| Spillet mellom tydelighet og det som ikke kan sies Morten Øen intervjuet av Ole Andreas Sandberg |
[print versjon] |
Etter å ha studert Morten Øens diktverden er det to paradokser ved diktningen som fascinerer meg; for det første at den både er epokediktning og en diktsyklus. Øens diktsamlinger kan både leses enkeltstående og som serie. Det andre paradokset ved det Øenske språket er at det både makter å være lite sammensatt og mystifisert, og samtidig personlig og eget. Dette kan handle om, som Øen selv viser til, en type objektivisering av metaforen. Denne min fascinasjon førte meg til Morten Øen selv, for om mulig å få et bedre tak på hans skrivevirksomhet og forfatterintensjoner.
 foto: Anne Øen |
Morten Øen: Jeg er utdannet radiograf og har gått på forfatterstudiet i Bø, jeg jobber som forfatter, jeg er født i 1968.
OAS: Du har til sammen utgitt sju [ved oppdateringen åtte] diktsamlinger, kan en mellom disse trekke røde tråder og finne et litterært eller filosofisk grunnsyn?
MØ: Ja. Jeg ser på de syv bøkene som en septologi. Debutboken min anslo tre forskjellige strenger: musikalitet / tonalitet, språkfilosofi / intertekstualitet og ordlek mot det absurde / komiske. Til nå har jeg lagt hovedvekt på den første, som kuliminerte med den Jena-romantiske pastisjen "Lengsel. Øyefall". Jeg har akkurat gjort ferdig en ny bok som heter "Traktat", og som i langt større grad følger sporet språkfilosofi / intertekstualitet.
Språkfilosofisk har jeg vært sterkt preget av Wittgenstein siden tidlig på 90-tallet, da jeg kom over en fillete utgave av "Filosofiske undersøkelser I & II". Wittgenstein etablerte en metode, et tankesett og et verktøysett som jeg ikke kunne vært foruten. Boken har visst kommet ut i nytt opplag for ikke så lenge siden.
OAS: Er det riktig å si at du fokuserer på og utvikler gjentagelsen som virkemiddel i dine dikt?
MØ: Ja. Gjentagelsen er et mye brukt verktøy. Det har løst mange problemer for meg og styrket båndene mellom de forskjellige bøkene.
OAS: Hvor sentralt står den mellommenneskelige relasjon i diktene dine?
MØ: De mellommenneskelige relasjonene er like sentrale som landskapet handlingen utspinner seg i. Jeg prøver å behandle relasjoner og landskap på samme måte som jeg behandler metaforen. Jeg prøver å tingliggjøre det jeg skriver om.
OAS: Ser du på dikt mer som ordmalerier og totale opplevelser enn som tematisk utvikling og epikk?
MØ: Om man aldri så mye lager ordmalerier og språklige klanger, må man tross alt si noe. Dette vil jeg gjerne understreke: man må tross alt si noe. Akkurat som i en roman finnes et persongalleri, kanskje et fiktivt jeg osv. Det finnes m.a.o. alltid et handlingsplan. Dette handlingsplanet er ganske løst skissert og kan utspinne seg i en tekst eller gjennom mange. De forskjellige diktene kan beskrive forskjellige plan som leseren går inn og ut av. I de syv bøkene mine er persongalleriet det samme fra bok til bok (derfor septologi), men personene møtes i forskjellige plan og øyeblikk i livet, og ser på seg selv og andre fra forskjellig perspektiv.
Det er imidlertid like selvsagt at det ikke er mulig å bruke diktets form uten å reflektere over denne direkte eller indirekte, og det at man må velge et sett av språklige verktøy (f. eks objektivisering av metaforen) for å tilkjennegi sin egen forfatterstemme i denne prosessen. Jeg mener disse to tingene må sees på hver for seg. Du har fiksjonen, og du har forfatterens stemme / verktøysett.
Og bare for å klare opp i en ting: epikk kjennetegnes ved en narrativ tone, en slags objektivitet. Den type tenkning er veldig fjernt fra lyrikken og kjennetegner f. eks Homer, Kongesagaene osv. Alle tror at f. eks "Tatt av Vinden" er et episk drama, men det er det ikke. Å operere med begrep som "syklisk" eller "handlingsplan" er mye bedre når en snakker om lyrikk.
OAS: Hvordan skiller du fiksjonen fra forfatterens stemme, er det noen distinksjon mellom disse momentene?
MØ: Fiksjonen er fortelling, hvilke verktøy som brukes for å formidle den er forfatterens stemme. Dette er den eneste plassen forfatteren av et litterært verk kan / bør besitte. Resten er leserens.
OAS: Står du fortsatt for det du uttalte i et kort intervju i Aftenposten 05.04.94, at diktet skal være totalt unyttig? Vil det ikke alltid finnes en nytte i et dikt enten som adspredelse, som informasjon eller som emosjonell innsikt?
MØ: I en intervjusituasjon blir ting satt på spissen, enten av journalisten eller av intervjuobjektet. Dette er et problem og fører til tenkning i sorthvitt fordi journalister svært sjelden bruker spalteplass på fullføringen av resonnementer. Du har helt rett i spørsmålene dine. Det jeg mente var at diktet ikke skulle ha et åpenbart brukspotensiale (f. eks i forbindelse med krig, rasisme, NATO, Arbeiderpartiet osv).
Da kunsten har det privilegium å være det eneste som bare kan være til for sin egen skyld, synes jeg det er riktig å utnytte dette fortrinnet til det ytterste. Diktet skal kommunisere med én og én leser, det skal snakke på et så dypt plan at det oppstår en fortrolighet mellom leseren og diktet, slik at leseren får fornemmelsen av private erkjennelser som ingen andre kan ha tilgang til, slik at leseren kommer i kontakt med sin egen menneskelighet og derigjennom blir et helere og mer inderlig menneske for sine omgivelser. Intet mindre! (Det var denne delen journalisten ikke fikk med seg).
Appell til massene med kunstneriske virkemidler har vært prøvd før, men har alltid endt med katastrofe. Ved å peke på diktets unyttighet fratar man muligheten for utnyttelse i all politisk virksomhet, ingen kan ta en god poetisk tekst til inntekt for et eller annet politisk syn. Dette fordi et godt dikt skal være spørrende og undrende, ikke konkluderende. Diktning tar sikte på toveiskommunikasjon mellom leser og tekst, ikke enetaler. Diktet skal være et sted du kan finne noe, ikke et sted du får noe tredd over hodet.
OAS: Du hevder at dikt skal være spørrende, ikke konkluderende. Det er få spørsmål i diktningen din, på hvilken måte kommer disse fram?
MØ: Jeg snakker om spillet mellom tydelighet og det som ikke kan sies. Jeg kan ikke ta en leser i nakken og si: "Ser du ikke hvor trist dette er? Føl for faen!" Jeg ser det som en av mine oppgaver at leseren skal tro at hun tenker det hun tenker og føler det hun føler nesten uten hjelp fra teksten, nesten helt på egenhånd. For å få til dette må teksten være åpen og slippe leseren inn, for det er leseren som tar plass. Og til slutt, for ordens skyld: selv om en tekst ikke slutter med et spørretegn, så kan den reise ganske mange spørsmål.
OAS: Argumenterer diktningen din for synet at kunstopplevelsen skal være privat, eller mener du det er gitt at det er slik?
MØ: Å lese dikt er langt mer privat enn å skrive dem, men det er ikke gitt at det er slik. Jeg leser (og liker) tekster som er innstilt på toveiskommunikasjon, tekster som stiller leseren spørsmål eller tilkjennegir dypere problemstillinger. Dagbokskriving er eksempel på det motsatte, på samme måte som politisk diktning og hyllingsdikt er det. Jeg mener sistnevnte tekster er (fra et litterært ståsted) helt uinteressante, fordi denne typen tekster ikke er innstilt på kommunikasjon, men påberoper seg retten til å fortelle oss "hvordan alt er". På en eller annen måte tror jeg vi må velge. Enten skriver vi privat, eller så leser vi privat. Jeg tror det vil bli vanskelig å få til begge deler i samme bok.
OAS: Du har gått på forfatterstudiet i Bø. Hvordan ser du på det samlede utdanningstilbudet landet har til vordende forfattere, er det fullgodt?
MØ: Ja. Søkertallet til ettårig forfatterstudium i Bø er rundt 120 hvis jeg husker riktig. Det betyr at ca 10 % kommer inn. Dette betyr at hvis man tar søknaden sin på alvor, så burde det ikke være vanskelig å komme inn på ett til to forsøk. Jeg har inntrykk av at seriøse, vordende forfattere kommer inn på landets forfatterskoler, og at de tar med seg ut omtrent det de har lyst til. Bø tilbyr f. eks skriving for teater, radioteater, film, prosaskriving, essayskriving, lyrikkskriving, skriving av norrønt og mer, og gir bred innføring i forfatteryrket. Studiet anbefales på det varmeste!
OAS: Etter å ha lest "Sted" melder deg seg umiddelbart et spørsmål knyttet til geografien hovedpersonene vanker i; er det mulig å tilkjennegi hvilket sted det er snakk om?
MØ: Ja, der jeg bor nå. (Jeg hadde gjennom hele nittitallet da jeg bodde på Grünerløkka en fetisj på betong i natur og sitter på et lysbildearkiv på flere tusen bilder fra Groruddalen. I 1999 flyttet vi til Romsås og her trives vi fabelaktig. Alle rundt oss har sagt ting som at "det er ålreit å kjøre rundt og ta bilder, men tenk på de stakkarene som bor der!"). Jeg tenker veldig mye på "Sted" her. Jeg visste at jeg før eller siden bare måtte flytte fysisk inn i landskapet som "Sted" beskriver. Godt spørsmål!
Jeg må tilføye at tittelen også tilkjennegir et sterkt språkfilosfisk / Wittgensteinsk engasjement, men det rekker jeg ikke si mer om i denne omgang.
OAS: Groruddalen, hva er så ekstraordinært med stedet?
MØ: Hm. Alt. Hus, parker, mennesker, parkeringsplasser, T-banen, bilkøene om vinteren, utsikten til Oslofjorden, de som hilser på hverandre fra hver sin ballkong, nærhet og det vakre eller fordomsfulle. Groruddalen er et genuint uttrykk for Menneske. Stedet er kultur fordi hver eneste vei, stedets bane og bygninger er tenkt av noen, bygget av noen, bebodd av noen. Stedet er like fullt av det planløse som det planlagte. Jeg vet ikke, men noe her treffer meg og gjør at jeg kan skrive videre.
OAS: Språket ditt er lingvistisk sett forholdsvis klart, er du noen ganger redd for å bli for stringent?
MØ: Nei. Prosjektet mitt var utstaket da jeg skrev "Det er dette", og det har bare vært å kjøre løpet helt ut. Jeg ville se hvor lang veien var, og jeg ville prøve alle avstikkerne. Jeg har helt bevisst prøvd å skrive meg opp i et hjørne, fordi jeg mener en samvittighetsfull kunstner ikke skal forlate en fruktbar vei før den er saumfart og utnyttet til siste rest. Dikt er dybde.
OAS: En dikter som Tor Ulven uttalte at han skrev seg opp i et hjørne i negativ forstand, i ditt tilfelle er det altså omvendt?
MØ: Ja. Jeg liker det jeg gjør, ellers hadde jeg vel gjort noe annet. Det skal være ålreit å leve selv om man er kunstner.
OAS: Lars Saabye Christensen hevdet i et tv-portrett at tekst alltid må vokse ut av en motstand. Hvordan forholder du deg til en slik tankegang, er motstandsløs kunst verdiløs?
MØ: Jeg kjenner ikke til intervjuet eller konteksten her, men generelt er det jo sånn at man skriver ca. 15 til 20 versjoner av en tekst, og at man redigerer en bok som helhet 3-5 ganger. Det er dette som gir smaken av fugl. Selvfølgelig finnes det unntak, men jeg tror det er stor enighet om at hardt arbeid og en viss selvdisiplin er inngangsporten til et liv som forfatter. Men hvis det med motstand menes å gå inn i en materie som i utgangspunktet byr en imot, så vil jeg heller foreslå litt psykoterapi. Det er selvfølgelig at man må grave i ens eget erfaringsgrunnlag, men hvis en ikke trives med dette arbeidet, hvis det ikke på et eller annet plan er lystbetont, så bør en for all del finne seg noe annet å gjøre. (Hvis Christensen sikter til det siste, så er han nok bare ute og bygger litt på myten om seg selv).
OAS: Har forfatterskapet ditt tendert mot å være enveiskjørt og deterministisk?
MØ: Nei. Hvis det hadde vært sånn ville ikke en bok som "Traktat" vært klar for trykking. Jeg tror jeg har beholdt nok fasetter til at forfatterskapet mitt har vært spennende og fremdeles har et utviklingspotensiale.
OAS: I hovedsynspunktet til samlingen "Det er dette" blir en av bokens sentrale personer Jon tiltalt; hva slags beskjed er det snakk om?
MØ: Det vil det ta for lang tid å snakke grundig om, og dessuten så finnes boken, og det er boken som forklarer (og forhåpentligvis rettferdiggjør) utsagnet. Men ganske kort: utgangspunktet for tittelen er på den ene siden filosofisk / språkfilosofisk og på den annen side et forsøk på å skrive meg inn i en moderne, fransk tradisjon der selve bokens eksistens trekkes i tvil. Slik utsagnet står i teksten tillegges det selvfølgelig også en handlingsdimensjon, og jeg tror at det at man får altsammen med seg på så lite plass er noe av det som interesserer meg fremdeles.
Jeg tror ikke jeg hadde skrevet boken hvis jeg hadde hatt et klarere svar på spørsmålet.
OAS: Hvordan forholder du deg til vulgariseringen av poesien som postmodernismen kan synes å innby til? Er leserne modne for absurdismen? Eller omvendt; er absurdismen moden for leserne?
MØ: Jeg har ingenting til overs for konseptualismen. Enkelt og greit fordi det ultimate konseptuelle verket allerede er uttenkt. Veien har tatt slutt. Å fortsette med konseptualisme (og postmodernisme) nå er i beste fall bortkastet tid og i verste fall egosentrisk idioti. Hvis du med vulgarisering sikter til det New Yorkske / Københavnske fenomenet "poetry slam", så er det få unge forfattere både i Danmark, USA og Norge som har noe til overs for dette. Det er en Janus Kodalsk "greie".
Vi må ha klart for oss at postmodernismen / konseptualismen egentlig var ment som et kortvarig brudd i protest mot modernismens minimalisme / strenghet. Problemet er at bruddet har blitt det bestående, og at retningene ikke har denne typen bærekraft i seg og heller aldri var tiltenkt en bærekraft. Når det gjelder litteraturen tror jeg ikke den er utsatt for de samme ødeleggende kreftene som bildekunsten, enkelt og greit fordi litteratur er genuin konseptualitet i seg selv: språk er tegn. Vi snakker i semiotikk på basis av konseptuell enighet!
OAS: Ofte kan poesien din virke refererende, er dette et bevisst virkemiddel?
MØ: Ja, og kall det gjerne "verktøy".
OAS: Føler du din forfatterstemme er beslektet med en av dine samtidige forfatterkollegaers, Kjersti Bronken Senderuds, og hennes minimalisme og fragmentering?
MØ: Nei. Overhodet ikke. Jeg søker bl.a. å objektivisere metaforen, konstruere gjennom tydelighet, Senderud har et annet prosjekt. Jeg er ganske frustrert over at jeg av Øystein Rottem i "Norsk Litteraturhistorie" nevnes i samme åndedrag som henne fordi jeg ikke har så mange ord på hver side. Jeg tipper Rottem har gjort det lett for seg på dette punktet og telt bokstaver og ikke brydd seg om innhold. Ganske trist egentlig, tatt i betraktning at lyrikk stort sett ikke er matematikk.
|
Ole Andreas Sandberg er frilansskribent
og redaktør av nettmagasinet www.betweenlines.net