Ørretmaske, skyvebilder og en radarstasjon notater om Captain Beefheart & The Magic Band Av Jogrim Erland [print versjon] Denne artikkelen inneholder ingen bilder i håp om at noen kan stille opp med et bilde fra et av Captain Beefhearts to norgesbesøk. Den 10. April 1972 og den 30. Oktober 1975 spillte Captain Beefheart and The Magic Band i Oslo. [Ta kontakt med redaksjonen] I Oktober 1981 fant jeg den legendariske plata som skulle være noe av det beste, men særeste som noen gang var kommet på vinyl. Forsiden var rød med en type som skjulte ansiktet bak et fiskehue. På baksiden var resten av musikerne avbildet, og de så ikke mindre skjøre ut, også tatt i betraktning at det allerede da var lengre siden bildene ble tatt. Plata het Trout Mask Replica (1969). Det var tydelig at tittelen henviste til fiskemasken, men for å trenge inn i hele betydning trengtes det en postmoderne skolering jeg ikke hadde som 16-åring. Jeg betalte 90 kroner uten å prøvelytte, dobbelt-Lpen måtte bli med hjem før den fikk trille på tallerkenen. At plata var sær forstod jeg ved første lytting, men at den var noe av det beste, det forstod jeg først flere år senere. Riktignok hadde jeg større forkunnskaper en de fleste på min alder. Tidligere samme år hadde jeg anskaffet meg hele seks Beefheart plater, deriblant en bootleg med nyere konsertopptak og begge de siste platene, Shiny Beast (Bat Chain Puller) (1978) og Doc at the Radar Station, (1980) som faktisk befant seg blant de skivene jeg lyttet mest til, men denne blandingen av deltablues og freejazz markedsført som rockeplate ble likevel stående som en plate fra en annen verden, og var, trass tallrike forsøk, vanskelig å trenge inn i. Var det en tidlig form for avantrock? Kort tid senere kom plata som skulle bli hans til dags dato siste utgivelse. Ice Cream for Crow (1982) var mindre overbevisende enn forgjengeren. Deretter ble det temmelig stille rundt kapteinen og mannskapet hans. Det blir sagt at han sluttet å lage musikk for å konsentrere seg om sin karriere som maler. Midt på 80-tallet var det argumenter som en til en viss grad kunne forstå. En del malere hadde da status som om de skulle være rockemusikere. En av de største, Julian Schnabel, var visstnok en beundrer av maleren Don Van Vliet aka Captain Beefheart. Noen maleri og tegninger kjente jeg fra plateomslag, men var mer opptatt av musikken, en musikk som har holdt seg overraskende frisk opp gjennom årene. Den er vanskelig å kopiere, øvde likevel stor innflytelse på musikere som Fred Frith, Talking Heads, Pere Ubu, Buttholesurfers og ikke minst Tom Waits. Er det tilfeldig at Waits platetittel Swordfishtrombones også handler om fisk? Personen Van Vliet var utpreget egosentrisk, hadde behov for mye oppmerksomhet fra sine omgivelser. Da han gjerne taler i bilder er det oppstått en mengde myter, både rundt musikken, dens tilblivelse og personen bak. Ørkenhistorier? Don Glen Vliet ble født den 15. Januar 1941, Glendale LA. Det sies at han ikke hadde regelmessig skolegang, derimot et tidlig talent for kunst og poesi. Før han ble kastet ut fra high school i Lancaster LA var han blitt kjent med Frank Zappa. De spillte sammen i flere rhythm'n'blues-band på slutten av 50-tallet. I Zappas 'Studio Z' (1963-64) deltok Vliet på musikk- og filminnspillinger. Det var her han fikk sitt kunstnernavn, fra tittelen på en science-fiction-film som aldri ble ferdig, Captain Beefheart vs. The Grunt People (1964). Zappa dannet The Mothers of Invention og Van Vliet bluesbandet Captain Beefheart and His Magic Band. Musikerne ble utstyrt med navn som The Mascara Snake, Zoot Horn Rollo og Winged Eel Fingerling. 1966 kom den første single-plata, en Bo Diddley-coverlåt, deretter Lp-plata Safe as Milk (1967). Den 20 år gamle Ry Cooder var gitarist og 'musical director'. Et problem oppstod da Beefheart skulle legge sangen over kompet som allerede var på bånd. Han hadde ikke øvd med bandet, bare en boks med tekstfragmenter som trommisen John French aka Drumbo måtte redigere for å komme videre med opptakene. Det var han som overtok ansvaret som 'oversetter' av Beefhearts ideer da Cooder etter kort tid forlot bandet. Zappa produserte Trout Mask og hadde en forestilling om antropologiske feltopptak. Flere opptak ble gjort i stereo med bare få mikrofoner i huset hvor hele bandet bodde. Musikerne ble plassert i hver sine rom, slagverk på soverommet, sang på badet, horn i hagen. 'The Dust Blows Forward 'n the Dust Blows Back' ble tatt opp på en enkel kassettspiller, teksten til 'The Blimp (Mousetrapreplica)' resitert over telefon til Zappas studio. En nabokvinne ringte stadig politiet og klaget over støy, derfor ble trommer og cymbaler dempet med kartong og gir slagverket en utpreget tørr klang de senere også brukte i studio. To mødre sendte noe penger til leie og mat. De møtte sjelden andre folk, spiste lite og bandmedlemmer forsøkte flere ganger å flykte fra huset de bodde og arbeidet i. Andre opptak ble gjort i studio. Beefheart fryktet at Zappa egentlige intensjoner var å gjøre en billigproduksjon. I studioet nektet han å bruke hodetelefoner, sang med full røst og kunne vanskelig følge musikken som lekket ut fra kontrollrommet. BBCs sjefskritiker John Peel kåret Trout Mask til tidenes beste rockealbum. 1970 publiserte det amerikanske musikkskriftet 'Rolling Stone' en artikkel som var sentral for oppbygning og spredning av mange av de mytene som er oppstått rundt Captain Beefheart. Her stod det bla. at han hadde komponert alle 28 låtene til Trout Mask i løpet av 8 og en halv time og at han bestilte en doktor til å ta seg av områdets trær som trolig hadde måtte lide under de musikalske aksjonene. At studioopptakene ble gjort på få timer er likevel sant. De gjorde sjelden flere takes av ett stykke. Rytmisk kompleksitet er noe som kjennetegner store deler av Beefhearts verk. Mest påfallende er platene Trout Mask Replica, Lick My Decals Off, Baby (1970) og Doc at the Radar Station. En skal da være seg bevisst at nettopp på disse platene hadde John French en fremtredende rolle som arrangør, musikalsk leder, trommeslager, og på sistnevnte, hvor Robert Williams spillte slagverk, også som gitarist. I et eldre nummer av 'Down Beat' blir hele bandet betraktet som en utvidet rytmeseksjon. Enhver musiker er kvasitrommeslager, uavhengig av instrument. Til Trout Mask arrangerte French de forskjellige stemmene i partiturer. Ofte var det samtidige figurer av forskjellig lengde og rytmer som gikk på tvers av hverandre, men han arbeidet utfra sitt ideal om at også polyrytmikk skulle groove. På oppfølgeren spillte to trommeslagere samtidig, to slagverk eller slagverk og marimba. Rytmeseksjonen ble tettere enn på noen annen Beefheart-plate. En gjengs terminologi for å instruere sine musikere manglet i Beefhearts vokabular. Han brukte poetiske vendinger som med mye fantasi måtte oversettes musikalsk. Ofte sang han stemme etter stemme, eller spillte dem på et eller annet instrument. Han hadde ikke lett for å gjenta et stykke identisk, gjorde derfor lydbåndopptak. Andre ganger komponerte eller improviserte han på piano, lot en musiker, John French eller Bill Harkleroad, transkribere og notere ut stemmene. Denne arbeidsmåten ble også brukt av den italienske komponisten Giacinto Scelsi (1905-1988), en annen figur som likte å spinne myter om seg selv og sin musikk. Beefheart hadde ofte store problemer med de plateselskaper og managere han til en hver tid var forpliktet, følte seg utnyttet og misforstått. Flere ganger ble innspillinger lagt på is, og, hvis i det hele tatt, først år senere offentliggjort (de opprinnelige opptakene til Bat Chain Puller (1976) kom på markedet for to uker siden). Strictly Personal (1968) hadde han forsøkt å selge til to plateselskaper samtidig. I årene 1967 til 1982 kom 12 Lp-plater på 8 forskjellige labels. Flere er dårlig produsert, og særlig midt på 70-tallet også musikalsk mindreverdig. Man prater da gjerne om 'The Tragic Band'. Fra å være vanskelig å oppdrive en eneste Beefheart-plate er vi i senere år blitt tilbudt en rekke mer eller mindre legale samlinger og konsertopptak. Mest interessante er samlingene The Dust Blows Forward (1999) og Grow Fins: Rarities 1965-1982 (1999) med outtakes bla. fra Trout Mask. De siste årene er Van Vliet blitt utsatt for en del kritikk. Gitaristen Henry Kaiser har engasjert seg for en oppvurdering av musikerne i The Magic Band, ofte i en polemisk art hvor Van Vliet ender som en, riktignok kreativ person, hvis vesentlige styrke var som tekstforfatter, ikke som musiker. Bill Harkleroads biografi, Lunar Roads: Zoot Horn Rollo's Captain Beefheart Experience (1998), beskriver den harde disiplinen som hersket i bandet. Beefheart var en tyrann som i løpet av opptakene til Trout Mask hjernevasket sine medmusikere ved å utgrense en av dem som syndebukk et par dager. John French påstår at det var hans livs største feiltrinn å gå opp i Magic Band, noe han likevel gjorde hele fem ganger (1966-69, 1970-71, 1975-76, 1977 og 1980). Mytene rundt Captain Beefheart er med årene blitt noe modifisert. Selv har han lagt lite vekt på å rettferdiggjøre seg, ler av det hele, men gir sjelden intervjuer og vidmer seg sitt arbeid som billedkunstner. De senere utgavene av Magic Band bestod stort sett av beundrere av en musikk de allerede kjente i detalj. I motsetning til de opprinnelige medlemmene, kunne også flere profilere seg for en videre karriere. Eric Drew Feldman spillte senere med Snakefinger, Pixies, Pere Ubu og P.J. Harvey. Cliff Martinez ble medlem av Red Hot Chili Peppers, spillte med Lydia Lunch og er i dag etablert komponist av filmmusikk bla. for Stephen Soderbergh. Det var Van Vliets siste manager og gitarist, Gary Lucas, som førte ham inn i kunstverdenens etablissement, gjorde ham kjent med Julian Schnabel og Mary Boons galleri. Lucas er den eneste fra The Magic Band med en solid solokarriere. Hvorfor sluttet han å lage musikk? Rund 1980 uttalte flere wave-musikere sin respekt for Captain Beefheart som musikalsk inspirasjonskilde. Selv var han bitter over å ikke ha nådd større anerkjennelse tidligere. Og som aktivt utøvende musiker var det mindre attraktivt å bli betraktet som en eller annen farsfigur. Til den siste plata, Ice Cream for Crow, bestemte han seg for ikke å dra på turne slik de hadde gjort i 1980. Han håpet at en video til tittelkuttet ville gjøre nytten. Som til reklamefilmen for Lick My Decalls Off, Baby førte Van Vliet regien selv. Skuffelsen var stor da den tilsynelatende var for 'rar' til å bli vist på MTV. Kanskje var dette dråpen som fikk begeret til å flyte over. Om den kommersielle suksessen uteble så fikk han bekreftelse i kunstkretser. Videoen ble umiddelbart innkjøpt til MOMAs faste videosamling. Da han for alvor gikk inn for å etablere seg som billedkunstner så han det nødvendig å legge musikken til side, ville ikke sette kunstmarkedet i fare ved å være aktiv på to fronter. Tilsynelatende blir han behandlet bedre i kunstverdenen enn han noen gang ble av musikkindustrien. Journalisten Kristine McKenna ble meddelt at grunnen til at han sluttet med musikk var problemene med å kontrollere musikerene som skulle fremføre den. Hun skriver dessuten at han fremdeles lager musikk, men bare på hobbybasis(!) 1982 forlot han sitt mobile hjem i ørkenen, lever med sin kone Jan et tilbaketrukket liv et eller annet sted i Arizona. Jogrim Erland Zürich, Juni 2002 En finner en mengde sider dedikert Captain Beefheart på nettet. Flere er omfattende og seriøst utarbeidet. The Captain Beefheart Radar Station http://www.beefheart.com/ Captain Beefheart & His/The Magic Band. Live Performances and Rehearsals http://www.beefheart.de/ Electricity. The Crackling Cyberverse of Captain Beefheart & The Magic Band! http://members.lycos.nl/teejo/ Home Page Replica http://www.shiningsilence.com/hpr/ Jogrim Erland bor og arbeider i Zürich Han har studert filmvitskap i Zûrich og har hovedfag i musikk frå NTNU