Garborg og Nietzsche
Av Eivind Tjønneland
[print versjon]


Nietzsche har ennå ikke kommet seg helt etter 2. verdenskrig. Fortsatt holder de fleste norske filosofer ham på en armlengdes avstand. Like etter krigen var denne tendensen naturligvis enda sterkere, det gjaldt å markere forskjellen mellom nazistenes Nietzsche og våre nasjonale åndsfyrster Ibsen og Bjørnson. A.H. Winsnes skrev om "Ibsen kontra Nietzsche" (1946), tett fulgt av Francis Bulls essay "Bjørnson kontra Nietzsche" (1947). Rolv Thesen, som før krigen ga ut den monumentale Garborg-biografien i tre bind, tok også opp Garborgs forhold til Nietzsche, men uten å beskytte dikteren ideologisk. Da Harald Beyer tyve år senere behandlet temaet i Nietzsche og Norden (1958-59), fremholdt han at det var uråd å komme vesentlig ut over Thesens artikkel "Arne Garborgs møte med Nietzsche" (1937). Men ingen av disse kildene går i særlig grad inn på innholdet i de forskjellige fremstillingene av Nietzsche som inspirerte Garborg.

Garborgs eneste lengre fremstilling av Nietzsche ble publisert i Syn og Segn i 1895 og fokuserer sterkt på Nietzsches erfaring av Guds død. Det at den unge Nietzsche mistet barnetroen, ble et utgangspunkt for alle hans senere prosjekter. Han opplevde et meningstap som måtte gjenvinnes. Meningsløshet og jakt på ny mening har vært en hovedbeskjeftigelse i 1990-tallets norske skjønnlitteratur. Hovedpersonen i Naiv.Super, Solstads professor Andersen, Jon Fosse i Gnostiske essay - alle snakker om mangel på mening. Men allerede Nietzsches Zarathustra proklamerte en enkel løsning på problemet: "um livet er meiningslaust, so lat oss sjølve gjeve det meining". Grubleren Garborg ble begeistret for denne filosofien: "Det er eit manndomsord av den høgste adel, dette, og kannhende nettupp det ordet som tidi trong um."

Gjennom møtet med Nietzsche i 1890 overvant Garborg depresjonen og melankolien - for en stund. I romanene Trætte Mænd (1891) og Fred (1892), høydepunkter i forfatterskapet, prøvde han å skrive seg ut av tungsinnet. Bøkene handler om henholdsvis estetisk og religiøs dekadense. Dekadense er mangel på handlekraft, å være "uheil i seg sjølv, riven hit og dit av ymse hugdrag og tokkar". Dekadensen oppstår når kulturen og den kristne moral temmer menneskedyret; "daa det ikkje lenger kunde tumla seg i sin frie krig utetter, vende det seg innetter, mot seg sjølv, reiv seg upp og sund med samvitsagg, sjølvpining, sjølvvanvyrdnad, skam".

Som alle andre ble Garborg opptatt av Nietzsche i kjølvannet av debatten mellom Georg Brandes og filosofen Harald Høffding i tidsskriftet Tilskueren i 1889. I 1890 oversatte Garborg en liten bok om Nietzsche av den svenske forfatteren Ola Hansson fra tysk til riksmål. I forordet fremhever Garborg Nietzsche som et alternativ til en del av tidens tanker som har overlevd seg selv: "Vi, som holder paa at gaa os fast i Nutid, og som dyrker en Demokratisme, der blir til Almueagtighed, fordi den gjør sig til Selvformaal og glemmer, at Demokratiets Opgave er at jevne Veiene for det ny Aristokrati: Aandens, de frie Menneskers, - vi kan ha særlig godt af at lufte vore Hjerner i den Ide-Orkan, som kaldes Friedrich Nietzsche."

Det nytter ikke lenger å skrike "fascisme" med en gang noen fremmer ulikhet og aristokratiske idealer. Spørsmålet er om idealene spilles ut på det politiske eller kulturelle området. Hvis ulikhet og heltedyrkelse gjøres til politisk ideal, må det kritiseres. Debatten mellom Høffding og Brandes dreide seg nettopp om grenselinjene mellom politikk og kultur. Men å forsvare like rettigheter betyr ikke at alle er like i enhver henseende eller bør være det. Å arbeide for økonomisk likhet og kulturell ulikhet, slik Kjartan Fløgstad nylig har programfestet, er prisverdig. Dagens tendens går i motsatt retning.

I et brev til Kitty Kielland fra 15.08. 1891 skriver Garborg: "Det er altsaa den slette Demokratisme: at alle skal ha det lige vondt. Min Demokratisme forlanger, at alle - og indtilvidere saa mange som muligt - skal ha det (...) saa godt som muligt". På slutten av sitt liv vendte Garborg tilbake til motsetningen mellom demokrati og aristokrati: "Aa vera heilt (men braakfritt) personleg Aristokrat og samstundes vera i rette Meining Demokrat, sjaa det menneskjelege hjaa Mobben (...) det er det sanne (Over-) menneskjelege, - det som eg meir og meir finn mest heilt og klaart hjaa Goethe."

Hansson antydet bare såvidt den biografiske bakgrunnen for Nietzsches frenetiske kristendomskritikk: "Kristenfromhed og Smaaborgerlighed var den Atmosfære, han daglig indaandede, og af hvilken hans Sjæl gjennemtrængtes; det maa man erindre, hvis man helt vil forstaa det smertelige Raseri, med hvilket han senere anfaldt Kristendommen og de borgerlige Idealer." Men dette synspunktet ble ikke fulgt opp i fremstillingen av Nietzsches forfatterskap. Hansson heroiserer Nietzsches herremoral som et alternativ til kulturforfallet. Når Hansson stiller samtidsdiagnosen, vet man ikke om det er ham selv eller Nietzsche som snakker. Det som er sikkert, er at teksten når et retorisk klimaks:

"Ulyst, Ækelhed ved Livet, Træthed og uvilje mod Menneskene, æder som en snigende Sop Marven ud af Slægtens Rygrad og borer sig ind i de ædleste Dele af Organismen. (...) Sygdommen trænger sig ind selv i Videnskaben og gaar gjennem dens Aarer som en snigende Lammelse; engelsk Spidsborgervisdom og fransk Feminisme parrer sig og avler de 'moderne Ideers' Krøblingeslekt (...)".

Hansson har heller ingen restriksjoner på gyldighetsområdet for Nietzsches tanker: "De af Nietzsche forkyndte Grundideer hører til dem, der kan gjøres gjeldende paa alle Livets og Kulturens Omraader." Men akkurat dette var hovedpunktet i Brandes' og Høffdings diskusjon om Nietzsche, der Høffding satte en demokratisk radikalisme opp mot Brandes' aristokratiske.

Ikke bare oversatte Garborg Ola Hansson, men han skrev også en artikkel i Samtiden der han gjenga hovedpunktene i Hanssons fremstilling. Det ovenstående gjengis ordrett uten kommentar. For Ola Hansson er ikke demokratiet mye verdt, det "er den sidste Udløber af hin Plebeierdom, som svang sig til Magten ved Kristendommen". Derfor lengter han etter at "den blonde Herre", den nye Zarathustra, skal "stå opp som morgenrøden over havet".

Ifølge Garborg var det Ola Hanssons Nietzsche-fremstilling og ikke Brandes' som virket befruktende på ham. 22.06. 1890 betror han riktignok Bolette C. Pavels Larsen at "Brandes om Nietzsche er svært bra; jeg læste den med Graadighed". Én måned senere gir han imidlertid blaffen i Brandes i et brev til Ola Hansson: "for Brochuren om Friedrich Nietzsche min specielle Tak! Jeg havde læst Brandes over samme Emne uden noget rigtigt Udbytte; nu synes jeg endelig, jeg forstaar den store Tysker (...) Jeg har sogar faaet Lyst til at skrive en hidtil ikke paatænkt Roman!"

Ved å ironisere over de "trette menn", fikk Garborg brukt Nietzsche i kampen mot den dekadensen og handlingslammelsen han kjente så godt fra seg selv. Og det var ikke bare hjernen som fikk en utluftning gjennom "idéorkanen" Nietzsche. I en voldsom prosalyrisk utblåsning på begynnelsen av Nietzsche-essayet sammenlignet Hansson den tyske filosofen med havet. Nietzsches diktning var "den evige Sundhed, Slægternes Surdeig og Salt, det Bad, af hvilket Menneskeheden stadig paany kan opstige forynget".

Garborg gjentar dette i artikkelen i Syn og Segn fem år senere. Den heroiske Nietzsche er et friskt pust som blåser sveklingene av banen. "Og spotten hans yver dei livstrøytte, dei leide, dei som hatar og baktalar livet og endaa heng ved det, yver viljeløysa og kraftløysa, dette umannslege som breider seg i denne tid, - det er ein spott so salt og so frisk som havet, eit reint helsebad for slakke viljar og bøygde ryggjer, - med rispisking til, som turvande kann vera."

Garborg demonutdriver sin egen dekadense med Nietzsche som exorsist. Men i denne prosessen, og ikke minst gjennom lesningen av Lou Andreas-Salomés Nietzsche-bok fra 1894, får han et mer komplekst syn på Nietzsche. I motsetning til Brandes og Hansson, satte Salomé lidelsen i sentrum av Nietzsches filosofi. "Ånden er det liv som skjærer i livet, gjennom egen kval øker den sin viten", står det i Slik talte Zarathustra. Lidelse og erkjennelse er uadskillelige. "Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere", heter det i Götzen-Dämmerung. I bånn av Nietzsches filosofi ligger en masochistisk produksjonsestetikk. Kristenmasochismen gjentas som en demonisk dialektikk innenfor tenkningen. Trangen til å såre seg selv blir en del av selvoppholdelsesdriften. Nietzsche er et "religiøst geni" som river opp sårene igjen når de begynner å gro. "Liding turvte han, om han skulle liva og veksa". Nietzsche mistet tidlig barnetroen. Men de senere religionssurrogatene fikk selv en religiøs karakter, "i dei store menn søkte han skadebot for Gud", gjentar Garborg etter Salomé. Hvis en først godtar at Guds død skaper et meningsvakuum som så må fylles med ny mening, sitter en fast i en religiøs tankemodell. Mye av tenkningen rundt dekadensen eller "forfallet" følger dette skjemaet.

Innsikten i at den heroiske kritikken av dekadensen selv har utspring i dekadense, manglet hos Brandes og Hansson, men finnes til overmål hos Andreas-Salomé. I Garborgs Nietzsche-essay ble fritenker-posisjonen derfor underminert av religion. Oppdagelsen av den religiøse Nietzsche ble begynnelsen til slutten for Garborg som kulturradikaler.




Eivind Tjønneland er førsteamanuensis ved Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen. Han hadde et travelt år i fjor, etter å ha skrevet et essay hvor han oppfordret forfatter-Norge til en fjerde kulturradikalisme.