| E-say://www.nettidens.skrift.com Av Jan Inge Reilstad |
|
Leonard Cohen sang i 1988 på profetens vis: ”First we take Manhattan than we take Berlin”. Han skulle få dobbelt rett, men i omvendt rekkefølge. Først ramlet muren i 1989, så brant New York i 2001. Det er årstall som for de mest hodeløse pessimistene også angir før og etter Internett.
Hendelsene 11.09.2001 har ikke bare styrket den generelle norske skepsisen mot Internett, men også medført at Internett på verdensbasis plutselig er blitt objekt for lover og forskrifter om vidtrekkende muligheter for overvåkning og sensur. Internettet synes å ha desertert Veststyrkene samt konvertert fra kristendom, og er plutselig på terroristenes side – the evil ones – som står opp mot alle oss andre gode mennesker i The Global Village.
Da det doble symbolet på den globale finanskapitalen smalt i bakken reiste all verdens stater seg sporenstreks opp med krav om å temme uregjerlige motkrefter i egne og andres land. Til like med de nye terrorlovene som etter amerikansk mønster nå skyter opp som mulige udemokratiske paddehatter verden over å gjemme interne problemer under, så innfører stadig flere land lover og forskrifter som regulerer og sensurer Internett etter samme amerikanske mønster.
Etter 11. september er flere amerikanske nettsteder med kritisk og dialogisk tilnærming til hendelsene stengt, avlyttet eller tvunget til taushet av myndighetene, på samme måte som så vel papiraviser og TV-medier i USA er sensurert eller har innført patriotisk selvsensur. I det USA-vennlige Norge er plutselig en proamerikansk antiterrorkanal, FOX News – en eneste lang monologisk kampanje for Bush og USA som verdensfrelsere ved krig – blitt tilgjengelig som del av TV-Norge sitt daglige sendetilbud. Kontroll av nyheter, informasjon og primæroffentlighet er blitt en hovedsak for all verdens regimer, demokratiske eller ikke, i krig som i fredstid. Kontroll over primæroffentligheten i verdens primærstater utgjør en stadig mer betydelig del av all verdens militærbudsjett.
Makten er tydelig redd Internett som en mulig fremtidig primæroffentlighet, for nettet er ikke kontrollerbart på samme måte som de tradisjonelle mediene. Kan det være grunnen til at flere og flere nå spår at Internett neppe likevel konvergerer med TV-mediet, for det ville kunne være det paradigmatiske steget fra en primæroffentlighet til en annen – det som fikk Ola Nordmann og Kari Verdensborger til å bruke kveldstida på nettet fremfor foran TV?
Jeg skal her avstå fra å kommentere betydningen forskrifter og sensur har for demokratiske verdier og kritisk journalistikk i de tradisjonelle mediekonsernene, bare her referere den anerkjente svenske pressemannen Arne Ruth, som under et seminar i Oslo forleden mente at dagsavisene nå måtte slutte å konkurrere med TV om en personfokusert, underholdende og ”folkelig” formidling, men heller satse på å redefinere journalistrollen med egenskaper som personlig innsikt, uavhengighet og analytisk dyktighet som kriterier.
Terrorangrepet og den derpå følgende krigen i Afghanistan er uansett svært gode eksempler på forholdet mellom Internett og tradisjonelle medier. Ikke bare ble det naturlig å oppsøke på Internett Østens og andre verdensdelers aviser, tidsskrift, radio og TV for informasjon, man ble vitne til hvordan den tradisjonelle hjemlige mediemakten nærmest imploderte under sin egen vekt og sine egne rigide strukturer og maktforbindelser. Internett viste seg som en dialogisk og kritisk offentlighet som stiller krav til individet og dermed danner det, mens resten av den fjerde statsmakt fremstod som monologisk og uten et kritisk og refleksivt potensiale på vegne av sine lesere og tilskuere, og det på tross av utallige og endeløse ”debatter”. (Hva den tyske journalisten Günter Wallraff kaller skinndebatter mellom TV-personligheter.) Resultat: Det norske fjernsynstilbudet ble utvidet med Fox News og gjenkomsten av den evige 70-talls nostalgikeren Per Egil Hegge, mens Internett gav oss noen hundre nye mediekanaler fra sørøstlige verdensstrøk.
Internett-pessimisten Cass Sunstein, som nylig skrev boka Republic.com, har for så vidt rett i en av sine antagelser, nemlig den om at individene, i hvert fall i land med utbredelse av Internett, vil bli mer selvlært og kritiske i hva, hvor, hvordan og fra hvem de innhenter informasjon. Internett har en annen visuell og intellektuell kode enn de tradisjonelle medier. Da hjelper det ikke for de tradisjonelle mediene å pøse på med mer intimitetstyranni fra Knut Olsen og Se & Hør, slik også den overfladiske nyheten – som liksom alltid må være nyest mulig – på Internett vil måtte tape for breddehopp og dypdykk i viktige enkeltsaker. Altså for det som forfatteren Ezra Pound engang kalte for nyheter som forblir nyheter.
Ja, selve myten om nyheten og dens verdi er truet av Internett. Med Internett vil plutselig mennesker verden over igjen kunne skjønne at Barne-TV er viktigere enn Dagsrevyen, at kultur er noe annet enn kommersiell medieoffentlighet. Nyhetens overflate vil på sikt måtte tape for individenes dybdeinteresser og sakenes dialektiske og moralske dybde, som vil gi oss enn annen og bedre dannelse og en mer aktiv og moden kulturell enhet.
I månedsskiftet februar/mars 2002 er jeg som redaktør av nettmagasinet Localmotives invitert som norsk deltager til European Peripheral Magazines Conference (EPMC), i Lund i Sverige. Localmotives er et allmennkulturelt nettidsskrift med samtidskunst og –kultur som hovedtema. Redaksjonen er lokalisert til Stavanger-regionen, og treffer hver uke tusenvis av skandinavisk talende kulturmennesker i New York, på den indiske landsbygda og i Stockholm, foruten flest selvsagt i Norge. Nettmagasinet har siden oppstarten mai 2000 levd i en dobbel virkelighet av entusiasme og motstand fra det offentlige. Som nettidsskrift kommer vi ikke inn under forskrifter som tilgodeser slike tilskudd til offentligheten som et tidsskrift er. Verken moms- og skattevesen eller kulturinstitusjoner har ennå utredet godt nok og/eller omgjort sine forskrifter i forhold til betydningen av Internett. (Samtidig må det sies at for eksempel Norsk kulturråd har vært en sentral samarbeidspartner for nettmagasinet via andre støtteformer.)
På EPMC møtes et knippe kritiske europeiske nettmagasin i feltet for samfunn og kultur. Blant dem magasinportalen Eurozine.com, hvor mange av de beste europeiske tidsskrift, ukeaviser og nettmagasin finnes samlet. Men også mer rendyrkede nettmagasin med enten politisk eller kulturell motivasjon. Det er snakk om tidsskrift som utfordrer utover i sin tematiske formidling og innover i formal eksperimentvilje. Utvilsomt er mange av dem rettet mot et ungt og engasjert publikum, som ikke føler seg hjemme i den diskursen som tilbys av samfunnets primæroffentlighet. De fleste legger likedan vekt på det internasjonale aspektet ved egen tidsskriftvirksomhet, når de gjerne tilbyr stoffet på minst ett verdensspråk i tillegg til nasjonalspråk.
For nærmest alle er det et klart uttalt poeng å utnytte det virtuelle til nye former for dialogiske og kritiske fellesskap og nettverk. Et utviklet nettverkssamarbeid som tar høyde for ressursmangel og sensurtakter, og som produserer strategier overfor både staten og markedets særegne interesser, er selvsagt et mål med EPMC, som er en type konferanse jeg er svært usikker på om i det hele tatt kunne gått av stabelen i Norge. Akkurat nettmagasinet har uansett et stort og ennå lite utforsket potensiale for en både kommunikativ og kunstnerisk bruk av Internett og alle de mediene det igjen integrerer. Et potensiale som snart vil kunne bli utløst.
For en snarlig dag med allmenn bredbåndstilgang til Internett blir folket lei av den ubehagelige nedvurderingen som er blitt en immanent del av dagens maktesløse situasjon i den kommersielle norske primæroffentligheten. Det er knapt en spådom.
Ikke før med bredbånd blir folk flest i stand til å utnytte dette mediet på en måte som yter det rettferdighet, for eksempel til formidling av levende bilder. Noe som igjen vil aktivisere store deler av befolkningen på nye og dialogiske måter. Internett er nemlig det motsatte av et dataspill, som jo er en forlengelse av TV (som nettopp serverer spill på skjermen utenfor programtid).
Når Internett blir tilgjengelig på TV, for det er dette som må kreves, vil portaler som Eurozine.com og gode levedyktige norske nettmagasin – med en mediebruk som integrerer og eksperimenterer med alle uttrykk fra tekst til levende bilder til særegen netteknologi og programvare – kunne bli en alvorlig konkurrent til TV2 og deres like, og det selv i deres primetime. Mens medieorgan som VG på sin side ikke usannsynlig vil måtte miste store deler av opplaget om de bare fortsetter sin avismisjon som vårt daglige kjendisukeblad.
Internett er paradoksalt nok en ny og mer jordnær form for virkelighet enn den de tradisjonelle mediene tilbyr. Det krever deltagende handling å bruke nettet, i tillegg til søkekunnskaper og en annen estetisk sans, for ikke å glemme utviklede fortolkningsevner og nyvunnet dømmekraft. Dette er alle usedvanlig viktige menneskelige egenskaper som bruk av Internett vil kunne gjenskape og utvikle, og som jeg tror skoleverket har tatt alvorlig og lenge jobbet godt og grundig med.
Det er likevel nødvendig at norske politikere, myndigheter, institusjoner, organisasjoner og bedrifter øker innsatsen også omkring det å sette nettets innholdsside i fokus. ”Content is King” er sant. Selv om altså Internett utover innhold nettopp innbyr til en eksperimentering med form og andre medier vi aldri har sett maken til, og som sannsynligvis vil vise seg som en bevegelig dronning i løpet av få år. Fagportaler, NGO-er og norske internasjonalt rettede nettmagasin må sammen med generell og spesiell databasebygging gis ytterligere vekstvilkår i en virtuell fauna hvor både staten og markedet ennå tidvis oppfører seg som rovdyr, ved insistering på sensur, mangelfull tilpasning til nettets ”natur”, lite utviklede tilskuddsordninger samt et for navlebeskuende kortsiktig profittperspektiv.
Det er mange aktører som bør kjenne sin besøkelsestid når det gjelder å temme dem, for den nye digitale offentlighetens skyld.
Man må huske på at betalings- og inntjeningsmåter i og med nettet vil komme av seg selv når infrastruktur, innhold og form er videreutviklet, og Internett dermed blitt et allment og daglig behov. Altså når Internett og TV konvergerer, med bredbåndstilgang og mange nok gode norske nettsteder og nettmagasin laget av andre enn Kåre Valebrokk og Bernt Olufsen.
Offentligheten er viktigere enn overskuddet i TV-Norge.
Denne dobbelkronikken har vært et forsøk på å formulere et drømmescenario for nettidens skrift. Den er skrevet som en oppfordring om å tenke gjennom hva Internett er, men også hva det bør være. Om et par måneder legger regjeringen frem sin plan for norsk innhold på nettet. Den kan være mye viktigere for hver enkelt av oss og samfunnet enn vi selv aner. Har du levert din høringsuttalelse?
Jan Inge Reilstad er medredaktør av Localmotives.