. Johannes Gjerdåker har opplyst Hans Skjervheims snakk og skrift som ekko av pratekvelder i Helgelandstunet i Myrkdalen, der han aldri og alltid hele livet (ikke) var til stede. Asbjørn Aarnes har skrevet varmt og vennlig om Hans Skjervheim. Det lærte jeg av. Jeg stod Hans Skjervheim fjernere og det var sider ved ham jeg ikke likte. Jeg sa det til ham: Du er fra Voss, men av og til skulle jeg tro at du var stril. Hans Skjervheim tålte å bli angrepet, han likte det, derfor var han ikke en stril. Det sa jeg også til ham. Han var slagferdig og ønsket vennskap og motstand.

Platon og Marx?
Unorske tenkere som Platon og Marx er blitt lest antihistorisk, moraliserende og preretorisk av mange norske moralfilosofer, inklusive Hans Skjervheim. Punktlesning av nyere norske filosofi-historier er ofte skuffende for oss filologer. Sommeren 1999 leste jeg for eksempel høyt for min datters skyld - hun er zoolog - den selvsikre omtalen av Thukydid i to utbredte og ferske filosofihistorier fra Oslo 1 eller 3. Thukydid ble fremstilt aktuell og naken og så iført norsk moralskjorte til han ble usynlig. Jeg laget alternativt før 1990 to metaforer til bruk i retorikk-undervisning.

FØRSTE METAFOR:
All verden er et fotballstadion, der vi enten er dommere, spillere eller publikum.
Kommunikativt mistak:
Dommerne blir et lærd publikum. De 22 spillerne spiller fritt med 22 baller.

Asbjørn Aarnes har i et vakkert essay om Skjervheim en merkelig formulering, som muligens bare er uheldig, men som bokstavelig oppfattet er nesten nifs: Å "si som Skjervheim 'du må lesa Platon, han er ikkje avleggs, det betyr å avvise fremskrittsoptimismen" (H. Slaattelid (red.), 1999:27.). Nei, det betyr bare at Hans Skjervheim var en entusiastisk leser av sine yndlingsforfattere, i likhet med Karl Marx og "esteten" Bertolt Brecht. Bertolt Brecht foretrakk den praktiske Martin Luthers skrivemåter fremfor linjen Kant-Schiller, Hegel-Monrad-Ibsen. Brecht la Ibsens Gengangere inn under det kommunikative mistaket: Hva med litt salvarsan til Osvald? Hakk i platen hos Hans Skjervheim kan skyldes at han - med Aarnes ord - som ung ble "'miljøskadet' av det analytiske establishment" - i 1950-årenes Oslo. Mange kunne si mye om den sak.

I Såmannslignelsen (Lukas) la Jesus frem en praktisk teori om den kommunikative handling under ytringsfriheten i Jerusalem i år 33 og i Oslo i dag. Taushetens talekunst ble praktisert av Tertullian og hans krets av trossige kristne ca. 200 e. Kr. Kristne under forhør skulle svare (som kvinne): Christiana sum eller (som mann): Christianus sum. Jeg er kristen. Mer sier jeg ikke. Hans Skjervheim tenkte ut mye klokt før 1970. Siden kom hakkene i platen: gjentagelsene. Jeg er like stagnert. I ukeavisen Orientering skrev jeg 28. januar 1961 om stortingsmann O. Hoel (V) og stortingsmann H. Svendsen (H). Begge mente at Norge burde få egne atombomber. Personopplysning i parentes etter artikkelen var: "(H. Svendsen, stortingsmann, lagdommer, talsmann for norske atomvåpen, seinere norsk fylkesmann, ustraffet.)"

ANDRE METAFOR:
All verden er et fengsel, der vi enten er fanger eller fangevoktere. Forholdet mellom den sannhetskjærlige filosof og den tause, trossige eller løgnaktige retoriker er i ekstreme tilfeller som forholdet mellom en torturist og en fange. Torturisten vil høre sannheten. Fanger velger å vurdere situasjonen: Har eller har jeg ikke fordel av å si hva jeg vet eller mener? Alternativet er for en fange alltid taushet. Men som vi alle er norsklærere, er vi alle fanger, ikke alltid under tortur, men under utsatt terror og "meir eller mindre subtil manipulering" i det liberale dilemma, som kan kalles Consensus-Norge. Dette forstod Hans Skjervheim og det fikk han mange andre til å forstå. Derfor ærer jeg Hans Skjervheim som Brehcts idealfigur Herr K. eller Keuner (= Keiner = Ingen = Odyssevs) æret den store grå, påfallende, muntre og triste elefanten som sitt yndlingsdyr.


DEL II
HANS SKJERVHEIM og TAUSHETENS RETORIKK


Folk flest dikter ikke diktater, dikt, nyheter, noveller, dagsrevyer, skuespill, romaner, blader, aviser. Folk flest mangler ytringsfrihet, men har snakkefrihet hjemme, og som oftest også på jobben. Frihet er Nacht und Nebel (= natt og skodde). Verden er "Mad as the Mist and Snow" ((W. B. Yeats) = gal som tåke og snø). Gunnar Ekelöfs lyriske jeg sank mellom nøkkroser i en innsjø, men med løftet knyttneve slik at hans siste ord ble bobler fra bunnen. I antipsykiatrisk forstand er den kriminelle og den sinnsyke to språkpolitiske fanger. Antipsykiatrisk sett er shizofrene pasienter martyrer i kjernefamilienes pseudoreligioner. Shizogene mødre "si mjuke song ved vogga" skjærer sønnenes tunger og peniser opp til salami. Mor-Jord lar de gale sønnene vegetere i kataton anger fordi de voldtok Jomfru Maria mellom en jomfrufødsel og et keisersnitt. Antipsykiatrisk morsmål tier, hvisker og mumler utydelig: Jeg sa ikke noe av det jeg sa! Tankens Hysj-hysj-politi og Tomt Snakk antyder mange anerkjente meningers meningsløse mening. Selv skrev jeg lydig som en sønn en gang: "Skjervheim påviser [..] at Næss ikke kan oppløse menings-kategorien" (Rhetorica Norvegica, 1987:136). Men om Arne Næss forsøkte slik oppløsning, visste Mor Media og guru Jürgen Habermas, ingen andre. Nervøst prat og taktisk taushet røper kjetterens vantro eller overtro. En meningsløs kontekst er en tvangssituasjon. Hans Skjervheim fikk i en høy grad samme naturlige fortrinn som Martin Luther: et sterkt og særeget idiom pluss evne og vilje til å bruke det kollektive talemålet i kunstprosa.

Hans Skjervheim skriftfestet en kjettersk munnart ut fra en samtalekompetent dialekt. Som Karin Moe beundrende skrev om Einar Økland fra samme Hordaland som Hans Skjervheim: hovedgenren hans som poet er Snakk. Snakk var Hans Skjervheims minste og største kunst. Artikkel og doktoravhandling er skrift. Essayet er skrift i elliptisk taushet ut fra et innlært talespråk. Essayets teori er en Ars Humana, det vil si en estetikk, ut fra en teori om den seende sjel. Ordlyder blir lys, skrift eller bilde. Platon var pytagoréer (Bertrand Russell). Matematikkens og musikkens lover viste til en kosmisk eller totaliserende helhet.
Totalisering: Jon Hellesnes tildelte Hans Skjervheim tre totaliserende felter:
1. Vitenskapsteori (Habermas / von Wright).
2. Filosofisk antropologi (Charles Taylor).
3. Politisk virksomhet (Habermas igjen)
.

Mye hos Hans Skjervheim verken står eller faller med habermaset. Jürgen Habermas har i en generasjon (1970-2000) vært et trylleord i norsk samfunnsforskning: et adgangstegn. Hans Skjervheim skrev mot den semantiske imperialismen, som på godt norsk heter: målstyring. Debatter i aviser, blader og bøker ligner kulturkollisjoner i kolonisystemer. Økt arbeidsdeling er uttrykk for økt kolonisering innad og utad. USA måler alt som fins: natur, kultur, fortid og fremtidsløs samtid. Troens sanseorgan er øret, sa Luther.

Øynene lyver:
Samfunnsforskning etter Peer Gynts metode i 4. akt er turisme. Peer fløt på historiens utenlandske strøm og fant ekko av seg selv i Memnonstøttens professorale tysk. Ordtak og slagord bytter mening med hverandre. Frihet er konsensus. Ekko: Enighet = Sannhet.

Hans Skjervheims essays var alternative selvportretter i pratmakerens topos under et tuntre i Hordaland. Meta- og selvrefleksjonen i det skjervheimske nomadeessayet kan utledes av 7. genre i den såkalte Alexander-retorikken - som i to tusen år feilaktig ble tillagt Aristoteles, angivelig skrevet da han underviste Aleksander den store. Han Skjervheims antropologi er - mot hva han selv hevder - mer aristotelisk enn sokratisk. Sofismen - fra Heraklit til Gorgias - klinger med i Hans Skjervheims kunstprosa, som er en skriftfestet samtalekunst i overtalende essays. Hans Skjervheim kjente Platons Gorgias-dialog bedre enn professorer flest, delvis kjente han også Faidros. Men Aristoteles' Retorikk og Ciceros humanitas-retorikk falt utenfor Hans Skjervheims politiske skjema. Ciceros skrivestil ble da praktisert på intuisjon, det vil si naivt og ubevisst, ut fra subjekt-objekt-tenkningen eller kartesianismen. Hans Skjervheim hevdet at kartesianismen var den kortstokk som ble tildelt oss på 1600-tallet. Men i motstanden mot Descartes (1596 - 1650) ligger retorikken i kim, fra Vico til Peirce, og - om man vil eller ikke - både Karl Marx og Vladimir I. Lenin.

Hans Skjervheims paradoks
Hans Skjervheim ble pioner på et område han mislikte: ".... ein filosofisk essayistikk som la grunnlaget for ei ny form for sakprosa" (14). Hans Skjervheim gikk inn for "kommunikativ symmetri", men den forutsetter innsikt i assymetriske situasjoner, det vil si i den aristoteliske retorikken, slik den før romantikken ble tradert i det elitistiske kravet om en politisk allmenndannelse, forut for DNA etter 1949. Hans Skjervheims sosialdemokrati forsvant med Johan Nygaardsvold.

Det liberale dilemma
Det liberale dilemma er overstandpunktet med dets dobbelbindende utsagn - i antipsykiatrien sett på som drepende fars- og morsbindinger. Farseksempel, far sier: Husk-sønnen-min-alltid-at-du-skal-gjøre-som-du-selv-vil-som-far-har-sagt-at-du-skal-huske-at-far-alltid-sa! Morseksempel, mor sier - i signaler - uten ord: Mor er din kjærlige mor, mor elsker deg så høyt at du alltid skal bo i mors trygge morsliv og aldri bli født. Hans Skjervheim reiste som Henrik Ibsen store dramatiske spørsmål uten valgbare svar. Dermed oppstår det liberale dilemma der valget allerede er tatt i en skjult for-dom. Hans Skjervheims dilemma kunne for eksempel være: Den som holder fast den marxistiske totalitetsintensjonen blir talsmann for terror og stalinisme, men gir en opp den intensjonen og det har sosialdemokratiet gjort, blir resultatet sosial ingeniørkunst, "det vil seia meir eller mindre subtil manipulering av andre" (15). Dilemmaet er "subtil manipulering" av leseren, som selvsagt foretrekker "meir eller mindre subtil manipulering", fremfor terror. Dilemmaet er propaganda mot Sovjets Stalin i treveårene, fremstilt i en Oslo-kontekst en generasjon etter den 22. partikongress. Livslang språkkamp mot Smestad-norsk i akademiske Oslo-miljøer ble Hans Skjervheims realhistorisk største bidrag som norsk regimekritiker. Skillet mellom praxis og techne skilte ikke snakk fra instruks, men periferi fra sentrum. Hans Skjervheim kan ha trodd at folk ble kommunister fordi marxismen ikke var en "praksis-filosofi" (Gramci), men en naturvitenskap. Det kommunikative mistaket ble forvekslet med det instrumentalistiske mistaket.

Descartes versus Skjervheim?
Ungkarer som Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Leibnitz, Kant og Skjervheim begrep neppe den såkalte "marxist" eller "kommunist" som før 1914 sa de klassiske ord: Den mann som ikke har minst to barn å forsørge bør holde seg unna politikk. Hans Skjervheim hyllet kommunistene indirekte ved å stille større krav til dem enn til de borgerlige. Venstres stortingsmann Hoel ville for eksempel før 1960 at Norge skulle skaffe seg atomvåpen? Da var Hans Skjervheim taus? Eller enig? Til det instrumentelle mistaket svarer det kommunikative mistaket, som er både vanlig og farlig. Kommunikasjonssvikt fins på norsk i Norge, ned i kulturlivet og til topps i regjeringskontorene. Jon Hellesnes fant "ein tekststad som kanskje er den viktigaste i Skjervheims samla forfattarskap, og den er slik:

"sida den kartesianske metafysikken har vorte ein del av common sense, så ser det [...] ut som [...] at striden står mellom [...] ei empirisknatur-vitskapleg oppfatning og [...] ei metafysisk oppfatning. Men det ser berre slik ut, fordi ein berre ser flisa i auga til broren. Bjelken i sitt eige auga ser ein ikkje, for det er den ein ser med"
Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar, 1976:101f.

Descartes tvilte ikke på grammatikk, retorikk og logikk, tall, toner, jordmåling og stjernenevning. Selv om andre har sagt det samme: Descartes tvilte ikke på at han selv var god i fransk og i de syv frie kunstene.

Hans Skjervheim og de fire genrene?
Hans Skjervheim uttaler seg om litteratur ut fra en tredelt eller tysknorsk genrelære, for eksempel ut fra Goethe (eller Francis Bull): 1. Skjønt dikt, 2. godt drama, 3. sant epos. 1. Praxis = DRAMA = det gode = Faust. 2. Poiesis = DIKT = det skjønne, for eksempel Marienbadelegien eller Über alle Gipfeln. 3. Theoria = Min italienske reise, Wilhelm Meisters læreår og Fargelæren på Steinerskolen. Mot dette vil jeg hevde: Poet, lyriker og dikter er tre ord med tre ulike etymologier. De er synonymer: "Dikter dikter dikter". Poet frembringer poesi. Lyrikk er ordlyd til lyre. Enhver språkbruker er innom alle de tre genrene enten han eller hun taler, lytter, skriver eller leser. Hermeneutikk er retorikk fra mottakersiden. Retorikken er ikke mer nihilistisk enn ord, tall eller toner. Postmodernisme er for eksempel tre ganger tre bokstaver: - "Pip-pip-pip = jeg er fatisk en kjøttmeis! Hans Skjervheim visste mer om litteratur enn de norske politikerne med et hoff av konservative samfunnsforskere og radikale journalister. Inventio er et arkiv av sagt og skrevet. Eksempel: Her er en maksime, som var et sosialøkonomisk forskningsresultat eller ble et vakkert epigram, av og over en statsminister som prosadikt og gravskrift:

"... det er hevet over tvil at Gro Harlem \
Brundtland [...] i 1985 satte alle tiders \
norske rekord i uansvarlige overbud
"
(Kåre Willoch, BT, 12. 10. 1997)

Auditiv kritikk er en tropisk vending bort fra skriften. Vendingen krever symmetri mellom personer som vil sprenge seg ut av det liberale dilemmaets tvang.

Norge er en ny situasjon
Troper og figurer er blitt mer forutsigbare. Den intellektuelle kan ikke lenger påstå at han representerer Sann Fornuft, bare et godt skjønn i fire dygder: 1. Dannelse. 2. Smak. 3. Dømmekraft og 4. Fellesfornuft. Induksjon bestod av eksempler som generaliseres. Deduksjon består av enthymemer som underbygger en sak. Grekerne oppdaget at taler og tekster ikke bare er konstruert ut fra grammatiske, men også ut fra retoriske regler. Det er 100 år siden dette ble glemt og 100 år siden dette ble gjenoppdaget. Enhver tale eller tekst er grammatisk, retorisk og logisk strukturert, ut fra et fritt anvendt regelverk av ordklasser, bøyningsmønstre, talerytmer, ordfigurer, formler og troper, og like uunngåelig satt sammen av verseføtter i setningsmelodier. Figuralt språk - metaforer, troper - fins i enhver tekst eller tale. Viktigere enn å drøfte romandikternes metaforer burde det bli å oppdage metaforer i en kunstnerisk tilslørt sakprosa. Byer er mer enn historiske steder. De er symboler og allegorier. København ble låst hver kveld fordi byen var Kongens København. Bybefolkningen stod i klassisitetens tid både over og under folk på landet. I slutten av det 18. århundret oppstår det i tysk Akademia en latindikterisk kanon med sølvalder mellom en gullalder og et tenkt forfall. I begynnelsen av det 19. århundret oppstod et tilsvarende populærbegrep om middelalderen like til 1933 - 1945. Tekster gir ikke mening før de blir dekonstruert, først da blir de konstruert. Mening krever 3 forklaringsformer: Enhver forklaring er 1. bortforklaring eller 2. brå illuminasjon eller 3. uventet opplysning om noe annet. Summen av 1. og 2. ble romantikkens genimyte, språk fantes bare hos genier.

Geni = politisk menneske = språkdyr?
Spissborgernes genimyte bestod paradoksalt av spissborgerlig forakt for alt borgerlig, alt vanlig og kollektivt og tilsvarende beundring for alt uvanlig, individuelt og antiborgerlig. Unntaket ble regel. Det unormale ble norm. Normal-prosa i media er i år 2000 logisk rettet ut mot en god mottaker og patetisk rettet ut mot en uetisk, felles erkjent fiende i et speilkabinett, som kalles virkeligheten. Siden vi alle er blitt passive genier, kan vi lytte til vi ser at virkeligheten er en løgnkulisse. Estetisk språkbruk kan ikke skilles formelt fra annen tegnbruk. Kunstverket er verken uttrykk (Ausdruck), appell eller framstilling (Darstel-lung). Ordkunst er praktisk metalingvistikk. Poetisk språk setter tegnet i fokus. Slik er det også i metalingvistisk språk. Romantikk er fortsatt en akademisk-luthersk sekt med en tysknorsk antropologi fra 1933. Menneskene er delt i to: dyrene og martyrene, det vil si kropp og sjel. Litteraturvitenskap var en kartesiansk sosialantropologi, der ordkunstnerne eller de sanne geniene var de eneste menneskene med både hjerne, hjerte og språk.
Litteraturforskningen hvilte eller hviler på to aksiomer:
1. aksiom: Dikt = Tekst. Ikke omvendt.
2. aksiom: Dikter = Men-neske. Ikke omvendt.

Ny kortstokk: Alle språkbrukere er diktere fordi alle utsagn kan tolkes som om de var dikt. Retorikken er ikke et plutselig innhold, men en skiftende situasjon. Alt språk er ordnet, og disse ordningene kan observeres og systematiseres, slik Linné ordnet planteriket i klasser og underklasser med nøyaktige og systematiske beskrivelser. Ut av løken Recte dicendi (grammatikk) vokser blomsten Bene dicendi (retorikk). Frukten kan vi passende logisk kalle Dialectica.

Journalistikkens dialektikk?
Sosialfilosofen Gunnar Skirbekk har kalt journalisten en "feudal paternalist". Journalisten tror at han er valgt av markedet fordi hans avis alltid forsvarer gode og avmektige avislesere mot gale, onde og allmektige makthavere i stat, kommune, børs og katedral. Verden er tredelt i 1. ond makt, 2. gode, men svake seere og lyttere, og 3. gode, men sterke journalister. Journalistene er edle riddere fra europeisk middelalder. Journalisten bruker bjelken i øyet som PC, mikroskop, teleskop, fjernsynskamera, kontaktlinser og baderomsspeil. Mediateorien er manikeisk: Flisen i maktens øye er det ondes imperium. Makt er Satans galaks. Media er en vitenskapsfiksjon. Verdenshistorien er døgnet rundt journalistens våkne materitt, der hans dagdrøm stadig bare er "bad private poetry". Redaktøren har rusk på øyet når han sover. Øyet klør. Øyet er bjelken han ser med, som Hans Skjervheim innså. Aristoteles bandt retorikkens begrep om overtalelse til logikkens begrep om det sannsynlige. Slik oppstod en antropologi som er en retorikk. I essayet med den altomfattende tittelen: "Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien" (1967) gapte Hans Skjervheim over for mye. Hans Skjervheim skrev ikke ofte nok om Faidros, der Platon la Sokrates tett opp mot sofistikken og mot en aksept av retorikken. Hans Skjervheim så ikke retorikkens vendepunkt: "...det er åpenbart like tåpelig å godta overtalelser fra en matematiker som å kreve bevis av en talekunstner" (Aristoteles: Etikk, 1997 (Bekker, 1094 ab)). Retorikken ble ikke en sosiologi, men en antropologi. Det retoriske oppdragelsessystemet gjaldt skoler, domstoler, ytringer og levemåter.

Institusjoner er distribusjonsregler i sosiale rom. (Pierre Bourdieu). Profesjonsideologier er ikke kommunikative mistak. Yrker og håndverk er neokorporative livssyn. Det kommunikative mistaket begås av professorer, psykiatere, filosofer, diktere, jurister, prester, redaktører, radikale forfattere og frie essayister. Filosofi fins i en indre og ytre kontekst. Fremstillingen av filosofien er retorisk. Dette er like uunngåelig og selvsagt som at filosofer bruker de grammatiske regler i sitt eget språk. Retorisk innhold har forrang fremfor grammatikkens former. Talerens ethos er minst fire kardinaldygder, som blir bygget ut til minst syv døds- og minst syv levemåter. Eselbro til dygdproblemet: Stolthet er en kristen synd, som er en gresk dygd. Spenningsforholdet er ikke konstant, men blir aktualisert i en ny situasjon. Hans Skjervheim var med Gunnar Skirbekks ord "retta inn mot 'negasjon'" av moteriktige synspunkt" (s. 91f.), men oppfatningen av hva som var moteriktig kunne av og til være moteriktig. Da er Hans Skjervheims filosofisme et instrumentalistisk grep, fremstilt som kommunikativ samhandling. Techne blir doxa og doxa episteme. Journalister taler på vegne av to millioner sannhetskjærlige aviskjøpere. Martin Eide har formulert journalistikkens tredelte ideologi: Verden er: 1. Makten. 2. Folket og 3. Media. Media er for folket og mot makten. Ulf Torgersen har påpekt at et yrkes oppgang krever forsvinningsnumre opp i den universelle morals mørkeblå himmel. Feltskjærer og barber i år 1700 var i år 2000 opphøyd til katastrofepsykiater og hjertekirurg. Journalister er adlet til riddere for enker og faderløse. Estetikken stod i tohundre år over kunsten med rett til å bestemme om den var ekte kunst.


III
BREV OM TAUSHETENS KANONER


Kjære ukjente leser!
Vi har vandret sammen så langt ut i denne artikkelen at du kan ha krav på en forsinket innledning, der jeg samler spredte tråder og løser opp knuter. 1. Jeg mottok i april 2000 innbydelsen til å holde et foredrag på Skjervheim-seminaret 8. september 2000. Invitasjonen kom fra Hermund Slaattelid, som etter 1993 i tre bøker har oversatt retorikkteori av fire klassiske retorikere: Cicero, Quintilian, Tacitus og Augustin. Det var naturlig å si ja. 2. Men jeg misforstod seminarets tittel. Jeg trodde jeg skulle holde foredrag ut fra mitt kjennskap til Hans Skjervheim. (I parentes: Jeg traff Hans Skjervheim før 1960. Vi var, som det har vært skrevet av Bjørn Nicolaysen og andre, opptatt av de samme sakene, men kom stadig til motsatte konklusjoner.) Så viste det seg at seminarets emne var kanon og kanonbegrepet. Min sommerlesning av Hans Skjervheim: hvor ble det av den? 3. Jeg skulle 17. oktober 2000 ut med en bok, med en fem år gammel artikkel der jeg mente at norske kanondebatter passet best i AOF og AUF. Jeg tror det fins glade håndballjenter og kjekke blårusspresidenter i enhver nynorsk arbeiderregjering. Men jeg vet det ikke. Av disse og av lignende grunner svulmet mitt manuskript opp til bare 11 av 55 sider kunne bli brukt i mitt foredrag. Resten - åtti prosent - står her, opphakket i fragmenter, kompakte og springende, i ordspill, vitser, digresjoner, sitater, eksempler og sentenser om den litterære kanons målesnor i taushetens mange og uutgrunnelige ansiktuttrykk.

Så kjære lytter eller leser: Vinden blader i Taushetens Bok på en varm dag i Bergen midt i oktober år 2000 mens løvet rasler i språkets handlingsløse tomme roman. Innrømmelse: Som kritiker står jeg romantisk sett over Hans Skjervheim fordi jeg har fått rett til å si at han var (ekte) filosof og av og til filosofist, på sitt beste en original artikkeldikter i kunstprosagenren: essay. Hans Skjervheim uttalte etter 1990: "NHH og BI er store risikofaktorar i dagens norske samfunn" (16). Her var Hans Skjervheim blitt en dyktig amatørredaktør med en imaginær leder i en imaginær Venstreavis, som vi kan kalle "Krølles Tidende", "Helgelandstunets Trompet" eller "Holbergstuens Arbeiderblad". For "resonnementer over fremtiden kan" - etter David Hume - "kun tillegges sannsynlighet. De kan aldri være absolutt og utvilsom sanne" (17). Gorgias fikk mer rett enn Platon. Gorgias kjente rom, tid, sted, situasjon, kairos. Så langt følger ikke Jon Hellesnes, jeg kan gå lengre: Filosofi uten kontekst er filosofisme. Gorgias-dialogen er tidlig. Retorikksynet til Platon blir revidert frem mot Faidros. Der knyttes retorikken til kroppen, kjønnet og stedet. Hans Skjervheim begår det instrumentalistiske mistak han finner hos andre fagfolk: han setter sitt håndverk absolutt. Hans Skjervheims håndverk var å kunne dikte overtalelser, under et indre trykk, som var kunstnerisk. Hans Skjervheim laget verken fråsegn eller tilsegn, men utsegn. (Jfr. Hans-Georg Gadamers essay: "Om diktekunstens bidrag ved søkinga etter sanning" (1979): 1. Fråsegn er domstale om ond eller god fortid. 2. Tilsegn er politisk-kristne løfter eller trusler om en fremtid. 3. Utsegn er ros og ris i samtidstale.

Ifølge Arne Næss skrev Hans Skjervheim T-o-filosofi: sanne og tankevekkende essays, gode aforismer og skjønne prosadikt. Med andre metaforer: Hans Skjervheim skrev ikke - som John Keats i vann - han etterlot ikke fragmenter i buljongterninger som presokratikerne. Hans Skjervheim smurte ikke kanten av sin lærdomskrukke med honning som Vergil og Lukrets. Hans Skjervheims beste tekster er som proteinpulver, tilsatt kokende saltvann blir de velsmakende gryteretter fra Indre Bergenhus. Hans Skjervheim skriver alltid lesverdig, men ikke alltid fornuftig. Den feilen var utbredt blant retorikerne i antikken. Talekunstnere kunne og kan si eller skrive de mest urimelige ting slik at vi tror det. Ordkunstnerne er da i slekt med tryllekunstnerne, men ikke dermed nødvendigvis løgnere eller bedragere. En lek er ikke en løgn. Hans Skjervheim var artikkeldikter. Som folketaler i et partikulært auditorium drev han "folkeopplysning for professorer". Hans Skjervheim var ingen profesjonell filosof - slike fins ikke - for filosofi er ikke en profesjon. Hva filosofi er eller betyr skal forbli uklart. Jeg er heller ikke profesjonell filosof, jeg er en betalt lærer. Store ord som "filosofi" og "kunst" eller "sannhet" og "samfunn" kan ikke defineres. De er alltid omstridde og vasser i Heraklits elv mellom ville lakser i historisk tid og rom. Hans Skjervheim bekjempet den store glemsel som er dødssynden lettsinn - eller flittig dumhet - hos professorer. Å bekjempe dum flid er fortsatt lettere gjort enn sagt. Hans Skjervheim kom ut i samme meinføre som Jürgen Habermas: "Retorikkens forrang fremfor logikken" (Th. W. Adorno) betyr ikke at distinksjoner oppløses. Postmodernismen blir fort premoderne.

Derridas destruksjon av skriftbegrepet bestod i å påvise "språkets grafematiske struktur", det vil si at fonemer er grafemer. Th. W. Adorno bandt retorikken til filosofien: "Retorikken gjør i filosofien tjeneste som det som ikke kan bli tenkt annet enn i språket"(18). I retorikken tar det retoriske moment - stikk imot den vulgære betraktning - alltid parti for innholdet. Jürgen Habermas' kommunikasjonsteori kan bli "ekskommunikasjon, basert på uforstand"(19). Man kan feiltolke motstanderne til de forstummer og deres meninger blir meningsløse. Deres anskuelser forsvinner da som selvmord hos Mater Tenebrarum (Mørkets Mor). Men meninger er sannsynlige og åpne. Meningenes meningsinnhold fastlegges ikke entydig ut fra en metafysisk kommunikasjonsteori. Praktisk bruk av begreper bestemmer deres sannhetsgehalt som veies og måles i en konkret situasjon. Teoretisk arbeid faller i praksis sammen med sitt innhold. Summen av det intrumentalistiske og det kommunikative mistaket er tingliggjøring. Tingliggjøring er å beskrive samfunnsmessige fenomener som naturlige og naturlige fenomener som språklige. Naturlige tegn kan bli arbitrære ved taktiske påfunn, som å si "mannsrolle" i stedet for mann og "utviklingshemmet" i stedet for åndsvak. Slik oppstår ordløse lyder (som hos Aksel Sandemose): "Du kan fortelle det et menneske har sagt, men ikke det vinden sa, enda du vet hva den sa" (Det svundne er en drøm, 1946). At sosiale fenomener er sannsynlige, ikke sanne betyr at politiske talemåter er retoriske i innhold uansett form. Avstanden fra tanke til tale er et lyssekund. Avstanden fra tale til skrift krever en hel barndom.

Eksempel 1: Taushet som sannhet
Inkvisitoren Hernando Ruiz de Alvercon (1587 - 1646) stod foran Himmelens Port uten å bli avvist. St. Peter sa: Du var og er ond og du gjorde mer ondt enn godt, du pinte og plaget azteker og tolteker, og du deltok dermed aktivt som "Deltakar" i historiens mest omfattende folkemord: Amerika. Som inkvisitor torturerte du tause indianere til de sang hedenske sanger, som du skrev ned på nahuatl, som er Latin-Amerikas himmelspråk i ditt ordrike og spanskkatolske helvete. Dit skal du. Himmelen er helvete. Ingen klager rettes til lysguden Apollon (Aiskylos). Robert Jungk har påpekt: "Etter 1945 har fagfolk skrevet millioner av ord om atomvåpnenes virkninger. Men i denne omfangsrike litteraturen fins det et vesentlig hull [...] de har utelukket noe meget viktig fra sine grundige studier: seg selv"(20). Günter Anders skrev "Atomalderens moralkodex" i samme år (1957) som Hans Skjervheim fikk ferdig sitt klassiske essay Objectivism and the Study of Man: "Din første tanke når du våkner skal være 'atom'. For du skal ikke begynne din dag med den illusjonen at det som omgir deg er en stabil verden" Denne tanken blir også din siste. Anestesi er det motsatte av estetikk. Skriftspråket viser splittelsen mellom bokstav og mening. Romanlesernes selvironi gjør romanformen latterlig. Romanen er en samling konstruerte eksempler. På hva? Barnet har hatt ordet for lenge: "Romanen - dette bortskjemte og overbeskyttede barnet - har i tolv generasjoner okkupert litteraturbegrepet". Forskjellen på en dikter og en filosof og et menneske og en filosof er kvalitetsforskjellen. Taushet er gull. Tale er sølv. Eller sølvpapir. Eller bare papir. Taushet er gull.

Hans Skjervheim ble artikkeldikter i sakprosa
Hvorfor tar folk sakprosaen til usynlighetshatt? Svar etter Pierre Bourdieu: Sosialkapitalens reserver var den habitus som til dels fortsatt fins hos sykepleiere, snekkere, postfunksjonærer, lektorer, vaktmestre, leger og jernbanefolk, uansett sosialdemokratiets kapital- og arbeidermakt. Arne Garborg forstod at universelle intellektuelle oppstod da litteraturen ble et produksjonsfelt. Intellektuelle ble flerdimensjonale skikkelser. Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg og Hans Skjervheim var i eksil som indre emigranter. De levde i fremmede miljøer og diktet nostalgiske idyller og agrardikt av påtatt hjemlengsel. Alle fire forrådte med vilje sin bakgrunn. Hans Skjervheim var bondestudent i alt han sa eller fortidde. Dante ble oppfordret til taushet i fem stavelser fra Vergil: Guarda e' passa! Se, og gå videre! Altså: Bli ikke Deltakar. Vær Tilskodar! Alle du ser her er i sitt selvvalgte helvete. Giambattista Vico (1668 - 1744) leste historien som oppskrift på ødeleggelsen av verden i en hjultid: Først det nødvendige, så det nyttige, så det mulige, så det gledelige, så det lystbetonte, så oppløser vi oss i nytelser som til slutt gjør oss sinnsyke. Når et helt folk er blitt sinnsykt, vil våpnene ødelegge deres lover, og når et folk først er blitt sinnsykt av selvødeleggende krigshandlinger, kan villskapen bare reduseres litt etter litt, ved nye riter og ritualer, altså ved ny religion, ny dans, ny musikk, nye bevegelser og nye stemmer. Tausheten er et museum og museet har (etter Alf Bøe) fire oppgaver: 1. Å finne og ordne: Inventio + Disposition = Visdom. 2. Å sikre og forsvare: Manndom 3. Å lære og å utforske = Ungdom. 4. Å vise frem og å stille ut: Barn.

"... da det i den modne genius nødvendig er et riktig forhold mellom det gode og det onde, er tausheten det demoniske geniets modne verk" (S. Weill, 1990: 86).

DEFINISJON:
Myten er en fortelling som vil ha oss til å godta at det vi ser ikke er sant. Thomas Aquina trodde på Guds talte ord. Inventio og memoria er retorikkens "stedsbegrep, tidsbegrep, historiesyn, politiske antropologi, kunnskapsteori, språkbegrep og situasjonsmoral" (GJ: 1997:112). Hans Skjervheim avviser retorikken som aktiv erkjennelsesteori, og avskjærer hermeneutikken både fra posse og esse, det vil si moral og innhold. Hva blir igjen annet enn taushet? Hans Skjervheims begrep om retorikk er ikke en dekonstruksjon, men en konstruksjon av innholdsløs sinnelagsetikk i en tom avis. Med et sitat etter Thoreau:
Hvis jeg visste med sikkerhet at en mann var på vei til huset mitt i den bevisste hensikt å gjøre meg noe godt, ville jeg løpe for livet som fra den tørre og brennende afrikanske ørkenvinden som kalles samum, og som fyller munnen og nesen og ørene og øynene dine med støv så du blir kvalt - jeg ville løpe av skrekk for godheten hans og for at ikke noen av dens bakterier skulle snike seg over i mitt eget blod [...] Velgjørenhet er nesten den eneste dyd som blir tilstrekkelig verdsatt [...] Ja, den blir til og med sterkt overvurdert, og det er vår egen selviskhet som overvurderer den (91ff.). Jeg [...] har aldri drømt om noen større misgjerninger enn dem jeg selv har begått. Jeg har aldri kjent og kommer aldri til å kjenne et menneske som er verre enn meg selv. (21)

Eksempel 2: DNA som Det norske astronomiparti
I åpningstalen til Sosialistinternasjonalen før Hiroshima-dagen 6. august 1998 uttalte daværende statsminister Torbjørn Jagland og Det norske Arbeiderpartiets leder at: "det bakom støvskyen i Melkeveien skjuler seg en planet som er mange ganger sterkere enn den solen vi er vant med å se" (22). Statsministeren setter her frem et programutkast for Sosialistinternasjonalens privatisering av astronomien. Fagbevegelsen i Stiftelsen Verden skal i samarbeid med trygdeverket i A/S Universet som post- og bankfunksjonærer flytte stjerner, telefon-og elektrisitetsregninger etter vær og vind på en kupong med Lotto-tall for DNA-galaksene LO og EU. Kjartan Fløgstad oppfattet det norske regimet som "eineveldig og uopplyst" (Studvest, 15. mars 1995), fordi: "Massemedia gjer kommunikasjonen total, og derfor umulig." Som "tåketale" skrev "undergangsforfatteren" Kjartan Fløgstad ut en resept ut fra sin diagnose: "Det kommunistiske manifest er [...] det mest verdifulle politiske skrift i moderne tid. Slik sett er [...] sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet vår [...] viktigaste verdikommisjon gjennom heile det korte hundreåret fra 1917 til 1989 (1998c)."
Ny taushet, 23. mai 2000: To norske jenter - 8 og 10 år - er knivdrept. Statsministeren sier at han har tatt saken opp med justisministeren. Hermund Slaattelid uttalte i 1999: "Kanskje kan ein seie at Skjervheims kritikk både av retorikken og av [...] media [...] er for hard. Kan hende er han ikkje heilt oppdatert når det gjeld synet på klassisk retorikk og sofistane" (1999:223).

Eksempel 3: Kanonisk tekst fra en nykristen kjetter
Samferdselspolitikeren Sverre L. Moe fra KrF [...] bar med seg løs skillemynt når han var ute på reiser omkring i distrikter med flere ferjer. Under et valgbesøk i Øygarden [...] dukket selvsagt spørs-målet om Øygards-veien opp. Sverre L. Mo stakk begge hendene dypt ned i bukselommene og raslet kraftig med krone-styk-kene, og sa: "Røyst på meg, karar, so kjem pengane!" [...] Sverre L. Mo visste bedre enn de fleste i Stortinget hvordan han skulle gå fram [...] helst i veisaker som hjertet og hodet var fulle av til enhver tid (Kilde: Olav Garvik, Bergen, 1984: 91f.).

Instrumentalistiske og kommunikative mistak går i de nevnte tilfellene opp i en høy enhet av politisk allmenndannelse. Hans Skjervheims essays var bare middels fulle av slike sitater fra andre, av og til uleste tekster i bok-, blad- og avisform. Hans Skjervheim skrev godt og skarpt mot folk som "... driv og fingrar med sikringane for eit fornuftig samfunn" - men som om han bodde i den beste (= norskeste) av alle verdener. Metaforen er ny, men tanken gammel. Antropologene har vansker med å få historieløse folk til begrunne riter, redskaper eller skikker. Informantene svarer med å si hva slags stamme de tilhører. Eller de sier at kloke og hellige forfedre oppfant alt og grunnla det hele. Empirisk bevis: Vi har hittil overlevd. Våre forfedre var altså fornuftige. Ludvig Holberg brukte poenget i Niels Klim: Den som i idealstaten Potu satte frem endringsforslag skulle ha et tau rundt halsen. Dersom forslaget falt, ble han hengt. Hans Skjervheim levde klokt nok i et norsk Potu.

Eksempel 4: Hans Skjervheim og Black Panther i Oslo
Hans Skjervheim skrev i 1968 om et Black Panther-møte i Oslo sentrum i 1968, der en "Deltakar" meddelte en "Tilskodar" (Skjervheim?) at pengene som ble samlet inn skulle (eller burde?) gå til våpen. Dermed kunne det for Hans Skjervheim: "vera grunn til å byrja tala om venstrefascisme" (Deltakar og tilskodar, 1976:393). Sigurd A. Aarnes klippet i 1979 sammen en "tilskodar"-antologi over diktere som "deltakarar" i norsk åndsliv mellom 17. mai 1829 og 1. mai 1969. I siste bidrag stod dikteren Kjell Askildsen et steinkast fra Stortinget og støttet Black Panther i USA ved å dele ut løpesedler og samle inn pengesedler, som ifølge Hans Skjervheim skulle (eller burde?) gå til våpen. "Deltakar" Kjell Askildsen var altså "Tilskodar" til noe som skulle (eller burde?) foregå i USA. For "Deltakar" Askildsen var far til en ung maoist. Jeg sa til dikteren - som Hans Skjervheim kunne (eller burde?) etter Breugels bibelske maleri: Når en sønn leder en far, faller de begge i grøften. Ingen av oss bad Kjell Askildsen lese Lenins bok Radikalismen som kommunismens barnesykdom, Johannesen fordi han foraktet Askildsen politisk, Aarnes fordi han beundret Askildsen estetisk, Skjervheim fordi han ikke kjente Askildsen og neppe kjente Lenin. For Hans Skjervheims begrepspar: "Deltakar" versus "Tilskodar" skilte dårlig ut ulike deltaker-genrar: samråd, dans, karneval, forhandling, foredrag, debatt, snakk, preken, performativer, eder, samtaler, ordtak, lovsanger, dom, ros, ris, irettesettelser eller hån. Det kommunikative mistaket - som også er instrumentalistisk - er å ikke se genren som instrumental og situasjonen som teoriens praksis.

KONKLUSJON? Summen av Hans Skjervheims store og gode virkningshistorie er logisk overtalelse ut fra politisk pathos og retorisk ethos. Mange har påpekt det underlige faktum at antikkens talere skrev så overbevisende om de mest urimelige ting. Det samme kunne gjelde Hans Skjervheim. Troen på urimelige ting knytter seg til det auditive, ikke til utsyn og innblikk hos en klarsynt "tilskodar". "Høre Guds ord, det er tro". Øret, bare øret, sa Luther. Folk følger gjerne hornmusikken. Skjervheims setningsmelodier klinger med når studentene brummer på ølstuene i Bergen som i Oslo. Hans Skjervheim drev vestnorsk språkkritikk av Oslo-teknokratiets skriftliv. Denne kritikken gir Hans Skjervheim "ein rettkomen plass i norsk politisk historie" (Jon Hellesnes, 1999:10). Men essayisten Hans Skjervheim blir av og til journalist, og da med hans eget yndlingsord "tvetydig". Skillet Deltakar/Tilskodar er god teori og dårlig praksis i et Kreta-paradoks. I virkeligheten bør vi med Arne Næss pendle mellom tilskuer og deltaker etter sted og situasjon. Antropologen er "participant observer", deltakende observatør. Som sofist studerer (observerer) han levemåter i et fremmed folk ved å delta hjelpsomt i stammens livsverden. Slik kan en retorisk trenet filosof observere sin norske stamme både som nær deltaker og som fjern tilskuer. Fotball-publikum holder med ett av lagene. En fotballkamp er historisk fordi historien er en kamp. Spillerne er dommere. En god spiss bedømmer best motstandernes målmann. Slik trenger objektiviteten seg inn via kampen. Walter Benjamin: "Kamplek, rett og tragedie - det greske livs store agonale treenighet". Francis Bacon skrev at bare englene kan være tilskuere.




Georg Johannesen er forfatter og retorikkprofessor. Siste utgivelse er Litteraturens norske nullpunkt. Han er formann i Retorisk Forum, som er et av tre tverrfaglige fora under Senter for Europeiske Kulturstudier (SEK) ved UiB. Dette essayet trykkes i Retorisk Årbok 2000, som vil bli å få kjøpt i løpet av våren 2001. Web-adresse: http://www.uib.no/sek/retoriskf.htm



LITTERATUR

Hans Skjervheim:

Det liberale dilemma og andre essays, 1968. Deltakar og tilskodar og andre essays, 1976.
Hermund Slaattelid (red): Regime under kritikk, 1997. Atle Møen/Rasmus T. Slaattelid (red.): Det sivile samfunn,
1999.
Jon Hellesnes: Om Hans Skjervheim, 1999.
Odd-Bjørn Fure: Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet, 1997
Gunnar Ekelöf: Dikter (1965), 1984,
Amund Børdahl m. fl. (red.): Retorisk Årbok 1997, 1998, 1999.
Georg Johannesen, diverse bakgrunnstekster:
"Kommunistene og vi. Noen momenter", Orientering, 1. mai 1960. "En taus diskusjon", Dagbladets kronikk, 23. juni 1967. "Fins det ytringsfrihet i Norge?" Innlegg i PEN-klubben, Oslo 30. mai 1970. "Om den norske nyrealismen", Vinduet 1/1973. [Trykt i Om den norske tenkemåten, 1975.] "Holberg og essayet", "ABC om klassikere", "Ti grunner for at De i sommer bør lese Bibelen høyt for Deres familie", "Kampen om litteraturhistoriens sluttkapittel". [Trykt i Om den norske skrivemåten, 1981.] "Leviathans drømmer. Om Stortingsmelding nr. 4 (1988/89: Langtidsprogrammet 1990-1993" (Trykt i Retorikkens tre ansikter, 1992:91-139). "Actio", "Såmannen", "Litt om essayet", "Norsk sakprosa i fem punkter", Essayet som huskeseddel", "Den glemte Bjørnson" [Trykt i Moralske tekster, 1994]."Etterord", Dikt i samling, 1995:102-112)

NOTER:

(1) . Asbj. Aarnes: "Mannen og verket" i Hermund Slaattelid (red.): Regime under kritikk. Hans Skjervheim i norsk filosofi, 1997:24f.
(2) Peter, Rokseth: Efterladte skrifter, 1953:28.
(3) Hans Skjervheim: Det liberale dilemma, 1968:78.
(4) George Santayana: Three philosophical Poets (1910), 1953:187.
(5) Etter Ragnhild Foss: "Bøn framfor altarsakramentet", Latinske hymnor og sekvensar, 1938:78.
(6) Arnold Toynbee: Historien i nyt lys, 1948:120.
(7) Kilde: M. Kilani og I. C. Jarvis: Rationality and Relativism, London 1983).
(8) Georg Brandes, her sitert etter Jørgen Elbek (red.): Dansk litterær kritik, København, 1964:218.
(9) Se Walter Benjamin: Det tyske sørgespillets opprinnelse (1928), 1994:45, og Nora Simonhjell: "Benjamin og det tragiske: tragedie - trauerspiel", i Amund Ove Børdahl m. fl. (red.): Retorisk årbok 1999:35-53.
(10) Turid Birkeland (A), kulturminister, sitert i Bergens Tidende 9. oktober 1997.
(11) Gunnar Skirbekk: "Overtale og overtyde. Greske poeng i norsk debatt", Hermund Slaattelid (red.): Regime under kritikk. Om Hans Skjervheim i norsk filosofi og samfunnsdebatt, 1997: 91ff.
(12) Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar, 1976:69.
(13) Tzvetan Todorov: The Conquest of Amerca. The Question of the other (1982), engelsk utgave (1984) University of Oklahoma Press, Harper Collins / Norman, 1999.
(14) Jon Hellesnes: Hans Skjervheim, 1999:9.
(15) Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar, 1976:107.
(16) Jon Hellesnes, 1999:13.
(17) Magne Malmanger (red.): David Hume: Etiske skrifter, 1968:20).
(18) Øyvind Pålshaugen: "Adorno om retorikk", Kritikk av den ene fornuft. Adorno, Derrida og Wittgenstein contra Habermas, 1997: 52ff.
(19) Ø. Pålshaugen, 1997:16ff.
(20) Robert Jungk i E. Fylkeson (red.): I minne 1/1986:59.
(21) Henry David Thoreau: Livet i skogene, 1953:128 (Walden, 1863).
(22) Jan Guthu: "Jagland, støvskyen og det ukjente", Dagbladet, 6. august 1998.