Livskampen
Om Garborgs dekadanse-disputt med Christen Collin
Av Per Buvik


Hvem var Christen Collin?
I 1894 skrev Christen Collin en lang artikkelserie i Verdens Gang om kunst og moral, der begrepet dekadanse stod sentralt. Serien vakte livlig debatt, og Arne Garborg tok klart avstand fra Collins synspunkter i et eget essay i Samtiden samme År: "En tak til herr Collin". Den 43-årige Garborg var da på høyden av sin berømmelse, uten at det avskrekket den seks år yngre artikkelforfatteren, som foreleste i engelsk og fransk litteratur ved Universitetet, og som vel et år senere ble utnevnt til dosent og i 1914 til professor i europeisk litteratur.(1) Allerede i 1894 publiserte han sine VG-artikler i bokform sammen med et 146 sider langt svar til Garborg. Boken, som utkom p Gyldendalske Boghandels Forlag i København, har hovedtittelen Kunsten og Moralen og undertittelen Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere, mens svaret til Garborg er kalt "Sund og syg Kunst". Det fikk dikteren til igjen å gripe til pennen, og hans reaksjon stod denne gangen på trykk i Den 17de Mai (22.12.1894), under overskriften "Chr. Collin".

Alle som har interessert seg for Garborgs essayistikk, kjenner sikkert hans ironiske takk til Collin, mens jeg tar for gitt at få har lest litteraturhistorikerens svar til Garborg. Det allmenne inntrykket blant Garborg-lesere er derfor kanskje at jærbuens standpunkter ikke bare er suverent fremstilt, men også ugjendrivelige, og at Collin er en reaksjonær raring uten virkelig litterær kompetanse. Og det er sant at Collins posisjon for de fleste lesere i dag kan virke særegen, mens vi identifiserer oss forholdsvis lett med Garborg. I realiteten representerer de imidlertid begge ideer som stod sentralt i europeisk åndsdebatt mot slutten av 1800-tallet, og i den historiske konteksten er slett ikke Collins tanker mer eiendommelige enn Garborgs, selv om dikteren er på parti med fremtidens litteratur, i den grad det er riktig å si at det ble modernismen. Det er også grunn til å understreke at Collin vitterlig var en meget skolert litteraturhistoriker, og svært godt orientert om samtidens litterære liv. Han tok for øvrig i 1887 en av de beste filologiske embetseksamener som noen gang er tatt i Norge (laudabilis prae ceteris ("laud. med innstilling"): 1.3), og ingen ringere enn Halvdan Koht holdt minnetalen om ham i Videnskaps-Akademiet etter hans død i 1926.(2)
La oss derfor seriøst undersøke hva uenigheten mellom Collin og Garborg egentlig gjaldt.

Garborg som romantiker, gjenspeilingsrealist og dekadent
Garborg mente Collin var en typisk borgerlig kritiker, og at hans misnøye med pessimismen, livstrøttheten og dyrkingen av raffinert nytelse i samtidslitteraturen føyde seg inn borgerskapets generelle avvisning av kunst som ikke bekreftet det borgerlige verdensbildet. "Overhoved udmærker Collins sagkyndigheds resonnement sig ved overflødig almindelighed", skriver Garborg, og presiserer: "Af litterære inddelinger havde han bare en [...], nemlig: sund litteratur og syg litteratur."(3) Hva mener da Collin ifølge Garborg med syk og sunn litteratur? "Sund var den, som forkyndte engelsk udviklingsmoral. Men syg litteratur og dekadent litteratur var eins bier. Dekadenter blev altså på en slump alle de, som ikke sad inde med den rette evangelisk-spencerske moralopfatning." Konsekvensen av Collins litteratursyn måtte bli "at nesten hele verdenslitteraturen blev dekadent" (s. 63). Dette er selvsagt et syn Garborg ikke deler. Spørsmålet er imidlertid om Collins syn virkelig er så enkelt at det kan karikeres på denne måten. Jeg kommer tilbake til det.

Garborgs viktigste ærend i debatten er å få Collin og hans like til å forstå at ingen utenforstående instanser, ingen moral og ingen ideologi skal styre diktningen, som må stå fritt i forhold til alle ytre krav. Garborgs posisjon har som forutsetning at den litterære institusjon er skilt ut som en egen autonom sektor med en selvinnlysende legitimitet som ikke lenger trenger å begrunnes. Samtidig legger Trætte mænds forfatter for dagen en dikteroppfatning vi må kalle romantisk. Hør bare:

En digter kan [...] bare forme, hvad der allerede lever i ham selv. [...] Man skal være inderlig og helt optaget af sit emne for at kunne samle sig således om det med sin sjæls hele varme og kraft, at der kan bli et kunstverk af det. Der er noget af mystik i dette, noget af den mystik, som er over al fødsel (s. 65).

For Garborg er kunsten en "åndsmagt i sig selv", og på kantiansk vis mener han at den "som fantasifunktion [er] skarpt skilt fra moralen som viljefunktion". I den grad det er en sammenheng mellom kunst og moral, er den ifølge Garborg ikke av samfunnsmessig karakter, men psykologisk, for så vidt som "det er samme sjæl, som digter og som vil, og det er det samme liv, som digtes og som leves" (s. 66).

Men hvorfor er det da så viktig at det finnes frie diktere? Er det bare av hensyn til dikterne selv, som ikke kan og vil noe annet enn å dikte? Nei, sier Garborg, som til syvende og sist likevel har en begrunnelse for nødvendigheten av den dikteriske frihet: Dikterne må stilles helt fritt fordi den frie dikter er et talerør for fellesskapet, som dermed trenger dikteren for å uttrykke sine sanne tanker og følelser, slik allerede en romantiker som Victor Hugo hevdet:

Kunsten er mennesjælens frie udtryk, gjennem den vil menneskene udjuble sin glæde, sin begeistring, sit mod; men gjennem den vil de ligeså vel klage sin sorg, sin nød, sin længsel, sin fortvilelse. Kunsten er menneskelig, og ingen menneskefølelse kan være den fremmed; selv "syge" sange synger den med ufortabelig ret (s. 66).

Som vi ser, setter Garborg ordet "syge" i anførselstegn, og mener vel med det enten å sitere Collin eller å ta avstand fra betegnelsen. Men dette er langt fra entydig. For i neste avsnitt synes dikteren å akseptere Collins inndeling i syk og sunn litteratur.

Samtidig blir det klart at det her dreier seg om et mimetisk kunstsyn i to ulike varianter som kolliderer: Collin er enig i at den samfunnsmessige og menneskelige misære skal skildres, men for å overskrides gjennom kritisk distanse og fremmaning av en annen og bedre virkelighet; Garborg gjør seg derimot til talsmann for en oppfatning av kunsten som mekanisk gjenspeiling, og nå er det ikke lenger enkeltdikterens sjel som er kunstens utgangspunkt, men selve tiden, med andre ord allmenne trekk ved den historiske epoken:

[...] er tiden syg, så må den [kunsten] synge syge sange. Har den noget af forfald i sig, noget af de store reaktionstiders skuffelse, mismod, hang til livsnydelse, til drømmeri, til mystik, abnorme sensationer, så træder dette frem i dens litteratur og skal så gjøre. Så sandt digterne er tidens børn, så lever de dens liv med og lider dens lidelser, mere end andre, fordi de er mere følsomme (s. 66-67).

Garborg går altså langt i retning av å godta at diktning likevel har noe med samfunnet og med moral å gjøre; han dementerer dermed selv at den er de skapende enkeltindividers frie personlige uttrykk. Han sier til og med at den syke kunsten har sin egen skjønnhet, som dannede mennesker burde kunne nyte og ikke fordømme. Som noen av de franske dekadentene kommer han dermed -- logisk, men muligens ufrivillig -- farlig nær det synet at også selve den syke tid har sin egen skjønnhet.
Garborg fremstår på denne måten som en blanding av romantiker, gjenspeilingsrealist og dekadent, slik Collin og mange med ham bruker denne termen; det fremgår ikke minst av følgende passasje:

[...] på tidens kunst aflæser man dens åndelige atmosfæres tryk som på et barometer. Og har vi den åndens dannelse, som bl. a. vore lærere i litteratur burde hjælpe os til at nå, vil vi også kunne se og nyde denne syge kunsts ofte eiendommelig fine og zarte skjønhed, -- en skjønhed, den har ganske for sig selv, ligesom høsten har en charme, ingen vår kan kjende (s. 67).

Synspunktet til sist i dette sitatet svarer omtrent til et vi finner i Paul Bourgets berømte Essais de psychologie contemporaine (1883), som Gabriel Gram viser til i Trætte mænd. Bourget knytter det eksplisitt til en egen "theorie de la decadence" som han utleder av Baudelaires univers.(4) I Collins øyne må derfor Garborg fremstå som en typisk dekadent. Og bedre blir det ikke av at Garborg fremstår som den rene determinist ved å betrakte kunsten som et direkte speilbilde av den historiske virkelighet, som attpåtil blir fremstilt som om den var enhetlig og motsigelsesfri: "Den, som i en syg tid vil skabe en 'sund' kunst, må først gjøre tiden sund, d. v. s. vække dens tro og dens mod, dens vilje og dens dådskraft" (s. 67). En slik "vækkelse" er utenkelig uten at nasjonen får seg presentert "tidens forløsende ord, d. e. den samlende, begeistrende fremskrittstanke" (s. 67), og en slik tanke besitter ikke Collin etter Garborgs syn.

Det blir altså tydeligere og tydeligere utover i Garborgs essay at han i realiteten godtar Christen Collins tidsdiagnose, selv om han er sterkt uenig i at "syg kunst" kan forsvinne før tiden selv er helbredet. Garborg synes å ha et historiesyn i slekt med en Adornos og en Horkheimers, idet han understreker at sivilisasjonens utvikling både gir oss noe og fratar oss noe. Fremskritt og utvikling er derfor ikke noe entydig:

Udviklingen er ikke bare fremskridt længer; vi går frem i visse retninger, men hvad der vindes på en kant, blir opveiet, tror man, ja måske mere end opveijet, ved tab på andre hold. Vi går f. eks. fremad i intelligens. Men samtidig med, at refleksionen styrkes, svækkes vor umiddelbarhed, vor evne til at leve og nyde livet, vor følelses varme og styrke, viljens sluttethed og kraft. Nogle beviser endog, at udviklingen ligefrem er voksende ulykke. Hvad der udvikler sig er vor forstand og vore nerver, d. v. s. vor evne til at fatte og vor evne til at lide tilværelsens gru og kval. Men viljen svækkes og opløses (s. 68).

Uten nødvendigvis å være uenig i det som her sies, mener Collin at det like fullt er mulig å bevare og styrke livsviljen på tvers av de historiske forhold.
Når det gjelder forestillingen om dekadanse særskilt, samtykker Garborg i at den er dekkende for Europa, mens han avviser at dekadansen er utbredt i Norge. Faren i vårt land er snarere at unge litterater og kunstnere "tror sig forpliktet til at affektere dekadence" (s. 69). "Den ægte dekadent er født", skriver Garborg, og tilføyer: "Det karakteristiske for den rigtige forfaldsfigur er m. a. o.: svækkelse i livskilderne, medfødt senilitet", og nordmenn "er ikke udslidte nok til at kunne frembringe slig dårligdom i større kvantitet" (s. 69). Ikke desto mindre gir han en beskrivelse av samtidskunsten som stemmer over ens med Collins dekadansediagnose, og her gjør han ikke noe unntak for den norske litteraturen: Utviklingen har ført til ovedreven refleksjon, tap av all umiddelbarhet, svekkelse av viljen og livstrøtthet, og kunsten gjenspeiler nettopp dette faktum.
Garborg og Collin står i det hele tatt ikke så langt fra hverandre i dekadansespørsmålet som Garborg vil ha det til. Garborg tilslører imidlertid dette ved å latterliggjøre Collins artikkelserie som et overflødig "Løft dit Hoved, du raske Gut" (s. 69). Hvor misvisende denne spydige karakteristikken er, skal jeg prøve å vise ved å gå litt inn på Collins lange svar til Garborg.

Vitalisme, vilje og livskamp
Generelt sagt er Collins overordnede anliggende det han kaller Livet, som han betrakter i et vitalistisk perspektiv: Livet er helheten av alt levende, og Livet har innebygd i seg en streben etter vekst og utvikling, altså etter mer liv. Alt organisk, mennesket innbefattet, er imidlertid også vedvarende truet av sykdom, og må derfor dels beskytte seg, dels søke helbredelse. Sykdom defineres som det som hindrer vekst og utvikling. Mellom sunnhet og sykdom pågår det en vedvarende kamp, som Christen Collin kaller livskampen.

Menneskene innehar en særstilling blant alt levende, for så vidt som de, i kraft av sin bevissthet og intelligens, kan bestemme seg for hvilken side de vil velge i livskampen. Og blant menneskene innehar kunstnerne en særstilling, ettersom de eksemplarisk demonstrerer at mennesket er i stand til å overskride det faktisk gitte og skape forestillinger om noe annet og bedre. Kunsten tjener derfor prinsipielt Livets sak. Men det forhindrer ikke at det også finnes kunst som tjener gal side i livskampen ved å fremstille det sykelige og livstruende som noe uavvendelig og attpåtil som noe positivt, som noe sofistikert som bør beundres og nytes. Dekadanselitteraturen i siste halvdel av 1800-tallet er ifølge Collin en kunst som har valgt gal side. Om Garborgs egen Trætte mænd mener han for eksempel at den "poetiserer og forskjønner Kynismen og Blasertheden, gjør den paa en Maade fornem og distvingveret".(5) Om Zolas naturalisme hevder han at den fremstiller menneskets drifter som selvstendige krefter unndratt viljens kontroll. Og deler av realismen, og dermed også Georg Brandes og "det moderne gjennombrudd" i Norden, kritiserer han for tendensen til å stille opp absolutte, uoppnåelige idealer, som Gregers Werle i Vildanden (s. 274-275).

Det har kanskje alt fremgått at "vilje" er et nøkkelord i Collins vokabular. Han insisterer på at viljen er menneskets adelsmerke, og maner til resolutt kamp mot det viljeslappe. Dette er et punkt Garborg berører lite, på tross av at spørsmålet om viljen stod sentralt i samtidens idedebatt. Det er nok å nevne navn som William James og Friedrich Nietzsche. "Der er noget [...] viljesygt ved de Digtere, som lader alle slags Smudsige og triste Indtryk rykke ind og besætte sin Fantasi uden at fyldes af en tilsvarende Kamplyst [...]", skriver Collin (s. 194). På samme vis er det "noget viljeslapt", fortsetter han, "ved en Kunstkritik, som ser en hel Række af Digtere synge Blaserthed og Kynisme ind i et Folk uden at kjæmpe imod denne Masseindpodning af moralsk Sygdomsstof [...]" (s. 194). Det viljeslappe og det dekadente er to sider av samme sak, eller rett og slett ett og det samme, for det dreier seg i begge tilfeller om svekkelse av livsdriften.

Likeens fantasien står ifølge Collin prinsipielt i Livets tjeneste. For fantasien er "Evnen til at flytte udenfor os selv, udenfor den nærmeste Virkelighed, naar denne trykker os ned og formørker Udsigten. Fantasien ser det nærværende høiere ovenfra, i en videre Sammenhæng, som Overgang til noget bedre" (s. 196). PÂ den annen side kan fantasien også "gjøre det tunge tyngre, ved at opsøge mere af samme Sort". Pessimistens fantasi er av en slik karakter, da den benytter sin "associerende Evne til at hente hjem beslægtede pinlige Indtryk", mens "[d]et sunde og naturlige [...] er at forbinde eller 'associere' Forestillingen om et Onde med Tanken paa Forbedring" (s. 196).

Det er tydelig at kunsten ikke har noen verdi i seg selv for Christen Collin. Han har ingen forståelse for doktrinen om kunst for kunstens skyld, som gjenfinnes i flere varianter, fra ThÈophile Gautiers forord til romanen Mademoiselle de Maupin (1835) via Flauberts korrespondanse til Garborgs "takke-essay". Det er ikke noe oppsiktsvekkende i dette. Men det burde vi kanskje synes at det var. For er ikke denne doktrinen -- ganske utvannet riktignok -- for lengst blitt en integrert del av den offisielle moderne doxa? Er nemlig ikke de aller fleste nå av den oppfatning at kunsten skal leve et eget liv for seg selv, innenfor et autonomt felt? Selve spørsmålet om kunstens hensikt oppleves ikke lenger som aktuelt for de fleste av oss. Men det betyr naturligvis ikke at det er løst en gang for alle, eller at det ikke lenger har noen mening. Og hvor besynderlig Collins argumentasjon enn måtte fortone seg, bidrar bøker som hans til å få oss til å innse at nettopp spørsmålet om kunstens hensikt i realiteten er fundamentalt, og derfor må stilles og besvares på nytt og på nytt. Collin overbeviser oss dessuten om at dette viktige spørsmålet ikke kan overlates til kunstnerne selv, da kunsten er et fellesanliggende.

Utviklingslære og biologi
Her er det på tide å presisere at grunnlaget både for Collins livssyn og for hans litteratursyn er den biologiske vitenskap, Darwins evolusjonsteori og Herbert Spencers utviklingslære. Utviklingslæren og biologien forteller oss hva som er våre basale vilkår, uansett hva vi bedriver den korte tiden vi er tilmålt på jorda. I lys av biologien og utviklingslæren er det ifølge Collin hybris å holde kunsten for å være mer vesentlig enn selv den virkeligheten den nærer seg av, for de "almindelige Livslove gjælder for Kunsten som for alt, hvad der hører med til Livet [...]" (s. 201).

Garborgs ironiske kritikk av Collin neglisjerer det biologiske perspektivet totalt. Det skyldes delvis at Garborg sammenblander biologisk bekymring med moralisme. Han reduserer Collin til en trangsynt moralist, mens Collin snarere er vitalist, og mer opptatt av slektens utvikling enn av moralbud. Collin virker ikke påfallende snerpete; han er heller ikke for sensurering av den litteraturen han anser som syk og smittebærende fra et utviklingsbiologisk synspunkt. Han er i det hele tatt uten de fascistoide trekkene som sjokkerer hos en beslektet livsforkjemper i samtiden, nemlig jøden Max Nordau, forfatteren av et verk som figurerte blant de ti best solgte i Europa mellom 1890 og 1900, Entartung (Degenerasjon) (1892-93).(6) Partipolitisk var ellers Christen Collin Venstre-mann, med alt hva det innebar i 1890-Ârene.

At Garborg ikke ser at Collin underordner moralen under biologien, er desto mer overraskende som den samme underordningen er fremtredende hos Nietzsche, som han skrev en fin introduksjonsartikkel om allerede i 1895, basert p Lou Andreas-SalomÈs bok Friedrich Nietzsche in seinen Werken (1894). Som kjent mente Nietzsche at den greske tragedien var et uttrykk for dionysisk-apollinsk livsdyrking, og Garborg noterer at det motsatte av en slik livsdyrking ifølge filosofen var "den teoretiske tenkjing, det kalde, livsfiendske forstandsarbeid, som uppløyser livet og vil forstå det, i staden for å leva det, og leva det ut; [...]."(7)

Jeg prøver ikke å si at Nietzsches og Collins former for vitalisme er identiske, for det ville være helt feil. Filosofen hyllet jo sprengningen av det siviliserte livets rammer, mens Collin ville styrke den borgerlige kulturens utvikling. Ikke desto mindre dyrker de begge livskreftene med referanse til biologiens krav; de har altså vitalismen felles, om enn i ulike varianter, hvis vi med vitalisme forstår det syn at "livet ikke kan forklares bare ut fra fysikalsk-kjemiske årsaker, men forutsetter en særlig 'livskraft' eller 'livsprinsipp' [...]."(8) I dette generelle perspektivet er det ikke avgjørende at Nietzsche er en amoralsk dionysisk tenker, mens Collin er moralsk og apollinsk. Begge er anti-individualistiske og oppfatter mennesket som en del av en altomfattende helhet, som er naturen. Og begge tar avstand fra det Nietzsche kaller den romantiske pessimisme, og dermed fra 1800-tallets litterære og kunstneriske dekadanse, som også er en form for romantikk (ny eller sen, alt etter som).(9) Dette være sagt med alle forbehold, for Christen Collin kan selvsagt ikke på noe vis sidestilles med Nietzsche, som jo er en av filosofihistoriens skjellsettende tenkere. Collin tok for øvrig eksplisitt avstand fra Nietzsche. Like fullt har de det vitalistiske felles.(10)

Collins fruktbare forstyrrelse
Når jeg her går langt i retning av å rehabilitere Collin, er det ikke for at vi skal slutte oss til hans idÈer; de var ellers nokså utbredte i datidens Europa. Og det er slett ikke for å fremholde hans litterære preferanser som mønstergyldige. Jeg kan for eksempel aldri få meg til å foretrekke Bjørnson fremfor Ibsen, og jeg kan vanskelig la meg overbevise om at Richard Jefferies er en stor dikter som ufortjent er gått i glemmeboken.(11) Jeg synes til og med at Collin skriver bedre om Flaubert, Maupassant, Zola og de andre "syge" enn han skriver om Bjørnson og Jefferies, hans to eneste klare eksempler på "sunde" samtidsdiktere. Det jeg finner interessant ved Christen Collin, er selve den motstanden han byr en typisk moderne livsanskuelse, hvis vi med det forstår en livsanskuelse som ser helt bort fra, eller som endog forutsetter å ha løst, de store metafysiske spørsmål, derunder spørsmålet om livets mening, spørsmålet om moralens berettigelse og spørsmålet om kunstens hensikt. Collin ble allerede av den moderne eliten på Garborgs tid ansett som anakronistisk, men også som en som forstyrret den moderne konsensus ved å holde liv i sentrale livsspørsmål som ingen realisme, ingen naturalisme og ingen dekadanse hadde fullgode nye svar på.

I vår egen tids historiske virkelighet råder vel for øvrig stadig den moderne konsensus, og den vil fortsatt nødig forstyrres av problemstillinger som anses som anakronistiske: Spør hvilke som helst kunstnere og kunstkjennere i dag hva som egentlig er kunstens eksistensberettigelse, og du vil få en rekke sprikende og ofte forvirrede svar. Spørsmålet står rett og slett ikke lenger på agendaen, fordi innkjøpsordninger, stipend, legater og stillingsmuligheter ikke lenger nødvendiggjør det. Kunst og litteratur utgjør, som alt sagt, et autonomt felt, der aktørene er mest opptatt av kunstinterne, formale utfordringer på den ene side og økonomiske forhold på den annen side. Uroskapere som Christen Collin og hans like, eller for den saks skyld, på den norske kunstarenaen i dag, en Odd Nerdrum,(12) minner oss derimot om at kunst bestandig også har noe med fellesskapet og med Livet å gjøre, og at det er det som grunnleggende sett berettiger kunstens -- all kunsts -- eksistens.

"Difyr skal me høyra på Collin"
I sin reaksjon på Collins bok i Den 17de Mai virker det som om Garborg har åpnet seg mer for Collins fundamentale perspektiv, selv om han stadig er frempå med ironiske finter av typen "denne gode collinguten",(13) og selv om han i svært liten grad går inn på Collins analyser og argumentasjon. Garborg misforstår dessuten Collin helt når han vil ha det til at det er optimismen og livsgleden som er litteraturdosentens hovedsak, for det er det ikke; det er intet mindre enn menneskeslektens videre utvikling. Og den saken er altfor viktig for Collin til at historisk bestemte problemer, elendighet og mismot skal få overtaket. Garborg forklarer både dekadansen og naturalismen nettopp med referanse til tidens generelle "vonløyse" (s. 76), som skyldes at alle tenkelige utveier virker umulige. "For dette, dei kallad 'dekadence', det er ikkje dekadence, då visst ikkje hjå oss, som aldri hev havt nokon overkultur", skriver Garborg; "det er den modløysa, som magtstel den friske meir en den sjuke, når han tykjest sjå, at her kann han med all si kraft og all sin livshug -- ingen ting til hjelp ut-retta" (s. 76-77). Garborg selv vil imidlertid like lite som Christen Collin gi etter for motløshet og handlingslammelse; det er derfor han nå helt oppriktig takker litteraturhistorikeren for hans innspill. Det er ingen ironi i det følgende:

Difyr skal me høyra p Collin, endå um me tykkjer han tek det lett. Og me skal ropa til alle, som det enno finst helse i: driv på gutar! den som held modet uppe greier seg i alle tilfelle betre en den, som gjev upp. Endå hev det aldri hendt, at folk som heldt modet uppe og gjorde sitt beste til å grava utveg for ein samfundsflaum, låg reint under. Mange måtte falla, mange vart ut-rivne; men tilslutt kom den nye tidi [...] (s. 77).

Så hvis vi litt puerilt spurte hvem som gikk seirende ut av den dekadanse-disputten jeg nå har gjort rede for, måtte overraskende nok svaret bli Christen Collin. For hva er det ikke som skjer i løpet av disputten? Garborg oppgir ironien, og han legger uenigheten om moderne litterære strømninger og enkeltforfattere til side. Og til fordel for hva gjør han dette? Selvsagt ikke til fordel for Collins litterære smak og hans avvisning av samtidens mest interessante diktere, men til fordel for Collins grunnleggende perspektiv. I dette perspektivet er kunsten en liten brikke i en mye større sammenheng, som er selve livskampen.




Per BUVIK (f. 1945). Professor i allmenn litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen. Siste bok: Dekadanse (Pax, 2001). Har også
vært opptatt av Garborg, og har blant annet publisert en artikkel om
Bondestudentar (Edda, 1975) og etterord til Sveinung Times utgivelse
av Trætte Mænd (Aschehoug, 1980) og til Sverre Lyngstads amerikanske
oversettelse av samme roman: Weary Men (Northwestern University
Press, 1999).


NOTER:

1. Collin har et relativt stort forfatterskap, som bestÂr dels av litteraturhistoriske studier, dels av kulturkritiske essays. Hans hovedverk er Bj¯rnstjerne Bj¯rnson. Hans barndom og ungdom (1907). Ellers kan nevnes b¯kene Leo Tolstoi og nutidens kultur-krise (1910), Brorskapets religion (1912) og Det geniale menneske (1914). Han offentliggjorde ogs flere arbeider om s forskjellige diktere som Homer, Shakespeare og Ibsen.

2. Se Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo: &Mac197;rbok 1928, Oslo, 1929, s. 42-50.

3. "En tak til herr Collin", i Artiklar og essay, II, bind 11 av Arne Garborg, Verk 1--12, utgave ved Sveinung Time, Oslo, Aschehoug, 1980, s. 63. -- Alle referanser til dette essayet gjelder samme utgave, og blir heretter gitt i parentes direkte i min tekst.

4. Se P. Bourget, "Baudelaire", dansk oversettelse ved Vald. K., Ny Jord. Nordisk Tidsskrift for Literatur, Videnskab og Kunst, III, januar-juni, 1889, s. 253. -- Dette essayet kan ogs leses i den fremragende antologien I den sidste time. Dekadencens kunst og kritik. Redaksjon, introduksjoner og etterord ved Lis Norup, &Mac197;rhus, Husets Forlag, 2000, s. 135-145.

5. Chr. Collin, Kunsten og Moralen. Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere, K¯benhavn, Gyldendalske Boghandels Forlag, 1894, s. 200. -- Alle andre henvisninger til denne boken blir gitt i parentes direkte i min tekst.

6. Se min bok Dekadanse, Oslo, Pax, 2001, s. 45-64.

7. "Friedrich Nietzsche", Artiklar og essay, II, bind 11 av Arne Garborg, Verk 1--12, op. cit., s. 91. -- Denne artikkelen stod opprinnelig i Syn og Segn i 1895.

8. Knut Erik Tran¯y i Gyldendals Store Konversasjonsleksikon, bind 4, Oslo, 1959.

9. Jf. den engelske tittelen p den f¯rste omfattende studien av europeisk dekadanselitteratur, skrevet av italieneren Mario Praz: The Romantic Agony [1933], London, the Fontana Library, 1960.

10. Merk ogs hva Nietzsche skriver i 1887-tillegget til Die fr&Mac246;hliche Wissenschaft (1882): "All kunst, all filosofi kan betraktes som p samme tid rednings- og hjelpemidler i livets tjeneste, livet i vekst, i kamp [...]" (oversatt etter Pierre Klossowskis franske utgave: Le Gai savoir (La Gaya Scienza), Paris, Club FranÁais du Livre, coll. "10/18", 1957, s. 390). -- Jeg er klar over det problematiske ved  trekke ut og isolere en slik setning i Nietzsches tekst, som for ¯vrig fortsetter slik: "De [kunsten, filosofien] forutsetter alltid lidelser, individer som lider." Poenget mitt er imidlertid  f frem at ogs Nietzsche tenker kunsten og filosofien i et mye videre perspektiv enn kunstens og filosofiens eget interne: Hans fundamentale referanseramme er konsekvent selve Livet.

11. Collin nevner spesielt Jefferies' mest kjente bok, selvbiografien The Story of My Heart (1883).

12. Jeg tenker i denne sammenhengen sÊrlig p hans lille skrift Hva er kitsch?/ On kitsch, Oslo, Kagge Forlag, 2000.

13. "Chr. Collin", Artiklar og essay, II, bind 11 av Arne Garborg, Verk 1--12, op. cit., s. 77. -- Ogs de andre henvisningene til dette essayet gjelder denne utgaven, og blir gitt i parentes direkte i min tekst.