Må kritikken vike for PR-stoffet?
Av Cecilie Wright Lund
[print versjon]


Kritikken av de forskjellige kunstartene har lenge hatt en synlig plass i aviser som prioriterer kulturstoffet høyt, og regnes av kulturinteresserte som viktig stoff. Anmeldelser skaper interesse for ulike kunstgrener og bidrar til å skape et rom i offentligheten der lesere kan reflektere over og diskutere kunst. Samtidig er det i debatter om kulturstoffet blitt hevdet at den seriøse kritikken i dagspressen er blitt redusert i omfang og erstattet av mer markedstilpassete oppslag og bestselgerstoff, bl.a. gjennom lanseringsintervjuer med de mest kjente kunstnerne, forfatterne og artistene. Andre mener at dette nyhetsstoffet er et nødvendig korrektiv til kritikken, som er basert på en enkelt persons smak og vurdering.

Meningene er mange, men debatten er samtidig preget av at det finnes svært få innholdsanalyser av kulturstoffet i avisene. I hvor stor grad har eventuelt seriøst kulturstoff blitt skjøvet til side for mer rendyrket underholdningsstoff? Spiller kritikk en mindre vesentlig rolle enn lanserings- og PR-stoff? Er det sant at den kritikken som finnes, først og fremst er enkel forbrukerveiledning og overflatiske ”terningkast”? Dette er noen av spørsmålene som er tatt opp i undersøkelsen Kritikkens rom - rom for kritikk? Kulturstoffets rolle i dagspressen, som jeg har gjennomført for Norsk kulturråd.

Studien er en innholdsanalyse av stoffet på kultur og underholdningssidene, samt annet kulturstoff, i 12 norske aviser. Disse er ikke typiske for det norske avislandskapet, men omfatter dagsaviser med en jevn og prioritert dekning av kulturstoff og kritikk: Adresseavisen, Aftenposten, Bergensavisen, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagsavisen, Fædrelandsvennen, Nationen, Nordlys, Stavanger Aftenblad, VG og Vårt Land. Aviseksemplarene som er med omfatter to eksemplarer per ukedag for hver avis og representerer et tilfeldig utvalg trukket i perioden høsten 1998/våren 1999. Undersøkelsen omfatter i tillegg en komparativ analyse av kulturstoffet i Dagbladet og Aftenposten i 1975/76 og 1998/99.

Innholdsanalysen av de 12 avisene bekrefter, ikke uventet, at nyhetsjournalistikken tar den største delen av spalteplassen også innen kultur- og underholdningsstoffet. Ulike typer nyhetsstoff utgjør samlet noe over halvparten av artiklene i undersøkelsen, mens kritikken representerer en femtedel. Det øvrige er andre kommentarer, debatt, featurestoff, kuriosa og annet småstoff.

Når vi ser på kultur- og underholdningsartiklene samlet, er det store forskjeller mht. hvordan de ulike kunst- og kulturområdene prioriteres. De tre helt dominerende er musikk (34 prosent, med sterk vekt på populærmusikk), film (18 prosent) og skjønnlitteratur (12 prosent). Deretter følger billedkunst, scenekunst og faglitteratur. Aller nederst, og det er spesielt oppsiktsvekkende, finner vi området ”kulturpolitikk” med to prosent av alle artikler og notiser. Unntakene er i første rekke Nationen og Aftenposten. Selv om noe kulturpolitisk stoff kan være oversett under kodingen fordi det har stått på andre nyhetssider (evt. som en del av budsjettreportasjer), tyder dette på at kulturpolitikk både som nyhets- og kommentarfelt er svært lavt prioritert i de fleste av redaksjonene.

I undersøkelsen er det skilt mellom to hovedtyper nyhetsstoff; forhånds/lanseringsstoff og andre, vanlige nyhetsartikler. Det er (så vidt) mest av det siste, men lanserings- og ”PR-stoffet” utgjør så mye som 25 prosent av alle artikler på kultursidene. I mange tilfeller står entusiastiske lanseringsintervjuer i en merkelig kontrast til en mer forbeholden kritikk. Det kan virke som om nyhetsverdien i stor grad knyttes til en markedsverdi (kjent, berømt), helt uavhengig av den kunstneriske eller kulturelle kvaliteten på det som er utgangspunktet for lanseringen. Kildereferansene er vanligvis sparsommelige, énkildejournalistikken er dominerende. Mye av nyhetsjournalistikken er enkelt registrerings- og lanseringsarbeid. Satsingen i deler av norsk presse på mer kritisk, undersøkende journalistikk (for eksempel på felter som økonomi og politikk) ser i svært liten grad ut til å ha nådd kulturredaksjonenes nyhetsavdelinger.

Kritikk i form av anmeldelser er, med 20 prosent av alle artikler, en prioritert og høyst synlig sjanger, selv om den ikke prioriteres like høyt i alle avisene. Det er et positivt trekk. Kritikken kan gi rom for å reflektere (over) sider ved tilværelsen som ikke nødvendigvis rommes på nyhetssidene i avisene. En seriøs kritikk kan også være viktig for forståelsen av selve verket i offentligheten, og sørge for oppmerksomhet til de kunstuttrykkene som ikke så lett markedsføres gjennom en kjent person. Kritikken, på godt og vondt, kan dessuten ha betydning for å oppnå anerkjennelse for kunstneren/forfatteren.

Kunstgrenene som får overlegent flest kritikker er musikk, film og skjønnlitteratur. Scenekunst, billedkunst og faglitteratur er svakt representert. Materialet viser at for billedkunst spesielt, men også for scenekunst, er andelen formidlende stoff som nyheter, forhåndsomtale og annet lanseringsstoff dominerende - og andelen kommenterende og problematiserende stoff som kritikker eller debattinnlegg o.a., svært lav. Dessuten er det mye notis- og kuriosastoff både innenfor film og musikk sammenholdt med de andre kunstområdene.

At musikk, film og skjønnlitteratur dominerer bildet i så stor grad har selvsagt sammenheng med tilgjengeligheten på disse områdene. Distribusjonsapparatet sørger for at nye produkter fra filmindustrien, musikkbransjen og forlagene stadig er der. Det er et stort materiale som retter seg mot et bredt publikum å velge ut fra. Publikumspotensialet gjør dette til godt stoff som redaksjonen av markedsmessige grunner prioriterer. Dette er også felt der produsentbransjene legger forholdene til rette med lanseringsstoff og intervjuavtaler.

Størst betydning har kritikken som sjanger innen faglitteratur og skjønnlitteratur, der anmeldelsene representerer henholdsvis 41 og 38 prosent av alle artikler på områdene. Dessuten står det øvrige kommentar/debattstoffet noe sterkere her enn på andre områder. Det vil si at innen litteratur står kritikken sterkt som sjanger gjennom hele året, ikke bare under det vi kaller “bokhøsten”.

Det faglig nivået på kritikkene er høyst varierende og varierer fra svært innsiktsfulle framstillinger som følger opp betydningen som ligger i ordet “kritikk”, til de mest overflatiske, reklame- eller advarselpregete oppslag. Velvillig lanseringsstoff og forbrukerveiledende kritikk får ofte kulturstoffet til å framstå som en lett fordøyelig konsumvare. Andelen kritikker med liten vekt på kritisk resonnement og argumentasjon utgjør såpass mye som 71 % i dette materialet. Dette drøfter jeg nærmere i undersøkelsen, men emnet blir for omfattende til å utdype her.

Undersøkelsen omfatter som nevnt også en studie av Aftenpostens og Dagbladets kulturdekning i 1975/76 sammenlignet med 1998/99. En viktig endring i utvalgsperiodene er at antallet kultur- og underholdningsartikler har økt med over førti prosent i begge aviser, langt mer enn én ekstra søndagsutgave i den siste perioden kan forklare. Begge aviser prioriterer i begge perioder kritikk relativt høyt. Men først og fremst har det blitt mer av det lett tilgjengelige nyhetsstoffet på områder som musikk, film og skjønnlitteratur. Både abonnementsavisen Aftenposten og løssalgsavisen Dagbladet viser sånn sett tegn til parallell utvikling mot å dekke mer av den typen begivenheter og verk som appellerer til det største publikummet.

Det er definitivt ingen som kan si at kultur- og underholdningsstoffet prioriteres lavt i norsk dagspresse. Det er også rom for kritikk. Hovedproblemet er i første rekke den velvillige, ukritiske favoriseringen av den kommersielle kulturindustriens produkter, mangelen på undersøkende journalistikk, omfanget av enkel, forbrukerorientert kritikk og neglisjeringen av kulturpolitiske spørsmål.




Cecilie Wright Lund er tidligere leder i Norsk Litteraturkritikerlag, nå senest prosjektleder for Kulturrådets undersøkelse, ”Kritikkens rom, rom for kritikk?”. E-post: christian.lund@kulturrad.dep.no.
Web-adresse: http://www.kulturrad.no (se i rapportserien).