Det er rimelig å kreve sannheten av litteraturen
Av Jan Inge Reilstad


MOTTO:

”Hvad er Sandhed?” spurgte Pilatus, og, mærkelig nok, det er akkurat det samme spørgsmål som også vår tid opkaster. Og efter alle mærker at dømme spørger den netop i samme tone og tanke som Pilatus’s tid; ”sandhed? Hvad er det for noget? Er det overhovedet noget, som virkelig er sandhed?” […] og når så nogen talte om sandheden, så smilte de medlidende og spurgte: ”hvad er vel det for noget?” Men ikke længe derefter var Roms dage forbi. Arne Garborg, i artikkelen ”Sandheden og partierne”, fra 1872

Derfor kan det heller ikke være forfatterens oppgave å benekte smerten, slette dens spor, lukke øynene for den. Han må tvert i mot ta den som sannhet, og for at vi skal se, må han gjøre den sann på ny. For vi vil alle bli seende. Og det er denne hemmelige smerten som først gjør oss følsomme for erfaringen og særlig for erfaringen av sannhet. Ingeborg Bachmann, ved mottagelse av de krigsblindes hørespillpris, i 1959(1)

- Jeg har kødda mye med tabuer, ja. Men nå er det ingen tabuer igjen. Odd Nerdrum maler folk som driter. Vanlige folk har sex direkte på TV. Andre skyter vilt rundt seg på gata. Dermed er ingen tabuer igjen. Bortsett fra ett. - Og det er? - Sannheten. Herodes Falsk, til Dagbladet, 20.juni 2001

Dette essayet har primært Arne Garborgs forfatterskap som satsplanke. Få norske forfattere gjennom tidene har med større tyngde anvendt sannheten som nav i sitt eget skrivearbeid og for egen dannelse. Få har med større tyngde brukt sannhetens vokabular som retorisk verktøykasse for sine skrifter. Få har med samme intensitet tegnet politiske, mentale og åndelige verdenskart med sannheten som kompass.(2) Få av litteraturens oppdagelsesreisende har i slik grad skriftfiksert sannheten som positiv utopi for sin utforskning. Etter å ha lest gjennom Garborgs artikler og essays, er dét nettopp hva som synes mest hensiktsmessig å aktualisere fra hans verk: SANDHEDEN. Ikke fordi hans verk står nærmere en objektiv eller metafysisk sannhet enn andre store forfatteres, aldeles tvert i mot.
Men først noen andre satsplanker.

Storpolitikk, terror, sannhetskommisjoner og litteratur
Sannheten er igjen på samfunnets dagsorden, også i den storpolitiske virkeligheten. Det er de siste årene slått sprekker i markedskapitalismens virkelighetsbilde helt inne i Vestens helligsteder, som i New York og NRK, både av fanatiske terrorister og reflekterte demonstranter. Demonstrasjonene mot Vestens maktapparat og dets betydelige maktarroganse er store og voldsomme hvor enn makteliten møtes, om det er den finansielle eller politiske. Den første norske statsmakt, NRK, inviterte etter terrorangrepet mot New York fredsforsker Johan Galtung til debatt med statsminister Jens Stoltenberg og Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge. Dette kunne ikke skjedd bare for inntil ett år siden. Da hadde man invitert Carl I. Hagen i stedet for Galtung. Da hadde heller ingen nevnt at USA har foretatt 228 intervensjoner i andre land de siste tiårene. Det kan bli en del fiender i avmakt ut av 228 intervensjoner.

Selve det avsindige terrorangrepet mot New York er muligens verdenshistoriens nest største etter amerikanernes egen atombombing av Hiroshima og Nagasaki i 1945, som amerikanerne riktignok fikk klemt inn i krigstid, og dermed unnslapp med merkelappen ”krigshandling”, som igjen har veldig kort vei til ”forsvar” og ”gjengjeldelse”, osv. Peter Sloterdijk skrev i sin Kritikk av den kyniske fornuft, fra 1983, en meditasjon over atombomben: ”Atombomben er Vestens egentlige Buddha […] en ekstrem objektivering av maktens ånd […] Den er ikke annet enn vår egen utfoldelse, en materiell representasjon av vårt eget vesen […] Vi er bomben. I den er det vestlige ”subjekt” realisert til fullkommenhet”.(3) I realiteten var Hiroshima og Nagasaki gedigne terroreksperiment for å finne ut hvordan bombene virket i ”virkeligheten”, foruten å sette en standard for fremtidig sanksjonering av fiendtlig opposisjon mot USA. I sannhet et barbarisk og degenererende motiv, også om man kaller det et sent svar på Pearl Harbour eller bare godtar at ”president Truman måtte”. Dette delvis i motsetning til terrorangrepet på New York – tragisk, grufullt og straffeskyldig som dét selvfølgelig også er – hvor det tross alt kan finnes historiske, sosiale, økonomiske, ideologiske, militære (jfr. igjen amerikanernes egne intervensjoner i andre stater bare de siste årene) og ikke minst humanitære motiv – kanskje især om det er snakk om ”hjernevaskede” terrorstyrker med tilholdssted i Afghanistan, Palestina eller Irak som står bak.

Sannheten om verdenssamfunnet er visstnok så usannsynlig horribel at det hver eneste dag dør 30.000 barn av sult og nød i verden. Det er omtrent 5 ganger flere enn dem som døde en mer spektakulær, men like tragisk død, i New York den 11.september 2001. De fleste har hørt slike dødstall fremsagt en rekke ganger i alle mulige medier de siste åra. Hver gang blir smerten mindre, om den noen gang var der. Hovedspørsmålet er: Hvorfor blir den mindre, eller hvorfor var den aldri der i det hele tatt? Dødstallene er en type sannhet det er blitt helt umulig å forestille seg med magen, knapt nok med hodet, og ikke bare på grunn av den fysiske avstanden, men også på grunn av den mediale formidlingen.

I følge forfatteren og litteraturfilosofen Ingeborg Bachmann er litteraturens særegne hovedoppgave – her ment som den kunstprosaiske og poetiske litteraturen, i motsetning til den politisk-økonomiske, byråkratiske, juridiske, journalistiske, vitenskapelige og også filosofiske og teologiske litteraturen – å finne nettopp i dette dilemmaet, så tilspisset i dag i den moderne vestlige verden, nemlig: å akseptere smerten som sannhet og gjøre den sann på ny. For det er bare smerten som kan gjøre oss følsomme for erfaringen av verden i det hele tatt, og ”særlig for erfaringen av sannhet” (jfr. innledende sitat). Underforstått er litteraturens hovedoppgave i henhold til Bachmann å skape humanistiske utopier med grobunn i våre lidelseshistorier, hvor disse til daglig stadig vekk glemmes, fortrenges eller benektes. Bachmann hevder derfor ”litteraturens uoppbrukelige sannhet” som et utopisk dannelsesideal i stadig forfall i en mett og moteriktig verden.(4) Som vi skal komme tilbake til, er dette å betrakte som en variant av det fjerde og siste sannhetsbegrepet Arne Garborg kjemper seg frem til gjennom sitt forfatterskap.

Den globaliseringen av markedsøkonomien som i dag pågår innebærer i stor grad det samme som å styrke den vestlige kommersialismens diktatur, hvis eneste uttalte lov er behovet for en stadig forbruksvekst. Uten vestlig forbruksvekst ”kollapser” den varianten av kapitalismen som vi har tillagt oss i den ekstreme markedsliberalismen, en kollaps som ikke er et umiddelbart gode verken for rike eller fattige land. Med en fortsatt vestlig forbruksvekst, og dermed økende makt til kommersielle multinasjonale aktører med profitt som eneste målestokk, begrenser man likevel ytterligere mulighetene for å regulere forholdet mellom verdens rike og fattige, mellom makt og avmakt. Men da er det ikke bare den vestlige økonomien som står i fare for å kollapse. For i motsetning til i 1945 har også avmakten i dag våpen som kan svi av områder på størrelse med Hiroshima i løpet av et øyeblikk, eller som vi har sett: bombe en by med større kirurgisk presisjon enn USA-NATO kan finbombe Irak eller Balkan.

Vesten har bare så altfor lett glemt at verdens velferdssamfunn etter den andre verdenskrig like mye er tuftet på inntrykket av den umenneskelige utslettelsen av Hiroshima, lyset vi alle så fra Enola Gay, som på den økonomiske Marshall-hjelpen. Sannheten er kanskje ---- at smerten fra Hiroshima aldri kan forsvinne, at om den kan så bør den ikke, at den må gjøres sann på ny, for at verdenssamfunnet skal kunne oppnå en mental humanistisk balanse av en viss holdbarhet. Sannheten er at det i dag kreves noe mer enn økonomisk og humanitær ”Marshall-hjelp” til de nødlidende, som bare kan utjevne nøden på kort sikt og bekrefte forskjellene på lang sikt.

Hva ville du, kjære leser, f.eks. svare på spørsmålet om sannsynligheten for en form for atomkrig i verden det neste hundreåret? Det er svært vanskelig å forestille seg denne å være under 50%. Det er jo en grunn til at gamle vismenn ofte annonserer en form for avdempet kulturpessimisme, som ikke må forveksles med en absolutt kulturpessimisme, slik for eksempel Arne Garborg gjorde det i sine siste år. Vestens problem har lenge vært en tendens til at det akkumulerer sin kulturelle ondskap under den stadig mer skinnende overflaten – men som tidvis kommer til uttrykk som undertrykt hat utenfra og løgnaktighetens trykk innenfra(5) – gjennom å la være å utfordre sine egne sannheter. Samtidig akselerer den teknologiske og økonomiske kapasiteten i enkelte land, slik at det for hvert år er stadig flere land som besitter for eksempel atombomber. Det er derfor verdt å huske på Arne Næss’ ord: Jeg er pessimist for dette hundreåret, men optimist for det neste. Det er verdt å se at dette hundreåret vil måtte kreve en særlig stor besinnelse fra maktens hold.

Sannheten er at litteraturen har en rolle å spille i forhold til storsamfunnet. Dens utopiske oppgave er intet mindre enn stadig å oppmuntre til den formen for sannkjenning som anskueliggjør den humanistiske satsplanken som både dannelsen av enkeltindividet og verdenssamfunnet må ha. Dens enorme oppgave er selvsagt å gjøre denne formen for sannkjenning minst like gangbar som den som finnes i de genre som i dag forvalter sannheten for enkeltindividet og samfunnsmakten: Nemlig journalistikken og de byråkratiske dokumentene fra maktens administrasjoner, samt de 40 moteriktige avisbaserte romanene som leses i landet, rett i koppen fra bokklubbenes omsetningssentral.

Giovanni Arrighi har i The Long Twentieth Century, som er en gjennomgang av kapitalismens historiske stadier, skrevet at ”stadiet for finansiell ekspansjon er alltid et sivilisatorisk tegn på høst”.(6) For aldri er gapet mellom den fysisk-åndelige virkeligheten og den økonomiske makten større enn i et slikt regime, og dermed alltid i fare for å gape over de få enkle livsviktige sannhetene. Når finanskapitalismens katedraler i New York bombes av kaprede passasjerfly, styrt av fanatisk religiøse og fulle av uskyldige sivile, er det å betrakte som en handling lik den som fremmer dette regimets første møte med HISTORIEN. Det vestlige velferdsmennesket møter ikke seg selv i døra i dag, men et vrengebilde av seg selv, og kanskje burde vi alle se at vi er i ferd med å bli vår egen største fiende. Det er ikke en genetisk, men en historisk manipulert Frankenstein vi i så fall møter i døra. Vesten kan uansett ikke besinne seg nok på spørsmålet om det selv har skapt fiender som nå allerede er inne i kontrollrommet. Den Historien USA og Vesten så beleilig alltid tar brodden av;(7) det er neppe en Historie som kan avskrives med ny maktbruk. Om de undertrykte har mangelfull forståelse for det liberale demokratiet, er det på ingen måte likeverdig med Vestens immunitet mot deres lidelseshistorier, som vi gasser oss slik i uten å ta dem innover oss. Hvor for eksempel TV-aksjoner mer er å betrakte som antibiotika mot enn sannkjenning av lidelseshistoriene. Disse historiene trenger alltid å forsones ved sannkjenning. Til alle tider har det vært slik: Lidelseshistoriene skal ikke nødvendigvis kringkastes, de må sannkjennes. Alt annet er bensin på bålet.

Det må erkjennes at USAs historie i det store er lik Israels historie i det ”små”. Det er i sannhet ikke noe stort steg for menneskeheten å hoppe rundt på månen, slik Armstrong engang utbasunerte mens han gjorde nettopp det, eller for den saks skyld å skulle bygge rakettskjoldet NMD (National Missile Defense). Det hadde imidlertid vært et stort steg for menneskeheten om USA, i stedet for å sprøyte milliardpenger og motivasjon til fortsatt statsterrorisme inn i Israel, hadde sørget for at palestinerne fikk sitt eget land. Dette er den kjernekonflikten som om den løses tar luven av en ny kald eller varm krig mellom USA/NATO/Vesten og Østen, av en religionskrig mellom kristne og muslimer. Ser man uretten mot palestinerne kan man også se den mulige amerikanske uretten på et storpolitisk nivå. Med et nylig eksempel: Etter terrorangrepet skapes det enkle fronter, med eller mot! Den fattige atommakten Pakistan og andre muslimske land, Afghanistans nærmeste naboer, blir oppringt av verdens mektigste mann, som snakker ubehagelig likt en Don Corleone: I’ll give you an offer you can’t refuse.(8) Ser man uretten mot palestinerne kan man også se hvordan USA kunne tilføre verdenssamfunnet noe det virkelig trenger, der fra sitt store øysamfunn klemt inn mellom to store hav, med mette, ensomme og hevnlystne innbyggere, som har fått et plutselig blikk for hverdagen i andre deler av verden. Nettopp dette blikket måtte man heller odle til det ble sannkjent av alle. Det kunne ikke minst litteraturen gjøre, om den fikk tid, om nå ikke journalistikken denne gang skulle makte det den aldri før har maktet.

Det må sies: Det vil selvsagt bli et stort vendepunkt for Vesten og verdenssamfunnet den dagen vi får en mediekritikk som makter å vise til hele folket størrelsen på den kommersielle nyhetsindustriens makthengivne uviktighet. Dén vil bli husket som en Kepler, Darwin eller Freud – som alle ved en forsterket sannkjenning destruerte allmenngjorte ”sannheter” om den menneskelige eksistens – som skaper en mediekritikk og –forståelse, som distingverer medienes humanistisk-globale kjernerolle, men får folk til i avsky å le seg skakke av deres global-provinsielle kremmerånd.

Det er både en plikt og en nødvendighet å antyde at det kan være Historien om den finansielle amerikanske velferd som innhenter USA nå, og som har satt New York i brann. Det minner om Robert Fitchs bok The Assasination of New York, hvor han beskriver hva han kaller finanskapitalens ”mord” på New York, da den besatte hele byen og fortrengte all annen virksomhet med sin FIRE (Finance – Insurance – Real Estate).(9) New York is on FIRE, skrev Fitch. Hans skrift understreker den symbolske tyngden i de terrorhandlingene som er begått i og mot byen, men dermed også delvis mot oss, mot Vesten og dens kristne finanskapitalistiske regime.

Men det finnes lyspunkt også i det storpolitiske. Verdenssamfunnet har faktisk tatt innover seg et nytt sannhetsbegrep det siste tiåret. I Sør-Afrika oppnådde lokalbefolkningen å nedkjempe en av de siste restene av den fysiske europeiske imperialismen, ved at Apartheidregimet falt. Nelson Mandela, en menneskelig Buddha for vår tid, brukte ikke bare det juridiske rettsapparatet for å lege sårene etter ”krigen”. Den moderne juridiske ”loven” kunne like gjerne bidratt til en eskalering av problemene, som vi kjenner så altfor godt fra enhver revolusjon. Revolusjonen spiser som kjent sine egne barn. Som en moderne videreføring på samfunnsnivå av buddhismens fire edle sannheter(10) nedsatte han i stedet en sannhets- og forsoningskommisjon med fredsprisvinner Desmond Tutu som leder. Slik kunne han synliggjøre og sannsynliggjøre, på et realpolitisk plan, en mulighet for ofrene til å bli kvitt offerbyrden, men også en mulighet for overgriperne til å bli kvitt sin arvesynd og sitt stigma.

Sør-Afrika har på ingen måte trådd inn i et samfunnsmessig Nirvana. Det vil selvsagt aldri kunne oppnås noe sted. Men med sin topiske situasjonsbedømmelse – sin kairos, med en retorisk term – har Mandela klart å åpne for en mer bevisstgjort humanistisk balanse i samfunnsmedlemmenes liv, gjennom å ommøblere den kulturelle overbygningen, ikke legge den fullstendig i grus. I stedet har han gjort plass i overbygningen til en positiv utopi, både for enkeltmennesket og det nasjonale samfunnet.(11) Og han har vist at det er mulig å kreve sannheten av politikken.

Litteraturinstitusjonens mange veikryss
Mandelas eksempel er selvfølgelig ikke direkte overførbart til litteraturen, men inneholder likevel hva samtidslitteraturen må strebe etter for å kunne ha noen samfunnskritisk mening, utover å være en borgerlig yrkessyssel på linje med andre. Litteraturen må være mer enn et fag for beleste og skrivekyndige som lar ”krabber spille piano”, for nå å sitere Wallace Stevens, om forskjellen mellom den oppfinnsomme, originale og moteriktige litteraturen og den litteraturen som faktisk ønsker å oppdage noe.
I dag er den litteraturen (her menes: den kunstprosaiske og poetiske refleksjon) som kan sies å ha en reell og umiddelbar samfunnsmessig virkningshistorie, altså den litteraturen som leses av makten og massene, først og fremst arena for det som tidligere var teologiens og deretter filosofiens domene, nemlig enkeltmenneskets forhold til en metafysisk og eksistensiell og/eller psykologisk dimensjon. Altfor ofte står leseren av samtidslitteraturen igjen med bilder av et indre og ytre kosmos som ikke er farget av mot samfunnet. Det er en slik litteratur som i dag behager og behersker makten og massene. Dette på tross av at det også i litteraturen i minst et århundre har foregått en stadig mer formalistisk og språkkritisk dreining, i takt med den 200-årige antimetafysikken i filosofien og i takt med avmakten overfor den vulgærmaterialismen som den vestlige kommersialiseringen av samfunnsformasjonen har medført, særlig siste delen av forrige århundre.

I den akademiske refleksjonen over litteraturen har vi det siste tiåret – etter postmodernismens innebygde hermeneutiske krise – sett to hovedstrategier dominere: Enten bud på forskjellige former for pragmatisering av litteraturen eller forsøk på å gjeninnføre litteraturen som metafysikkens kampplass. Fortellingen, den historiske forfatteren, det pluralistiske jeget, det pragmatiske jeget, Gud, familien, (Jesu)barnet – det er bare noen stikkord for de seneste forsøk på revitalisering av litteraturen. Analogt har trend- og fremtidsforskere med reklameutdannelse, og med mye større makt over politikken enn akademiske eller litterære tenkere, lansert sine positive mantra om ”fortelleren”, ”emosjonell intelligens”, ”drømmesamfunnet”, osv. – og fått mange skulderklapp fra maktens lobbyister.

Riktignok har vi den senere tid også hatt opprop for en litteratur som tar utviklingen av samfunnsformasjonen på alvor, i sær i lyrikken. Og det har vært etterspørsel etter en fjerde kulturradikalisme, som er ideologikritisk, men helst med et kulturoptimistisk, vitalt og sosialliberalt innhold, på vegne av enkeltindividet i det ettermetafysiske moderne samfunnet. Den fjerde kulturradikalismen tenkes som en oppdatert videreføring av Brandes, Jæger, Krog, Bjørneboe, m.fl. sine litterære program, og er rettet mot en tiltagende naiv metafysikk og en påtrengende kulturmasochisme hvor menneskene, ifølge gründer Eivind Tjønneland, piner seg selv til de negativene samfunnsformasjonen adler. (Det anorektiske moteriktige SATS-mennesket og risikosportens døde er begge eksempler på ”frie” offer for samfunnsformasjonen, altså kulturmasochister. Slik den litteraturen som formidler lignende idealer er å betegne som kulturmasochistisk.)

På den annen side har den retoriske vending – som kom i Akademia i kjølvannet av den strukturalismen som oppstod etter den lingvistiske vending, og som med andre navn kan kalles for poststrukturalisme, dekonstruksjon og/eller postmodernisme – ikke bare gjenåpnet det reservoaret som den klassiske retorikken og dannelsen er, men ikke minst vært et negativ av og en analog tendens til utviklingen av reklamespråket i den tiltagende kommersialiseringen og relativiseringen av samfunnet. På lignende vis som den historiske avantgarden paradoksalt nok, men sannsynligvis delvis med rette, er beskyldt for å ha levert ”varene” til utviklingen av dagens overfladiske reklamespråk.

Friedrich Nietzsche kan på mange måter betraktes som den filosofiske forfader både til den liberalistiske nypragmatismen og den etiske nymetafysikken i den litterære institusjonen. Ja, på mange måter representerer han også den sosialliberale kulturradikalismen med den offensive utopisten som helteskikkelse, jfr. bejaeren, han som bare er så altfor åpen for det nye i økonomiens og teknologisprangenes kjølvann. Men Nietzsche inkarnerer også den mer venstreradikale kulturkritikken hvor samfunnets sosiale fellesskap står sterkere, med en mye mer defensiv utopist som helt, jfr. Nietzsche som lidelsens filosof og fellesskapets fortaler, i dag inkarnert i den som bare er altfor sorgtung over å forlate den gamle intime sosialiteten som teknologien sprenger. Som vi skal komme tilbake til kan også Garborgs forfatterskap, påvirket som det var av Nietzsche, og slik det utspant seg i en norsk overgangstid, leses som å representere et lignende veikryss for litteraturens ideologiske ansatser, igjen aktuelle å orientere seg etter eller ut av.

Nietzsche kan for sin del også sies å ha utledet det sannhetens begrep som, dessverre, har regjert den litterære institusjonen de siste tiårene. Sannheten var for Nietzsche ”en bevegelig hær av metaforer”, som overmanner oss med sedvane.(12) Sannheten var å betrakte som metafor i 3.potens, fordi virkelighetens vei frem til vårt eget språk allerede innebar gangen fra nerveimpuls til bilde til lyd. Dette pragmatiske og språkkritiske sannhetsbegrepet trenger vi nå utvilsomt å bli ferdige med. Moraltenkeren Nietzsches utenommoralske studier har nemlig blitt vår indre moral. Det var neppe Nietzsches mening. Hans omsnuing av alle verdier var en redningsaksjon fra det som i følge ham selv mumifiserte menneskenes liv den gang, det var i første rekke kristendommen, vitenskapen og byråkratiet. Han ville neppe vært nådig mot det kommersialismens diktatur vi lever under i våre åpne demokratier. Dette nietzscheanske sannhetsbegrepets virkningshistorie er allerede skremmende stor, i litteraturen som i samfunnet. Nietzsche mente for sin del bare å si at alle begreper en gang hadde vært metaforer og engang skulle bli metaforer igjen. Språket er i bevegelse, og makten beveger. Som allerede Cicero forstod, antok han at å finne ord og å finne sannhet er akkurat det samme. Språket er ikke nøytralt. Om språket i sin essens er vilkårlig er ikke anvendelsen av språket vilkårlig for mennesket.(13) Eller som rockepoeten Tom Waits nylig sa det: ”Verden er et helvetes sted, og dårlige forfattere ødelegger kvaliteten på våre lidelser.” Derfor må vi nå la Nietzsches sannhetsbegrep igjen bli til metafor, til en død metafor, en unødvendig avgrunn å kikke ned i. Den tragiske avgrunnen Nietzsche åpner for at vi lever våre ettermetafysiske liv over, har hjulpet oss til å se at den ENE SANNHETEN er en menneskelig fordom, men han har også blitt misforstått når det gjelder behovet for sannhet, for et nettverk av hengebroer over avgrunnen. Og var det noe Nietzsche så var det maktens og maktspråkets betydning for sannheten. Hans utenommoralske forskning, den gudelike hvor SANNHETEN ER EN HÆR AV METAFORER, var uansett ikke ment som skreddersydd forbilde for vår hverdagslige moralske habitt. Ja, spørsmålet er om ikke disse to sannhetsbegrepene er to sider av det samme, at de står imot hverandre ikke ulikt de sannhetsbegrepene som ligger under for eksempel retorikken fra TALIBAN og VESTEN (den gammeltestamentlige retorikken fra Vestens leder etter terrorangrepet har åpenbart vært akkurat lik den fra Taliban – Islam og Kristendom er nær sagt identiske religiøse ideologier – og slik tydeliggjort fundamentet for det vestlige regimets åpne sannhetsbegrep).

Det blir uansett mer og mer åpenbart at samtidskunsten og -litteraturen har problemer med å demme opp for den pragmatismen og totalrelativismen som i dag åpenbart ikke er SANNHETENS KAIROS, men bare kommersiell mote og strøm. En mote som vegeterer på den liberalismen som tyter ut av den rådende pengemaktens ånd. Denne ånd ligner mer og mer en åndssvak ånd, som ikke kan eller vil reflektere over hva for eksempel dannelse og humanisme trenger å være i et moderne nettverkssamfunn.

Humanismens ideal om det fullkomne er det danna mennesket som erkjenner sanningas eigenverdi uavhengig av all autoritet. Å søka sanninga – anten det no er i form av kunstnarlege uttrykk, vitskapleg kunnskap eller filosofisk innsikt – inneber å utvikla det menneskelege ved oss […] Elles er det særmerkt for humanismen at den ser danninga som noe heilskapleg, noe som er eitt og udeleleg. Kjærleiken til sanninga inneheld utvilsamt ei djup respekt for detaljen, for det eksakte. Men humanismen tilskriv ikkje yrkeskunnskapen i seg sjølv noen verdi innanfor eit intellektuelt eller kunstnarleg område. Kunnskapar og ferdigheter blir til danning først når dei lykkest i å oppdra mennesket til å nytta seg av det vidsyn, den objektivitet og dømmekraft som følger av sanningskravet – og nytta seg av det i all si tenking og handling.(14)

Sannhetens kairos i dag kan synes å være behovet for en ny form for humanisme, men med basis i den av Georg Henrik von Wright ovenfor anførte, som ikke minst – og kanskje bare – litteraturen kan fremme. Det er en form for sannhet som står like langt fra metafysikkens ENE sannhet, personifisert ved Atta, den religiøse selvmordsflygeren, som den står fra markedsliberalismens pragmatiske og TOTALRELATIVISTISKE sannhet, representert ved oss gjennomsnittlig vulgærmaterielle euro-amerikanere.
I kjølvannet av terrorhandlingene i USA har både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, barn som voksne, uttalt at det hele var som på film, som var det en av Hollywoods sedvanlige fantasier som utspilte seg på et kinolerret. I dette hører vi gjenlyden av vårt eget regimes ånd. Men i dette hører vi også kunsten og litteraturens potensiale. Forholdet mellom dikting og virkelighet er ikke enkelt og entydig, svært ofte blir det diktede til virkelighet. Den kommersielle Hollywood-filmen med sine banale teknologiske effekter og sin heltedyrkende realisme, det vil si en realisme hvor helten ofte er et fanatisk overmenneske med vold som ånd, viser seg stadig vekk å drive virkeligheten videre i for kinoindustrien stadig mer profitable retninger. Profittas moter styrer både den kunstneriske og samfunnsmessige virkeligheten. Det finnes knapt humanistiske utopier i kunsten lengre. Dét er den uutholdelige sannheten som blir stadig klarere, når vi desperat kjemper for å føle noe i etterkant av de bestialske terrorangrepene, hvor virkeligheten nok engang kopierte kunsten. Har kunsten og litteraturen de siste tiårene stort sett bare produsert lystgass nok til å holde den politiske og økonomiske ballongen svevende? I stedet for å puste sannhet inn i den? Er dette samtidslitteraturens naturlige bidrag til det samfunnet som brødfør den? Eller er det nå heller rimelig igjen å kreve sannheten av litteraturen?

Men Hvad er Sandhed?
Quid est veritas? Det var hva Pontius Pilatus spurte Jesus, etter at denne i forhør hadde sagt: ”For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”(15) Pilatus finner ingen skyld hos Jesus, men folket velger på hans forespørsel heller å frigi den notoriske forbryteren Barabbas enn Jesus. Vi kan vel i den sammenheng bare si: Lite har forandret seg på snart 2000 år.

Hva betyr sannhet? Etymologisk kan vi følge begrepet tilbake til det indogermanske sont-, som igjen har mulig rot i det greske esont, ”værende”, men muligens også i det latinske sons, ”skyldig”.(16) Etymologien anskueliggjør at begrepet har med bekreftelse av en eller annen form for virkelighet å gjøre, som sansning, tanke eller handling. Men samtidig indikerer etymologien at begrepet også har med konsekvensene av samme sansning, tanke og handling å gjøre. Samtidens jag etter affirmative tenkemåter har selvsagt gode sider. Men det er gjennom våre siste tiår blitt mer og mer tydelig at viktige begreper som synd og skyld dermed nettopp er kastet ut med badevannet, og dermed også den betydningen av sannhetsbegrepet som har med konsekvensene å gjøre i en ikke-juridisk forstand. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen hevder for øvrig i sin bok Dydsetikk, som han redigerte i 1998, at den vestlige liberalismens seiersgang nettopp har gitt oss moralens avpolitisering ved en gjennomgående juridifisering av moralen, altså ved å instrumentalisere forholdet mellom individ og fellesskap.(17) Det betyr: ved å heve seg over en ”gammelmodig” og lite moderne dydsetikk og syndetenkning. En genremessig årsak til denne utviklingen må tilligge også litteraturens fall eller avmakt overfor dokumentene og journalistikkens språk.

André Comte-Sponville har i Liten avhandling om store dyder på sin side store problemer med å finne ord for den dyden som styrer vårt forhold til sannheten.(18) Han er innom oppriktighet, ærlighet, sanndruelighet, sannhetskjærlighet, sannferdighet, ekthet, osv., før han faller ned på god tro som sannhetens dyd. God tro er ikke religiøs eller absolutt tro, som bare er ”sannhetsrus, ingen dyd men heller fanatisme”, som han sier. Han posisjonerer også sannheten som nummer to i verdi etter kjærligheten, men som nummer en i væren. Han setter videre den gode tro opp i mot ond tro (løgn overfor oss selv), slik Jean-Paul Sartre formulerte denne i sin filosofi, som det å fornekte ”sin egen angst, sitt eget intet og sin egen frihet”. God tro er ”det motsatte av alle private eller offentlige former for ond tro”. Den er det motsatte av jegets trelldom under seg selv eller andre. God tro er sannhetens kairos: ”Å lyve for de tyske politifolkene som spør om vi skjuler en patriot, er ikke å lyve. Det er å si sannheten. Å svare: Nei, det er ingen her når det er noen der, det er den helligste av alle plikter [i denne situasjonen]”, sier han. Men det er fra Montaigne han stjeler selve ordet, når denne åpner sine Les Essais med: ”Her har du en bok i god tro, leser…”. For Montaigne, essayets og den skeptiske humanismens kanskje største fortaler, er sannheten dydens første og grunnleggende del, som betinger alle de andre og selv ikke betinges av noen, i sitt prinsipp. Men sannheten som ideal er krevende, og betinger en omfattende humanistisk dannelse, og en situasjonell forståelse ikke minst av nabodyder som rettferdighet, mot og måtehold.

Det er altså ikke rett å si at SANNHETEN er en kategori som har vært død for den filosofiske etikken og estetikken siden middelalderen. Det bare føles slik. Det er selvsagt ikke rett at sannheten har vært latterliggjort i filosofien siden Cicero et 50-talls år f.Kr. skrev sin Lucullus-dialog(19) om sannkjenning, hvor han gjør seg til litteraturhistoriens sterkeste talsmann for akademisk skepsis, slik den tidligere hadde vært fremlagt av Aristoteles, Arkesilaos og andre. Stoikerne, som var hans motstandere i dette stridsspørsmålet i og med sin insistering på at sannkjenning var mulig, mente at språket kun var et redskap til å samordne den ytre og indre virkeligheten. Cicero anså derimot det å finne frem til sannheten (filosofi) og det å finne ord (retorikk) som to sider av samme sak. Cicero er i mangt før-sokratisk i sin sannkjenningslære, slik den mye senere Nietzsche også i stor grad var det. Det vil si: Cicero fornektet selv den sokratiske sannhet om at man ingenting kunne vite. Det var aldeles umulig å vite om man ingenting visste, mente han. Som Nietzsche hevdet han dyp mistro til realiteten i seg selv, og ikke minst til sansene og fornuften som skal formidle den, for ikke å glemme de maktene som forvalter den. Men hans sannkjenningslære har sin styrke i at den uttrykker sannheten som et kunstnerisk og moralsk ideal, som en positiv utopi. Akkurat slik som kirkefader nummer en, Augustin, refererer det i sitt verk. Det var under lesning av den radikale skepsisen til Cicero at Augustins kjærlighet til visdom, hans trang etter selve SANNHETEN, ble vekket, skriver Augustin selv. Den radikale skepsisen ble for ham rett og slett et mer finmasket instrument å sile virkeligheten og metafysikken gjennom. Men nettopp gjennom dette sisyfosarbeidet er den mye nærmere å avdekke sannhetens verdi, nettopp som positiv utopi for væren. Cicero formidler med sin radikale skepsis paradoksalt nok nettopp visshet om at SANNHETEN finnes – som det ypperste dannelsesideal. Dette trengs i vår tid, i litteraturen og i alle andre samfunnsfelt: Vi må på ny sile virkeligheten og metafysikken gjennom et finmasket skeptisk sannhetsbegrep tuftet på en positiv humanistisk utopi.

De antikke debattene om sannkjenning er på mange måter forløperne til hermeneutikken og dens uavlatelige kriser. I estetikken er det den sene klassisismen som kommer nærmest å gjeninnsette sannheten som ideal og målestokk, ikke minst i Boileaus poetikk:(20) ”Bare det sanne er vakkert”, og ”bare naturen er sann”. De hermeneutiske krisene topper seg alltid i overgangstider hvor samfunnsformasjonens endringstakt er større enn vanlig, og avhenger ikke minst av endringer i produksjonsforholdene, som er påvirket av teknologiske nyvinninger, og som alltid medfører en tilhørende revurdering av folkelige og juridiske lover. Den tidligere barokke renessansen, representert for eksempel med Rabelais, stod med sin bejaende og overskridende humanistiske hermenutikk tilsynelatende langt fra en Boileaus noe dogmatiske naturutsagn fra 1674.(21)

Filosofen Richard Rorty er på sin side et godt filosofisk eksempel på de siste tidenes postmodernisme, hvor budskapet har vært ikke bare at ordene og begrepene er vilkårlige og helt ute av stand til å formidle sannhet, men også at det i det hele tatt finnes en virkelighet der ute som det i sannferdighet er nødvendig å kvesse ordene og begrepene på, som det er nødvendig å sile i det hele tatt. Sannheten finnes kun i språket, å tro noe annet er ubrukelig metafysikk, antar Rorty & co på sitt mest ekstreme. Vi lever alle i forskjellige totalrelativistiske språkfellesskap som til enhver tid konstruerer det språket det trenger, til å vise seg med og til å skjule seg bak. Overmenneskene i en slik forståelse av forholdet mellom språk og virkelighet, det vil si med slike oppfatninger av sammenhengen mellom dikting og sannhet, er dem som likevel tenker sosiale og mellommenneskelige tanker, og som dermed går med på å godta noen i bunn og grunn unyttige sannheter. Sannhet skapes her av usannhet. Mening skapes av meningsløshet. Mennesket skaper seg selv. Satt på spissen: Sosiale former skapes av rare og ironiske mennesker som har trådd inn i det ettermetafysiske samfunnet med sannhetsbegrepets aura kjekt på slep, som et kuriøst samleobjekt og antikk prydgjenstand i denne moderne solipsismens høyborg.

Men denne liberale ironikeren, en av samtidens gestalter av Nietzsches overmenneske, som er Rorty og andres uttalte idealmenneske, blir det dessverre færre og færre av. Mens det blir stadig flere helt vanlige ”totalrelativistiske” mennesker som har vanskelig for å tenke en eneste solidarisk og humanistisk tanke. Det høres overalt: Alt er subjektivt. Det var en annen situasjon et annet sted med andre folk. Jeg har rett, uansett, på min måte. Det er min virkelighet. Det finnes i dag en sannhet for hvert menneske, og hvert menneske vet stadig oftere at deres sannhet er den beste for dem – og dermed resten av verden. Det vil si: de vet stadig mindre. En verden hvor usannhet dermed uavlatelig skapes av denne totalrelativistiske språkforståelse og verdensanskuelse, som ikke er tuftet på en kjempende allmenndannelse og en humanistisk hermeneutikk. Våre tiders meningsenfold skapes, foruten selvsagt ved kommersialiseringen av mediene,(22) av den subjektive egennytte som har dollar som parameter langs sin eneste akse. Dystopisk talt formes våre sosiale former av en rendyrket individualisme, hvor det eneste kriterium for samhold og solidaritet er hvordan skille seg ut fra dem som ikke er så individualistiske som dem selv. Kollektive utopier finnes ikke, bare de individuelle drømmene om å bli millionær eller milliardær alt etter som, men uansett til en fraværende bevissthet om andres lidelse og ulykke.

Før jeg ser nærmere på Garborg og Sandheden, skal jeg først bare antyde noen av de sentrale måtene sannheten har vært forstått på i den europeiske skrifthistorien. Det er selvsagt uendelig mange måter å fremlegge sannhetsbegrepets resepsjons- og virkningshistorie på. Noen av de viktigste er allerede behandlet. De fleste som nevnes i oppregningen finnes det fortsatt rester av i alskens miljøer i forskjellige deler av verden:

a) Sannheten som essens, som årsak og ideell verden, som et fast objektiv, mulig å erkjenne eller ikke – den filosofiske og metafysiske hovedlinje (PLATON) b) Sannheten som fluks og hendelse – den filosofiske og antimetafysiske hovedlinje (HERAKLIT – HEIDEGGER) c) Sannheten som kristen åpenbaring og tro, eller også som en fusjon av menneskelig fornuft og religiøs åpenbaring – middelalderens litteratur (AUGUSTIN – AQUINAS) d) Sannheten som et sett fastlagte men tidvis omdiskuterte målestokker – den filosofiske materialismens, rasjonalismens og vitenskapens hovedlinje (EPIKUR – DESCARTES – NEWTON) e) Sannheten som en både individuell og kollektiv erfaring, som situasjonell dannelsesreise – retorikken, humanismen og den klassiske litteraturens hovedlinje (CICERO – GOETHE) f) Sannheten som en mer eller mindre homogen, koherent og intelligibel prosess – historiefilosofiens hovedlinje (HEGEL) g) Sannheten som helt eller delvis falsk konstruksjon – hovedlinje i kultur- og språkkritikken (for eksempel mistankens hermeneutikere og frankfurterne – MARX, NIETZSCHE, FREUD og ADORNO, BENJAMIN) h) Sannheten som en helt vilkårlig og/eller kun språklig konstruksjon – postmodernismens hovedlinje (RORTY) i) Sannheten som heterogen, åpen, forførende, som begjær – den franske poststrukturalismens hovedlinje (DERRIDA – DELEUZE) j) Sannheten som helt subjektiv, relativ og aldeles betydningsløs – hovedlinje blant alle dagens (norske) makteliter (MEDIENE – HAGEN OG HANS POLITIKERVENNER – NÆRINGSLIVET – HVERMANSEN)

Det understrekes at mange av de anførte navnene fra filosofihistorien gjerne passer inn i flere av disse svært forenklede kategoriene. Den siste kategorien tilsvarer Arne Garborgs omtale av sannheten i en av sine første artikler, nemlig ”Sandheden og partierne”, jfr. sitatet innledningsvis. Her refererer han det tidligere nevnte spørsmål Pilatus’ stiller Jesus, før han beskriver det relativistiske sannhetsbegrepet som da råder, og avslutter med: ”Men ikke længe derefter var Roms dage forbi”.
All verdens litteraturhistorier fra Arilds tid viser at sannheten har vært en vesentlig del av fortellingenes egen motivasjon og drivkraft. Den antikke europeiske litteraturen er for eksempel full av personer med overnaturlige seerevner, som Kassandra og Tireisias, for ikke å glemme Apollons orakel i Delfi. Den gang var menneskenes forhold til den ytre og indre naturen fortsatt av mytologisk art, gudene fortsatt til stede i verden. Slik var litteraturen en uavlatelig diskusjon av de allmenne lovene menneskene levde under, samfunnsmessige som eksistensielle. I dag er det tilsynelatende ingen forfattere som er så gale at de går på banen med sannheten som drivkraft og retorisk verktøy for sine skrifter. Hvorfor ikke? Handler det ikke nettopp om dette – kampen om sannheten? Er ikke sannheten fortsatt den aller mest radikale målestokken for diktekunsten og/eller dikteren? Eller er vi bare designere av ordgull alle sammen, i våre personlige reklamebyrå? Arne Garborg er en av dem som har klart å ivareta sannhetsbegrepets aura i det ettermetafysiske på en troverdig måte. På en måte som det absolutt kunne være verdt å la seg influere av, som kimen til nye tenkemåter omkring litteratur og samfunn.

Aadne Eivindson og Sandheden

Den Gud, som vil, at alle Mennesker skulle blive salige, vil ogsaa, at de alle skulle komme til Sandheds Kundskab, ja voxe og gaae frem i den samme efter de Leiligheder og Hjælpemidler, som dem tilbydes i een Verdens Alder mere, end i den anden. Erik Pontoppidan, 1738

Allerede i 1871, som 21-åring, tolv år før han forlagsdebuterer skjønnlitterært, og som noe av det første han i det hele tatt skrev for offentligheten, publiserer Aadne Eivindson – med kunstnernavnet Arne Garborg – i Seminaristen, det som senere skulle bli Lærerstandens Avis, en kort artikkel om Erik Pontoppidans katekisme. Denne hadde helt til Garborgs egen tid vært rådende pensum i den norske kristendomsopplæringen, skrevet av Pontoppidan som et forsøk på ”at forene i en catechetisk Forklaring […] alle den christelige Lærdoms forløbne Sandheder.” I forordet overgir her Pontoppidan sine gudsord til leseren med kongelig anbefaling, til bruk i dansk-norske kirker og skoler. Pontoppidan skrev nemlig på oppdrag av selveste kong Kristian 6., hvis ambisjon ikke var mindre enn å etablere et statspietistisk norsk-dansk regime. Ganske ulikt dagens makteliter kunne vi si, som ønsker å etablere et globalt markedsliberalistisk regime, religionsideologisk sett riktignok under den samme guden.

Det 13. spørsmålet i katekismen lyder: ”Hvoraf kjender man, at just denne Skrift, som vi have, er det sande Guds Ord?” ”Af adskillige Ting”, svarer han selv, før han fyller på med oppfinnsomme og løgnaktige, men sett i ettertid både morsomme og ikke minst forståelige omskrivninger av den europeiske historien,(23) heller dette på ingen måte ulikt mediestrategiene til dagens makteliter. Den unge Aadne Eivindson hadde i oppveksten stiftet altfor nært bekjentskap med Pontoppidans sannferdighet gjennom farens strenge og pietistiske oppdragelse, og ironiserer i sin artikkel over Pontoppidans pedagogiske gangsyn, når denne i en lærebok til småbarn setter seg fore å bevise ”at den Hellig-ånd er ’sand’”. Beviser forutsetter tvil, men for barnet eksisterer intet annet bevis enn autoritetsbeviset, fortsetter Garborg – det at en autoritet fremholder noe som sant. Resultatet på mottakersiden beskriver han senere i ”Det mørke fastland” (1893): ”Disse stakkars, af slid og sut og for megen Pontoppidan halvt åndssløvede vestlandsbønder”. Men viktig nok forsvarer han samtidig Pontoppidan mot sin egen samtids pietistiske revisjon av hans katekisme. Det som trengs, mener Garborg, er forfattere som skjønner hva et menneske er, og skriver deretter.

I 1919, 48 år senere og fem år før hans død, etter i fem tiår å ha vært omtalt bl.a. som anarkist, bohem og radikaler, må Garborg så rykke ut i Edda og forsvare seg mot beskyldninger om at han er blitt en forfatter med et romantisk og kirkelig litteratur- og livssyn. Noe han begge deler benekter. Til sitt forsvar viser han til sin egen artikkel fra 1911, om ”Kyrkja og borgarsamfundet”, i Samtiden. Her møter vi en Garborg som gir seg over til Jesu morallære, som for Garborg sant må sies står i sterk kontrast til kirkens praksis. Garborgs forhold til sin tids kirke er som det forhold Jesus hadde til sin tids kirke, det sier han selv. Om enn kirkens makt på Garborgs tid var mindre i det økonomiske var den like sterk i det kulturelle. Garborg anfører at om kjærlighetsbudet og brorskaps- og fadertanken, slik vi møter dem hos Jesus, faktisk ble gjennomført, ville det gi Jesus rett til hans frelsernavn, om enn bare i en menneskelig mening av ordet.

Leser vi Garborgs journalistiske og essayistiske forfatterskap kronologisk gir det oss faktisk en forståelse av Garborgs tankeliv som mye mer av en teleologi og en humanistisk teologi, enn av radikale brudd og anti-religiøsitet. Allerede som 20-åring har Garborg kritisk omsorg for Pontoppidans katekisme, en av de bokdjevlene som fór i faren og gav Aadne en oppvekst som en hanegal fikk ham til å fornekte ham. Garborgs kunstprosaiske skrivemåte er tiljublet på mange vis, som lekende, kritisk, ironisk – og presis i utviklingen av resonnement som var de gjort med laser. Kan det være at vi like godt kan beskrive hans skrivemåte med forbilde i katekismens? Det vil si: I stedet for den tradisjonelle katekismens retoriske spørsmål med autoritære svar, stiller Garborg retoriske spørsmål med ironiske svar for å bygge det sannhetens prisme ”med uendeleg mange sideflater”, som han snakket om? Har eller bør all litteratur kanskje ha en kateketisk dimensjon? Det vil si: er all litteratur i sin basis læredikt?

Sannhetskravet i Garborgs diktning er i hvert fall uomtvistelig. Sakprosaen uttaler sannhetskravet og diskuterer det gjennom hele forfatterskapet, slik det lurer under alle hans fiktive figurer i skjønnlitteraturen. Sannhetskravet er både form og innhold hos Garborg, både etikk og estetikk. På den ene siden kaver han rundt i litteraturen på leting etter sanne former for liv, tanke og skrift, om mulig med sosial og politisk nytte for det samfunnet han selv levde og døde i. På den andre siden blir sannhetsbegrepet også navet i den retorikken som Garborg anvender for å ta seg frem til disse stedene. Men ---- er det virkelig relevant å se nærmere på Arne Garborgs diktning med slike gamle metafysiske brilleglass som Sandhedens colabunner vitterlig er? Sannheten kan vel bare finnes i et univers med en enerådende Gud som nihilistisk teaterregissør? Så lenge vi ikke vet hvor mange frelsere som springer rundt på overflaten av universets millioner av kloder, er det vel ingen grunn til å holde fast ved Sandheden?

Jo. Igjen! Som kunstnerisk ideal og som positiv utopi for en humanistisk dannelse av individ og samfunn, som er kjernen i den måten Garborg hele tiden anvender Sandheden.

Utviklingen i Arne Garborgs forfatterskap kan som sagt lettest forstås ved en kronologisk lesning av hans kunstprosaiske artikler og essays, eventuelt av hele hans sakprosaiske forfatterskap, som også inkluderer brev og dagbøker og en mer dagsaktuell journalistikk. Når det siste er sagt så skiller Garborgs dagsaktuelle journalistikk seg godt ut fra dagens, ved at Garborg også i denne genren stort sett skaper kunstprosa, altså en skrift med estetiske og tenkeriske kvaliteter utenom normalprosaens sedvanlige saklighetsregister.(24) Det er etter hvert mange Garborgforskere som har kategorisert forfatterskapet. De to største så langt er utvilsomt Rolv Thesen og Sveinung Time, som opererer med en mer tradisjonell inndeling av hans forfatterskap i decennier.(25)

Vi kunne likeså godt velge å formulere utviklingen i Garborgs forfatterskap med navnet på de viktigste påvirkningskildene han lar seg utsette for. Dem vi med Harold Blooms ord kan kalle for kildene til Garborgs anxiety of influence. Det er Ibsen – Bjørnson (jfr. hans berømte tale i Studentersamfundet i 1877 i Oslo, om ”å være i sanning”) – Nietzsche – Henry George/Jesus. Med et fokus på hans sannhetsbegrep kunne vi da plukke frem fire relevante essays til å representere hans utvikling, for eksempel og lett vilkårlig: ”Sandheden og partierne” (1872), ”Censur!” (1879), ”Friedrich Nietzsche” (1895) og ”Kyrkja og borgarsamfundet” (1911). Disse artiklene kan sies å representere fire faser i Garborgs forfatterskap. Slik de altså også viser det Garborgske forfatterskap som influert av minst fire forskjellige sannhetsbegrep, som kjemper seg frem i den historiske forfatterens skrifter, mange av dem i vedvarende kamp. Disse er forenklet: i) det platonisk-ideelle sannhetsbegrepet, ii) det kulturradikale sannhetsbegrepet, iii) det ettermetafysiske nihilistiske sannhetsbegrepet og iv) et humanistisk sannhetsbegrep tilpasset Jesu praktiske lære, lik den sosialistiske brorskapstanke, særlig tillempet det norske bondesamfunnet (á la Henry George).

Ser vi tilbake på den tidligere oppregningen er disse sannhetsbegrepene mest å ligne med henholdsvis: a), g), h) og e). Jeg har ad omveier allerede antydet to av disse som lite anvendelige for adekvat forståelse av forholdet mellom vår tids litteratur og samfunn. Det gjelder den ENE sannheten og den TOTALRELATIVISTISKE sannheten, som må forstås som magnetiske motpoler på hverandre. Det vil si: de betinger og avtvinger hverandre. Også Garborg selv avskrev etter hvert de sannhetsbegrepene han kjempet med og mot. Et sted beskriver han for eksempel sin første skrivetid som ”Ibsen-ørska si”, hvor han sier at hans eget sannhetsbegrep minner om Brands hat til ”akkordens ånd”.(26)

Det var altså allerede i 1872, i Lærerstandens Avis, at Garborg skriver artikkelen om ”Sandheden og partierne”. Her bruker han nettopp Pilatus’ ord: ”Hvad er Sandhed?” som satsplanke for sine refleksjoner. Garborg innleder med en passasje som synes å passe som hånd i hanske også med dagens situasjon: ”Det er blevet sagt, at vor tids gjærende uro ikke er andet end dens urolige higen efter at finde sandheden, og det kan i det minste se således ud. I ethvert fald føres sandhedens navn altid i munden.” Garborg anså at spørsmålet ble stilt med samme tanke og tone i hans tid som på Pilatus’ tid: ”sandhed? Hva er det for noget? Er det overhovede noget, som virkelig er sandhed?”. Slik er det kanskje igjen først nå mulig å spørre i Vesten, hvor det lenge har vært tatt for gitt at sannheten ikke finnes, jfr. den tidligere oppregningen, hvor sannheten i vår tid – punkt j) – antas som helt subjektiv, totalrelativ og aldeles betydningsløs for både den menneskelige og samfunnets dannelse. Problemet med Garborgs disseksjon av både den politiske og mediale virkeligheten under et slikt relativt sannhetsbegrep, er imidlertid hans tendens til å anvende et absolutt sannhetsbegrep, som igjen avleder en absolutt kulturpessimisme, osv.

Men allerede her i ”Sandheden og partierne” aner man kimen til det kulturradikale sannhetsbegrepet han senere skal forfekte. Et brennaktuelt eksempel fremkastes for å vise oss opportunismen blant de liberal-tolerante menneskene i hans samtid: ”Lad os altså tænke os, at f.e. Muhamedanerne eller hvilke som helst pludselig fik over-taget og gav sig til at forfølge os for troens og meningernes skyld. Hvorledes vilde det så gå?”. Han svarer selv at alle som en ville ”æde” i seg enhver tidligere ed, og aldeles uanstrengt bekjenne Allah som Gud og Muhammed som hans profet. Men når han gjør dette viser han nettopp hvor endimensjonal tidens kristen-politiske verdensanskuelse er, og dermed at den relative sannheten som råder er lik den ene sannheten, som alltid er i mangel av sannhetens kairos, og at i tiden ”hersker slaphedens og splittelsens ånd, og hele verden opløser sig i fiendtlige partier”. Dette er aktuelle antagelser også for vår tid, om vi enn ikke skal ta inn over oss en absolutt kulturpessimisme, eller heller den tidens altfor biologisk-deterministiske underbygging av historiens utvikling. En tenkemåte vi også kan finne i deler av den senere eksistensialismen, ikke minst hos norske tenkere som Zapffe og Tønnesen.(27)

Fra en ungdommelig og noe naiv metafysikk med et absolutt sannhetsbegrep beveger Garborg seg, alt etter som han kjemper mot sin pietistiske bakgrunn, mer og mer over mot et kulturradikalt sannhetsbegrep, ikke minst inspirert av Hans Jæger og bohemkretsen i Oslo. Men det er Bjørnson og hans tale i Studentersamfundet i 1877 ”om å være i sanning”, som endelig ”frigjør” ham, og som får ham til å avskrive kristendommens sannhetsbegrep som ideal for seg selv og sitt skrivearbeid.(28) Det viktigste for alle dem som i denne tid ville ”vera radikale” var ”å få gjort kjærleiken fri i det gamle samfundet”. ”Elskhugen var live liksom tanken var ljose”, sier han ved Jægers død om denne tidsånden, før han fortsetter med at han den gang ikke hadde lært ”å tenkje samfunds-tankar”.

I 1877 utgir Bjørnson også dramaet Kongen. Det handler om en ung konge som vil reformere kongedømmet innenfra, mot noe mer sant og tidsmessig. Han starter så å si med å ville gifte seg med den borgerlige Clara, men møter straks unison motstand fra alle hold, royalister som republikanere. Clara dør til slutt som følge av det psykiske presset hun utsettes for, og slik visner selvsagt også kongens mot. Kongen handler, som Ibsens En folkefiende, om den idealistiske men samfunnsmessige sannhetens møte med den bestående maktens bevisste og ubevisste mekanismer. Kongedømmet blir her et symbol på et hvilket som helst samfunn hvor den bestående makten – den politiske, økonomiske, kulturelle – mangler et sannhetsbegrep som er i et humanistisk kairos. Som en digresjon kan jo her nevnes, som alle vet, at Norge nylig nettopp har hatt et kongelig giftermål. Kronprinsen, fra den eneste gjenværende adelige familien i landet i dag, giftet seg nylig med en småborgerjente som også var alenemamma med skilte foreldre. De ble begge hyllet av alle, monarkister som republikanere. Ingen av samfunnets støtter protesterte. Tvert imot, problemet med kronprinsbryllupet var snudd helt på hodet fra Bjørnsons stykke om forholdet mellom sannhetskrav og samfunnsmakt. Det kongelige bryllupet ble forstørret og idyllisert langt inn i sosialpornografien av alle medier. Vår tids første statsmakt – altså mediene – har nemlig et annet sannhetsbegrep enn i 1877. Våre dagers medier tjener penger og opprettholder sin makt på helt andre måter enn bare for kort tid siden. Og den første statsmakts lakeier slikket i 2001 de kongelige åndelig opp etter ryggen på den mest grisete måte.

Nå er det å si at Bjørnson nok stod for en mye mer samfunnsorientert radikalisme enn den Garborg stod for på denne tiden. Uten tvil var Garborg mer opptatt av en indre og åndelig frigjøring i anarkismens ånd, hvor de viktigste temaene var seksualitet, familiestrukturer, individuell tros-, tanke- og ytringsfrihet. Når Garborg anmelder Kongen understreker han nettopp dette ved Bjørnsons sannhetssøkende stykke. Han anser Kongen for en tungvekter av energisk og glødende kritikk, som kunne rusket opp ”selv meget spæk-tunge naturer”. Men Garborg ser at offentligheten overser stykket: ”den stakkels dikter kunde ligeså godt have fremsagt sine tanker for et auditorium av fedsild”. Og grunnen i følge Garborg, er at det bærer på en annen politisk overbevisning enn ”det bestående”, som ”er som sådant uomdisputerligt”. I forhold til den litterære institusjonen er stykket umuliggjort en virkningshistorie, mener Garborg, fordi institusjonen på sin side har fordømt såkalt ”tendensdiktning” til å være noe annet enn ”kunstværk”. Garborg selv anser dette som visvas: ”Det er derfor altid ”tendents” i den sande og sunde digtning. Den rene tendentsfrihed skulde være negativiteten, hvor digteren intet vil og intet elsker; - men så bliver jo selve negativismen ”tendents””.(29) Redselen for det politiske og samfunnsmessige feltet er jo brennaktuelt i våre dager, og preger utvilsomt mye av litteraturen – og av de samme tåpelige grunner. I anmeldelsen av Kongen aner vi også et kierkegaardsk sannhetsbegrep, som både Bjørnson og Garborg var påvirket av på denne tiden, og som er en bro over til hans mer nietzscheanske sannhetsbegrep.

Eivind Tjønneland har i en artikkel beskrevet nettopp påvirkningen fra den ”religiøse” Nietzsche som skuddet for baugen for Garborgs kulturradikalisme. Selv om han leverer flere av sine beste romaner under Nietzsches påvirkning, jfr. for eksempel Trætte mænd og Fred, mener Tjønneland at ”oppdagelsen av den religiøse Nietzsche ble begynnelsen til slutten for Garborg som kulturradikaler.”(30) Når Garborg selv skal formidle Nietzsche til et norsk publikum i 1895, foretar han en tredeling av Nietzsches liv og lære etter sannhetsbegrepene som er i sving i forfatterskapet.(31) I første fase er det et dionysisk sannhetsbegrep som råder, det som er metafysisk bejaende, dog ikke i form av en absolutt og gitt metafysikk, mer slik han for eksempel finner den i de antikke tragediene. I andre fase mener Garborg at det er et fornuftens sannhetsbegrep som driver Nietzsche, gjengitt i: ”Fiat veritas, pereat vita” – ”La sanninga haldast uppe, um så livet går til grunne”, hvor den objektive sannhet spiller en rolle for verdien. I tredje fase møter vi igjen et livsbejaende sannhetsbegrep, men et fysisk og herværende antimetafysisk et, mye mer orientert mot den makt som beveger og viljen til makt. Her er sant eller falskt ikke det viktige, men om det er et livsfremmende kunstuttrykk. Garborg understreker at dette livsfremmende sannhetsbegrepet dog er tuftet på buddhistisk grunn, og har ”den endelause verdensliding”, som fundament. Garborg ser klokt nok at den humanistiske selvdannelse som Nietzsche profeterer med sitt overmenneske, ”det menneskjelege livs-kunstverk”, hvor etikken og estetikken flyter sammen, som Garborg sier, er tuftet på en omfattende og global fellesskapstanke. Garborgs lesning av Nietzsche er kanskje både naiv og til dels feil i detaljene, men den er usedvanlig klok i helhetsperspektivet, og ikke minst leser Garborg seg selv skarpsynt inn i verket. Nietzsche er den moderne individuasjonens fortenker, slik Garborg avslutter artikkelen sin – ”so vil Friedrich Nietzsche vera ein av fedrarne til denne ætt, kor mykje elder lite ho so vil kunna eigna til seg av hans tankegrunnar”. Og det er nettopp disse tankegrunnene Garborg tar med seg videre, i stedet for den påtrengende nihilismen og totalrelativismen som kan oppstå av overfladisk Nietzsche-lesning, og som Garborg rett nok har spådd vi i stor grad har glemt. Det er dette, som er formulert i denne versjonen, i Nietzsches såkalte andre fase:

Kanskje finnes det fortsatt en fremtid for latteren. Nemlig når menneskeheten har gjort setningen ”arten er alt, en er ingen” til sin, og dermed fått fri og total tilgang til denne ytterste befrielse og ansvarsløshet. Kanskje kommer latteren da til å slutte forbund med visdommen, kanskje finnes det da ingenting annet enn ’glad vitenskap’. Men inntil videre ser saken helt annerledes ut, inntil videre har tilværelsens komedie ennå ikke blitt bevisst seg selv, inntil videre lever vi fortsatt i tragediens epoke, moralens og religionenes epoke.(32)

I et tilbakeblikk over sitt eget forfatterskap i 1907, skriver så Garborg at han i arbeidet med Jesus Messias – et skriftstykke hvor han godt kan sies, på annerledes vis men ikke ulikt Nietzsche, å rense kristendommens sannheter for teologi, eller også å buddhifisere kristendommen – at ”denne – sanne – kristindomen er den høgste manndom verdi enno hev nått”. Nå først kjenner han seg voksen. Han anslår at Mannfolk, Trætte mænd og Hjå ho mor er fra hans ”utlendings-tid”, hvor alt var spørsmål ”det galdt um å arbeide seg igjenom”, hvor han ennå ikke hadde funnet ”livslovine våre”: ”Ein livsskildrar, som ikkje held seg til livslovine, til sanningi, han kann vera kvar han vil; diktar er han ikkje”.(33) Men dikteren er ikke moralist. Sensur hjelper ikke, sier han, før han maner frem i hukommelsen verk av den unge Goethe, Holberg, Boccaccio og Rabelais som kunne gått tapt i sensur. Tvert imot mener han at litteraturen aldri kan bli mer frittalende enn ”den ålmenne mann” selv er til daglig. Derfor kan han også antyde at sann litteratur, som en samfunnsmessig viktig litteratur, kanskje best skapes om samfunnet selv sørger for lønnsordninger til dikterne, slik at de i det minste kan skrive, og som derved ”ikkje lett gløymer samfunds-tanken i arbeidet sitt”. Det er selvsagt en både aktuell og diskutabel problemstilling Garborg her anfører.

Enkelt sagt arbeider den sene Garborg seg fram til et sannhetsbegrep ikke ulikt det enkle sannhetsbegrepet som en Ludvig Holberg eller Friedrich Schlegel begge tidligere hadde annonsert, nemlig at sannheten alltid er enkel og nødvendig: ”Alle de høyeste sannhetene av enhver art er fullstendig trivielle, og derfor er ingenting mer nødvendig enn å uttrykke dem på nytt, og om mulig stadig mer paradoksalt, slik at det ikke glemmes at de stadig finnes og at de egentlig aldri fullt ut kan utsies”,(34) sier Schlegel. Dette blir viktigere for Garborg i hans skrivearbeid enn å raffinere tidsåndens individualisme eller bidra til å utvikle samfunnets økonomiske institusjoner mest mulig på kort sikt, for da ville bare det menneskelige aspektet ved virkeligheten så altfor lett fordampe. Rett nok kan det virke som en vel asketisk (eller kulturmasochistisk) ånd farer i den gode Garborg på denne tiden, altfor ofte i litteraturhistorien mytologisert til kun å ha med hans egen oppvekst å gjøre, slik det også gjorde i hans litterære forbundsfelle i denne perioden, Tolstoi, som han tidligere hadde vært kritisk i forhold til. Alle mulige former for sakprosa blir nå de genre han arbeider innenfor, men alltid med sterke litterære innslag. Det er for eksempel adskillig flere litterære brev enn private brev i hans brevsamling. Det blir naturlig for ham også å anvende mer profetiske undergenre, slik de er utformet i religionslitteraturen.

Det må sies at det er mange nok av Garborgs meninger som i dag virker utdaterte, mye i hans tenkemåte som synes bare så altfor historisk. Men fordi dette estetisk-etiske programmet, tuftet på Sandheden, så åpenbart har mye mer av den positive utopiske urkraft, av den grusomme familiefølsomhet, den selvutslettende selvinnsikt, den menneskelige ironi, den retoriske styrke, den livsbejaende parodiske samfunnsbeskrivelse, den kristen-kirkelige vemmelse, den maktkritiske forståelse, den mediebevisste fingerspitzgefühl, av den humanistiske verdensanskuelse og vesentlighet – fordi dette programmet i så mye større grad er opptatt av forholdet mellom litteratur og samfunn enn våre dagers litteratur kan oppvise, ja så godtgjøres det blikket på litteraturen og samfunnet som her er gjort ved en gjennomgang av Garborgs prismatiske sannhetsbegrep.

Og ---- nå når alle skrivende og tenkende spør seg hva som ble kastet ut med postmodernismens badevann – mens vi fortsatt står midt i en av historiens mange hermeneutiske kriser, nå når de etiske og estetiske programmene på ny gjennomsyres av enten kristen metafysikk eller liberal pragmatisme, nå når samfunnsformasjonen i global skala underlegges markedsliberalismens skjellsettende forskjellsregime av vulgær materialisme, nå når de politiske motsetningene igjen skal tildra seg, med Goliat som en politisk-økonomisk ideologi og David som enten fanatisk religionsutøvelse eller også bare som våre jevne deshumaniserte liv – kan vi med Arne Garborg som satsplanke spørre om ikke litteraturens viktigste oppgave igjen rimeligvis må være å formulere den sannheten som ivaretar et humanistisk kairos i stedet for kun et markedsøkonomisk? Eller vi kan på vegne av offentligheten selv spørre med Karin Moe: ”Ein kan undra kva for [litterær] strategi Garborg ville valt i dag, med informasjonskvantum som spreidd basis for ein atomisert offentleg samtale?”.(35) Eller for å spørre på en tredje måte, på vegne av kunsten og litteraturen selv: Hvordan kan vi godtgjøre sannheten som kunstnerisk ideal i en tid hvor filmer og bøker spys ut nettopp med merkelappen ”bygd på en sann historie”, mens teve på sin side ikke bare dokumenterer virkeligheten i bilder, men også lager underholdning av å direktesende unge aldeles uinteressante ekshibisjonisters ”virkelighet”?

Samtidslitteraturen og sannheten
Vi vet at det samfunnsmessige alltid er både det økonomiske og det kulturelle. Det skulle være lett å se at vår tid trenger større likhet i det økonomiske og et større mangfold i den kulturelle overbygningen. Det er derfor etter min mening, og med bakgrunn i overveielser gjort i tidligere kapitler, grunn til å fremheve to av Garborgs sannhetsbegrep som mer aktuelle for vår tid: Det kulturradikale på ene siden. Men kanskje mest av alt det han avslutter med. Det humanistiske tuftet på en radikal brorskapstanke, spesielt influert av Jesus, Tolstoi og Henry George, foruten Nietzsche. Det er selvsagt likevel ikke gitt at den typen litteratur Garborg selv skrev under disse sannhetsbegrepenes tyngde er den som er mest tiltrengt i en samfunnsformasjon som vår.

Det kulturradikale sannhetsbegrepet er på sin side nødvendig for å holde den naive og ikke minst den absolutte metafysikken på avstand. Det er viktig for å holde frem individuelle idealer som er makt-, språk- og kulturkritiske, og som er i stand til å frigjøre de livsfremmende sannhetene fra fortrengingsslagget produsert av det enorme apparatet mediene, byråkratiet, økonomien og politikken bevisst og ubevisst utgjør. Det er viktig for at den kulturelle overbygningen til stadighet kan fragmenteres, omvurderes, mangfoldiggjøres og intensiveres. Det er dette sannhetsbegrepet som sørger for at kulturen ikke stivner i sitt eget avfall, som avler den indre menneskelige power, samt evne og vilje til folkelig overskridelse av kulturgitte rammer, fordommer og lover. Det kulturradikale sannhetsbegrepet kan gi oss det individuelle røntgensynet, som ser nye rom for hver enkelts selvdannelse under et hvilket som helst samfunnsmessig regime.

Det humanistiske sannhetsbegrepet er imidlertid kanskje enda mer nødvendig i vår tid. Det er dette som er vanskeligst å produsere under et nesten totalisert markedsliberalistisk regime og i en gjennomkommersialisert medieverden. I all sin enkelhet, med sin nærmest sosialistiske himmelhvelving av brorskap, med sin immanente visjon ikke bare om deling av velferd men også om et lavere velferdsbehov – Dream on!, ville nok mange si. Slik mange nok også sa om Garborgs sene forfatterskap, i hvert fall er det gjort i historisk ettertid, hvor den store majoriteten tar avstand fra både Garborgs sannhetsbegrep og verker i perioden. Som tidligere nevnte Bachmann anser Garborg at erfaringen av sannhet innebærer å akseptere smerten som sannhet og gjøre den sann på ny. Erfaringen av verden, og særlig erfaringen av sannhet, er bare mulig ved å sannkjenne lidelsen og fellesskapet. Her må man imidlertid, ulikt f.eks. Eivind Tjønneland, skille mellom å sannkjenne og bli til lidelsen ved å gjennomleve den. Om Garborg mot slutten er lettere asketisk anfektet, er hans ståsted ikke kulturmasochistisk, det er bare ikke kulturhedonistisk. Garborg er en av få som drar rundt på en ånd som samtidig er både epikureisk, stoisk og kynisk, om enn stadig mindre av det siste, og da uansett bare som en form for menneskevennlighet. Litteraturens særlige oppgave blir etter dette derfor å skape livsbekreftende humanistiske utopier med grobunn i våre lidelseshistorier.

Under dette punktet skal jeg kort anføre et aktuelt eksempel til oppklaring av det gjeldende sannhetsbegrepet i litteraturen. John Erik Riley er en av dagens få unge forfattere med både mot og evne til å reflektere samfunnet i sin litteratur på en måte som minner om den her etterlyste. Likevel skrev Riley forleden i Morgenbladet et essay(36) i etterkant av terrorangrepet mot New York, som minnet meg på følgende passasje fra Garborg: ”Diktaren kan mis-taka seg, leggje for mykje, eller for lite, i det han hev sett […] stundom vil han sjå seg nøydd til å draga fram ting, som ikkje folk likar å høyre nemne; og dette kann han finne grunn til å gjera på ein slik måte at det kjennest grovt. Men so fær syndaren tukt. Kritik fær han”.(37) I dette essayet tar nemlig Riley sats i et typisk nietzscheansk sannhetsbegrep når han starter med å ikonisere ”tegnet”, som viser til alt og ingenting, som bare er sin egen hær av metaforer, og det for å rettferdiggjøre at terrorangrepet mot New York er umulig å sammenligne med andre lidelseshistorier, slik enkelte ”venstreintellektuelle venner”, som han kaller dem, tidligere hadde gjort – og dermed kommet til et annet resultat. I og med det grandiose visuelle bildet, ”det tegnet” som ble overgitt menneskeheten da flyene traff World Trade Center, er dette det ”største” ”tegnet”. Hans begrunnelse er tautologisk: ”Det er slik fordi det er slik”. I bunn av dette nihilistiske sannhetsbegrepet ligger selvsagt overflaten, eller estetiseringen av overflaten: bildet. Helt i tråd med kravene fra den kommersielle reklameverden vi lever i. Det er for å si det slik, tvert imot hva Riley hevder, nettopp en hierarkisering av lidelseshistoriene som trengs i verdenssamfunnet. Ikke som hieraki i seg selv, men som sannkjenning av lidelser som er misbrukt og undertrykt. Som tidligere sagt trengs en type sannkjenning som kan være satsplanke for en humanistisk utopi, med muligheter for alle ofre til å bli kvitt offerbyrden, men også en mulighet for alle overgripere til å bli kvitt sin arvesynd og sitt stigma. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal sannkjenne det ekstreme terrorangrepet på New York. Det betyr heller ikke at patos er unødvendig. Og det betyr ikke at denne amerikanske lidelseshistorien, foruten for de enkelte pårørende, ikke har helt spesielle konsekvenser for verdenssamfunnet, dessverre tvert imot. Det humanistiske sannhetsbegrepet som litteraturen bør se med, må uansett gi leseren det samfunnsmessige røntgensynet, som holder gamle og nye rom for dannelse av fellesskap og verdenssamfunn åpne under trykket fra den kommersialiserte individualismen og fra den stadig mer monopoliserte samfunnsmakten ---- på den stadig større avmakten.

De to her angitte sannhetsbegrepene må overta for de to som nå råder verdens grunn, nemlig det ENE og det TOTALRELATIVISTISKE sannhetsbegrepet. Det KULTURRADIKALE og HUMANISTISKE sannhetsbegrepet må overta for disse andre to, og helst forutsette og avtvinge hverandre på samme måte som disse andre tidligere – dessverre – har gjort. Dette er hva samtidslitteraturen ideologisk bør strebe etter på innholdssiden, i sin etos, logos og patos. Dette er å ligne med hva Mandela gjorde i praksis, på et samfunnsnivå. Etter en eksepsjonell lidelseshistorie kom han til folket og makten som en Buddha uten hevnlyst, og med en omsorg for både høy og lav, med omsorg for traumene på begge sider. Ved å opprette en sannhetskommisjon klarte han å ommøblere den kulturelle overbygningen uten å gjøre lidelsene verre, uten verken å forverre den økonomiske basis eller stigmatisere kulturforskjellene. I stedet gjorde han plass i overbygningen til en positiv utopi, både for enkeltmennesket og det nasjonale samfunnet. Han har derfor vist at det er mulig å kreve sannheten av politikken. Han har levert et eksempel på det vi kan kalle et sannhetens kairos for vår samtid. Et sannhetens kairos som er et uavlatelig arbeid, ikke minst for litteraturen.

For litteraturens formelle sider trenger ikke et slikt krav om at litteraturen må være sannferdig eller sannkjennende å bety noe spesielt. Alle genre og alle former kan levere sannheten. Det er likevel slik at de genrene som har dominert offentligheten de siste tiårene er de journalistiske. Her er ufattelig mye å gjøre, ikke minst fordi alt nivelleres i den tabloide journalistikken. Det svært gode er sidestilt med det svært dårlige uten at det gis anledning til å se forskjellene. Journalistikken er hierarkisert etter profitt og ikke etter kvalitet eller sannhet. I litteraturen er det romanen som har regjert banen fullstendig, her også ikke minst gjennom en økende kommersialisering av bransjen i alle ledd, nå sist med at også forfatteren bør ut på det private sponsormarkedet, slik Fay Weldon har gjort og foreslår. I så tilfelle ser jeg svært få grunner til at litteraturen overhodet skal eksistere. Man skal ha forstått lite om man ikke ser forskjell på en kommersiell profittenkende arbeidsgiver og en velferdsstatlig. Om Garborg anså staten som et godt lønningskontor for forfatteren er det ingen grunn til å tro at han ville synes produktplassering var snålt, og at i Mercedes Benz var det nå greie folk. Til grunn for slike holdninger lurer selvsagt et pragmatisk og relativistisk sannhetsbegrep som er tilpasset samfunnsmakten i alt sitt vesen.

Dramaet og lyrikken er, om vi nå ser bort fra poplyrikken, mer eller mindre fortrengte som genre for et større publikum. Det er synd. Ikke minst samtidslyrikken, også her til lands, har vist seg som det kanskje aller mest potente verkstedet for en litteratur som er opptatt av sitt eget forhold til samfunnet. Likedan kan vi kanskje si om essayistikken. Flere og flere forfattere prøver seg i denne genren, som er mye mer forpliktende overfor det samfunnet fiksjonene oppstår i og nærer seg av. En genre som det er uendelig mange måter å utforme på, når graden av en ens egen person, samtid og problemer skal vektlegges i forhold til graden av litterært skapt verden. Selv om det kan skapes sannferdig litteratur i alle mulige genre, er det fortsatt i lyrikken og essayistikken en bør ha de største forhåpningene for den nærmeste fremtid. Ja, kanskje er det i skjæringspunktet mellom disse genrene og dramaet at de nye sannkjennende undergenre skal oppstå?

Det må også anføres at alle tider er avhengige av en dikter med appell i alle lag av folket. Vietnam hadde sin Dylan. I Russland hadde de ”den russiske Dylan”: Vladimir Vysotskij. Den kommersielle populærkulturen er selvsagt i stand til å produsere stjerner som på tross av bransjepresset er i stand til å levere kunst og litteratur, som er både kulturradikal og humanistisk, og som til og med er i stand til å fusjonere slike sannhetsbegrep. Det er hva vi kan og må håpe på fra den kanten. Artister som kan vegetere på og videreutvikle den sanne litteraturen til folkelige uttrykk. Det er imidlertid lite sannsynlig at den glade sosialliberale kommentatorgjengen i mediene har rett i at Elvis Presley er Guds sønn, som skal vende tilbake og redde oss fra den urbane kjedsomheten. Et godt negativt eksempel var her Morgenbladets anmelder Kjetil Lismoen som nylig, i sin omtale av den humanistiske antologien Frys, mente at det var et stort minus ved boken at den ikke bød på tekster fra Elvis Presleys karriere. Det er forskjell på å være like observant på popkulturens uttrykk og virkningshistorie som litteraturens, og det å anse kvalitet og innhold som helt underordnet massebruken. Pendelen kan fort komme til å sette seg fast i andre enden av den estetiske skalaen, hvor et annet og for samfunnet neppe bedre smaksdiktatur kan etablere seg på den vellykkede opinionens glatte kafebord.

Hva vi uansett trenger er tekster som flyter utover sine bredder, som kaster stein i glasshus, som enten eksploderer eller imploderer den rødfisen ens egen flinkhet alltid er. Tekster som står urene og imperfekte både på individet og samfunnet, og som derfor åpner opp for utopiene. Tradisjonelt er det, foruten mesterverkene, nesten bare skapelsesberetningene og science-fiction som har hatt denne kraften.

På den annen side har vi jo bruk for den romanforståelsen som for eksempel Arild Linneberg til stadighet har gitt uttrykk for, i forlengelsen av Sjklovskij og Bakhtin, hvor litteraturens etos er dens flertydighet og flerstemmighet. Særlig den romanen som søker å gi flerfoldige versjoner samtidig av den samme virkeligheten er verdifull, ikke minst for sannheten. Som Linneberg sier: ”Det gjør det vanskelig å finne sannheten. Men det betyr ikke at sannhet ikke finnes. Og det betyr slett ikke at ”sannheten ligger et sted midt i mellom”, slik det hevdes – av folk som vil slippe å ta stilling til den. Sannheten sjølv er flertydig. Hvis vi ikke fastholder flertydigheten, finner vi den ikke”.(38) Dette er ikke et pragmatisk og relativistisk sannhetsbegrep, men et sannhetsbegrep for eksempel i Garborgs ånd, hvor en genre og en form for litteratur uteskes for dens særlige potensiale for sannhet. Det betyr ikke at det sannhetsbegrepet som trengs på innholdssiden, og som skaper den flerstemte romanens ideologiske fundament, ikke trenger å være av en slik art som tidligere påpekt: kulturradikalt og humanistisk. Tvert imot, kanskje er nettopp denne romanformen svært anvendelig overfor det nesten utopiske prosjektet å formidle akkurat disse sannhetsbegrepene. Arne Garborg anså selv sannheten som et prisme med uendelig mange sideflater. Det å få øye på prismet for bare sideflater var kunsten og litteraturens eventuelle nytte. Nyttig også fordi det synet ville kunne si noe om hvem som til enhver tid holdt prismet i sine åpne eller knyttede hender. Ingen maktkritikk kan oppstå uten sannhetskjærlighet og sannhetskrav. Om vi ser bort fra krimlitteraturen er det f.eks. ikke mange norske romaner som i etterkrigstid har hatt det aktuelle temaet terrorisme på sin dagsorden, og lest denne opp imot individ og samfunn på en radikal og humanistisk måte. Det er betegnende at jeg i farten bare kommer på Høst i mars, fra 1957, av Georg Johannesen, og Fimbul, fra 1994, av Kjartan Fløgstad. Her finnes forsøk på å finne årsakene til terrorhandlinger, her er det også snakk om hvordan terroren kan oppstå delvis både innenfra og utenfra regimer.

Formmessig er det ikke slik at mer realisme nødvendigvis er noe tilsvar til en litteratur med sannheten som målestokk. Tvert imot, selv om også en slik ny realisme har vært lansert i den senere tid, for å gi næring til en revitalisering av forholdet mellom litteratur og samfunn. Det er ikke nødvendigvis engasjert litteratur som etterlyses, men en litteratur med ambisjoner om å ha innvirkning på ”livslovine”, for igjen å sitere den sene Garborg. Samtidig sa den kulturradikale Garborg at den litteraturen som er redd for ”tendents” – dét er den virkelig slette litteraturen. Det er uansett nødvendig å gjøre gjeldende andre former enn den journalistiske, vitenskapelige og byråkratiske i den offentligheten som lydes og adlydes, ved å gjøre gjeldende en litteratur som er uren, slik kunstprosaen og poesien kan være det, i sin infiltrering av individuelle og samfunnsmessige perspektiv med språkets særegne egenart. Men ikke for ironiens skyld, eller for språklekens skyld alene. Ikke for at kunstprosaen skal bade i det private og personlige, ikke for å overta medienes sosialpornografi eller for å resentimentalisere litteraturen, men for eksempel bare for at det alltid gjenstår å skrive ”det ubevisstes historie” – slik Adorno i sin tid formulerte romanens egenart – inn i samtidens samfunnsmessighet. Det er viktig å fastholde og formidle behovet for genre som nettopp underminerer og bryter ned de stadig tilstivnende skriftformer og genre. Maktens og massenes former bærer selvsagt alltid på et endimensjonalt potensial for sannhet. Her har forfatteren et ansvar overfor publikum til formell åpenhet.

Hva jeg har forsøkt å ringe inn for her, etter alle omveier i den garborgske skolegård, er en litteratur hvor: Sannheten finnes som sannferdig og uredd maktkritikk. Sannheten finnes som positiv utopi. Sannheten finnes som kunstnerisk og humanistisk ideal. Sannheten finnes som adekvat medieforståelse. Det trengs en litteratur i sannhetens kairos, som i vår tid særskilt er avhengig av fusjonen av et kulturradikalt og humanistisk sannhetsbegrep, lenge etter at Nietzsches hær av metaforer har marsjert forbi, men i forlengelsen av Garborgs sannhetssøkende ånd. Det som etterlyses er et sannhetsbegrep som etter Ingeborg Bachmann er ”uoppbrukelig”, men som hun også begrenset ved å si:

Jeg er også sikker på at vi må forbli innenfor en ordning, at det ikke finnes noen mulighet til å gå ut av samfunnet og at vi må prøve oss på hverandre. Men innenfor grensene har vi blikket rettet mot det fullkomne, det umulige, uoppnåelige, det være seg i kjærligheten, friheten eller i enhver ren størrelse. I motsetningen mellom det umulige og det mulige utvider vi våre muligheter. Det avgjørende er at vi frembringer dette spenningsfeltet vi vokser på; at vi orienterer oss mot et mål som riktignok fjerner seg igjen når vi nærmer oss det.

EKSKURS: ”…hvorfor Jeppe drikker”, av Arne Garborg(40)

At prædike er en let sag. Men det er ikke altid det hjælper. Der prækes rundt omkring os, så ørene kunde falde av: man skal være dydig. Men menneskene er ikke dydige alligevel. Ære være dem, som præker dyd! thi de mener det godt, og lidt nytte gjør vel det også. Men nu har det været forkyndt i to tusen år: du skal ikke være usædelig. Og forkyndelsen har været støttet med alskens gode grunde: bål og brand og tamp og svidejern og gabestok og tugthus og skjændsel og skam og helvedes evige pine og enda en del til. Menneskene kan dette nu. Med usædelige er de lige fuldt. Det blir da tilsidst nødvendigt at tænke på, hvordan dette egentlig hænger sammen. Thi sammenhæng er der, det kan man være rolig for. Hvor er årsagerne? Som skrevet står: det er let at snakke om, at Jeppe drikker. Men ingen snakker om, hvorfor Jeppe drikker. Og dog er det vel egentlig det som er sagen. Kan man få greie på ondets årsager, så vil der kanskje være håb. Men her er det naturligtvis også, at det kniber. Så længe det bare gjælder at præke, er alle svært moralske. Men blir der spørgsmål om at gå sagen nærmere ind på livet, mister mange sit mod. Da får det heller være som det er, synes de. Og med engang gjør de den opdagelse, at egentlig er det ikke så galt fat. Betaler ikke staten fjorten hundrede præster for at præke dyd hver søndag? Og hvis det ikke hjælper, så får det vel for pokker bli enhver vedkommendes egen sag. Folk ved besked! De får selv tage følgerne. Det er ganske vist ikke heldigt, at Jeppe drikker. Men skulde man give seg til at undersøge denne tings årsager, så kunde det komme til at gå ud over adskillig brave folk, ikke blot over mor Nille og hendes krabask, men over Jacob Skomager, der har en jevn skilling af den historie, og over ridefogden, der driver stymperen til arbeid som en stud, og over Per Degn, som gjør ham til hanrey. Det er med andre ord av vigtighed for samfundets skyld, at der ikke rodes for meget op i disse ugreier. Thi vi ved, hvad vi har, men ikke hvad vi får. Og hvad vi har, er den skjønne og hellige ting som kaldes monogamiet. Monogami med undtagelser, ganske vist. Monogami med friller, monogami med kvindesalg, monogami med unævnelige laster, med unævnelige sygdomme, og med en fordærvelse så dyb og infam, at det går ikke an for menneskers børn at vide om det. Kort sagt: monogami med prostitution. Men vi har faktisk monogami, og dersom der så ties så nogenlunde med resten, så kan skikkelige folk leve i fred, og samfundet kan vaske sine hænder. I virkeligheden går det også ganske godt med fortielsen. Præsterne har løn for at præke dyd, og det gjør de, og mere kan ikke de; menneskets natur er ved synden fordærvet. Politiet påser, at de unge piger enten gifter sig eller lader sig indskrive; thi orden må der være i alt; ingen ukontrollert uorden. Så kan ikke politiet gjøre mer. Lægerne? De er nok sjelden idealister. Og om de er det, sløves de vist snart. De ser for meget. Menneskene er svin. Der er ikke noget at gjøre ved det. Så er det bare forfatterne igjen; men begynder de at snakke, så får man i Guds navn mærke dem, og de, som er mærkede, er usædelige og må ikke læses. Dermed er den kalkede grav vel forvaret. Skikkelige folk får leve i fred, og samfundet vasker sine hænder. - Men imidlertid drikker Jeppe. Og spørgsmålet om, hvorfor han drikker, vil ikke kunne holdes nede i længden. Thi der er ikke ende på, hvad menneskene under den bestående uorden må lide for den tings skyld, at naturen presser dem til at avle børn. De, der skjønner, hvordan sagerne står til, vil vide, at det her ikke gjælder om talemåder. Præsten Manders, han som forstår sig så lidet på de dele, han tror, at han kan greie knuderne ved at sige: de godtfolk kan holde sig fra hinanden fra først af. Men han bør nok gå hjem til sine møder og bestyrelser; han er formodentlig også medlem av sædelighedsforeningen. Der er i det hele nok af dem, som pudser på den kalkede grav og kaldes sædelige af menneskene. Hva det i virkeligheden gjælder, er, om vi kan arbeide os ud af den lidelse og fordærvelse, hvortil samfundets unatur i tidernes løb har forvandlet det, der ifølge den naturlige orden er det skjønneste og helligste blant mennesker, livets sundhed og lyst, den eneste lykke, som det i denne verden egentlig er værdt at snakke om. Og først må vi have greie på ondets årsager.

Jeppe og de andre holbersgke figurer kan selvsagt her lett byttes ut med deg, meg, Mohammad Atta, USA, litteraturen, nordmenn, Bush, Bondevik, fundamentalister, osv. – slik en kan det med all virkelig god kunstprosaisk litteratur.

De avsluttende spørsmål til leseren blir da: Under påvirkning av hvilket sannhetsbegrep tror du Garborg skrev denne teksten? Er det virkelig lenger naturlig å kreve sannheten av litteraturen? Og i så tilfelle: Hvilken sannhet mener du det er naturlig å kreve?




Jan Inge Reilstad er redaktør av Localmotives, litteraturkritiker og frilans skribent.



NOTER:

1. Ingeborg Bachmann. Det er rimelig å kreve sannheten av mennesket, Bokvennen forlag, Oslo, 1997.
2. Digresjon: Sommeren 2001 hadde British Library i London en særskilt spennende utstilling om kartenes utvikling og genre gjennom hele verdenshistorien. Tittelen på utstillingen var fabelaktig, i og med måten språkliggjøringen og sansingen av virkeligheten gjøres gjeldende samtidig, og gjelder nok ennå på sitt vis, og kunne gjerne vært tittel på dette essayet også: The Lie of the Land.
3. Peter Sloterdijk: ”Meditasjon over atombomben”, her fra Frys, Spartacus, Oslo, 2001.
4. Jeg viser ellers til Torgeir Skorgens artikkel i nettmagasinet Localmotives, nr.6/2001, ”Diktinga som metafysikkens kampplass”, for mer om Ingeborg Bachmanns forfatterskap og hennes betraktninger om litteraturens oppgave.
5. Jfr. for eksempel Johan Galtung, som har sagt at han i forlengelsen av sin artikkel om ”The Fall and Decline of the Soviet Empire” skriver på en ny artikkel om ”The Fall and Decline of the American Empire”. Han antar at regimer faller innenfra, som innbyggernes egen avsky overfor eget regime, når mange nok undertrykte sannheter åpenbares på samme tid, slik at den samlede styrken under dem gjør makten vaklevoren. Den første artikkelen ble skrevet 10 år før murens fall, og varslet denne innen nettopp 10 år. Den sistnevnte varsler visstnok det amerikanske fallet innen 25 år.
6. Giovanni Arrighi: The Long Twentieth Century, London, 1994.
7. Det er skrevet mange sterke bind om USA og Vestens løgnaktige mediestrategier. I Norge har for eksempel Rune Ottosen skrevet godt om medienes lojalitet overfor USA i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker.
8. Jeg henviser her bl.a. til Johan Galtung og Gert Nygårdshaug (Dagbladet, 19.09.2001), for motstandsdyktige innlegg om emnet. Men også til Morten Strøksnes’ og andre artikler i Morgenbladet 21.09.2001. Nyttige nettadresser er: http://free.freespeech.org/americanstateterrorism/ChronologyofTerror.html, http://www.zmag.org/weluser.htm og http://www.alternet.org/
9. Robert Fitch: The Assasination of New York, London, 1993.
10. Buddhismens fire edle sannheter er: Sannheten om lidelsen (Dukkha), sannheten om lidelsens årsak (inkludert Karma-loven), sannheten om lidelsens opphør (Nirvana) og sannheten om den åttedelte veien som fører til lidelsens opphør. Det er: Rett syn, beslutning, tale, handling, levemåte, bestrebelse, oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er i korte trekk buddhismens lære, Dhamma, som selvfølgelig er ment som en livskunst for den enkelte. Jfr. for eksempel Dhammapada, overs. av Kåre Lie, Gyldendal, Oslo, 1996.
11. Det må tilføyes, i forbindelse med nyskapninger som sannhets- og forsoningskommisjoner, at disse lett kan misbrukes av politikere som ønsker å unngå ansvaret for sine ugjerninger, og som egentlig helst også vil unngå en utjevning av fortidens traumer. Det har for eksempel vært rettet sterk kritikk mot de forsøk som er gjort på Balkan den senere tid for å etablere lignende kommisjoner. Et annet moment er om behovet for slike kommisjoner er til stede for eksempel i Norge og andre vestlige land, i kjølvannet av den massive overvåkningen som har foregått i etterkrigstiden, for å kontrollere samfunnsmedlemmer som sympatiserte med andre måter å organisere samfunnsformasjonen på enn gjennom innmelding i NATO og aksept av amerikansk politikk, slik for eksempel den tidligere nevnte Johan Galtung mener. Dette er ytterst tvilsomt. Selv om Lund-kommisjonen neppe yter den sannheten som her søkes rettferdighet, nemlig en sannhet som kan skape nye rom å tenke i, som også ivaretar tapte muligheter. Et annet spørsmål er sannhetskommisjonenes forhold til overnasjonale juridiske rettsinstanser.
12. Friedrich Nietzsche: ”Om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand”, overs. av S. Mathiesen, i Hermeneutisk ordbok, red.: Sissel Lægreid og Torgeir Skorgen, Oslo 2001.
13. Cicero: ”Lucullus-dialogen”, her fra Retorikk og filosofi, overs. av Hermund Slaattelid, Samlaget, Oslo, 1995. Her deler Cicero bl.a. menneskene inn etter deres språkforståelse. ”Filosofen” har en tendens til å tro at språket kun er et redskap til å oversette en gitt virkelighet til en indre kunnskap. ”Retorikeren”, som er Cicero sitt eget forbilde her, er den som skjønner at å finne ord og å finne sannhet er to sider av samme sak. Språket er ikke et nøytralt redskap, men selve det som skaper ikke bare den indre kunnskapen og sannheten, men også virkeligheten der ute. Språkarbeidet er gruvedrift i realitetens mørke meningsrom. Målet med språkarbeidet er ikke å finne gull, men å kaste lysstreif av sannhet inn i dette mørket. Denne tenkemåten var lenge fraværende i europeisk verdensanskuelse. I en kristen kulturform er selvsagt ”filosofen” enerådende. Språkarbeidet foregår her i en virkelighet som er gitt og tas for gitt. Målet med språkarbeidet er her å lyse opp individet med den gitte virkelighetens sol – Gud, Kongen, føydalherren eller hva eller hvem det enn er som har makt til å fortelle folket hva som er denne Virkeligheten. I vår tid er det ikke minst de stadig mer kommersielle mediene som skaper virkeligheten.
14. Georg Henrik von Wright: ”Tale ved vårfesten til de svenske studentene 17.mai 1946”, her fra Frys, Spartacus, Oslo, 2001.
15. Bibelen, Johannes, kap. 18, vers 37-38, Det norske bibelselskaps forlag, 1978, s. 140.
16. Se H. Falk og A. Torp: Etymologisk ordbok, Bjørn Ringstrøms antikvariat, Oslo, 1994.
17. Arne Johan Vetlesen (red.): Dydsetikk, Humanist forlag, Oslo, 1998. Boken har fire sterke internasjonale bidrag om emnet, foruten at Vetlesen selv leverer et bidrag om ”Dydsetikk i individualiseringens og globaliseringens tid”. Det tar utgangspunkt i den postmoderne samtidsforståelsen om moralsk individualisme og kulturell pluralisme under globaliseringen. Han tilbakeviser disse credoene og fremfører en presis og velfundert kritikk av dagens samfunnsformasjon ved å anvende den filosofien som er utviklet i kjølvannet av dødssyndene og kardinaldygdene. Han gjør også et godt forsvar for nettopp familien (ikke nødvendigvis kjernefamilien, men gjerne, bemerker han), som nesten eneste arena for utfoldelse av ikke-kommersielle og ikke-materielle livsverdier. Det er et godt poeng at det er i mindre grupper basert på nære relasjoner at slike verdier i dag har hatt størst overlevelsesmulighet. Boken, og da særlig Vetlesens eget bidrag, er et sant skattkammer for den som synes presis og storslagen samfunnskritikk og filosofisk refleksjon hører nøye sammen. Politisering av moralen over familienivået er bare mulig med mange nok bidrag som dette i ryggen.
18. André Comte-Sponville: Liten avhandling om store dyder, Gyldendal, Oslo, 1997.
19. Cicero, op.cit.
20. Nicolas Boileau: Diktningens kunst, overs. Inge L. Baardsgaard, Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo, 1967.
21. Rabulisten Rabelais fanger i sin roman Gargantua (1534), på norsk i 2001 på Bokvennen forlag, overs. av Erik Ringen, den hermeneutiske krisen som den gang rådde i alle sine fasetter. Ikke minst ved den fortolkningskrisen som avslutter romanen, når Gargantua bygger et spesielt kloster til Broder Hans, som belønning for hans gode hjelp i krigen. Fortelleren, Alcofribas Nasier, et anagram på Francois Rabelais, gjør greie for at de under klosterets grunnvoll finner en profetisk gåte innskrevet på en bronsetavle. Gargantua fortolker gåten som ”den guddommelige sannhets evige og varige virke”. Broder Hans fortolker derimot gåten som en dunkel beskrivelse av et tennislignende ballspill, som var svært populært i tiden. Den fortolkningen som helten, Gargantua, til slutt serverer, kan ikke leses som noe annet enn en parodi, hvor helten selv utleveres som passe dum og forstokket, når han leser gåten som ”den guddommelige sannhets evige og varige virke”. I sterk motsetning til Broder Hans’ mer moderne lesning som ikke bare indikerer vilje til å gjøre samtidige og aktuelle lesninger av skriftene, men vel ganske så ironisk antyder problemet med den andre ytterlighet – den helt frisatte lesningen. Poenget er at det er selve letingen etter mening som står i fokus for Rabelais’ i hans litterære forslag til en humanistisk hermeneutikk, og den kan ikke overstyres av autoritetenes maktsyke lesninger. Den avsluttende fortolkningskrisen ligner en debatt mellom en som har feillest stoikerne og en som har misforstått Cicero. En som ser den samme sannheten overalt og en som anser hva som helst som sannhet. Poenget er likevel at Rabelais’ verk med sin egen avslutning avføder nye lesninger av hele verket. Som Cicero underminerer han sannheten fullstendig, men nettopp i dette implementerer han nettopp sannheten som eneste ideal. Rabelais har også, kanskje som den ypperste av alle, tilført sannkjenningslæren dimensjoner som den ofte har manglet: kropp, mage, latter, materie og encyclopedi i skjønn og usannsynlig forening. Det er et paradoks da, at neppe noen forfatter i dagens norske forlagsverden ville fått utgitt en så underforstått litteratur med så mange esoteriske allusjoner, slik den vi finner i Gargantua.
22. Den russiske dikteren Jevgenij Jevutsjenko ble nylig intervjuet av Karsten Alnæs. Jevutsjenko anså at etter murens og Sovjetunionens fall var mediene, altså journalistikken, og da i sær avisjournalistikken, en sann genre å henvende seg til, om man ville forstå det som foregikk. Der mediene tidligere var statsstyrte ble de imidlertid fort nok kommersielt styrte på en slik måte, mente han, at de igjen var uegnede genre å henvende seg til om man ville ha sannheten. Det var igjen poesien, mente han, som kunne fremby noe slikt, bare 10 år etterpå.
23. Erik Pontoppidan: ”Sandhed til Gudfrygtighed…”, her fra Norsk tro og tanke 1000-1940, Jan-Erik E. Hansen (red.), Tano – Ascheoug, Oslo, 1999.
24. Garborg hadde tidlig øye for medieutviklingens negative sider, ukeavis- og tidsskriftredaktør som han i store deler av livet var. Bare hør hva han skrev allerede i 1872, nettopp i ”Sandheden og partierne”: ”Men, nærmere besét, - hvor mange løse, meningsløse, tankeløse, holdningsløse, grundløse, hensynsløse, vetløse påstande, hvor mange ufuldbårne, haltende, lamme, latterlige, vrange, forskruede, løgnaktige, halv-sande, forfløjne tanker, flagrer det ikke dag ud og dag ind om våre øren, bårne på pressens vinger! Samtlige Ægyptens græshoppe-sværme har intet at betyde herimod. – Og hine åndelige græshoppe-sværme volder da også nok fortræd; de summer om i sky-hvirvler, formørkende sandhedens sol og ødelæggende mangen sjæle-blomst, der engang skulde have sat herlig frukt.” Jfr. også Karin Moes refleksjon om forholdet mellom Garborgs skrift og medieutviklingen: ”Likevel er det tydeleg for ein lesar i dag at den offentlege samtalen har endra seg. Den gode tid og det gode armslag Garborg tar seg i sine skrivestykke, finst knapt rom for i tidsskrift i dag. Samtalen då ga tid til stilistiske utformingar som skapte kunstprosa. Garborgs resonnement går alle trinn og innbyr til heit, ryddig debatt.”
25. Jfr. Rolv Thesens trilogi: A.G. Frå jærbu til europear – Europearen – Europear og jærbu, (1933-39) og Sveinung Times mange bøker og artikler om Garborg siden 1970-tallet.
26. Her fra Arne Garborg: Artikler og essays I, red. av Sveinung Time, Aschehoug, Oslo, 1980.
27. Jfr. for eksempel Jeg velger sannheten (1983), hvor Zapffe og Tønnesen diskuterer livets mening.
28. Jfr. for eksempel Arne Garborg om seg sjølv, red. Sveinung Time, Den norske bokklubben, Oslo, 1982.
29. Artikler og essays I, op.cit.
30. Se artikkel av Eivind Tjønneland: ”Garborg og Nietzsche”, i nr.6/2001, av nettmagasinet Localmotives.
31. Arne Garborg: ”Friedrich Nietzsche”, i Artiklar og essays II, red. Sveinung Time, Aschehoug, Oslo, 1980.
32. Friedrich Nietzsche: Den glada vetenskapen, min oversettelse, Bokförlaget Korpen, Göteborg, 1987.
33. Arne Garborg: ”Moral og literatur”, Artikler og essays II, Aschehoug, Oslo, 1980
34. Friedrich Schlegel: ”Om uforståeligheten”, overs. av Torgeir Skorgen, Hermeneutisk lesebok, Lægreid og Skorgen (red.), Oslo, 2001
35. Karin Moe i etterord til Hanna Winsnes kogebog og andre artiklar, som hun selv redigerte på Aschehoug i 1998.
36. John Erik Riley: ”19 fragmenter til minne om tausheten”, i Morgenbladet, 21.09.2001.
37. ”Moral og literatur”, op.cit.
38. Arild Linneberg: ”Årtusenskiftet i Beograd”, her fra Morgenbladet, 14-20.september, 2001.
39. Bachmann, op.cit.
40. Her fra Arne Garborg om seg sjølv, op.cit.