(Carcus Taake, 1999-2001)
Av Marius Johnsen



Det er den dagen jeg skal finne svarene. Gåtene jeg aldri løste, spørsmålene uten setninger. De ligger der på den lilla fløyelsputen. Sliren er brun og har utskjæringer av drager. Bladet er nykvesset. Glinser i lyset. De grønne sjelefrendene, slyngplantene, overser meg. De lengter ikke lenger etter døden. Jeg leser en salme som bare jeg kan. Det er vakkert. Jeg feller en tåre. En sommerfugl setter seg på nesen min og drikker tåren min. Så er det som om den sier takk, og flyr avsted. I døren står en mann i mine klær. Masken han bærer er i likhet med min egen av ond karakter. Han bukker til meg. Jeg reiser meg og bukker tilbake. Han tar av seg masken, men jeg kan ikke ta av min. Jeg er min maske. Han er meg, maskefri. En forvandlet landsfiende. Han kommer mot meg og tar rundt meg. I blitsen av sort lys smelter vi sammen. Det synlige lyset trekker seg tilbake og gir oss skygger å gjemme oss i. Tåken tar øynene mine til fange. Jeg har mitt sverd i høyre hånd. En larve kryper på eggen. For hver centimeter blir kuttene dypere. Den blør. Jeg klarer ikke se på. Veggene vokser og jeg finner meg selv på teppet mitt. Jeg kan ikke annet enn å se på dette, mens jeg strever for å tre kniven mot venstre og opp mot hjertet. Smerten i denne mannen, som er meg, kommer ikke frem. Han er modig. Sommerfuglen sirkler rundt meg. De blir flere og sirkler raskere. Det røde mørke åpner seg fra taket. En dør. Kroppen min løfter seg. Jeg er fremdeles fem centimeter fra døden. En delt larve kryper på mitt kne. Jeg smiler til den. En tåre treffer støvet og blusser opp en liten grå sky. I rødt mørke flyter mitt legeme. Den rødhårede snakker. I dyp stemme, beroligende. Hun sier jeg skal gjøre meg ferdig. Hjertet slutter med ett å slå. Pusten er borte. Tiden går saktere nå. Timeglasset fylles med sement, som jeg sakte men sikkert ser tørke. Tiden fryses i en dråpe. Det regner og jeg opplyses av lynet. Jeg tar tak og tas med...




Marius Johnsen har tidligere publisert tekster hos Jung Forlag.