Samtidskunsten og det offentlige i den nye medievirkeligheten Av Jøran Rudi [print versjon] Innledning Det norske samfunnet har utviklet seg raskt gjennom 90-tallet, og vi har vært vitner til en teknologisk utvikling som få hadde forestilt seg hastigheten av. Samfunnet har i samme periode også gjennomgått viktige forandringer på et ideologisk plan, og som følge av dette har et nytt vokabular utviklet seg også hos oss som arbeider med kultur. Grovt sett kan man si at markedsliberale ideer har vunnet frem i offentlig forvaltning, samtidig som kulturbudsjettene ikke på noen måte har vokst i samme takt som det offentlige ansvarsområdet og betydningen av offentlig engasjement. Denne teksten vil beskrive relevante deler av utviklingen, drøfte konsekvenser, problemer og utfordringer. IKT, samfunn og samtidskunst Bruken og utviklingen av IKT har forvandlet samfunnet radikalt. Datamaskiner betraktes nå som nødvendige komponenter i stort sett all type virksomhet, og oppfinnsomheten i skapingen av nye arenaer for både kommersiell og kulturell samhandling later ikke til å kjenne noen grenser. Eksperimentviljen er stor, og IKT har blitt en populær teknologi som det knytter seg både forventninger og nysgjerrighet til. For ti år siden hadde de færreste hørt om Internett, og WWW var ikke oppfunnet. I januar 2001 har vi allerede bak oss det første store raset av børsballonger som forsøkte å bygge forretning på elektronisk grunnlag. Denne utviklingen har ikke vært styrt av det offentlige – dynamikken har blitt skapt av privat initiativ og oppfinnsomhet. Det offentlige har imidlertid interessert seg sterkt for IKT, og offentlige plandokumenter om IKT er mange. Det offentlige har sett nye muligheter for formidling, og blant annet opprettet et norsk kulturnett som består av fire sektornett og noen samlende fellestjenester. Dette kulturnettet er nå i sitt siste oppstartår, og vil bli evaluert av Kulturdepartementet for eventuell videreføring. Fordi IKT er en samfunnsendrende teknologi er den uunngåelig både som tema og arena for skapende virksomhet. Samtidskunst, enten det dreier som om bilder, lyd, bevegelse, tekst eller kombinasjoner av disse, springer ut av samfunnet slik det står. Denne særegne ”levendeheten” er i sin natur ukontrollerbar, og gir mange snurrige og ikke alltid like vellykkede resultater. Et kunstliv er naturligvis ikke komplett uten en tradisjon – det sier seg selv – men det er ikke levende uten en samtidskunst som også evner å prestere noen virkelig gode verk som på grunn av sin kvalitet klarer å trenge seg ut av sin nisje og inn i den bredere offentligheten. Vi har som samfunn derfor intet annet alternativ enn å forsøke å skape gode utviklingsmuligheter for samtidskunsten (uavhengig av uttrykksform). I særdeleshet er dette viktig for kunstnerisk arbeid og kunstuttrykk som involverer den nye teknologien. Institusjonenes rolle Det er allment akseptert at alle kunstfelt har behov for støttevirksomhet i organisasjoner, institusjoner og festivaler for å blomstre og utvikle sin egenart, og disse støttefunksjonene mottar normalt offentlige bevilgninger ut i fra en vurdering av at virksomheten er kulturpolitisk verdifull. Det har vært reist kritikk mot institusjonalisering – at dette medfører en forbening av innholdet, og at institusjonene ikke evner å fange opp det mest levende og virkelig nyskapende i utviklingen av kunsten. Dette er nok riktig for flere av de store institusjonene det ofte siktes til, men man skal i rettferdighetens navn huske at de har som oppgave å forvalte fortidens (også den nære fortids) uttrykk. De små institusjonene, som er samlingspunkter for nye fagfelt, kjemper med å skape mening i både uttrykk og nye medier, og svekkingen av disse institusjonene rammer de allerede små fagmiljøene, som representerer forutsetninger for langsiktig utviklingsarbeid. I feltet teknologibasert kunst er gapet mellom bevilgning og behov av de aller største, og avstanden til de politiske festtaler og uttalte strategier på kulturpolitisk topplan er enda større. Bevilgningene er så små at de organisasjoner, verksteder og produksjonsmiljøer som finnes, knapt klarer å opprettholde troverdighet og kompetanse, og dette hemmer sterkt muligheten for seriøs og langsiktig satsning, som begge er forutsetninger for kvalitet. Dette lover dårlig for både samtid og fremtid, og det er vel unødvendig å nevne at de betydeligste kulturnasjoner i Europa prioriterer temmelig annerledes. Behovet for omprioritering Dersom den uttalte satsningen på teknologi i kunstnerisk arbeid og formidling skal samsvare med virkeligheten, må det nye faktisk også prioriteres budsjettmessig, ikke bare retorisk. Kulturdepartementet og Stortinget har dessverre ikke til nå evnet å prioritere nytt fremfor gammelt i stor nok grad - det har blitt med plandokumentene. Budsjettvinnerne i ethvert nasjonalbudsjett innbefatter nærmest alltid de store institusjonene, som teatre, orkestre og museer, mens de nye produksjonsstedene nærmest sulter i hjel. Det har med årene blitt vanskelig å forstå avstanden mellom den stadig uttrykte ambisjon om satsning på det nye - og praksisen ved hvert budsjettforslag. I det norske systemet, som ofte innebærer at en fast plass på stasbudsjettet er lik ”trygghet”, er det lett å forstå politikernes behov for å redusere faste bevilgninger og heller tvinge frem modernisering gjennom bevilgning av prosjektstøtte. Det går an å tenke seg at politikere og nedsatte komiteer slik lettere kan stimulere til aktivitet som betraktes som mer relevant enn annen. Siktemålet med å svekke institusjonenes makt hviler kanskje slik på en prisverdig motivasjon. Men ironien er at denne tankegangen rammer de svakeste miljøene/institusjonene sterkest, og at de store later til å klare å unndra seg de skarpe, kritiske budsjettkutt - deres budsjetter øker. At for eksempel de store symfoniorkestrene, som (samlet sett) langt på vei ignorerer samtidsmusikk, øker sine bevilgninger, mens miljøene som arbeider for samtidsmusikken står på stedet hvil eller svekkes, er mildt sagt lite i tråd med Kulturdepartementets uttrykte ønsker om å prioritere det nye, spesielt gjennom å styrke kunnskapen om IKT i kunstnerisk virke. I realiteten betraktes det av KD som mer vesentlig at et herværende symfoniorkester f. eks. skal settes i stand til å turnere i Tyskland med verk av avdøde tyske komponister, enn at norske komponister skal spilles av orkesteret. Man kan fristes til å betvile det tidsmessige i prioriteringene. Liberalisme og populisme Denne noe dystre situasjonsbeskrivelsen preges av den markedsliberalistiske tankegangen som har vunnet frem i den politiske forståelsen av hva som skal være fellesoppgaver, og hvordan de skal drives. Offentlige krav til egeninntjening hos institusjonene fremmes stadig sterkere – både gjennom at institusjonene skal ta på seg kommersielle oppdrag, og gjennom søknader om prosjektfinansiering. Dette kommer ofte i konflikt med institusjonenes langsiktige utviklingsarbeid, ”grunnforskningen”. Prosjektfinansiering er videre en svært kostbar måte å finansiere prosjekter på, og store tidsressurser går tapt i detaljutvikling av søknader som ikke blir innvilget. Effektiviteten styrkes dermed ikke, og ironisk nok må også institusjonen være av en viss størrelse for å disponere tilstrekkelig arbeidskraft for å kunne ta del i denne prosessen - de mindre faller også her utenfor. Verken mangfold eller effektivitet styrkes - og langsiktigheten svekkes til fordel for hva som er politisk mest populært. Faglige hensyn taper. Dette utvikler seg i en tid hvor (nye) medietyper smelter sammen, og hvor skillet mellom forskjellige typer leverandører av teknikk og innhold blir mindre. Konkurransen om oppmerksomhet og kunder øker, og erfaring tyder på at det er midtbanen i kulturlivet som styrkes. Faren for at medias faglige dybde og bredde skal svekkes er reell, og vi ser det tydelig i språkbruken at kulturpolitiske perspektiver oftere enn før viker for krav om lønnsomhet - og at politikere oftere ytrer at bevilgningene må gå til det som er mest populært. Konvergens og smalere utviklingsspor Konvergens er i seg selv interessant, både på grunn av sammensmelting av medier og på grunn av de nye muligheter for samhandling og brukervalg som er bygget inn i den nye teknologien. Muligheten for egenpublisering av tekst, lyd og bilde kan lett brukes til å styrke både ny tverrfaglig kunst og formidling, og interessen hos både skapende og formidlere er god. Smalere utviklingsspor kan her oppnå både billig og effektiv formidling, som for eksempel den Kunstnett Norge har lagt opp til gjennom sitt tilbud om gratis hjemmesider for kunstnere og opplæring i arbeid med forskjellige medietyper. Vi har med andre ord en ny type arena, hvor budsjettstørrelse og institusjonell tyngde ikke dominerer landskapet på samme måte som ellers. Men for at arenaen ikke skal ekskludere de smalere utviklingssporene, er det av største betydning at kunstnerne sikres mulighet til å utvikle sin kunnskap. Dette skjer best gjennom at enkelte mindre institusjoner settes i stand til å holde på kompetanse stor nok til å drive langsiktig utviklingsarbeid. Enda en gang kan Kunstnett Norges arbeid med utvikling av formidlingsverktøy for kunstnere (og nettkunst) trekkes frem som eksempel, og NoTAMs arbeid for komponister og musikere gjennom utvikling av program- og maskinvare er et ypperlig eksempel på de frukter langsiktig arbeid kan gi. Slike utviklingsmiljøer må ikke stekkes av liberalistiske krav om lønnsomhet – det vil underminere deres hovedoppgave, som er støttevirksomhet for de smalere utviklingssporene. I kulturlivet er vi alle litt politikere, fordi vi gjerne vil noe med det vi gjør – vi opplever at vi arbeider med noe viktig. Det er derfor mye engasjement og entusiasme å bygge på, men dersom kunstnernes tilgang til kompetente miljøer for arbeid med nye medier ikke opprioriteres økonomisk, så vil utvikling av konvergens i teknologi og media ikke kunne bli utnyttet av det norske kulturlivet på en seriøs måte. Varierende grad av amatørisme vil bli resultatet, og formidlere med ståsted i kunstlivet vil ikke kunne hevde seg i konkurransen med kommersielle aktører, som allerede er i ferd med å rykke inn og ”skjevfordele” oppmerksomheten til salgbart midtbanestoff. Offentlig ansvar, oppsummering I Norge har kulturpolitikken blant annet hatt som oppgave å opprettholde en norsk egenidentitet gjennom produksjon av kunstuttrykk i en verden der normalt samkvem ellers ville ført til at egenarten ble borte. Dagens internasjonalisering endrer ikke dette, snarere aksentuerer den behovet for et slikt perspektiv. Midtbaneuttrykkene, den tradisjonelle kunsten og musikken, har få problemer med å hevde sine nisjer, men de smale (og i norsk sammenheng nye) kunstuttrykkene som også internasjonalt fremdeles utvikler sin egenart, har store problemer. Tilpasning til markedet er én ting, grunnforskning er noe annet. Utvikling av spillet skjer ikke når alle befinner seg på midtbanen, så styrking av mangfoldet er en nødvendighet når nytt skal skapes og muligheter utnyttes. Dersom Norge skal ha troverdighet som kulturnasjon i et samtidsperspektiv, så må kunstnernes mulighet til å ta samtidens viktigste teknologi i bruk sikres. Dette er mulig på bredt og nasjonalt grunnlag bare dersom det finnes relevante støttemiljøer for produksjon og formidling, som det norske kulturnettet, og kompetansesteder som NoTAM, Kunstnett Norge, BEK, Atelier Nord, og Lademoen kunstnerverksteder. Det er også behov for flere. De offentlige oppgavene må løses av offentlige organer, gjerne i samarbeid med hverandre. Den oppdeling mellom kultur, utdanning og næring som nå råder, virker i mange tilfelle mot sin hensikt gjennom å vanskeliggjøre det samarbeid som faglig sett er naturlig mellom kunstnere og forskere, i utviklingsarbeid, utdanning og etterutdanning. Men dette må skje hos institusjoner som har sterk nok økonomi til selv å drive tverrfaglig utviklingsarbeid. Ren koordinering av andres arbeid er ikke nok, for alle deltakere i samarbeidsprosjekter har oftest sine felt, og egentlig nok med sitt. Hodepinen forsterkes av at kulturbudsjettet ikke vokser i samme takt som oppgavene, og da må noen upopulære prioriteringer gjøres. Dersom man vil ha en livskraftig utvikling, så kan man ikke satse konservativt på fortidens uttrykk. Det er det som skapes nå som skal gi resultater i fremtiden, og dermed må samtidsmusikken og samtidskunsten prioriteres på en helt annen måte enn i dag, om nødvendig på bekostning av tradisjonen. Hermed går en oppfordring til kulturminister og kulturdepartement om å sørge for at de levende miljøene for kunst og formidling styrkes slik at de reellt er i stand til å hevde seg i arbeid med den nye teknologien og i den nye medievirkeligheten, om nødvendig gjennom å redusere bevilgningen til tradisjonsbærerne og de som nesten utelukkende beskjeftiger seg med fortidens uttrykk. Jøran Rudi er leder av NoTAM (Norsk nettverk for teknologi, akustikk og musikk) og ansvarlig redaktør av Kunstnett Norge. E-post: joranru@notam.uio.no Web-adresser: http://www.notam.uio.no/ og http://www.kunst.no