Litt mindre alvor takk!
Det ubetydeliges betydning i Garborgs «ubetydelige» reisebeskrivelser
Av Erik Skjeveland
[print versjon]



The world is a comedy for those who think, but a tragedy for those who feel.
- Horace Walpole

Men eg bøygjer meg mykje djupare for ein god skomakar en for ein halvgod kunstmakar, og det veit eg, at eg då visst hev alle kunstnarar med meg på.
- Arne Garborg
(1)


Førsteutgaven av Arne Garborgs Kolbotnbrev kom ut i 1890 med den opprinnelige tittelen: Kolbotnbrev og andre Skildringar. Boken var delt inn i to avdelinger som het: «Reisebrev» og «Kolbotnbrev, gamle og nye». De tre reisebrevene som innleder boken er henholdsvis fra 1885, 1886 og 1890. «For seint ute» er en skildring av den distré og upraktiske forfatterens strabasiøse hjemreise fra Paris i 1885, «Soveråder» er en humoristisk angstskildring fra Garborgs andre opphold i Paris og «Helfesten» er en impresjonistisk drømmeskildring av et merkelig dødsritual. Disse reisebrevene skiller seg merkbart ut fra «Kolbotnbrevene» og de har av den grunn vært bagatellisert og lite kommentert. Garborg selv må ha sett noe verdifullt i dem siden han tok dem med i førsteutgaven. Reisebrevene ble i tillegg oversatt til tysk og publisert i Tyskland. Brevene kom også med i førsteutgaven av «Samlede skriftir» (1909), mens flere av de senere utgaver av «Garborgs samlede» har utelatt noen av dem. I 2001 utgaven er de heldigvis alle med igjen.

Det var som artikkelforfatter at Garborg først gjorde seg gjeldende som skribent og det var gjennom sitt virke som journalist at han øvet opp sitt skrivetalent. Reisebrevene avspeiler viktige sider ved Garborgs journalistpraksis samtidig som de gjør bruk av skjønnlitterære virkemidler. I så måte utgjør de et bindeledd mellom hans sakprosa og hans kunstprosa. Kolbotnbrev har utvilsomt sine røtter i Garborgs journalistpraksis og kan betraktes som en integrering av sakprosa og skjønnlitteratur. Dette kommer tydelig frem når en ser nærmere på de tre reisebrevene. Men først litt mer om Kolbotnbrev.



Harriet Backer: ”Gamlestua på Kolbotn”
© Harriet Backer/BONO 2001, Foto: © Nasjonalgalleriet
Kolbotnbrev: en utvidelse av perspektiv
Kolbotnbrev blir ofte sett på som en «overgangsbok» som representerer en dreining bort fra naturalismens kulturradikale og polemiske virkelighetsskildringer mot en mer sjelelig, reflekterende og innadvendt litteratur. Særlig blir de vakre, prosalyriske naturskildringene trukket frem som eksempler på Garborgs dreining mot den «reine» kunsten. Rolf Thesen påpeker videre at denne vendingen må ha gjort et særlig sterkt inntrykk på Garborgs samtidige, som i 1890 bare kjente til den 39-årige jærbuens beryktede «bohem-image» fra 1880-årene. Paradoksalt nok kan det samtidig hevdes at denne bokens form representerer en dreining mot en realistisk og naturlistisk skriftform, nemlig brevet. En kommer heller ikke bort fra at de prosalyriske «høydepunktene» i Kolbotnbrev tross alt kun utgjør en liten del av bokens heilhet, sammen med mer polemiske og jordnære innslag av humor, dialog, spott og ironi – språkgrep som vanligvis ikke forbindes med høyverdig og lyrisk stemningsfullhet. Å kategorisere Kolbotnbrev som en overgang til nyidealisme og nyromantikk blir derfor for enkelt. Det er mer riktig å si at Garborg her makter å kombinere elementer fra naturalisme og impresjonisme, samt sakprosa og kunstprosa. Kolbotnbrev er i stor grad et blandingsprodukt. Dette aspektet ved Kolbotnbrev gjør boken frisk og aktuell også i år 2001. Blandingsformene florerer i dagens norske litteratur, både blant «gamle» og «unge» forfattere. En lignende tendens merkes i andre kunstformer som film, billedkunst og musikk. På fjernsynsskjermens populærkulturelle arena dominerer de semi-dokumentariske «reality-programmene» fullstendig. Mange nye bokutgivelser har et ironisk og dokumentarisk «realitypreg», nøyaktig som Kolbotnbrev har det. Spørsmålet er om dagens dokumentariske litteratur makter å kombinere og balansere impulser – gammelt og nytt, høy og lav, alvor og humor, tro og tvil – på det samme elegante viset som Garborg gjør i Kolbotnbrev.

I Kolbotnbrev utvider Garborg sitt naturalistiske repertoar med impresjonistiske elementer. En av hans samtidige, kulturradikaleren Gunnar Heiberg, så dette tydelig. I sin anmeldelse av Kolbotnbrev beskriver han Garborgs skrivestil som:

[…] ikke doktrinær, ikke radikal eller ikkeradikal, ingen litt bondeaktig plaisir [lystfølelse] ved å knekke teologer med neglene, bare menneske og derfor dikter. Her har han arbeidet sig ut, så han ikke tror at der bare er én eller en annen bare én ting det kommer an på her i verden for en dikter, all ting er stoff for ham, stort og smått, stygt og vakkert, sørgelig og gledelig […] (Heiberg:95-96).

På seg selv kjenner man andre. Heiberg var selv en eminent essayist og det var essayets vidtfavnende og rummelige styrker han gjenkjente i Kolbotnbrev. (Et artig poeng er at Garborg, i 1890, selv skrev et par avisinnlegg der han forsvarte Heibergs teaterstykke Kong Midas.) Garborg var fullt klar over hva han holdt på med. Samme år som Kolbotnbrev kom ut publiserte han artikkelen «Den idealistiske reaktion. – Ny-idealismen» hvor han skiver: «Mellom naturalismen og den nye retning kan det ialfald ikke komme til disput; de forholder seg til hinanden som ja og nej, som krigsførende potentater. Impressionist-naturalistene kunde derimod, hvis det i det hele førte til noget, fremkomme med bemærkninger.» (Garborg, 2001, bind 10:427). Og videre: «En ting er vis: det vil mærkes på ny-idealismen, at den har hatt naturlismen til forgjænger.» (Garborg, 2001, bind 10:429). Kolbotnbrev er, blant mye annet, en naturalitisk-impresjonistisk bok. Litteraturkritikken har gjerne problemer med slike blandingsformer og velger ofte å fremheve det stemningsfulle, høyverdige og alvorlige på bekostning av det saklige, ironiske og humoristiske i slike tekster. Dette gjelder ikke minst resepsjonen av Garborgs diktning. Hans lattermilde ironi er ikke like verdsatt som hans følelsesladde pathos.

Gunnar Heiberg er intet unntak fra denne regelen. Det er påfallende at han så vidt kommenterer de tre reisebrevene og nevner bare tittelen på den som er mest «naturalistisk» («For seint ute»). Han beskriver reisebrevene som «[…] ubetydelige men godt skrevet. Gode føljetonger!» (Heiberg:94). Den måten Heiberg forbigår disse tekstene på har vært symptomatisk for resepsjonen av Kolbotnbrev i alle år. De fleste studiene av boken velger å tone ned betydningen av reisebrevene. Begrunnelsen er ofte at de bryter den kunstneriske heilheten i verket. Men reisebrevene knytter også viktige bånd til den kunstneriske opprinnelsen til verket; de setter brevene fra Kolbotn inn i en sammenheng, en kontekst; de stiller det nyromantiske og naturmytiske aspektet ved Kolbotnbrev i ironisk kontrast til skildringer fra det urbane Europas by- og sjelsliv. Garborg selv må ha ansett dem som verdifulle siden han tok dem med da Mons Litleré ba ham sette sammen en bok med tekster fra avisen Fedraheimen. La oss derfor snu litt på flisa og se nærmere på disse «ubetydelige føljetongene».



Kitty Kielland: "Arne Garborg i malerinnas atelier i Paris", Foto © Nasjonalgalleriet
Det som skjer det skjer
Det første reisebrevet heter «For seint ute» og ble trykt som føljetong i Fedraheimen i 1885. Det er den mest konvensjonelle av de tre tekstene. I førsteutgaven av Kolbotnbrev hadde den undertittelen «Frå mi fyrste Parisarferd», mens i nyere utgaver er undertittelen borte. Som det antydes i tittelen er det selve reiseprosessen som her står i sentrum. Allerede her aner vi en snev av impresjonisme. Teksten begynner med en ironisk bortforklaring: «Det var Victor Hugo som var skuld i det frå fyrst av.» (Garborg, 2001, bind 9:22). Jeg-personen utsetter sin avreise fra Paris for å få med seg Hugos begravelse. I denne åpningen presenteres vi for den særegne rytmen i brevet; det veksler heile tiden mellom beskrivelser av ytre hendelser og indre refleksjoner. Dessuten er teksten på forsiktig vis preget av jeg-fortellerens sinnsstemninger. Åpningssetningen viser dette klart, den opplyser om Hugos begravelse samtidig som den gir et dårlig inntrykk av selve fortelleren. Tenk å legge skylden på en død mann! Det jeg-fortelleren her sier slår tilbake på ham selv. Ironien er klar og tydelig og setter scenen for resten av brevet. Her har vi en forteller som er ironisk og ikke til å stole på.

Allerede i den andre setningen er det jeg-personen det fokuseres på, ikke Victor Hugo eller Paris: «Han døydde åtte dagar for seint; og eg måtte sjå likferdi. Det vart drjugt å liggje so lengi her i Paris; men eg tenkte som eg plar tenkje: det jamnar seg vel, og gjorde som eg plar gjera: lét det skure.» (s.st.). Bortforklaringer igjen. Jeg-personen forsøker å beskrive sin manglende praktiske sans og evne til å planlegge som en stoisk laissez faire filosofi. Men ironien gjør at vi ikke heilt godtar disse forklaringene. Brevets jeg-person kommer for seint til tog etter tog, til båt etter båt, mens pengepungen blir tommere og tommere. Hver forsinkelse gir ham anledning til å puste ut og gjøre det som man egentlig forventer i et reisebrev: beskrive de stedene en reiser gjennom. På essayistisk vis er det omveiene og forsinkelsene som utgjør kjernen i dette reisebrevet, uten dem hadde det ikke blitt noe å fortelle om. Det heile får nærmest et filosofisk preg i Garborgs penn. Man aner en ironisk poetikk bak denne «la det skure» filosofien. Den upraktiske kunstneren gjør sin svakhet til en styrke. La det skure! Det som skjer det skjer! Jeg-personen driver hit og dit på sin vimsete ferd nordover i Europa; frimodig gir han seg tilfeldighetene i vold.

Men om en dveler litt ved denne ironiske «la det skure» filosofien og lytter til tausheten bak den, til det som ikke sies, men som den ferdige teksten viser, så skjønner vi at jeg-personen slettes ikke «lar det skure» i det uendelige. Det å «la det skure» er også en bevisst avgjørelse. Som Jean-Paul Sartre så finurlig har påpekt er det å la være å foreta et valg også et valg. Vi er dømt til å velge, rett og slett, men av hvem eller hva? Vi er dømt til frie valg av våre medmennesker og våre omgivelser. Når jeg-personen «lét det skure» i Paris i forbindelse med Victor Hugos begravelse så foretar han et valg, en prioritering. Dette var noe Garborg selv gjorde heile livet. Mens de fleste av oss «lét det skure» over lengre tid så gjorde Garborg det motsatte. Han foretok valg etter valg, i sak etter sak, i frihet, men alltid i forbindelse med omverdenen, sine medmennesker og sin egen tvil. Resultatet ser vi i den utrolige varierte mengden av skrifter som Garborg etterlot seg. «La det skure» strategien er nok en viktig side ved all kreativitet.

«For seint ute» er en livlig, morsom og fornøyelig tekst, men humor og ironi er ikke de to mest verdsatte sidene ved skrivekunsten. Likevel ser en her hvordan Garborg prøver ut forskjellige skriveteknikker og temaer, og en ser lett slektskapet til de mer avrundete Kolbotnbrevene. En finner polemiske kommentarer som stiller forholdene i Europa i kontrast til de trauste forholdene hjemme i Norge og samtidig finner en passasjer der beskrivelsene er farget av fortellerens sinnsstemning på impresjonistisk vis. Mest slående er kanskje skildringen av dyrelivet i en dyrehage. Etter et frustrerende forsøk på å få økonomisk hjelp til hjemreisen hos det norske konsulatet i Amsterdam tar jeg-fortelleren en tur til byens zoologiske hage. Der kommer hans sinnsstemning til uttrykk gjennom beskrivelsen av rovdyrene: «Og so tigrane. Store, men fine; kattefine, kattemjuke; skræmelege. Løva er veldug. Men du vert meir grunnskaka av rædsle når du ser tigeren, elegant som han er, med augo som grøn eld, so ville at du kjenner vanvitet renne deg gjenom blodet, når du stirer inn i deim.» (Garborg, 2001 bind 9:38). Her finner vi en liten parallell til naturskildringene i Kolbotnbrev, fortellerens angst kommer til uttrykk gjennom skildringen av en tiger i bur. Det hører også med til historien at den vrangvillige saksbehandleren ved det norske konsulatet hadde «små augo som lyste av vénskap, lyste i grønt.» (Garborg, 2001, bind 9:34).

Alt i alt er det impresjonistiske preget ganske dempet i dette brevet. Det er de ironiske og og humoristiske grepene som dominerer. Brevet avsluttes da også på skjemtfullt vis. Vel hjemme i Norge sier jeg-fortelleren: «No hev eg ikkje tid å fortelja meir. Eg skal til fjells; um ein time gjeng toget; og eg hev enno ymis innpakking att; trøyste og betre meg, – eg kunde koma til å bli for seint ute!» (Garborg, 2001 bind 9:39). Brevets lettlige og selvironiske preg forklarer nok dets skjebne i litteraturkritikken. Men det er likevel interessant å se hvordan Garborg her eksperimenterer og leker seg, da også i impresjonistisk retning. Det er også et faktum at han gjorde en god del endringer i brevet til senere utgaver av Kolbotnbrev. Han strøk overflødigheter, strammet opp språket og fjernet konkrete hentydninger til det norske «Storthing» (som sikkert ville nektet Victor Hugo forfatterlønn), redaktøren av Morgenbladet (som kunne minne om en berggylt) og «Snegledyr som minte um norske Bureaukratar» (Garborg var selv ansatt i statsrevisjonen da han skrev dette). Ved å studere tidlige og senere versjoner av dette brevet kan en se hvordan Garborg jobbet med å integrere en ironisk føljetongstil med en mer polert og skjønnlitterær stil. Dette reisebrevet viser oss litt av den veien forfatteren måtte gå for å nå frem til stilen i Kolbotnbrev. I Knudaheibrev (1904) ser Garborg tilbake på dette reisebrevet slik: « […] den skjemtesogo eg ein gong skreiv um å vera ”for seint ute”, den er ålvorsam i grunnen.» (Garborg, 2001, bind 9:183)



Bildet er hentet fra http://www.garborgnett.no/tekstar/snakk_paris.html
Happiness is a warm gun?
Om det er den praktiske reiseprosessen som står i sentrum i «For seint ute» er det en annen prosess det handler om i den neste reiseskildringen, nemlig tankeprosessen. Reisebrevet «Soveråder (Frå mi andre Parisarferd)» ble trykt som føljetong i Fedraheimen i februar 1886. Forsinkelser og omveier spiller en viktig rolle også i denne teksten, men nå som ufrivillige avbrudd i jeg-personens indre tankegang. I «For seint ute» er det de ytre faktorer som forpurrer fortellerens praktiske reiseplaner; begravelser, billettører, byråkrater, penger og tidsfrister er alle faktorer som han ikke har kontroll over. I «Soveråder» er det jeg-personens indre verden som kjører sitt eget løp, hans tanker og følelser løper løpsk og hindrer ham I å sove.

Fortellingen er tredelt. Først berettes det om nyheter fra Paris. Det er avisoppslag om grufulle illgjerninger som opptar jeg-personen: «Det var mord til kvar dag, og stundum væl så det, og alle blad var fulle av lik og blod og knivar og styggedom.» (Garborg, 2001, bind 9:9). Alle voldsnyhetene bekymrer jeg-personen slik at han ikke får sove om natten, han ligger med vidåpne øyne og innbiller seg at en tyv står utenfor hotelldøren og pirker i låsen. Endelig bestemmer han seg for å kjøpe en revolver, nærmest som et slags sovemiddel. Med en revolver på nattbordet ville han nok få sove godt: «Når eg lagde den framfor senga mi, skarpladd, sprengladd, so vilde fred og trygd kom yver meg; alle urolege tankar vilde kverva, og fyrr eg visste ord av, vilde svevnen koma sigande av seg sjølv, god og mjuk, som ein blid varme» (Garborg, 2001, bind 9:16).

Andre delen av teksten er en lettlivet og morsom beretning om revolverkjøpet. Jeg-fortelleren er ikke heilt stø i fransk og han innhenter derfor assistanse hos sine «tvo gode kjenningar, frøken Kielland og frøken Backer» (Kitty Kielland og Harriet Backer). Disse bistår ham under handelen hos våpensmeden:

Tilslutt ba dei nok smeden forklara tingen [revolveren] for meg. Ja; det gjorde han gjerne.
»Ba-ba-ba-ba-ba comme ça, m’sieu’.«

»Bien, monsieur,« sa eg. Og til damurne: »hva er det egentli han sier for noe?« Eg forstod han ikkje meir enn han skulde vera frå Konstantinopel. (Garborg, 2001, bind 9:15)

Legg merke til at dialogen foregår på fransk og østlandsdialekt! Denne leken med muntlig språkbruk er et farse-aktig, komisk grep. En slik språklek forekommer også i Kolbotnbrevene. Videre finner man her en fornøyelig ironisering over kjønnsroller. At jeg-personen må ha hjelp av «desse kvinnfolka» til å kjøpe revolver er nedverdigende for hans mannlige ego. Ikke bare er han ustø i fransk, han kan heller ikke håndtere et skytevåpen: «Skulde ikkje ein mann kunna bruka ein revolver likso godt som han kann bruka gaffel til maten? – Men me lærer ikkje slikt til vanlegt der heime i Norig.» (s.st.). Etter revolverkjøpet får jeg-personen et soveråd: «Frøken Kielland påstod, at det var ein svært nyttig ting, når ein ikkje fekk sova, å leggja att augo og telja til tri. Når ein berre heldt på med det og ikkje gav seg, så somna ein tilslutt […]» (Garborg, 2001, bind 9:16). Dette soverådet spiller en viktig rolle i det videre forløpet.

Siste del av teksten er den mest interessante. Her beskrives jeg-fortellerens første natt med revolveren ved siden av seg. Hans tanker er så opptatt av det dødbringende våpenet at søvnen uteblir igjen. Tankene løper løpsk, han fantaserer om innbrudd og blodige voldsscener. I desperasjon tyr han til det mer fredelige soverådet han har fått av frøken Kielland:

Ein, tvo, tri ... skulde eg prøva den råda lel? Eg var rædd det kunde koma til å turvast. Eg hadde drukke øl som ein tysker, men var reint orvak like godt, vak som ein hane på morgonkvisten.

Ein kunde prøva. Berre tvinga seg og halda på. Halda på, um all verdsens tankar kom. Idiotisera seg. Når ein berre heldt på til ein somna, so.

Eg leet att augo og gav med til å telja.

Ein-tvo-tri, ein-tvo-tri, ein-tvo-tri, ein-tvo-tri – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
– So kjem han luskende, ein-tvo-tri , upp dei myrke tropperne, ein-tvo-tri; han stiltrar seg hit til døra, ein-tvo-tri; gjev seg til å lirka og lirka, ein-tvo-tri, med låsen, ein-tvo-tri; han set ryggen imot; no klemmer han på, klemmer på, stilt, men fast; døra gjev seg, låsen gjev seg; »qui vive!!« (Garborg, 2001, bind 9:17)

Gang på gang forsøker jeg-personen, på selvhypnotisk vis, å telle seg logisk og rasjonelt inn i søvnen og hver gang glir han inn i den samme irrasjonelle drømmen om innbrudd, vold, blod og død. Til slutt åpenbarer angsten seg mer spesifikt som en frykt for galskap og selvmord:

Tilsist vart eg rædd den revolveren, som låg der framfor senga so ladd og god, med seks manns bane i livet.

Ein skulde kje ha slikt eit våpn so like for hand, når ein låg i lange næter og ikkje fekk sova.

Der var noko, som heitte momentant vanvit. Ein vart tankevill; ein misste magta yver seg sjølv; handa lydde det lausaste hugskot; ein vilde det ikkje, ein visste det ikkje; men den vesle fine pistolpipa vart av ein styrelaus hånd førd inn mellom tennerne, og so –.

Eg velte meg i senga og skaut tanken frå meg. (Garborg, 2001, bind 9:20)

Den siste setningen er typisk for teksten som aldri heilt gir seg hen til de desperate, masochistiske tankestrømningene. Teksten berger seg ut av galskapen ved å vende tilbake til en ironisk distanse.

Denne siste delen av brevet er klart impresjonistisk. Særlig påfallende er den eksperimentelle og assosierende setningsoppbygningen med utstrakt bruk av repetisjoner og tankestreker. Garborg selv oppfattet impresjonismen som en videreføring av naturalismen. I artikkelen om «Den idealistiske reaktion» skriver han: «Indtrykkene, ikke ”virkeligheden” blev kunstværkets gjenstand, og naturalistene av denne nye opfatning kaldte seg altså impressionister.» (Garborg, 2001, bind 10:419). Det ligger i selve ordene inntrykk og impresjon en henvisning til noe utenfor oss som skaper reaksjoner inni oss. En slik forståelse av impresjonisme ser en klar sammenheng mellom den ytre og den indre verden. Derfor kunne Garborg fortsette med å kalle seg naturalist selv om han tok impresjonistiske virkemidler i bruk, noe han ofte gjorde i tiden etter 1890. Reisebrevet «Soveråder» viser oss et av Garborgs tidlige forsøk på å eksperimentere med en impresjonistisk skrivestil. Det er noe «hamsunsk» over dette forsøket. Hamsun var forresten en stor beundrer av Garborg. Da tidsskriftet Ny Jord i 1888 anonymt trykte et fragment av Sult var det således mange som mistenkte Garborg for å ha skrevet det. Både Kolbotnbrev og Sult kom ut i 1890. Det som kjennetegner Garborgs stil i «Soveråder» er at teksten aldri heilt gir seg hen til tankestrømmenes fabulerende kaos. Teksten balanserer heile tiden mellom pathos og ironi.

Det er et stort sprang mellom stilen i «For seint ute» og den i «Soveråder». Likevel plasserte Garborg de to tekstene etter hverandre i Kolbotnbrev. Kanskje gjorde han dette nettopp for å få frem en dialektikk mellom de to brevene. Det heter jo at motsetninger tiltrekker og utfyller hverandre. Således ser en at «For seint ute» bare har antydninger til impresjonistiske trekk mens «Soveråder» munner ut i en tydelig impresjonistisk stil. Det er klart at disse brevene viser Garborg i ferd med å øve opp nye dikteriske virkemidler.



Santa Croce kirken i Firenze.
Leve døden! – Prosit!
Det siste reisebrevet som Garborg tok med i førsteutgaven av Kolbotnbrev heter «Helfesten». Det fører den impresjonistiske tendensen fra «Soveråder» enda lengre. Brevet innleder med en kompakt og assosierende beskrivelse av München: «– – Ein ljos by er München. Ein venleg by; ein by til å kvila i, ein kunstby og ein ølby.»(Garborg, 2001, bind 9:40). Deretter beretter jeg-fortelleren om menneskene han har truffet der og etter hvert kommer han inn på temaet sosialisme: «Og so råker eg socialistar. Det er folk, som eg blir glad i, for dei hev slik ei tru. Dei trur, so dei fær meg og til å tru, – tru utan tvil, som er det beste i verda.» (s.st.). Allerede i det sjette avsnittet er jeg-fortelleren alene på sitt rom, sammen med sine tanker og sin evinnelige tvil. Han begynner å gruble over den sosialistiske utopien som han nettopp har diskutert. Var det virkelig mulig å skape et slikt paradis på jord? Ville det ikke oppstå en befolkningseksplosjon dersom all krig, fattigdom, sykdom og nød ble avskaffet?: «[…] jorda vår er ikkje stor. Fær folk det for godt, kann det bli so mange av dei, at her er ikkje mat nok …» (Garborg, 2001, bind 9:41). Disse tankene er ironiske; de sier mer om den vinglete og nevrotiske personligheten til jeg-personen enn de gjør om sosialisme, fred og overbefolkning. Den altoppslukende troen som jeg-fortelleren følte i lystig lag blant sine sosialistvenner er borte. Han slenger seg ned på sofaen og vil ha seg en middagslur, men tankene vil ikke gi ham fred:

– Som eg låg der og fundera, høyrde eg med ein gong musikk.

Stor, mjuk, dragande musikk; fager som eg aldri hev høyrt han. Det var orgel og skjelvande feletonar saman, og varme tonande horn, og so var det song til, veik, klår kvinnesong; det var som i ei katholsk kyrkje, når dei syng miserere.

– – Eg gjekk inn. Det var ei katholsk kyrkje. (s.st.).

Resten av brevet beskriver en drøm og ligner således på «Soveråder», men denne drømmen er annerledes. I «Soveråder» er det den ytre verdens farer som, i samspill med jeg-personens angst, påvirker drømmen. I Helfesten er drømmen i større grad krydret med fantastiske elementer som løsriver den fra virkeligheten.

Drømmen tar til i en kirke; dette peker mot jeg-personens funderinger over tro og tvil etter møtet med Münchens troende sosialister. Men snart skjønner en at det ikke er noen vanlig kirke som her beskrives, her finnes det «eit alter med ei marmorstøtte av Apollo. Apollo med bogen.» (s.st.). Denne sammenblandingen av kristendom, hedendom og sosialisme er det første av mange paradokser som leseren (og drømmeren) presenteres for i dette drømmebrevet. Drømmeren er desorientert, en stund tror han at han er i Santa Croce kirken i Firenze, men dette stemmer heller ikke:

Eg dreiv uppigjenom kyrkja lenger og lenger; der var alter ved alter, og på kvart alter ei bilætstøtte. Cæsar, Jesus, Newton, Goethe . . . Ei rar kyrkje dette-her; det måtte vel helder vera som eit Pantheon.

Romet var fullt av folk; dei var klædde som til maskerade. Alle slags nette og lette dragter frå alle tider og alle land; alle slags fargar, helst ljose, men ikkje sterke; svart var der lite av. Det måtte vera som eit karneval elder slikt noko; ja naturlegvis var det karnevalet. (Garborg, 2001, bind 9:42).

Navnerekken som listes opp – Cæsar, Jesus, Newton, Goethe – referer henholdsvis til politikk, religion, vitenskap og kunst. Dette gir oss et glimt av det dialektiske heilhetssynet som ligger til grunn for mange av Garborgs skrifter. Paradoksalt nok er det dette inkluderende heilhetssynet som synes å dra Garborg mot en myldrende blandingsform som truer med å løse opp den kunstneriske heilheten i teksten. Heilhetsperspektivet kommer også frem gjennom beskrivelsen av de maskeradekledde menneskene i kirken; de er kledd i alle slags farger og i klær fra alle land og tidsepoker. En litt senere oppramsing av navn utvider perspektivet enda mer: «Nei sjå der. Der stod Odin! – Det var rart. – Og Moses! Moses av Michelangelo. – Kven var det? Han kjende eg ikkje. Der var fleire, eg ikkje kjende; på fotstykket til ein av dei stod: fødd 1990 Ö 2078. Nå, det er sandt …. Me er i det tridje årtusind no …» (s.st.). Her presenteres leseren for både mytologiske og historiske navn som stiller fantasi og virkelighet opp mot hverandre, samtidig trekkes det opp en akse mellom fortid og fremtid. Teksten inneholder også et lite vink til nåtiden, til oss som lever i det tredje millenniet, over hundre år etter at Garborg skrev dette drømmebrevet.
Etter hvert går det opp for drømmeren at han er havnet midt oppi et makabert, karnevalistisk ritual, en helfest, det vil si en slags dødsfest. (Da brevet ble trykt på tysk fikk det tittelen: «Der Todesfest».) I dette tredje utopiske årtusenet kan det synes som om befolkningsproblemet kontrolleres gjennom en rituell form for selvmord. Jeg-personen treffer en kjenning fra München, en doktor, som er med på de dødelige festlighetene:

Han forklara i eit foredrag […] at folk i dette upplyste århundra ikkje vilde døy på nokon annan måte enn denne. Han sjølv var ikkje livslei. Med ei stor handrørsla sa han: »eg er mandat!« Han meinte, at han var færdig. »Eg hev skrive mine tri band; – den, som skriv meir enn tri band blir aufgeschwänzt,« (han meinte upphengd). »Mit opus er gjort. Vilde eg liva lenger, vart det berre decadence« – han uttala ordet på fransk med ein svært sterk nasal. (Garborg, 2001, bind 9:44).

Drømmeren får et giftbeger i hånden og inviteres til å delta i dødsritualet. Det gjør han, men i siste sekund blir trolldommen og troen brutt, han blir igjen forstyrret av sine egne tanker og atter en gang melder tvilen, ironien og latteren seg. Teksten slutter slik:

Men med det same eg skulde setja glaset for munnen, foor ein tanke gjenom hovuet mitt -: um dette her ikkje i grunnen var det same som det, me i gamle dager kalla sjølvmord?

– Tanken vekte meg. Men som eg låg der på sofaen i halvvaken og ørska, harma eg meg over min brustne draum. »Din tosk,« sa eg til meg sjølv, »ditt asen, din kristne hund … hadde eg no berre havt litt mindre samvit, so hadde eg i denne stund vore kvitt all suta mi!«

Denne tanken måtte eg læ åt og vart av dette fullvaken.

Men likevæl … Eg kjende endå som ein sakna etter min brustne draum. – – – (Garborg, 2001, bind 9:45).

Jeg-personens latter her mot slutten er typisk; også denne teksten munner ut i en lattermild, ironisk distanse som hindrer den i å gi seg fanden og fantasien i vold.

Tanker – følelser – liv – skrift – sannhet
Så mye om de tre reisebrevene hver for seg. Jeg har her gjennomgått dem i den samme rekkefølgen som de opprinnelig stod i førsteutgaven av Kolbontnbrev. I den siste utgivelsen av Garborgs Skrifter i samling, som kom ut i 2001, er denne sekvensen stokket om, uten at jeg forstår hvorfor. Leser vi brevene i den opprinnelige rekkefølgen synes de nemlig å avspeile en spennende «logisk» utvikling – nærmest en form for «stilistisk dialektikk». «For seint ute» er den mest tradisjonelle reiseskildringen, her beskrives faktiske, ytre hendelser som har med en reise å gjøre. Her finnes bare noen få forsiktige impresjonistiske fremstillinger. Humor, komikk og ironi dominerer. I «Soveråder» spiller reisemotivet en mindre rolle; vi får høre litt om voldsnyheter fra Paris og vi får noen tips om «shopping» i byen, før brevet munner ut i en impresjonistisk skildring av en nervøs, indre drømmetilstand. Det siste brevet, «Helfesten», representerer den ferdige overgangen – syntesen – mellom saklig reisebrev og skjønnlitterær fiksjonsbrev. Her synes den ytre og indre verden å smelte sammen i et kaotisk karnevalsperspektiv. München og menneskene der beskrives i noen få innledende avsnitt mens resten av brevet skildrer, på ironisk vis, en fantasifull drøm om et makabert dødsritual.

På den annen side har disse tre brevene også en del fellestrekk; de har alle referanser til døden og de synes alle å håndtere dødsangsten ved hjelp av humor og leken ironi. Alle tre tekstene munner således ut i den samme ironiske latteren. Frem og tilbake er like langt.

Det er først når vi leser disse tre tekstene i forhold til hverandre at den dialektiske sammenhengen kommer til syne. Tekstene utfyller hverandre, nærmest som antiteser, og skaper en heilhet ut av sine motsetninger. I tillegg kaster de verdifull lys over blandingsstilen i Kolbotnbrev. En nærlesning av disse reisebrevene, som ganske sikkert hadde vært interessant å utføre, hadde ikke greid å få med seg den heilheten som de sammen danner. På Garborgs tid må disse tekstene ha virket noe tilfeldige og forvirrende, og en kan godt forstå Gunnar Heibergs høflige karakteristikk av dem som «gode føljetonger», men i mine øyne er de mye mer enn det. De viser oss hvordan Garborg bruker språket, nærmest som et vitenskapelig/musikalsk instrument, for å uforske verden. Språkinstrumentet innstilles/stemmes på forskjellige vis for å få fram ulike sider ved tilværelsen. Garborg var noe så sjeldent som en «tenkende kunstner», han hadde en filosofs analytiske og rasjonelle evner samtidig som han hadde (og var plaget av?) et følsomt lyrisk sinn; det er i dette spennet mellom fornuft og følelser, mellom sakprosa og kunstprosa, mellom paradoks og syntese, mellom tvil og tro, mellom komedie og tragedie, at Garborgs tekster åpner seg for oss. Disse tre reisebrevene dokumenterer dikter-filosofens metodikk på en ypperlig måte.

Men, disse brevene avspeiler ikke bare Garborgs kunstneriske utvikling, på dialektisk vis er de også forbundet med litteraturkritikkens utvikling. Resepsjonen av reisebrevene vitner om et kunstsyn som er innstilt på å finne vakre og «høyverdige» kunstneriske heilheter. Dette er vel og bra, all stor kunst må ha en indre sammenheng som er unik, tydelig og selvstendig, men den autonome kunsten er likevel avhengig av en relasjon til omverdenen, til sine motsetninger og antiteser, for dermed å kunne definere og begrunne sin egen «høye» posisjon og egenart. Litteraturkritikken trenger derfor et mer rummelig kunstsyn, et kunstsyn med blikk for både autonomi og deltakelse, for både indre og ytre, for både følelse og fornuft, for både individ og samfunn, for både høy og lav. Med bakgrunn i et slikt perspektiv er det lettere å verdsette kvalitetene i mange av Garborgs «marginale» og «prosaiske» skrifter. Garborgs forfatterskap fortjener rett og slett å bli tatt «mindre alvorlig».



Litteratur
– : Å lese Garborg i dag. Artiklar, Aschehoug, Oslo, 1981.
Andersen, Thor M.: Garborg litteratur 1866-1942. Ein bibliografi, Fabritius & Sønners Boktrykkeri, Oslo, 1943-45.
Dale, Johs. A.: Garborg-studiar, Det Norske Samlaget, Oslo, 1969.
Garborg, Arne: Kolbotnbrev og andre skildringar, v/Mons Litleré, Bergen, 1890.
Garborg, Arne: Skriftir i samling, Band VII, Aschehoug, Kristiania, 1909.
Garborg, Arne: Skriftir i samling, Band VIII, Aschehoug, Oslo, 1951.
Garborg, Arne: Skrifter i samling, bind I-XII, Aschehoug, Oslo, 2001.
Heiberg, Gunnar: Essays og artikler, Grøndahl Dreyer, Oslo, 1995.
Mork: Geir: Den reflekterte latteren. På spor etter Arne Garborgs ironi, Doktoravhandling, Oslo, 1989.
Reiso, Ragnhild: Arne Garborgs Kolbotnbrev: liv og skrift, Hovedoppgave, Bergen, 2000.
Thesen, Rolf: Arne Garborg, bind I-III, Aschehoug, Oslo, 1933, 1936, 1939.
Thime, Sveinung: Arne Garborg. Om seg sjølv, Den norske bokklubben, Oslo.

Kilder på internett:
Time, Sveinung: «Daning og deltaking – Om Arne Garborg som samfunnsmenneske»: http://home.hib.no/bibliotek/al/foredrag_time.htm
Reisebrevet «For seint ute» finnes på:
http://www.dokpro.uio.no/fcgi-bin/litteratur/oratxtprod.cgi?tabell=garborgnyn&id=gaband7322
Reisebrevet «Soveråder» finnes på: http://www.garborgnett.no/sitat/soveraader.PDF

Nyttige websider:
www.garborg.no
www.garborgnett.no
www.dokpro.uio.no/litteratur/garborg




Erik Skjeveland er Cand. Philol. i litteraturviteskap. Har skrevet flere essays og artikler i norske tidsskrift.

NOTER:

(1) Garborg, Arne: Artiklar og essay. 1891 – 1923, Aschehoug, 2001, s.111-112.